Frustrert stemor

[AnonymBruker]

Nå tror vel alle at jeg skal bitche om stebarnet mitt, men da tar dere grundig feil. Jeg skal heller ikke bitche om moren til stebarnet mitt Min frustrasjon ligger hos min kjære, mitt stebarns far. Jeg sliter rævva av meg for å få ham til å engasjere seg i ungen sin (mitt stebarn)! Det har jeg gjort så lenge vi har vært sammen, og vi har vært sammen i veldig mange år. Jeg vet han er glad i barnet sitt, og ønsker barnets beste, men han klarer ikke med sin beste vilje å genuint engasjere seg i dette barnet og dets fremtid. Vi ser at barnet har noen utfordringer (blant annet pga lett Asberger), og sannsynligvis mer enn en diagnose, men uansett hvor hardt jeg forsøker, får jeg ikke far til å ta tak i ting og prøve å finne ut av ting for å hjelpe barnet sitt.

Problemet mitt er, at som stemor er det begrenset hvor mye jeg har "lov" til å stikke nesa mi inn i ting og tang. Det er også begrensa hvor mye det tolereres fra barnets foreldre at jeg stikker nesa mi inn i ting og tang. Men jeg får så vondt, når jeg ser at ingen av foreldrene har "baller" nok til å virkelig ta barnet og barnets utfordringer på alvor. Jeg prøver alt jeg kan, det er visse ting som må ordnes for at barnet skal komme seg videre her i livet, og jeg prøver å minne far på det. Jeg trygler ham nærmest om å engasjere seg, om å opprette en dialog med mor, om å snakke skikkelig med barnet sitt. Men han bare sier at "ja, jeg burde vel det", og så skjer det ingenting. Sånn har det vært i snart 8 år! Jeg blir gal av det, og det er så vondt å se at barnets behov og utfordringer blir oversett. Jeg vet ikke mine arme råd lenger hva jeg skal gjøre... Noen vil sikkert si at dette har jeg ikke noe med, det er ikke mitt barn. Nei, det er ikke det. Men jeg er like glad i dette barnet som om det var mitt eget, jeg behandler barnet som om det var mitt eget, og for meg er det barnet like mye en del av min familie som barnefaren er. Men jeg har allikevel ingen rett til å blande meg i oppdragelse osv, fordi det ikke er mitt barn. Veldig, veldig vanskelig. Jeg vil så gjerne hjelpe barnet, vil så gjerne bidra til at barnet skal få en bedre fremtid enn den fremtiden det går mot nå - der ingen hjelper til med de utfordringer barnet har, men bare lar ting seile sin egen sjø...

Uff... jeg måtte bare få det ut et sted. Jeg innser at jeg antakelig bare må distansere meg fra det hele - som min samboer tydeligvis gjør - men jeg tror ikke jeg er i stand til det. Det er så frustrerende!

Anonym poster: a75b5163e6b27c5dd38a4553a7009f8d

[Gjest Gjest]

Vanligvis oppfordrer jeg stemødre til å la far og mor få sette den standarden de ønsker for sine barn, siden det er deres rett og det vanligvis er bagateller og akseptable uenigheter det krangles om. Det blir folk av vanlige barn enten de presses til å ta ansvar for å rydde rommet selv eller ikke, og om de må spise opp maten på tallerknen eller ikke. Da får de biologiske foreldrenes preferanser legges til grunn, og stemødre se mellom fingrene på det de ikke får gjort noe med.

Å ikke gjøre sitt beste for å tilrettelegge for god utvikling hos et barn som har autisme eller andre spesielle behov, er omsorgssvikt. Det ser ut til at du har gjort ditt og vel så det, uten at det når inn hos ham som burde tatt ansvar. Har du prøvd den harde måten? Å virkelig forsøke å vekke ham opp og stille ham til veggs? Du kjenner ham, det gjør ikke jeg. Kan det skje noe om du virkelig sier, i klare ordelag, at han svikter sønnen sin? At du sliter med å respektere ham når han ikke får ut fingeren? At det er uflaks for sønnen å ha ham som far? At sønnens mulighet til å kunne leve et selvstendig og anstendig voksenliv kan være avhengig av at far gidder å gjøre noe nå? Innser far at at gutten ikke skal være "liten og søt" i huset for alltid, at han skal bli voksen, bo for seg selv, at han kan fungere i jobb, kunne holde på med interesser og forholde seg til andre om 5-10 år, uten at dere er der? Og at det ikke er en selvfølge at gutten oppnår dette?

