Når fortelle om sykdom?

[AnonymBruker]

Ingen kan se eller merke at jeg har en sykdom. Men det er fordi jeg tar mine medisiner som jeg skal, reiser på sykehuset når jeg skal og tar forhåndsregler.

Men når burde jeg fortelle til en fyr at jeg er syk?

Hvis jeg skulle fått meg kjæreste, og det kansje ender i giftemål så må han få vite det.

Det er ikke bare bare å være syk. Når jeg blir eldre kommer jeg kansje (ganske sikkert) til å bli innlagt på sykehus sikkert hver 3 mnd i minst 3 uker. Jeg kommer til å bli dårligere og det kommer til å syns. Jeg kommer kansje til å måtte bytte organ og jeg kommer kansje til å dø før jeg er 50. Dette vet jeg jo ikke, kansje jeg holder meg frisk, kansje kommer det en medisin som kan hjelpe. Men man vet jo aldri.

Dette skremmer meg..

Hvem vil være sammen med en som kan bli sykere og sykere?

Og når bør jeg fortelle det?

Alle mine venner vet om sykdommen. Noen vet mer enn andre, men alle vet det og tar hensyn når jeg ber om det. Så det er jeg glad for. Jeg synst det er viktig at alle rundt meg vet det, selv om ingen merker så mye siden de ikke bor sammen med meg. De merker det jo når jeg er med på hytteturer og ferier, men tror de glemmer det ganske fort igjenn da jeg jo er "normal" sålangt.

Dette har jeg begynt å tenke litt på.. jeg ønsker jo ikke å skremme de vekk. Det har jeg jort før. Er mange som trekker seg unna når jeg forteller det. Og det værste er at når jeg forklarer det, så pynter jeg på det noe helt sykt så det hørrest ikke galt ut i det hele tatt. Alikevell trekker de seg..

Anonym poster: 7241004b67ef5edb2c0209d881d81c93

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

[Silfen]

Dette er noe som du bør fortelle om veldig tidlig.

[Gjest Trappetroll]

Jeg fortalte det til typen min når vi fremdeles var venner. Tror det er lurt å nevne det ganske tidlig..

[Gjest *Maja*]

Ja, det er jo en fryktelig påkjenning å elske en person for å så vite at de kanskje vil miste dem i en relativt ung alder. Du burde si det med en gang det går fra dating og bli kjent fasen til at dere faktisk begynner å få følelser(2-3 dater)

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg fortelle det?

"hei, jeg er alså syk og du kan kansje miste meg om 20-30 år. Vil du være sammen med meg så fett det, hvis du ikke takler det så kan du gå"

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

[AnonymBruker]

Dette bør du fortelle om tidlig. De som trekker seg vekk er vel ikke verdt å samle på uansett. Og hvis du forteller det tidlig gjør det mindre vondt for deg kanskje også hvis de skulle trekke seg vekk.

Anonym poster: e5d233108007e58ffef45ffcef4b5370

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg fortelle det?

"hei, jeg er alså syk og du kan kansje miste meg om 20-30 år. Vil du være sammen med meg så fett det, hvis du ikke takler det så kan du gå"

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

Ja, faktisk bør du si noe sånt, men kanskje utbrodere første setning litt Du bør si det du sa her i startinnlegget ditt, altså hva det innebærer nå og hva det kan bety i fremtiden. Og ja, du kan si at dette er det viktig at den andre personen takler, hvis ikke kan de gå.

Har gjort noe lignende selv ettersom jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn og voldtatt som voksen. Det gjør blant annet at sexlivet ikke er det enkleste og det må partneren takle. Det funket i hvert fall sist. Har vært gift i mange år til tross for mange frustrasjoner.

Anonym poster: e5d233108007e58ffef45ffcef4b5370

[Gjest Trappetroll]

Hvordan skal jeg fortelle det?

