Har bestemt meg for skilsmisse, men sliter med iverksettingen...

[Gjest Gro]

Jeg har innsett at det er best at jeg og mannen min skiller oss, men jeg synes det er så vanskelig å ta det endelige skrittet. Jeg har snakket med han, så han vet om det, men jeg klarer ikke helt å kontakte utleiere av leiligheter, ringe familiekontoret for å avtale tid for mekling etc. Jeg er temmelig overbevist om at det riktige er å gå fra han, men det er så forferdelig tøft å skulle gjennomføre det.

Jeg vil gjerne høre noen erfaringer og få noen råd.

[Gjest Gjest]

Noe holder deg igjen, jeg anbefaler å utforske hva det er, før det er for sent.

[Gjest Gro]

Noe holder deg igjen, jeg anbefaler å utforske hva det er, før det er for sent.

Det er barn, felles hus, lang historie sammen og redsel for det ukjente som holder meg igjen, i tillegg til at vi periodevis har det bra sammen, så det er ikke egentlig noe å utforske. Hadde vi hatt det bra hele tiden, kunne jeg kanskje ha blitt, men periodene vi ikke har det bra, er for vonde, da han behandler meg dårlig. Følelsene mine for han har også forsvunnet, så jeg er egentlig sikker på at det riktige er å gå, men hvordan skal jeg klare å gjennomføre det?

[micromaya]

Vel. Du er egentlig sikker. Temmelig overbevist. Noe holder deg igjen.

Jeg har vært igjennom en skilsmisse selv, hvor det var jeg som gikk. Jeg var 100% sikker, det fantes ikke tvil i min sjel om at det var det rette. Det var ingen ting i forholdet som tilsa at vi noen gang kunne få det bra sammen igjen.

Det var vanskelig å gå, det var det uansett.

Men i ditt tilfelle, så lurer jeg på om det fortsatt kan være håp i hengende snøre...? Kan barn, felles hus, periodevis med bra veie tyngre enn at man kanskje er litt lei, ønsker seg noe annet? Du skriver riktignok at han behandler deg dårlig, men hva er det han gjør? Kan dere ha havnet i hverdagsfella, hvor dere rett og slett er litt leie begge to? Hva sier han om at du ønsker deg ut av ekteskapet?

[Gjest Gro]

Vel. Du er egentlig sikker. Temmelig overbevist. Noe holder deg igjen.

Jeg har vært igjennom en skilsmisse selv, hvor det var jeg som gikk. Jeg var 100% sikker, det fantes ikke tvil i min sjel om at det var det rette. Det var ingen ting i forholdet som tilsa at vi noen gang kunne få det bra sammen igjen.

Det var vanskelig å gå, det var det uansett.

Men i ditt tilfelle, så lurer jeg på om det fortsatt kan være håp i hengende snøre...? Kan barn, felles hus, periodevis med bra veie tyngre enn at man kanskje er litt lei, ønsker seg noe annet? Du skriver riktignok at han behandler deg dårlig, men hva er det han gjør? Kan dere ha havnet i hverdagsfella, hvor dere rett og slett er litt leie begge to? Hva sier han om at du ønsker deg ut av ekteskapet?

Vi kan ikke få det bra, for mannen min er ikke interessert i/klarer ikke å endre sin oppførsel permanent, og hans oppførsel overfor meg har jeg holdt ut i mange år, men jeg kjenner at jeg ikke lengre kan leve med det. Det er ikke et innfall, men en beslutning som har modnet gjennom mange år. Det dreier seg om mer enn kjedsomhet og "hverdagsfella" og går mer i retning av psykisk mishandling.

Det som gjør det vanskelig, er kanskje mest at jeg er redd for ikke å klare det. Jeg aner ikke hvordan det er å være alenemor, vet ikke hvordan det er å være alene uten ektefelle, er redd for ikke å strekke til, er redd for å bli alene for resten av livet og så er jeg også redd for å angre etter en tid når det er for sent.

