Nettopp hatt en spontanabort

[Strikkemamma]

Er det noen andre som er i samme båt? Hadde vært godt å få delt tanker og opplevelser..

[Gjest navnelapp]

Eg har ikkje, iallfall ikkje som eg veit om, men eg vil gi deg ein klem likevel.

[AnonymBruker]

Det er mange som opplever en spontanabort, det er ikke unormalt (noe jeg trudde før), og i mange av tilfellene så var det noe galt med fosteret så det var uansett ikke levedyktig. En liten trøst er det syns jeg.

Jeg hadde en spontanabort i 2008, i uke 7, selv om jeg var så kort på vei så var det trist. Jeg tenker ennå på det i blant, jeg kunne hatt et barn som fyller 4 år i mars. Men var fosteret ikke levedyktig så er jeg glad for at det døde så tidlig, ikke i f.eks uke 20.

Hvor langt var du på vei?

Anonym poster: 71820cc61195856290d4c7663fc87c7c

[Gjest Modig mor]

Jeg har vært i samme båt - håper jeg aldri skal oppleve det igjen. Den første gangen (før jeg hadde barn) ble jeg helt besatt av tanken på å bli gravid igjen, og jeg syntes det var god trøst i å vite at nesten alle som har hatt en spontanabort, blir gravide igjen og bærer fram et friskt, levende barn. Det skjedde med meg også - min førstefødte kom til verden mindre enn et år etter spontanaborten.

Lykke til med å bearbeide denne vonde opplevelsen. Jeg håper du har god støtte rundt deg. Du kan komme til å oppleve at andre vonde følelser også virvles opp, det kan være vanskelig å glede seg over andres svangerskap eller barn, kanskje blir du redd for å prøve igjen. Men som sagt har du statistikken på din side, og jeg kan love deg at det ikke kommer til å fortsette å gjøre like vondt bestandig. Ta deg tid til å sørge, søk hjelp hvis du trenger det, og finn ut hva som er riktig for deg på veien videre.

[sol87]

Det er veldig vanlig, og folk reagerer forskjellig på det. Noen tar det tungt, mens andre ser på det som naturens gang. Mora mi spontanaborterte to ganger da jeg var liten, og jeg tok det mye tyngre enn mamma, for jeg gledet meg så veldig til å bli storesøster. Men det tenkte ingen på, og ingen snakket med meg om det. Jeg sørget, rett og slett. Da mamma endelig ble gravid igjen var jeg veldig bekymret for hvordan det ville gå gjennom hele svangerskapet hennes. Heldigvis gikk det fint. Håper det går fint med deg!

[Strikkemamma]

Tusen takk for støttende ord!

Jeg var kommet til uke 11, hadde begynt å si det til foreldre og søsken, da jeg plutselig begynte å blø. Fikk hastetime til UL og der kunne legen se at fosteret hadde dødd rundt uke 7. Det er vanskelig å takle. Kan ikke se en baby uten å ta til tårene.

Heldigvis er det en trøst at flere har opplevd det samme, og at jeg ikke er alene om det. Men kommer til å bli nervevrak i neste svangerskap, kommer nok til å dra tidligere til UL og gå jevnlig for å sjekke at alt er i orden.

Endret 10. januar 2013 av Lykke

[AnonymBruker]

Tusen takk for støttende ord!

Jeg var kommet til uke 11, hadde begynt å si det til foreldre og søsken, da jeg plutselig begynte å blø. Fikk hastetime til UL og der kunne legen se at fosteret hadde dødd rundt uke 7. Det er vanskelig å takle. Kan ikke se en baby uten å ta til tårene.

Heldigvis er det en trøst at flere har opplevd det samme, og at jeg ikke er alene om det. Men kommer til å bli nervevrak i neste svangerskap, kommer nok til å dra tidligere til UL og gå jevnlig for å sjekke at alt er i orden.

Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men forstår veldig godt at det føles veldig tungt.

Selv ble jeg gravid for et par måneder siden (ikke planlagt), og hadde mange vanskelige diskusjoner med samboer ift om vi skulle beholde eller ikke. Etter mye krangling, diskusjon og gråt, bestemte vi oss for å beholde.

