Jeg skjønner ingenting.

[AnonymBruker]

Det er en venn til brødrene mine og andre i slekta som jeg føler unngår meg, alltid. Jeg har aldri gjort han noe. Han kan ha samtaler med alle i huset og med foreldrene mine til og med. Han henger med andre i slekta mi jeg hadde nært vennskap til. Jeg er ikke uvenner med noen, bare for å legge det frem.

Og hvis jeg tilfeldig befinner meg i et rom alene med han, er han stille.

Hvis vi prater i det hele tatt, så er det bare tull. Sånn har det alltid vært mellom oss. Så er han alltid stiv i maska som om jeg var ondskapen selv. Jeg merker at det har såret meg mye. Har noen vært i situasjonen før?

Anonym poster: 3846c289dad914be39d452a63d613113

[AnonymBruker]

Noen mennesker går rett og slett ikke sammen. Kjemien er ikke der, har ingenting til felles og det er ikke interesse om å bli bedre kjent engang. Kanskje det er sånn han føler ovenfor deg?

Anonym poster: d784e1d92dcd344210c5ccdc9fa87341

[AnonymBruker]

Kjemien er det egentlig ikke noe i veien med sånn sett. Vi tuller jo og har det gøy når situasjonen er sånn at vi er alene. Men det er aldri normal samtale liksom, da er det stille. Sosialt er det verste, da han unngår meg.

Anonym poster: 3846c289dad914be39d452a63d613113

[Gjest Gjest]

Kanskje han er forelsket i deg

[AnonymBruker]

Veldig rar måte å vise det på isåfall. Men jeg vet ikke.

Anonym poster: 3846c289dad914be39d452a63d613113