Kjærlighetssorg, sjalusi eller savn?

[Gjest hemlock]

Jeg er en ung mann på 22 år. Jeg har nettopp kommet ut av ett forhold som varte nesten fire år. Historien er kort fortalt slik...

Vi møttes på folkehøyskole, rotet litt og ble etterhvert sammen, vi var 18-19 år. Etter folkehøyskolen flytta jeg hjem til mor og far for å fullføre videregående skole, mens dama bodde hjemme hos sine foreldre. Vi traff hverandre ca annenhver helg, og ferier. Etter endt vgs flytta vi sammen i ett halvt år, før jeg dro i forsvaret. Under min førstegangstjeneste slo dama opp med meg av grunner jeg helt ikke husker, men enkelte ting mener jeg var at ting ikke stemte helt, ble litt irritert på meg fordi jeg ringte ofte, og jeg hadde en DUM samtale der jeg tulla med henne og ba henne tenke over om jeg var en bra type å være sammen med. DUM samtale.

Jeg fikk uansett fiksa opp i det, og vi fortsatte som før. Etter forsvaret flyttet vi sammen i en ny leilighet, der vi bodde mens vi begge jobbet. Mot høsten fikk jeg tanker om at jeg ville treffe andre jenter, være åpen for å kunne "hygge" meg med flere da jeg kun har vært intim med fire jenter inkl den nåværende kjæresten, siden vi hadde ett litt kjedelig sexliv sammen. Disse tankene fulgte meg fremover mot slutten av året, rundt november. Da tok vi en samtale, der vi gjorde det slutt, og der jeg lærte at hun har tenkt det samme men ikke hatt mot til å gjøre det slutt enda. I etterkant har jeg fått vite fra henne at det ville skjedd før jul uansett, så hun slapp å være med opp til familien min under juletida.

Helt fra bruddet og til romjula var jeg kjempeflott - jeg elska livet, prata med nye jenter, ofte ute på sosiale hendelser og fester... Men når jeg kom hjem over nyåret, til den leiligheten vi lånte sammen - som jeg har alene nå - knakk jeg bare sammen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg savnet henne, eller savnet noen.

Jeg har lært at det er visstnok vanlig at gutter ofte kommer litt på "etterskudd" med bruddet og kjærlighetssorgen, og det kunne jeg forstå, selvom jeg hadde det helt jævlig. Jeg ønsket å prate med min tidligere kjæreste, som var veldig kald mot meg og sa at hun ikke likte å skulle hjelpe meg over vårt eget brudd. Samtalen snudde litt, da hun sa at jeg kanskje burde få meg ett ligg. Jeg lo og sa "ja, har tenkt tanken, men aldri blitt noe - har du liksom gjort det?", ment som en liten spøk da hun aldri har hatt onenightstands før, og sagt at hun nok aldri kom til å ha det.

.... Men jo. Det hadde skjedd. Dette kjørte meg enda lengre ned i grøfta, jeg dro hjem fra jobb og var borte noen dager. Jeg ville vite alt som hadde skjedd, men eksdama nekta plent å legge ut om det. Jeg er en person som vil vite det, istedenfor å leve i uvitenheten.

Etter endel diskusjon har jeg fått vite hovedsakene, og enkelte saker måtte jeg finne ut av selv, som var litt ekkelt. Det har seg slik at vi bodde sammen en måneds tid etter bruddet, siden vi fortsatt var venner og kunne spare penger slik. Vi sov fortsatt i samme seng. Men en dag ville hun ut, og det var greit nok. Viser seg nå at førstkommende helg etter hun flytta ut, var hun på byen med en venninne og dro med seg en type hjem til venninna, der hu bodde. De var begge fulle. Dette er ca en måned etter bruddet.

Jeg føler meg på en måte "uelsket", sint, lei, såra, sjalu og alt som er. Hun er sint fordi jeg reagerer på dette. Jeg mener at det er veldig tett opptil bruddet vårt, siden vi hadde vært sammen i nesten fire hele år. Hun sier at hun lenge hadde tenkt på å gjøre det slutt, derfor var litt mer forberedt på at det skjedde og hadde en ganske kort fase med sorg før hun var i fin form mentalt igjen. Jeg spurte om det var reboundsex, men det var det ikke, "det bare skjedde". Jeg klarer ikke akseptere det svaret, jeg er veldig interessert i hvorfor det skjedde nemlig.

Jeg har reagert med å gråte minst en gang daglig - selv etter mye samtaler både med eksen og venner - liten matlyst, er ikke så åpen og lattermild lenger. Jeg har ikke grått siden jeg var barn, så jeg ble veldig overrasket selv at jeg reagerte slik. Dette er normalt, det kan jeg skjønne, og har sålangt vart i kun fem-seks dager. Men er det galt av meg å føle noe lignende som "utroskap"? Jeg har pratet med venninna til eksen, og hun sier også at jeg bare må akseptere dette - hun er fri fra forholdet, og det er jeg og. En plass i meg vet jeg at slik er ting blitt, en annen plass føler jeg at eksdama fortsatt er "min". Jeg var ganske sikker på at jeg var over henne inntil nå. Det jeg nå spør meg selv er om jeg savner henne, eller det å ha noen å komme hjem til.

Er det noen som har opplevd lignende tilfeller? Hvordan håndterte du/dere dette? Jeg ønsker å være venn med henne i framtiden, da hun er ei herlig jente, men akkurat nå har vi gjort det slik at vi skal snakke oss ferdig om saken, praktiske ting (lån, betaling osv på fellessaker) og så ikke prate på en stund for å la det sige over. Hun har allerede blokkert meg på Facebook, noe jeg ikke er enig i men som jeg på en måte kan forstå er til det beste.