Da det først var bestemt begynte vi å glede oss, planlegge og snakke masse om det. Hadde ikke tid til å leve i lykkerusen særlig lenge (jeg fikk jo både ha barnet, og en støttende samboer, noe jeg overhodet ikke trodde da jeg fant ut om graviditeten), før jeg mistet.

Det var fælt, rett og slett. Finner ikke helt ord som beskriver det. Fordi jeg hadde tenkt så mye på hvordan det skulle bli, fordi jeg hadde gledet meg så mye.

Det som hjalp enormt for meg, var da vi etter en liten stund kom frem til at vi faktisk hadde ønsket oss det barnet. Så da kunne vi like gjerne begynne å prøve.

Og da er det en stor trøst å vite at SA/MA er ganske normalt, og at de aller fleste får en vellykket graviditet siden. Ikke minst er man ekstra fruktbar etter en SA.

(Nå er forøvrig mensen litt sent ute her, så det blir spennende å se om syklusen er ute og kjører, eller om det er en liten spire...)

til deg - så får vi krysse fingrene for at det går bra neste gang!

Anonym poster: 32b9f7c22f3d068065819be788fd9b25

[Gjest chiki]

Opplevde akkurat d samme som deg for ett par år siden, bareat jeg var 18 uker på vei, fosteret hadde dødd i uke 7-8.

V ble gravide igjen etter ett halv år og har en datter på 2 år. Så skulle vi prøve igjen i høst, men hadde en spontan abort i uke 5:( så nå går jeg å venter på om jeg får mensen eller ikke om 10 dager

[Reiseguri]

Jeg hadde en spontanabort, eller missed abortion i høst. En baby som var ganske planlagt og veldig ønsket. Veldig trist den dagen vi fant det, og ekkelt og ubehagelig de dagene pågikk (siden kroppen ikke kvittet seg med fostret tok jeg medisinsk abort). Jeg dro på jobb med en gang de verste blødningene hadde gitt seg og selv om jeg var lite produktiv så fikk jeg i hvertfall tankene på noe annet.

[AnonymBruker]

Trodde jeg var gravid lenge, men testen hadde vist feil, var så sinnsykt skuffet når jeg oppdaget hos legen at det var ingenting der. Til helvete med billigtestene, 2 viste positiv, det var aldri baby der.

For meg føltes det som en spontanabort, for psyken, skjønner skuffelsen din på en måte.. På en annen ikke, men har en god klem til deg.

Anonym poster: bc065b9b623ba6c4361088f6b1f56d1e

[AnonymBruker]

Du hadde da en MA .Missed Abortion, som er sjeldnere enn SA. Jeg fikk vite i uke 11 at min døde i uke 9. Det var helt forferdelig. Tenker på det hver dag, mistet gangen etter på også så det har vært ekstra tungt.

Da det skjedde oss så viste deg seg at utrolig mange folk rundt oss også hadde mistet. Min sjef, min manns venner etc. Det var som om alle hadde hatt det på en måte. Jeg ventet også hjemme på at det skulle komme ut, istedet for utskrapning eller piller.

Du må bare ta tiden til hjelp. Jeg er gravid igjen nå, men jeg tror hver eneste dag at jeg skal miste igjen.Jeg skal på tidlig ultralyd på Onsdag, men tviler på at det roer meg ned.

Selv om det har fått en plass i hjertet mitt så var det sannsynligvis ikke friskt, og da er det bra at naturen ordnet opp, jo før jo bedre. Men glemme gjør jeg aldri.

Anonym poster: c9efbb3983d56c70510c4bcdbc28f591

[fionel]

Jeg har opplevd akkurat det samme, i september. Det er noe av det værste jeg har opplevd! Det gjør vondt, og følelsene trenger å komme ut! Vi har nå prøvd siden oktober på en ny spire, og håper den sitter igjen snart! (du kan gjerne lese inne i dagboken min, der har jeg satt mye ord på følelser og tanker rundt det å miste. Det er også mange støttende ord der inne fra adnre mennesker. Kanskje de kan hjelpe deg litt også ?

Sender den en kjempe god klem :hug:

[Sola^]

Har hatt 2 missed abortion siste året. Dei vart oppdata i veke 11 og veke 9, og døde sannsynlegvis i veke 9. Krysser fingrene for knøttet i magen nå.