"hei, jeg er alså syk og du kan kansje miste meg om 20-30 år. Vil du være sammen med meg så fett det, hvis du ikke takler det så kan du gå"

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

Nei. Jeg kan også komme til å dø før jeg er 50. Jeg ligger ofte nede med ekstreme smerter som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg sa bare at jeg har en kronisk lidelse som het xxx, og at jeg lever så og si normalt i det daglige. Så forklarte jeg lett hva som var galt og at det ikke finnes noen kur. Og at det kunne føre til en tidlig død, men at jeg forhåpentligvis så ville jeg leve lenge lenge. Og at jeg lever så normalt som mulig.

[AnonymBruker]

Hei, jeg er også syk, og har fått en til enda mer alvorlig sykdom på toppen. Vanskelig nok å date med den første. Man får virkelig silt vekk de som ikke er verdt å samle på, men det gjør sannelig vondt også. Føles så urettferdig, det er jo ikke noe man har valgt.

For min del, har jeg blitt sammen med en jeg traff like etter den første sykdommen satte inn. Vi ble først venner, og jeg snakket en del om plagene jeg hadde. Innen jeg fikk den andre sykdommen, var han blitt så glad i meg at han var en uvurderlig støtte for meg. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Han vet konsekvensene, og var på det tidspunktet ikke forpliktet til meg i det hele tatt, men han vurderte ikke å gå en gang.

Det er veldig godt for meg å vite at jeg har noen som ikke lar seg skremme av den skjebnen jeg kanskje må møte. Som bare er glad i meg for den jeg er.

Da jeg fortsatt datet folk, pleide jeg også å pynte på sykdommen (den første), og selv det skremte dem. Det føltes så utrolig kjipt, for jeg følte at jeg måtte late som om jeg var en annen enn den jeg er.

Jeg håper inderlig for deg at du også møter noen som blir glad i deg, uavhengig av hva slags kort du har fått utdelt. Vi trenger det så veldig. Det var mulig for meg, så da er det ingen grunn til at det ikke skal være mulig for deg. Bare skygg banen for de overflatiske guttemennene som er der ute. Det er mange av dem, og det gjør ikke godt for selvfølelsen.

Har du sett Love & Other Drugs? Det er en skikkelig jentefilm, men den skildrer hvordan det er å møte kjærligheten med alvorlig sykdom. Det er ikke den sykdommen jeg har, men herlighet hvor jeg gråt av den filmen! På mange måter tror jeg at de aller beste i verden blir holdt av til dem som trenger det mest. Med de utfordringene alvorlig sykdom bringer, så fortjener vi mye godhet og kjærlighet ellers i livet, det er liksom nok som det er, med de store tingene. Alle gode ønsker til deg

Anonym poster: ee649f521b79052fabc5d4b39aff323b

[AnonymBruker]

Hei, jeg er også syk, og har fått en til enda mer alvorlig sykdom på toppen. Vanskelig nok å date med den første. Man får virkelig silt vekk de som ikke er verdt å samle på, men det gjør sannelig vondt også. Føles så urettferdig, det er jo ikke noe man har valgt.

For min del, har jeg blitt sammen med en jeg traff like etter den første sykdommen satte inn. Vi ble først venner, og jeg snakket en del om plagene jeg hadde. Innen jeg fikk den andre sykdommen, var han blitt så glad i meg at han var en uvurderlig støtte for meg. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Han vet konsekvensene, og var på det tidspunktet ikke forpliktet til meg i det hele tatt, men han vurderte ikke å gå en gang.

Det er veldig godt for meg å vite at jeg har noen som ikke lar seg skremme av den skjebnen jeg kanskje må møte. Som bare er glad i meg for den jeg er.

Da jeg fortsatt datet folk, pleide jeg også å pynte på sykdommen (den første), og selv det skremte dem. Det føltes så utrolig kjipt, for jeg følte at jeg måtte late som om jeg var en annen enn den jeg er.

