Innlagt med spiseforstyrrelser?

[Gjest Anonym nå]

Er det noen her som har vært innlagt med spiseforstyrrelser (innleggelse mot egen vilje) som har lyst til å fortelle meg litt om hvordan ting fungerte der dere ble lagt inn?

Jeg sliter selv med anorexia og er redd for at jeg snart kommer til å bli innlagt på grunn av lav vekt. jeg har hørt diverse skrekkhistorier om innleggelser, men man vet jo aldri hvor mye sannhet som er i disse historiene. så jeg lurte på om det var noen som kunne dele erfaringer?

Tusen takk.

[Gjest Moonshadow]

Jeg vil annbefale deg å lese en bok som ei som har vært innlagt for det, har skrevet. Den heter: Gal jeg? Nei bare litt spiseforstyrret av Hege Arstad. Jeg holder på med den nå. Veldig bra og informativ bok synes jeg.

[Gjest Anonymous]

Var innlagt på vanlig sykhus, men det var endel år siden, og jeg var veldig ung.Å være innlagt mot sin vilje er forferdelig.La deg legge inn frivillig i stedet, da kan du havne på en åpen avdeling.En venninne av meg var på lukket avdeling i 4 mnd, av det jeg så og hun fortalte er ikke det noe jeg unner noen.

Å la seg legge inn frivillig er et vanskelig og stort skritt, men det vil nok være det mest behagelige alternativet.Hadde ekstravakter på et psyk.sykehus, åpen avdeling, og der var det mange unge jenter med spiseforstyrrelser.De ble mye bedre, og de hadde det bra der..husk at ved tvangsinnleggelse mister du all friheten din, du kan ikke gå ut, ikke bestemme noe selv..

[Soul]

Jeg har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk avd. pga. anorexia og depresjon, for min del var det på en måte godt å komme dit, legge fra meg alt ansvar og bekymringer og vite at jeg ble tatt vare på. Det var veldig spesielt å ikke kunne bestemme over meg selv, når jeg ville gå en tur osv., men der og da var jeg så langt nede og så sliten at jeg virkelig trengte å være der. Skjønner at du er redd og det var selvsagt ikke en lett tid, men synes ikke du skal ta alle skrekkhistoriene så alvorlig. Ting blir lett hauset opp. Blir du lagt inn er det jo fordi du virkelig trenger hjelp.

Enig med Saffron at du bør legge deg inn frivillig hvis mulig, da havner du på åpen avd. (jeg ble overført til åpen avd. etter måneds tid), og det er nok lettere (selvom det er en overgang det også). Der får du mer frihet og medbestemmelsesrett.

Lykke til!

[Justice]

Ble tvangsinnlagt da jeg var 15 år for anorexi (veide 35 kg), og fikk god behandling som jeg er kjempe takknemlig for i dag. Minnet mye om ovennevntes erfaring - fikk ikke bestemme noe selv, og det var så deilig å bare kjenne at den "andre stemmen" ble knust og holdt nede til den var så svak at jeg ikke hørte den lenger.. I dag er jeg frisk fra spiseforstyrrelsen helt og holdent, og er fryktelig glad jeg fikk behandling så tidlig. Ikke vær redd, de vil deg vel, alle som ønsker deg innlagt. Du vil vel ikke fortsette å ha det slik du heller? Ønsker deg lykke til i massevis. Hvis du trenger råd, så ta kontakt!

:trøste:

[Gjest Anonymous]

Jeg la meg inn frivillig i 2 mndr for etpar år siden..men ble omtrent "truet" til det pga lav vekt.

Følte ikke at jeg hadde mye igjen for oppholdet. En måtte stort sett greie seg selv og passe på å spise det som stod på kostlista. Nå var jeg voksen og det var vel mer forventet at jeg skulle klare dette selv.

Målet var liksom å bare legge på seg nok og så ut igjen. Fikk ikke samtale med psykolig, kun en lege som omtrent ikke snakket norsk og som hadde svært lite peiling på sf. Joda, jeg la på meg noen kg..men fikk ikke oppfølging etter utskrivelsen, med det resultat at jeg fikk panikk for vekta og raste ned igjen. Men ble "fanget opp" poliklinisk og har gått der de siste par årene.Vekta er ustabil..fra mager til "normalvekt". Tror det har blitt kronisk for min del.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar.

