å ikke være i stand til å være i et forhold uten å bli syk

[Gjest Sione]

Jeg klarer ikke være sammen med en mann. Jeg klarer ikke ha kjæreste. Jeg blir helt fullt opp av destruktive tanker, blir paranoid, usikker på meg selv, mister all kraft og livsglede. Jeg er en oppegående dame, 32 år, som har vært igjennom en del vinternetter. Har utviklet meg veldig mye som menneske, men akkurat her stopper det bare. Jeg kommer ikke videre.

Jeg blir så sykt sjalu, og ser selv hvor feil det er. Men uansett hvor hardt jeg prøver, og på hvilke måter jeg prøver, så spiser deg meg bare helt opp innvendig, og jeg blir nødt å bryte ut til slutt.

[Gjest Gjest]

Du må ta kontakt med legen din og få hjelp. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg synes også det er vanskelig å ikke miste meg selv i et forhold. Har også vært gjennom en god del vinternetter. Det er lett å være et bra menneske når man er alene. Å klare å være et bra menneske i et forhold, er ikke bare utfordrene, men noe av det mest utviklende man kan gjøre som menneske.

Ikke gi opp! Lykke til

Anonym poster: 740125f2d758b6cf06940223a574966f

[Gjest Gjest]

Vi er mange, kjære trådstarter og andre. Og jeg tror det er håp! Først må man i utgangspunktet være klar over at man ikke trenger å møte andres mål og standard om et godt liv, for selv å ha et veldig godt liv. Man skal passe seg for å gjøre sitt liv til et slags gjennomsnitt av andres lykke. Det er nemlig utrolig lett i dag, med facebook og overfladiske media, og alle som synes og mener. KG som et godt eksempel med sine til tider hårreisende ytringer om hva man skal og ikke skal. Nei, hver og en av oss har rett til å være lykkelige på helt egne premisser. Vi har kun dette livet. Antakelig.

Jeg er akkurat nå inne i det samme. Jeg drømmer om et stabilt og givende parforhold, men når jeg er i et forhold er de overliggende følelsene bestandig; dette er ikke nok, det må være noe mer, han føler ikke dypt nok - og jeg er konstant sliten og føler at livet mitt må tilrettelegges etter hans planer og ønsker, og jeg mister meg selv. Jeg lager maten han liker, hører musikken han liker, drikker vinen han liker. Og så blir jeg til slutt fryktelig sint på meg selv, og ham, for at det ikke er plass til meg. Hvilket utløser fryktelig slitsomme sykluser av krangling, og tilbaketrekking fra ham, som gjør det vonde vondere. Jeg har en oppvekst der jeg ikke ble sett, og stadig bortvalgt i en konflikt mellom foreldre og det er kanskje noe av grunnen til at parforhold er vanskelig for meg. ELSK MEG, vær nær, vær her, og hold tett omkring meg samme hva jeg gjør - det er noe av behovet mitt antakelig. Men slik kan ikke voksen kjærlighet være.

Jeg er nå midt i en tenkefase i et vanskelig parforhold; skal jeg satse på kjæresten min, som det er så vanskelig med, eller skal jeg leve for meg selv, og ha overskudd og glede? Skal jeg virkelig gi slipp på drømmen om et samliv? Det kan være det dummeste, og det fineste, jeg gjør. Jeg vet ikke. Det vi gjør nå er å forsøke noe terapi og egenutvikling, og veldig åpen kommunikasjon. Jeg har fortsatt tro på det.

[Gjest Sione]

Takk, det hjelper litt å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik...

[Gjest Gjest]

Takk, det hjelper litt å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik...

Takk, det hjelper litt å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik...

Man er aldri alene om menneskelige følelser.

VIlle bare også kort nevne at noe av det jeg har tro på av metoder for å komme videre, hvis begge vil, er emosjonsfokusert terapi. Les f.eks boken "Hold me tight" av Sue Johnson. Eller gå i egenterapi selv, og få gjort livshistorien din litt mer objektiv for deg selv, slik at man lettere kan holde et øye med tanker og følelser og holde seg litt mer i "sjakk" når det kommer til forhold. Dette er noe av det jeg har tro på, for oss som sliter med dette. (Meg som skrev over her..)

[AnonymBruker]

Kudos for at du har så god selvinnsikt! Det er jo et kjempebra utgangspunkt for å få bukt med problemet. Kjenner -mange- med slike problemer, men de færreste har slik innsikt som du viser her.

Anonym poster: fda21948295d239dbe010111ac835215

[Gjest Sione]

Man er aldri alene om menneskelige følelser.