Det er ingenting som tilsier at dette er noe som kan rettes opp i, og følelsene mine er også borte, men det er vanskelig å gjennomføre likevel.

[Gjest Gjest]

Hei, det er meg som svarte først, at noe får deg til å prokrastinere, å holde igjen. Jeg skjønner deg veldig godt. Min egen historie er at jeg også gikk ut av ekteskapet, det var dødt, og vi angikk ikke hverandre lenger. Han ville ikke skilles, men ville heller ikke kommunisere noe særlig. Jeg var vanskelig og krevende for ham. Jeg hadde akkurat de samme fryktene som deg, og jeg syntes det VAR grusomt å stå på egne ben etter å ha vært en del av en helhet, jeg synes det VAR vanskelig å ha barn alene, jeg kjente ofte at jeg ikke strakk til, og følelsene gikk voldsomt i bølger. Nå er det gått to år, og jeg angrer fortsatt på at jeg gikk ut av ekteskapet og ikke jobbet mer med oss, ikke endret meg mer, ikke endret forventningene mine mer, ikke så mannen min mer som et helhetlig menneske med egne utfordringer. Det var nok det fineste jeg har fått oppleve i livet, så mange år sammen med et menneske, tett på, godt og vondt. Dårlige perioder er det alltid.

Det er derimot ikke noe problem å takle hverdagen nå, men det tok to år å komme hit, og forholdet til barna er styrket. Hadde jeg kunnet, hadde jeg likevel omgjort valget om å skilles, selv om jeg nå vet at det går bra med barna og meg. Mannen min døde to år etter skilsmissen, og det føles veldig ensomt å være meg, som voksen nå, uten ham jeg delte så mange år med. Selv om jeg har en kjæreste. Det er ikke det samme. Årene sammen, babyperioder, minner, det ligger så mye menneskelig verdi i dette at jeg ikke skulle gitt slipp. Så jeg har gjort det, og angrer.

[Gjest Gro]

Hei, det er meg som svarte først, at noe får deg til å prokrastinere, å holde igjen. Jeg skjønner deg veldig godt. Min egen historie er at jeg også gikk ut av ekteskapet, det var dødt, og vi angikk ikke hverandre lenger. Han ville ikke skilles, men ville heller ikke kommunisere noe særlig. Jeg var vanskelig og krevende for ham. Jeg hadde akkurat de samme fryktene som deg, og jeg syntes det VAR grusomt å stå på egne ben etter å ha vært en del av en helhet, jeg synes det VAR vanskelig å ha barn alene, jeg kjente ofte at jeg ikke strakk til, og følelsene gikk voldsomt i bølger. Nå er det gått to år, og jeg angrer fortsatt på at jeg gikk ut av ekteskapet og ikke jobbet mer med oss, ikke endret meg mer, ikke endret forventningene mine mer, ikke så mannen min mer som et helhetlig menneske med egne utfordringer. Det var nok det fineste jeg har fått oppleve i livet, så mange år sammen med et menneske, tett på, godt og vondt. Dårlige perioder er det alltid.

Det er derimot ikke noe problem å takle hverdagen nå, men det tok to år å komme hit, og forholdet til barna er styrket. Hadde jeg kunnet, hadde jeg likevel omgjort valget om å skilles, selv om jeg nå vet at det går bra med barna og meg. Mannen min døde to år etter skilsmissen, og det føles veldig ensomt å være meg, som voksen nå, uten ham jeg delte så mange år med. Selv om jeg har en kjæreste. Det er ikke det samme. Årene sammen, babyperioder, minner, det ligger så mye menneskelig verdi i dette at jeg ikke skulle gitt slipp. Så jeg har gjort det, og angrer.