Jeg håper inderlig for deg at du også møter noen som blir glad i deg, uavhengig av hva slags kort du har fått utdelt. Vi trenger det så veldig. Det var mulig for meg, så da er det ingen grunn til at det ikke skal være mulig for deg. Bare skygg banen for de overflatiske guttemennene som er der ute. Det er mange av dem, og det gjør ikke godt for selvfølelsen.

Har du sett Love & Other Drugs? Det er en skikkelig jentefilm, men den skildrer hvordan det er å møte kjærligheten med alvorlig sykdom. Det er ikke den sykdommen jeg har, men herlighet hvor jeg gråt av den filmen! På mange måter tror jeg at de aller beste i verden blir holdt av til dem som trenger det mest. Med de utfordringene alvorlig sykdom bringer, så fortjener vi mye godhet og kjærlighet ellers i livet, det er liksom nok som det er, med de store tingene. Alle gode ønsker til deg

Anonym poster: ee649f521b79052fabc5d4b39aff323b

Tusen takk.

Du beskrev utrolig mye av det jeg føler som jeg ikke tørr si til andre.

Jeg skal tenke på samme måte som deg. Og jeg skal gjøre som alle dere andre sier, fortelle det så snart som mulig. Det er ikke godt å få vite noe sånnt når man har blitt glad i noen.

Tusen takk alle sammen, og mange klemmer til friske og syke. Det trenger vi alle

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

[Athene]

Tidlig. Det er en naturlig del av deg, som vennene dine vet om. Ikke ta det om som et seriøst og alvorlig tema, men nevn det slik du snakker om det til kjente. Nevn noe om medisinene, eller sykehuset, i en uformell setting. Spør han videre kan han få svar. Men ikke legg ut om alvorlighetsgrad, sykehusopphold og organtransplantasjon med det første, det kan komme naturlig (så naturlig slik kan bli) etterhvert. På den måten skjuler du ikke fakta for han, men han blir kjent med sykdommen paralelt med at han blir kjent med deg.

[Gjest Funky Punk]

Fortell om det tidlig, men ikke kast det på ham på første daten

Bli litt kjent først, det kan jo likevel hende at dere ikke finner tonen så da er det jo ikke vits i at han trenger å vite om det.

Når dere har lært å kjenne hverandre litt og føler at dette kan bli alvorlig så kan du ta det opp når det passer naturlig.

Jeg er kronisk syk (ikke slik at jeg kan dø om noen år), og fortalte det ganske tidlig. Han forstod nok ikke hvor alvorlig syk jeg var før vi flyttet sammen, men han aksepterte det fullt ut og godtar at jeg ikke kan gjøre alt som han vil og vi finner løsninger sammen

[AnonymBruker]

Tusen takk.

Du beskrev utrolig mye av det jeg føler som jeg ikke tørr si til andre.

Jeg skal tenke på samme måte som deg. Og jeg skal gjøre som alle dere andre sier, fortelle det så snart som mulig. Det er ikke godt å få vite noe sånnt når man har blitt glad i noen.

Tusen takk alle sammen, og mange klemmer til friske og syke. Det trenger vi alle

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

Ja, det er ikke så lett å snakke om den eksistensielle frykten med andre. Selv de som bryr seg mest, kan ikke relatere seg til hva man går gjennom. De kan stille opp og være vidunderlige mennesker, men det er noe spesielt med dem man har en delt virkelighet med. Andre i samme situasjon. Noen som skjønner alvoret, fordi de lever med det.

Jeg tror i allefall det viktigste for god livskvalitet er å ikke dukke under for alle "worst case" scenariene man får beskrevet hos legene. Det betyr ikke at man skal ignorere risikoen, men at fremtiden ikke er skrevet i sten. Og når man har sykdommer som utvikler seg over lang tid, så er det per i dag umulig for enhver lege å si noe om hvordan disse kommer til å bli behandlet i fremtiden. Medisinsk utvikling skjer i revolusjonerende hastighet. Jeg tror vi bare må gi rom for skrekken, men også for håpet. Ingenting er skrevet i sten. Enda

Og så kan man aldri klemme nok

Anonym poster: ee649f521b79052fabc5d4b39aff323b

[AnonymBruker]

Ja, det er ikke så lett å snakke om den eksistensielle frykten med andre. Selv de som bryr seg mest, kan ikke relatere seg til hva man går gjennom. De kan stille opp og være vidunderlige mennesker, men det er noe spesielt med dem man har en delt virkelighet med. Andre i samme situasjon. Noen som skjønner alvoret, fordi de lever med det.