Jeg vet at det ville vel vært bedre om jeg ble lagt inn frivillig, men jeg føler så absolutt ikke at jeg er klar for det, dessuten har jeg fått beskjed om at hvis jeg blir innlagt så er eneste formål å få meg opp i vekt. og jeg mener at det ikke er vekten som er problemet. spiseforstyrrelsen forsvinner ikke selv om jeg legger på meg aldri så mye..

igjen, tusen takk for svar, dere er noen knupper

[Soul]

Vet en del leger er mest opptatt av at man kommer opp i vekt, men forhåpentligvis treffer du noen som også bryr seg om hvordan du egentlig har det. Min erfaring var at de også brydde seg om det psykiske og å hjelpe meg å ordne opp i en del tanker. Men det er klart, man kan bli litt lei "mat-pratet".

Håper det ordner seg for deg :trøste:

[Gjest Anonymous]

Ja, har egentlig bare vært vekt som psykologen og legen min har konsentrert seg om de siste 9 månedene, siden jeg fortalte om spiseforstyrrelsen. jeg skal bytte psykolog nå, og da håper jeg at kjemien stemmer bedre + at det blir litt bedre behandling..

i 9 måneder har jeg sittet og hørt på den samme leksa fra psykologen to ganger i uka, om at jeg må kjempe mot stemmen i hodet mitt og at jeg må tvinge i meg mat selv om jeg ikke vil. kan ikke si jeg er noe friskere siden jeg startet alt dette.. :-?

tusen takk

[Gjest care]

.... og jeg mener at det ikke er vekten som er problemet. spiseforstyrrelsen forsvinner ikke selv om jeg legger på meg aldri så mye..

Det har du rett i, men før man kan begynne å "jobbe" med deg, må du bli frisk og da må du nok opp i vekt.

Lykke til.

[NullHull]

Hei gjest!

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men selv var jeg langt over 20 da jeg ble syk. Iløpet av to år klarte jeg å halvere kroppsvekten min fra normalvekt til jeg til slutt var så syk at mine nærmeste (les:mamma) i sin fortvilelse bad på sine knær om jeg om ikke annet ialle fall kunne ta en tur til legen min for en prat. Ingen skulle tvinge meg til noe jeg ikke ville, dessuten var jeg jo langt over myndighetsalder og dermed kan ingen gripe inn av pårørende. Selv visste jeg jo at noe var galt, men i mitt hode var jeg ikke anorektiker (var jo fortsatt ikke SÅ tynn, ikke sant?) Det eneste "problemet" jeg slet med iflg. meg selv var et alt for høyt forbruk av avføringstabletter som jeg gjerne skulle blitt kvitt. Jeg kunne ta opp til 60 stk. på nesten tom mage, så at jeg var passe dehydrert er mildt sagt!

Jeg gikk med på denne legevisitten, for deretter å få fred. Du vet sikkert hvordan det er. Man går jo hele tiden rundt med angsten for at noen skal ta fra deg kontrollen over kroppen og vekten din, det eneste som har mening i livet. De første ordene legen sa da jeg kom inn på kontoret hans kommer jeg aldri til å glemme, og de ble også et slags vendepunkt i min misære: "Jeg ser du har det vondt. Vil du snakke litt?" Ikke noe mas om vekt og sult og mat og trusler om sondeforing osv. Jeg satt meg rett ned og storgråt. Her kom det et fremmed menneske som med en gang forstod at det var en underliggende årsak til at det foran ham stod restene av det som en gang hadde vært ei sunn, blid og populær jente i den mest spennende fasen av livet. Og det må sies at dette var fastlegen min, som med en gang innrømmet at han hadde ingen erfaring med spiseforstyrrelser. Så han var for "amatør" å regne på området. Etter en lang samtale gikk jeg med på både veiing og blodprøver, og det tok ikke lang tid å finne ut at helsetilstanden var ypperst dårlig. Vektnålen hadde bikket under 30 kilo og jeg manglet det meste av vitaminer og mineraler. 7 år hadde gått siden siste mens, og pga. saltforstyrrelsene i kroppen hadde jeg periodevis svære eudemer (vet ikke om det staves sånn, menn iallfall vannansamlinger) i legger og ansikt. Sommeren etter mistet jeg huden på begge armene, og nedover lårene pga. væskemangelen og det at jeg trodde jeg kunne oppholde meg i solen som jeg alltid hadde gjort. Herregud, jeg så ikke ut!! Nuvel, dette er en laaaang historie...

Enden på akkurat denne delen av historien ble iallfall at legen min sendte en søknad til Modum Bad for innleggelse. Har du hørt om Modum? Det er et flott behandlingshjem i Vikersund som har pasienter med alle former for depresjoner og da en egne behandlingsgrupper for anorektikere og bulimikere. Det er "åpen soning":-) Ingen hvite frakker eller gitter foran vinduene. Det beste stedet i Norge pr idag iallfall hva gjelder både ekspertise og behandling av spiseforst. Dog er det lange ventelister, men jeg var iallfall heldig og måtte vente drøyt et 1/2 år på innleggelse.

