Kommunikasjonsproblemer.

[AnonymBruker]

Vi har store problemer med å kommunisere med hverandre,og i det siste har det virkelig blitt verre.

Jeg har slitt litt med diverse,og da har det kanskje gått litt ekstra utover han + at jeg for ikke lenge siden begynte på p-piller så humøret har ikke vært på topp.Ikke rett av meg å la det gå utover han,men jeg har sagt at jeg er litt ekstra irritert på grunn av det.Han tror jo at jeg er sur på han siden jeg er gretten mot han og har ekstra kort lunte nå.

Uansett så har vi lenge hatt kommunikasjonsproblemer,men jeg har latt endel ting ligge en stund helt til nå.Jeg tenker ganske mye på fremtiden,og hva jeg ønsker å få ut av den osv.Har lenge ønsket å flytte herfra,for jeg trives ikke her og det er vanskelig å få seg en jobb som jeg virkelig vil ha.Dette er et lite sted,og jeg ønsker meg noe mer.Blir ikke særlig kjent med noen så lenge jeg ikke har jobb her,for det er ikke akkurat mange arenaer her hvor jeg kan treffe andre og bli kjent.

Har sagt til han mange ganger at jeg ikke liker meg her,og om vi skal flytte til et annet sted.

Han sier at han kan flytte,men at jeg må bestemme hvor vi skal flytte siden det er jeg som ikke trives her.Syns det er rart av han å si,for jeg trodde man skulle bli enige om hvor man skulle bo og ikke at jeg skal bestemme det.Har fortalt han at jeg ikke syns det virker som han vil flytte.For eksempel så sitter han og ser på stillinger,sier at han kunne godt tenkt seg den jobben,men søker ikke.Prater om at vi skal pusse opp og at han skal fortsette i den jobben han har osv.

Han blir sur når jeg sier at det virker som han ikke vil flytte,også prøver jeg å forklare hvorfor,men da låser han seg.

Ja,jeg kan nok bli litt overivrig og skal løse ting,og da kan jeg nok kanskje "mase" litt om det,men han vil jo ikke prate om det.Da blir jeg frustrert og kan anklage han for diverse og si ting jeg ikke mener.Det er virkelig ikke bra,men han er veldig konfliktsky og lar bare ting ligge.Håper at de skal forsvinne eller noe.

Møter bare motstand når jeg prøver å ta opp ting,så da blir jeg frustrert og blir omtrent ei kjeftesmelle,men jeg tar nok ting opp på feil måte.Har lyst til å forandre meg på det området,men da må jo han være med også.

Nå har han sluttet å høre på meg når jeg snakker også.Sier bare at han ikke hører hva jeg sier,men det har ikke vært noe problem før.

Er det noe håp for å løse dette?Er bare så lei at jeg ikke vet om jeg orker mer?Tipper han også er drittlei av dette..

Anonym poster: 955abcb90a2b2b81ea5904f08c4b8a43

[Havbris]

Hvis han i utgangspunktet ikke er en som snakker mye og i tillegg er litt konfliktsky, så blir nok ikke dette bedre ved at du har den kommunikasjonsstilen du har. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, slik tilstanden var hjemme hos oss. I ettertid har mannen min sagt at han ofte følte at han var oppe til eksamen og at det var jeg som satt med fasiten. Hvis han svarte på noe jeg spurte om var jeg ikke alltid fornøyd med svaret og kunne fortsette med "hva mente du med det..." osv.

Jeg har nok snakket mannen min taus mer enn en gang. Han fant ut at det var bedre å holde kjeft enn å havne i ordkløyveri med meg. Det kan godt hende han hadde en selektiv hørsel en stund han også.

Du blir nødt til å endre din egen kommunikasjonsstil, slutte å si stygge ting til han og slutte og mase og anklage. Da gir du han litt mer plass, og du viser at du anerkjenner at han er annerledes enn deg. Dette er en treningssak