Jeg tror i allefall det viktigste for god livskvalitet er å ikke dukke under for alle "worst case" scenariene man får beskrevet hos legene. Det betyr ikke at man skal ignorere risikoen, men at fremtiden ikke er skrevet i sten. Og når man har sykdommer som utvikler seg over lang tid, så er det per i dag umulig for enhver lege å si noe om hvordan disse kommer til å bli behandlet i fremtiden. Medisinsk utvikling skjer i revolusjonerende hastighet. Jeg tror vi bare må gi rom for skrekken, men også for håpet. Ingenting er skrevet i sten. Enda

Og så kan man aldri klemme nok

Anonym poster: ee649f521b79052fabc5d4b39aff323b

Du har helt rett.

Legene sa til min mor og far at jeg kom til å dø som 12 åring.

Da jeg fikk høre det (var ganske liten) bestemte jeg meg for at dette IKKE skulle skje, og jeg ble veldig ivrig på å ta medisiner, gjøre ting som var bra for meg (både fysisk og psykisk) og ta hensyn til meg selv. Jeg bestemte meg for at jeg iallefall skulle leve til jeg var 64. Det var målet mitt

Og se hvor jeg har komt i dag. Jeg er i 20-årene, har fortsatt god helse og jeg er fortsatt bestemt på å leve så normalt som mulig men alikevell ta medisner som jeg skal. Jeg skal iallefall ikke dø før jeg er 64. Det er rett og slett bestemt.

Så det er viktig det som du sier, ingenting er skrevet i sten

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

[Pene sko...]

Hvem vil være sammen med en som kan bli sykere og sykere?

Og når bør jeg fortelle det?

Anonym poster: 7241004b67ef5edb2c0209d881d81c93

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

De som faktisk ER riktig glade i deg og elsker deg. Dem finnes. Du vil ikke tro hvor mange av disse som faktisk finnes. Både på dame- og herresiden er det mange skjulte skatter som venter på å bli oppdaget.

Lettskremte guttunger som får panikk tidlig er ikke noe å samle på uansett. Du vil ha en mann som står løpet ut i enhver storm som måtte dukke opp, ikke en guttunge som ikke vet hva han ønsker seg og tror kjærlighet kun er sex og en utopisk dans på roser.

Si det tidlig. Da skiller du klinten fra hveten. Mennene fra guttungene. De mer seriøse fra de mindre seriøse.

Som andre påpeker kan det skje mye rent medisinsk på kort tid.

Endret 6. januar 2013 av Pene sko...

[AnonymBruker]

Du har helt rett.

Legene sa til min mor og far at jeg kom til å dø som 12 åring.

Da jeg fikk høre det (var ganske liten) bestemte jeg meg for at dette IKKE skulle skje, og jeg ble veldig ivrig på å ta medisiner, gjøre ting som var bra for meg (både fysisk og psykisk) og ta hensyn til meg selv. Jeg bestemte meg for at jeg iallefall skulle leve til jeg var 64. Det var målet mitt

Og se hvor jeg har komt i dag. Jeg er i 20-årene, har fortsatt god helse og jeg er fortsatt bestemt på å leve så normalt som mulig men alikevell ta medisner som jeg skal. Jeg skal iallefall ikke dø før jeg er 64. Det er rett og slett bestemt.

Så det er viktig det som du sier, ingenting er skrevet i sten

Anonym poster: de1c667a4d4f061e300e7884ac833b61

Supert mål! OG du har en kjempstor seier bak deg allerede! Jeg heier på deg!