Jeg ser at det er det samme du beskriver, som er vanskelig for meg også. Dårlige perioder har alle forhold, det skjønner jeg, men min mann bryter meg rett og slett ned og får meg til å bli ganske ulykkelig. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på noe positivt i samlivet vårt nå. Barna reagerer på kranglingen, jeg er oppgitt, lei meg, frustrert og kjenner at jeg har prøvd lenge nok, og har lyst til å leve mitt eget liv uavhengig av en sint og negativ mann. Jeg vil ut av ekteskapet, men klarer ikke å komme over terskelen.

[ilga]

prøv å ta det gradvis, gjør en ting om gangen , bestill tilme til mekling i dag, kontakt leieboeren i morra, du stresser deg opp med det og det skremmer deg. æ har brukt to år fra æ begynte å tenke og skilles og til æ torte å gjøre noe med det:) nå har æ det mye bedre, ikke alene lenger, blid å lykkelig

[Gjest Gro]

prøv å ta det gradvis, gjør en ting om gangen , bestill tilme til mekling i dag, kontakt leieboeren i morra, du stresser deg opp med det og det skremmer deg. æ har brukt to år fra æ begynte å tenke og skilles og til æ torte å gjøre noe med det:) nå har æ det mye bedre, ikke alene lenger, blid å lykkelig

Det er godt å høre at du har det bra nå og at det tok lang tid for deg også!

Det er årevis siden jeg begynte å tenke på dette første gang, men det er først nå de siste månedene at jeg har nærmet meg beslutningen. Jeg var nok ikke helt klar for å gjennomføre det enda, for mannen min kom meg i forkjøpet og begynte å stille spørsmål, slik at samtalen kom litt tidligere enn jeg hadde tenkt. Samtidig ser jeg at når vi først har snakket om det, så kan jeg ikke utsette prosessen heller, for jeg står for det jeg har sagt, og mener det, samtidig som det var litt for tidlig i min egen prosess. Mannen min vil ikke være i nærheten av meg nå, så jeg burde flytte fortest mulig, men jeg kjenner meg litt handlingslammet og får ikke gjennomført det jeg skjønner at jeg bør gjøre.

[Gjest Gjest]

Det som gjør det vanskelig, er kanskje mest at jeg er redd for ikke å klare det. Jeg aner ikke hvordan det er å være alenemor, vet ikke hvordan det er å være alene uten ektefelle, er redd for ikke å strekke til, er redd for å bli alene for resten av livet og så er jeg også redd for å angre etter en tid når det er for sent.

Det er vel her du nevner akkurat de grunnene til at mange blir i forhold som ikke er bra for dem, frykten for det ukjente. Man vet hva man har, men ikke hva man får (eller hvordan det blir).

Du kan trygt bestille time til mekling. Det er ikke slik at man ikke kan ombestemme seg selv om man har vært til mekling. Mekling er et obligatorisk møte på familievernkontoret hvor du får en meklingsattest som du trenger for å ta ut separasjon. Men det er ingen som trenger å vite at dere har vært der og dere trenger ikke å flytte fra hverandre eller skille dere selv om dere har vært til mekling. Men kanskje selve meklingstimen setter i gang en prosess? Kanskje kan dere lettere da se veien videre og om det er brudd dere ønsker, eller om dere heller ønsker hjelp til å jobbe med forholdet.

[micromaya]

Dårlige perioder har alle forhold, det skjønner jeg, men min mann bryter meg rett og slett ned og får meg til å bli ganske ulykkelig. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på noe positivt i samlivet vårt nå.

... jeg er oppgitt, lei meg, frustrert og kjenner at jeg har prøvd lenge nok, og har lyst til å leve mitt eget liv uavhengig av en sint og negativ mann. Jeg vil ut av ekteskapet, men klarer ikke å komme over terskelen.

Vel, da snakker vi samme språk. Nøyaktig slik hadde jeg det og. Minus ganske, for jeg var både fortvilet og ulykkelig sammen med ham. For min del var faktisk det vanskeligste å fortelle ham om avgjørelsen min, og diskusjonene som fulgte i kjølvannet. Det har du allerede gjort.