Det skal dog sies at de tar ikke inn pasienter lenger med BMI under 14 har jeg hørt. For behandlingen består hovesaklig av terapi i grupper og indivduelt, og da får man ikke særlig mye utbytte dersom man er nærmest sengeliggende. Dessuten har de heller ingen særlig somatisk behandling der. Jeg var laangt under grensa da jeg ble lagt inn (den gangen gikk det vel ved BMI på 12), men tror at det faktum at jeg var veldig villig til behandling og såpass "oppegående" tross alt, gjorde at jeg slapp igjennom etter forvernsamtalen. (Man blir kalt inn til intervju først for å kartlegge bahandlingsbehovet ditt).

Jeg tilbragte 6 mnd på Modum i gruppe med 6 andre jenter. Og det som kanskje er viktigst for deg å høre er at det er ikke først og fremst å få deg opp i normalvekt som her målet her!! Det er først og fremst å finne ut av hvorfor du er syk, hvorfor gjør du dette mot deg selv? Først når man finner svarene på dette kan man begynne å tenke vekt. Men det er en laaaang prosess! De vil at du iløpet av oppholdet skal erfare først: å stabilisere vekten din, stoppe vektnedgangen. Neste fase vil være å evt. erfare en viss vektøkning, men her snakker vi kanskje i gram altså. Det er ingen som forer deg opp 10 kg! Alt skjer som et samarbeid mellom deg, psykologen din, sykepleier og ernæringsfysolog. Spiselister er noe man følger.

Det å komme sammen med andre i samme situasjon er på godt og vondt. Ja, man finner noen som vet eksakt hva du står i, som ikke blir overrasket over at du kan koke deg en treretters middag ut fra 2 klibrød litt vann og kanel Jammen sånn er det jo! Dog lærer man fort "triks" av andre, og det oppstår lett en slags konkurransesituasjon mellom anorektikere som behandles i grupper. Alle skal være den beste anorektikeren, ikke sant? Akkurat dette siste gjorde nok mye til at min vekt ikke endret seg særlig under oppholdet. For det første gikk jeg jo ned 3 kg de første ukene i panikk tror jeg over at jeg ikke lenger fikk se vekten min, før vi fikk utarbeidet spiselister. Plutselig kollapset jeg og ble tatt inn til "sjefen", som da hadde sinnarynke i panna :-? Det ble neste vendepunkt. For jeg fikk nå beskjed om at jeg nå hadde gått ned enda mer (og i mitt hode regnet jeg fort ut at jeg nå veide 25 kg-Jeg er ikke mer enn 155 cm da, men allikevel!) De så nå ikke noen annen utvei enn å sende meg på sykehus for sondeforing en periode. Herregud, jeg har vel aldri vært så livredd i hele mitt liv. Men jeg tryglet og bad og lovte at jeg ikke skulle gå ned mer nå, dvs jeg gikk med på å bli satt på energidrikk i tillegg til maten. Men da var det helt ok, for jeg visste at det var ingen utvei.

Nuvel, idag er jeg normalvektig og godt og vel, men det tok langt over et år etter jeg kom hjem før jeg begynte på den veien, som vel er den værste med det å ha anorexi. Jeg sier alltid, at det å ha anorexi var jo en dans på roser i forhold til det som kom etterpå. Har jo aldri vært mer konge eller sterkere i sinnet enn de årene jeg var syk! Da var jeg jo tross alt noe unikt, jeg var annerledes og klarte å kontrollere et av menneskets sterkeste drifter, nemlig sulten! For første gang i mitt liv klarte jeg noe som ingen andre rundt meg klarte! Men tiden da jeg omsider kom meg opp i vekt og ble "normal" og skled inn i mengden igjen, og fikk kommentarer fra andre om at "nei så godt du ser ut nå!", mens jeg aller helst ville dø av skam, DET var et helvete. Men når den perioden er over vil du sakte men sikkert klare å se tilbake på sykdommen som, ja, akkurat det, noe sykt, noe så innmari sykt.

Fortsatt lever denne stygge stemmen inni meg, anorexiaen, som er veldig fornærma over hva jeg har gjort med kroppen min:-) Men den fysiske styrken jeg har fått tilbake gir meg også krefter til å overhøre denne stemmen.

Lykke til min venn

Og ta tak i problemet så fort du føler deg rede. Men det er viktig at du har hele deg med på det! Tvang har aldri hjulpet noen.