bror (27 år) som isolerer seg, tror han er deprimert. Hjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg har en bror som bor hjemme, han er student, men sliter med studiene og har strøket flere ganger til eksamen.

Jeg tror han er deprimert fordi:

- han har isolert seg gjennom flere år, har ikke venner, ikke kontakt med studie-kolleger

-han snakker minimalt og ser uttrykksløs ut i ansiktet

-han bryr seg knapt om mat og utseende, klær, hår etc (men han dusjer og holder seg ren).

-han beveger seg utrolig lite, virker fysisk sliten, orker ingenting. Han tar aldri i et tak hjemme. Hjelper ikke til med noe,

- han sover helst om dagen og sitter oppe om natta, suller med bøker, internett, drikker kaffe, blar i avisa...

-han er helt uinteressert i andre mennesker, tar aldri kontakt, engasjerer seg ikke i noe

-han er en påkjenning for oss i den nærmeste familien, foreldrene mine synes det er trassig å se han leve slik, de er veldig lei seg og trist over situasjonen, men broren min virker ikke å bry seg om det heller.

Når jeg snakker med han, nekter han for at han er deprimert, han synes ikke han har noen problemer. Det er helt ubegripelig, for ingen friske, normale unge mennesker trekker seg tilbake fra verden, slutter å snakke og slutter å bry seg om medmennesker?

Jeg har prøvd å overtale han til å gå til psykolog, men han nekter fordi han synes ikke han trenger det. Han nekter å gå til fastlegen.

Er det i det hele tatt noe vi / jeg kan gjøre? Det komemr jo til et punkt hvor foreldrene mine blir for gamle til å ta seg av han, og lånekassa krever sitt, hva skal han gjøre da? Han kan jo ikke jobbe, han har jo trukket seg tilbake fra verden...

[AnonymBruker]

Det er dessverre ikke mulig å tvinge noen til å ta i mot hjelp, annet enn akutthjelp eller dersom det er snakk om veldig alvorlig psykisk sykdom. Jeg skjønner godt frustrasjonen din, for det høres ikke ut som om broren din har det særlig godt.

Det du KAN gjøre, er å ta kontakt med fastlegen hans og forklare hvordan du og resten av familien oppfatter situasjonen. Det kan være mange grunner til at han ikke oppsøker hjelp, kanskje er det veldig vanskelig for han å gjøre dette selv. Det er ikke uvanlig å mene at man ikke fortjener hjelp, og om man ser slik på saken kan det være veldig vanskelig å gjøre noe med det.

Anbefaler deg også å fortsette å snakke med broren din og fortelle at du ser at han ikke har det bra. Tilby deg gjerne å hjelpe han med å skaffe hjelp. Det har kanskje ikke noe for seg, men det er jo verdt et forsøk synes jeg.

Anonym poster: 0d7bff18d1f21d3c347d01f6e105e566

[AnonymBruker]

Høres helt klart ut som depresjon. Jeg sliter med depresjon og kjenner meg igjen i store deler av væremåten hans.

Anonym poster: 31397fdd7d7d9a45f82de0689b3314a1