Du må nesten bare gjøre som ilga sier over her, ta ett skritt om gangen. Det kan ta tid å få time til mekling, så om du i alle fall kan få bestilt en time er du i gang.

Jeg er i motsetning til gjesten over LYKKELIG over å ha turt å bryte ut, livet mitt ble bedre med én gang han var ute av det. Skal ikke si at det ikke har vært motbakker og tøffe stunder, for det har det virkelig - og han plager meg fortsatt tre år etter bruddet - men gud hjelpes hvor glad jeg er over at jeg aldri noen gang mer skal måtte tilbringe tid med ham. Jeg har fått tilbake meg selv, og en god dose selvtillitt i tillegg. Jeg gjorde noe som var fryktelig vanskelig og fryktelig tøft der og da - men det var helt, helt rett med tanke på meg selv og barna.

Noen ganger ER gresset grønnere på den andre siden. Absolutt.

Lykke til! Dette klarer - og fortjener - du!

Edit: glemte et ord...

Endret 10. januar 2013 av micromaya

[Gjest Gro]

Vel, da snakker vi samme språk. Nøyaktig slik hadde jeg det og. Minus ganske, for jeg var både fortvilet og ulykkelig sammen med ham. For min del var faktisk det vanskeligste å fortelle ham om avgjørelsen min, og diskusjonene som fulgte i kjølvannet. Det har du allerede gjort.

Du må nesten bare gjøre som ilga sier over her, ta ett skritt om gangen. Det kan ta tid å få time til mekling, så om du i alle fall kan få bestilt en time er du i gang.

Jeg er i motsetning til gjesten over LYKKELIG over å ha turt å bryte ut, livet mitt ble bedre med én gang han var ute av det. Skal ikke si at det ikke har vært motbakker og tøffe stunder, for det har det virkelig - og han plager meg fortsatt tre år etter bruddet - men gud hjelpes hvor glad jeg er over at jeg aldri noen gang mer skal måtte tilbringe tid med ham. Jeg har fått tilbake meg selv, og en god dose selvtillitt i tillegg. Jeg gjorde noe som var fryktelig vanskelig og fryktelig tøft der og da - men det var helt, helt rett med tanke på meg selv og barna.

Noen ganger ER gresset grønnere på den andre siden. Absolutt.

Lykke til! Dette klarer - og fortjener - du!

Edit: glemte et ord...

Ja, jeg kan egentlig også stryke "ganske", for også i de bedre perioden (som fikk meg til å moderere meg og skrive "ganske ulykkelig" istedenfor bare "ulykkelig") er jeg ikke lykkelig, men går og venter på neste vonde periode og hvordan den vil arte seg, hva han da vil anklage meg for og hvor mye krangling det da vil bli. Jeg unngår hele tiden konfliktfylte temaer (og de er det mange av), for jeg orker ikke mer krangling og sinne. Konfliktene er uansett uløselige.

Jeg har fortalt han om avgjørelsen, men vi har ikke tatt noen diskusjon etterpå. Jeg er redd for å ta diskusjonen, for jeg vet ikke hvor sint han vil bli. Hittil er det eneste vi har snakket om grunnen til at jeg vil forlate han, og at han bestemt mener at problemene er forårsaket av meg. Hit har vi kommet, men ikke lengre. Kanskje skremmer deg meg også at hvis jeg bestiller time for mekling, leier en leilighet jeg kan flytte til, så må jeg snakke med han om det. Jeg gruer meg til kranglingen, orker den ikke. Hadde jeg bare vært ute av huset nå, med alle tingene mine og barna, hadde jeg hatt det mye bedre, men hvordan skal jeg komme dit, når jeg ikke klarer å få gjort det jeg bør?

Takk for lykkeønskning og klem!

