Skulle ønske det var lettere.

[dobri123]

Jeg skulle ønske det var lettere.. Lettere å komme over, lettere å innse det, forstå at du er borte. Jeg skulle ønske jeg klarte å forstå at du ikke kommer tilbake. At vår tid sammen er borte. At du elsker meg, og alltid vil forbli i mitt hjerte. Men at det er eneste stedet du vil være.. Du vil ikke lenger være her som før.

I begravelsen holdt jeg tale for deg, jeg snakket om noen av de fine minnene vi har hatt sammen, jeg snakket om hvor mye du betydde for meg, men samtidig at det ikke kunne forklares i en tale der. For det ville tatt så altfor lang tid. Jeg fikk gode tilbakemeldinger, flere satt med tårer i øynene og ble rørt. De visste jo hvor mye du betydde for meg.

Til slutt sa jeg ''Vi ses, men til det så hvil i fred'' Det var tøffe ord å si. Det var tøft å ende talen på den måten. For hele talen var rettet mot deg, jeg snakket som om jeg skulle snakke til deg. Ikke til de andre rundt, for meg var de ikke der da. For meg kunne jeg se for meg deg stå foran meg, og det var deg jeg snakket til.

Jeg vet du ville blitt stolt over meg da, jeg håper du var stolt. For hvor sjenert var jeg vel ikke til vanlig? Jeg er da aldri den som snakker foran andre, jeg holder meg mer tilbake. Men selv med alle som var der klarte jeg det. For det var en samtale mellom deg og meg, bare oss. De andre var vitner, tilskuere til det jeg fortalte deg.

Jeg skulle ønske jeg visste om du hadde det vondt der du lå den siste tiden. Jeg skulle ønske de hadde funnet kreften tidligere, da hadde du kanskje levd nå. Jeg skulle ønske den aldri kom første gang, og ihvertfall ikke andre gang. For da hadde du vel vært her med meg nå. Da hadde du vel møtt min første kjæreste, da hadde du holdt meg unna han. Da hadde du møtt min andre kjæreste, du hadde likt han. Han kjente du jo fra før av han, du hadde jo møtt han. Du var jo venn med moren hans, dere jobbet jo sammen også. Jeg trur nok du likte han, han likte ihvertfall deg. Det gjorde moren også.

Jeg skulle ønske jeg fikk en siste samtale med deg, et siste smil av deg, en siste kjærlig hilsen. Et siste godt råd, en siste klem, en siste dag, en siste natt. Ja, for fikk jeg velge så ville jeg ikke tvilt på å bytte plass med deg nå.

Graven din er fin, den er nydelig. Jeg er ofte der å tenner lys, men det vet du vel. Du vet jo når jeg sitter der å gråter, når jeg forteller deg alt som foregår i livet mitt og når jeg hver gang gråter om hvor mye jeg savner deg. Ja, du vet jo det. Jeg håper du vet det, jeg håper du ser det, og hører det. At du er der med meg.

Skulle ønske jeg slapp å ta opp telefonen å ringe deg, at jeg slapp å sende deg meldinger, at jeg forstod at du ikke vil komme tilbake. Snart er det to år siden, det er ikke mange måneder til. Så hvorfor klarer jeg ikke forstå det enda? Det gjør meg sint, bitter, lei meg. Jeg har ikke ord!

For du, min kjære elskede mormor. At du er borte er det verste som har hendt meg, og jeg skulle ønske jeg bare klarte forstå det. For jeg elsker deg jeg, mormor. Jeg savner deg og jeg gråter dagen lang. Kreften tok deg ifra meg.

For meg var du mer enn bare en mormor, du var min beste venn, min ekstra mor igjennom hele livet. Mitt forbilde og noe av det kjæreste jeg har.

Min mormor, jeg savner deg så forferdelig.

[Anciol]

Jeg skulle ønske det var lettere.. Lettere å komme over, lettere å innse det, forstå at du er borte. Jeg skulle ønske jeg klarte å forstå at du ikke kommer tilbake. At vår tid sammen er borte. At du elsker meg, og alltid vil forbli i mitt hjerte. Men at det er eneste stedet du vil være.. Du vil ikke lenger være her som før.