Jeg vet ikke hvor gammel gutten er, men jeg kjenner personlig en som ikke fikk hjelp i tenårene, og han har hatt det forferdelig, og slitt mye med angst og selvmordstanker, og er ikke i nærheten av å få realisert sitt potensiale eller kunne leve et selvstendig liv. Heldigvis stiller foreldrene opp.

Jeg ville nok prøvd å få ham med i familieterapi og andre mykere overtalelsesmetoder først. Og kanskje din mann er en dott. Men jeg ville forsøkt den harde veien også, om det ikke hjelper. Det haster for denne gutten.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, og tusen takk for at du forstår min frustrasjon. Jeg har også tenkt at det er omsorgssvikt, fra begge foreldrene - og det er vondt å se. Noen ganger føler jeg at jeg burde kontaktet barnevernet for lenge siden, men å gjøre det mot sin egen mann? Vanskelig dilemma... Barnet burde gå først uansett, jeg vet jo det. Men det er vanskelig. Hvis det var snakk om direkte misbruk eller lignende ville jeg ikke tvilt et sekund, og jeg ville gått fra ham på dagen. Her er det ikke snakk om misbruk, men mangel på engasjement, og... ja... omsorsgssvikt som du sier... Når jeg "hører meg selv" innser jeg at det er like ille som misbruk på mange måter.

Jeg har ikke prøvd den harde måten, nei. Men mange andre rundt oss har vært ganske harde mot ham; både familie og venner, men det synker bare ikke inn. Jeg tror ikke at han ikke bryr seg; jeg tror bare ikke han evner å hente frem det engasjementet i seg som trengs. Det er også en grunn til at vi ikke har fått felles barn, fordi jeg ser hvor lite engasjert han er som far. Det er mulig det ville vært annerledes med et "hjemmeboende" barn, men tør jeg ta den sjansen? Jeg har ikke turt det enda iallfall...

Det du forteller om gutten du kjenner, skremmer meg kjenner jeg. Kanskje jeg allikevel må ta det vonde skrittet å kontakte barnevernet... For barnets beste.

Takk for gode råd på slutten der også. Jeg skal forsøke igjen å snakke med ham i helgen, foreslå familieterapi, og kanskje legge litt mer press på/være litt hardere, uten å ta den helt til ytterpunktene sånn med én gang. Jeg innser også at det haster for denne gutten, som jeg er så glad i, men som jeg ikke har en eneste juridisk rettighet til å ta ansvaret for...

Anonym poster: a75b5163e6b27c5dd38a4553a7009f8d

[Gjest Gjest]

Har delvis vert i samme situasjon noen år nå, og har desverre ikke lengre det hjertelige forholdet

jeg burde hverken til stebarn eller mor. Eller nesten far, for den slags skyld.

Også jeg har i det siste vurdert barnevernsmelding, om ikke annet for å få belyst adferden til ene barnet.

Både skole, PPT og BUP står på døra, omtrent, men vis en forelder motsetter seg utredning, hjelper det jo fint lite.

Men det skal sies at det for mange foreldre sitter langt inne, bare det å innrømme at det er noe galt med barnet og at det trenger hjelp.

De fleste foreldre vil nøle, vente og se, legge skylda på seg selv,eller ganske enkelt fortrenge faktum.

Det vil ofte gjennomgå en slags sorgprosess, før de innrømmer at familien trenger hjelp.

[Gjest snopen]

Først og fremst; stebarnet er iallefall heldig som har deg i livet sitt. ellers kommer jeg ikke på så mange andre råd enn at du iallefall er der for barnet når det henvender seg til deg. Og jobber videre med faren. Tror ikke det er så mange andre muligheter. Uansett vil barnet iallefall tenke at det var 1 voksen person som syns jeg var verdt å bruke litt tid på. Det kan bety mye når han/hun blir stor.