VIlle bare også kort nevne at noe av det jeg har tro på av metoder for å komme videre, hvis begge vil, er emosjonsfokusert terapi. Les f.eks boken "Hold me tight" av Sue Johnson. Eller gå i egenterapi selv, og få gjort livshistorien din litt mer objektiv for deg selv, slik at man lettere kan holde et øye med tanker og følelser og holde seg litt mer i "sjakk" når det kommer til forhold. Dette er noe av det jeg har tro på, for oss som sliter med dette. (Meg som skrev over her..)

Du har nok rett i det, og jeg har vurdert/vurderer begge deler. Men det virker som så stort tiltak. Eller kanskje er jeg egentlig redd.. Både redd for å se hvor fuckt opp jeg virkelig er, redd for å vise det, og kanskje enda mer redd for at det ikke hjelper.

[Gjest Sione]

Kudos for at du har så god selvinnsikt! Det er jo et kjempebra utgangspunkt for å få bukt med problemet. Kjenner -mange- med slike problemer, men de færreste har slik innsikt som du viser her.

Anonym poster: fda21948295d239dbe010111ac835215

Takk. (hvis det var til meg)

[AnonymBruker]

Takk. (hvis det var til meg)

Det var absolutt til deg

Anonym poster: fda21948295d239dbe010111ac835215

[Gjest Gjest]

Du har nok rett i det, og jeg har vurdert/vurderer begge deler. Men det virker som så stort tiltak. Eller kanskje er jeg egentlig redd.. Både redd for å se hvor fuckt opp jeg virkelig er, redd for å vise det, og kanskje enda mer redd for at det ikke hjelper.

Vi må bare innse at forhold er noe av det vanskeligste i livet, for veldig mange. Det er skummelt, og fallhøyden er stor, og det gjør fryktelig vondt å miste seg selv, enten det er i forholdet eller hvis det tar slutt. Dette må vi akseptere, for å komme videre. Akkurat som at vi må akseptere at vi skal dø, for å kunne leve. Dette er ikke for pingler.

Vi er alle påvirket av tidligere opplevelser, som har satt seg i reaksjonssystemet vårt. Men det hjelper, å få hjelp til å se dette litt på avstand sammen med en som kan stille de rette spørsmålene, og satt det litt i system. Du er uansett aldri alene om å føle det du føler, fordi du er et menneske med de samme forutsetningene som alle oss andre.

Ta fatt i håpet og drømmen. Om det hjelper kan ingen svare på, kanskje det ikke hjelper, men det skader ikke heller.

[Gjest Sione]

Vi må bare innse at forhold er noe av det vanskeligste i livet, for veldig mange. Det er skummelt, og fallhøyden er stor, og det gjør fryktelig vondt å miste seg selv, enten det er i forholdet eller hvis det tar slutt. Dette må vi akseptere, for å komme videre. Akkurat som at vi må akseptere at vi skal dø, for å kunne leve. Dette er ikke for pingler.

Vi er alle påvirket av tidligere opplevelser, som har satt seg i reaksjonssystemet vårt. Men det hjelper, å få hjelp til å se dette litt på avstand sammen med en som kan stille de rette spørsmålene, og satt det litt i system. Du er uansett aldri alene om å føle det du føler, fordi du er et menneske med de samme forutsetningene som alle oss andre.

Ta fatt i håpet og drømmen. Om det hjelper kan ingen svare på, kanskje det ikke hjelper, men det skader ikke heller.

[Gjest Gjest]

Forhold er noe dritt

[AnonymBruker]

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv! Jeg har det best alene, mine forhold har vært preget av løgn, utroskap og sårende oppførsel.

Det tar rett og slett over forholdet og på et punkt slutter det å være deilig å ha en kjæreste, men blir istedet et mareritt fordi man blir så opphengt i hva den andre personen tenker og føler og sjalu og usikker osv...

Jeg er 30 selv, og kjenner godt følelsen du beskriver. Ønsker så gjerne å møte en mann som jeg kan stole på og føle meg trygg med, men jeg syns det bugner over av utroskap og sexfiksering i vår tid. "Alle" har noe med alle, og det er slitsomt...

Anonym poster: 0f5221830810bfa24d15a1f3bbe6e00a

[Gjest Sione]

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv! Jeg har det best alene, mine forhold har vært preget av løgn, utroskap og sårende oppførsel.

Det tar rett og slett over forholdet og på et punkt slutter det å være deilig å ha en kjæreste, men blir istedet et mareritt fordi man blir så opphengt i hva den andre personen tenker og føler og sjalu og usikker osv...