I begravelsen holdt jeg tale for deg, jeg snakket om noen av de fine minnene vi har hatt sammen, jeg snakket om hvor mye du betydde for meg, men samtidig at det ikke kunne forklares i en tale der. For det ville tatt så altfor lang tid. Jeg fikk gode tilbakemeldinger, flere satt med tårer i øynene og ble rørt. De visste jo hvor mye du betydde for meg.

Til slutt sa jeg ''Vi ses, men til det så hvil i fred'' Det var tøffe ord å si. Det var tøft å ende talen på den måten. For hele talen var rettet mot deg, jeg snakket som om jeg skulle snakke til deg. Ikke til de andre rundt, for meg var de ikke der da. For meg kunne jeg se for meg deg stå foran meg, og det var deg jeg snakket til.

Jeg vet du ville blitt stolt over meg da, jeg håper du var stolt. For hvor sjenert var jeg vel ikke til vanlig? Jeg er da aldri den som snakker foran andre, jeg holder meg mer tilbake. Men selv med alle som var der klarte jeg det. For det var en samtale mellom deg og meg, bare oss. De andre var vitner, tilskuere til det jeg fortalte deg.

Jeg skulle ønske jeg visste om du hadde det vondt der du lå den siste tiden. Jeg skulle ønske de hadde funnet kreften tidligere, da hadde du kanskje levd nå. Jeg skulle ønske den aldri kom første gang, og ihvertfall ikke andre gang. For da hadde du vel vært her med meg nå. Da hadde du vel møtt min første kjæreste, da hadde du holdt meg unna han. Da hadde du møtt min andre kjæreste, du hadde likt han. Han kjente du jo fra før av han, du hadde jo møtt han. Du var jo venn med moren hans, dere jobbet jo sammen også. Jeg trur nok du likte han, han likte ihvertfall deg. Det gjorde moren også.

Jeg skulle ønske jeg fikk en siste samtale med deg, et siste smil av deg, en siste kjærlig hilsen. Et siste godt råd, en siste klem, en siste dag, en siste natt. Ja, for fikk jeg velge så ville jeg ikke tvilt på å bytte plass med deg nå.

Graven din er fin, den er nydelig. Jeg er ofte der å tenner lys, men det vet du vel. Du vet jo når jeg sitter der å gråter, når jeg forteller deg alt som foregår i livet mitt og når jeg hver gang gråter om hvor mye jeg savner deg. Ja, du vet jo det. Jeg håper du vet det, jeg håper du ser det, og hører det. At du er der med meg.

Skulle ønske jeg slapp å ta opp telefonen å ringe deg, at jeg slapp å sende deg meldinger, at jeg forstod at du ikke vil komme tilbake. Snart er det to år siden, det er ikke mange måneder til. Så hvorfor klarer jeg ikke forstå det enda? Det gjør meg sint, bitter, lei meg. Jeg har ikke ord!

For du, min kjære elskede mormor. At du er borte er det verste som har hendt meg, og jeg skulle ønske jeg bare klarte forstå det. For jeg elsker deg jeg, mormor. Jeg savner deg og jeg gråter dagen lang. Kreften tok deg ifra meg.

For meg var du mer enn bare en mormor, du var min beste venn, min ekstra mor igjennom hele livet. Mitt forbilde og noe av det kjæreste jeg har.

Min mormor, jeg savner deg så forferdelig.

Mine varmeste tanker og kondolanser!

vet hvordan du har det, fordi jeg har det på samme måten, så visst du vil snakke om det send meg gjerne en PM!

[Gjest Snerk]

Min farmor ligger på sykehuset og kommer mest sannsynlig til å dø innen kort tid. Jeg fikk vite dette i dag. Hvis du vil snakke med noen, så er jeg her. Send en PM når som helst.

Hvil i fred.

EDIT: Hun har gått bort. Hvil i fred, farmor.

Endret 8. januar 2013 av Snerk

[dobri123]

Kondolerer så mye. Det er virkelig noe av det verste man opplever trur jeg.

Samme her, jeg er her om du vil snakke.