Anonym poster: ee649f521b79052fabc5d4b39aff323b

[AnonymBruker]

Nå ble jeg glad!

Jeg har huntingtons så vet hvordan det der er. Du må si sånt tidlig, og om de ikke tåler det så vær glad. For tåler de ikke det at du dør en dag, så vil de slite fært med å finne dame.

Har sambo som jeg fortalte det til ganske asap.. Han er litt tøysete, så når jeg skulle si at jeg minst har 20år igjen så bare lo han litt og sa "med mindre du blir påkjørt da.."....

Lykke til

Anonym poster: 44877891d5eb8477e7ce239a3b266457

[AnonymBruker]

Nevn det tidlig er nok lurt ja, men ikke alt for tidlig heller. Om det blir sånn at du presenterer sykdommen din før deg selv - ja, da vil du aldri bli sett som person. Da møter den andre kun sykdommen din.

Det er i hvert fall min erfaring.

Å bli litt kjent først er lurt. Prøver å møtes mer som venner enn dating i starten, sånn at før noe mer innledes så vet han om den siden av meg også. Men er en vanskelig balansegang. En må være modig og tørre å åpne hjertet sitt selv om en vet at det er stor sjanse for å bli såret det vil til sist være verdt det, når du treffer en som faller for hele deg

Anonym poster: 38e417d59e628dcd59bac2d62f57be38

[AnonymBruker]

Jeg og min mann var venner. Han visste at jeg har epilepsi, men aldri sett det. Da vi ble forelsket og sammen endret det seg selvsagt, faktisk var jeg så uheldig å ha et stort anfall 2. helgen vi var sammen.

Da ble han klar over at sykdommen min kan være ganske belastende, faktisk verre for omgivelsen enn for meg selv (siden jeg er bevisstløs under anfallet). Vi hadde flere samtaler rundt dette, han var ærlig nok å innrømme at det var verre enn han trodde og at det faktisk kunne være en stopper for ham. Heldigvis følte han nok for meg og fortsatt forholdet, han søkte aktiv informasjon hva pårørende kan gjøre og hvordan det kan gå.

Han lojalitet er en av de tingene jeg setter mest pris på, det er ikke bare bare å bestemme seg for et liv med noen som er syk og faktisk handicapped.

Anonym poster: 4f0df623dc2bebd3f3fa286a3a0caeb3

[AnonymBruker]

TS, håper du finner deg noen som godtar det og ikke blir skremt av det. Enkelte av svarene her antyder at det ikke er skikkelige menn som blir skremt og rygger unna. Her skal jeg være ærlig og si rett ut at det er tull. Det er jo faktisk vanskelig for noen å leve i visshet om at man med stor sikkerhet vil miste sin kjære etter to, tre tiår. Som du har opplevd så takler ikke alle det, og jeg håper du kan respektere det. Mange blir skremt av temaer som døden, spesielt når det helt konkret gjelder en de er på vei til å utvikle følelser for.

Det er jo uansett greit å finne det ut tidlig, slik at dere ikke utvikler for mye følelser for hverandre.

På den annen side er det også mange der ute som helt fint ville klart det. Selv om det er mer utfordrende så er det mange som kunne levd med dette helt fint, og personlig tror jeg nok at jeg hadde taklet det. Jeg kan jo ikke vite det helt sikkert da jeg aldri har vært i en slik situasjon før, man ja - jeg tror jeg hadde taklet det. Dels fordi man uansett ikke kan vite helt sikkert hva som kommer til å skje, dels fordi man aldri kan vite hva som kommer til å bli medisinsk mulig i fremtiden. Om jeg hadde funnet kjemien, felles verdier og sammenfallende ønsker om hva man ønsker av et forhold, så hadde jeg ikke latt sjansen til å få drømmedama gå til spille. Og ikke for å virke flåsete, men til syvende og sist så er det jo ingen som kan vite hva som skjer om ti år uansett.

Anonym poster: 8645fd07a592013ace0a80a8a1a601cd