Jeg er 30 selv, og kjenner godt følelsen du beskriver. Ønsker så gjerne å møte en mann som jeg kan stole på og føle meg trygg med, men jeg syns det bugner over av utroskap og sexfiksering i vår tid. "Alle" har noe med alle, og det er slitsomt...

Anonym poster: 0f5221830810bfa24d15a1f3bbe6e00a

Hvis du har erfaring med løgn og utroskap skjønner jeg deg iallefall Jeg har ikke opplevd slik engang, alikevel klarer jeg det ikke..

[Gjest ASG]

"Alle har noe med alle", JA. Gleder meg til jeg møter en mann som har samme holdninger som meg selv. Skal prøve den australske landsbygda!

[AnonymBruker]

Ville bare ønske deg lykke til! :-)

Anonym poster: a6debebf6316de2ac9343ffc25591a41

[Gjest Jente 27]

Helt utrolig å finne denne tråden nå, hadde faktisk tenkt å starte en selv. Når det kommer forhold ender det ALLTID også med at jeg trekker meg unna, blir trist og får mange vonde følelser både ift meg selv og kjæresten. Har lenge lurt på hva som er årsaken til dette, men har nå fortstått at det er fordi at jeg "forsvinner" i forholder, som også nevnt ovenfor. Årsaken til at jeg forsvinner er vel at jeg kun Fokuserer på kjærestens behov. (Eksempel; kjæresten skal flytte pga jobb. Jeg blir lei meg, men sier unnskyld dersom jeg viser det, samt prøver å skjule det fordi jeg ikke vil ødelegge kjærestens gode humør pga drømmejobben).

Prøver i mitt nåværende forhold å løse problemene jeg har med å ha nok alenetid. Merker at jeg blir sterkere ift kjæresten om vi ikke er sammen hele tiden. Når vi derimot er sammen mye merker jeg at jeg straks blir mer sårbar (tar meg nær av alt han sier - han tuller mye), får ikke til å si det jeg vil si (greier til og med ikke fortelle at jeg trenger alenetid - noe som gjør det enda verre), samt får en merkelig tiltaksløshet og "matthetsfølels" i kroppen.

Kan nevne at jeg vokste opp til å lære å ta vare på alle rundt meg foruten meg selv, mulig det er noe i det at man må lære å elske seg selv, iallefall ta vare på seg selv før man kan elske noen andre... Men hvordan lære dette er vel en annen sak...

[AnonymBruker]

Jeg har ikke problemene dere skisserer, men har allikevel ikke vært i forhold på 5 år. Man klarer seg da greit alene også, i hvert fall i en lang periode. Samfunnet stresser altfor mye opp om å være to.

Anonym poster: d6b58b0b1ac5085e49e1b27a57072114

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg trekker meg bort når jeg får sterke følelser for en mann, spes når mannen gir meg miksede signaler. Jeg har ikke fått annerkjenning som barn og ser tydelig at det har preget meg mer enn jeg egentlig har sett opp gjennom årene. Jeg trenger mye bekreftelser, får lavt selvbilde når jeg er forelsket. Dateing er tydeligvis ikke noe for meg. Jeg dumpet han jeg har datet de 3 siste mnd, for jeg hadde det ikke bra med meg selv, men jeg mener at han burde vist mer om han ønsket å fortsette sammen med meg. Fikk bare som svar at han måtte respektere avgjørelsen min. Jeg sa til han at det var ikke noe med følelsene mine, men prøvde forklare han hvorfor jeg var usikker på han. I ettertid har han bare vært kald, så det var nok uansett ikke rett. Han påstod jeg ikke hadde åpnet meg helt for han heller, men det kan sikkert stemme siden han ikke gav så mye og når jeg gjorde små ting for han så betyr så mye og ikke viste at han satte pris på det, så trekker man seg tilbake.

Jeg jobber med meg selv hver eneste dag, men det virker som det skal være vanskelig for meg å være i et forhold. Jeg vil virkelig få bort den usikkerheten min og ikke kreve for mye, men det er så vanskelig. Jeg har det veldig bra aleine, selv om jeg ønsker å finne meg en kjæreste. Jeg klarer ikke ha sex uten følelser og har masse oppspart kjærlighet til den rette, men jeg har det som oftes vondt/usikkert når jeg er i en nær relasjon. Jeg skjuler det godt, men når jeg merker energien min forsvinner og når klumpen i magen er der trekker jeg meg bort,

Anonym poster: 674578fb9ba423e2c40a2d60ce97b28e