[Gjest Gjest]

Ja, jeg kan egentlig også stryke "ganske", for også i de bedre perioden (som fikk meg til å moderere meg og skrive "ganske ulykkelig" istedenfor bare "ulykkelig") er jeg ikke lykkelig, men går og venter på neste vonde periode og hvordan den vil arte seg, hva han da vil anklage meg for og hvor mye krangling det da vil bli. Jeg unngår hele tiden konfliktfylte temaer (og de er det mange av), for jeg orker ikke mer krangling og sinne. Konfliktene er uansett uløselige.

Jeg har fortalt han om avgjørelsen, men vi har ikke tatt noen diskusjon etterpå. Jeg er redd for å ta diskusjonen, for jeg vet ikke hvor sint han vil bli. Hittil er det eneste vi har snakket om grunnen til at jeg vil forlate han, og at han bestemt mener at problemene er forårsaket av meg. Hit har vi kommet, men ikke lengre. Kanskje skremmer deg meg også at hvis jeg bestiller time for mekling, leier en leilighet jeg kan flytte til, så må jeg snakke med han om det. Jeg gruer meg til kranglingen, orker den ikke. Hadde jeg bare vært ute av huset nå, med alle tingene mine og barna, hadde jeg hatt det mye bedre, men hvordan skal jeg komme dit, når jeg ikke klarer å få gjort det jeg bør?

Takk for lykkeønskning og klem!

Kanskje dere ikke skal ta disse samtalene bare dere to? Det er lang ventetid på familievernkontoret men ved min skilsmisse hadde vi også samtaler på et privat psykolog-kontor hos en psykolog som hadde jobbet på et familievernkontor. Sjekk litt der du bor, tror det kan være verdt å bruke de pengene på en samtale ganske rask mens dere venter på time på familievernkontoret.

Med en tredjeperson i samtalen forløper den roligere og den er i tillegg tidsbegrenset, noe som gjør at dere ikke blir sittende oppe hele natten og snakke og snakke uten å komme noen vei. Når dere går ut av kontoret, går dere hver deres vei og tar ikke opp samtalen resten av dagen. Det fungerte veldig bra for oss i alle fall.

[Gjest Tekola]

Avsporinger fjernet.

Tekola, mod.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg er uenig med dem som sier at TS holder igjen fordi det er håp for forholdet. For noe romantisk vissvass!

TS holder igjen fordi hun er redd for å bryte opp hele livet sitt! Usikker på alt det praktiske, redd for alle forandringene. Det er naturlig å være redd for dette!

Mitt tåd til TS er å alliere seg med noen, en støttespiller som kan hjelpe, veilede og holde TS i hånda gjennom både praktiske og følelsesmessige stormer. En person som hjelper TS å se etter leilighet, hjelper til å flytte, som er der når tårene faller osv. Det kan være en god venninne, eller en rådgiver på familiekontoret.

[Gjest Gjest]

Jeg er uenig med dem som sier at TS holder igjen fordi det er håp for forholdet. For noe romantisk vissvass!

TS holder igjen fordi hun er redd for å bryte opp hele livet sitt! Usikker på alt det praktiske, redd for alle forandringene. Det er naturlig å være redd for dette!

Mitt tåd til TS er å alliere seg med noen, en støttespiller som kan hjelpe, veilede og holde TS i hånda gjennom både praktiske og følelsesmessige stormer. En person som hjelper TS å se etter leilighet, hjelper til å flytte, som er der når tårene faller osv. Det kan være en god venninne, eller en rådgiver på familiekontoret.

Hjelper rådgivere på Familievernkontoret virkelig til med praktiske ting som å flytte, og å se etter leilighet?

[Gjest Kevlarsjäl]

Hjelper rådgivere på Familievernkontoret virkelig til med praktiske ting som å flytte, og å se etter leilighet?

Det tror jeg ikke. Er alltid en fordel å ha flere ressurspersoner rundt seg, så TS trenger vel både en venninne OG en familierådgiver:)