Har man misslykket fullstending med livet når man er singel og 41år?

[AnonymBruker]

Har man misslykket fullstending med livet når man er singel og 41år? Og i tilegg har en jobb som freelancer med egen bedrift. Det føles slik. Er det flere i samme båt som meg? Savner noen å dele livet med. Har prøvd diverse nettdating. Har fått kontakt med noen, men det føles som at jeg ikker er spenndene nok.

Jeg har bare lyst til å grine og grine pga jeg er oppgitt og skrekklig lei meg. Jeg har lyst til å dele livet med noen, få barn og en mann som er der hele livet ut. JEG VIL IKKE BLI ALENE FOR RESTEN AV LIVET!!! :grine:

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

[AnonymBruker]

Jeg er vel nesten i samme situasjon - samme alder og singelstatus - bortsett fra at jeg ikke ser så mørkt på det og føler meg mislykket. Man kan jo være singel i en hvilken som helst alder av forskjellige grunner, og det er ikke en varig tilstand. Noen lever i ulykkelig samliv i flere tiår. Jeg vil kalle det mer mislykket enn å være singel i perioder av livet.

Du må nok bli mer fornøyd med deg selv og livet ditt før sjansene blir større for å møte noen. Desperate mennesker er ikke populære. Når det gjelder barn, må du akseptere muligheten for at du kanskje ikke er fruktbar lenger. Livet kan være rikt uten barn.

Anonym poster: c89b0aeec6555265954834581bc741f5

[AnonymBruker]

Slapp av!

Det er sikkert vanskeligere for deg å treffe noen hvis du sjelden treffer nye mennesker? Skikkelig klisje-råd, men kanskje du kan engasjere deg i noe på fritiden? Da får du i det minste nye mennesker i omgangskretsen din.

Og få litt råd på nettdating. Det burde jo kunne funke hvis du gjør det riktig? Tviler på at du er så kjedelig som du tror, men heller at de negative, litt smådesperate (?), tankene skinner gjennom.

Det ordner seg garantert for deg også! :-)

Anonym poster: 7dcc16ae4a8ddcc3521e0ef11df572cc

[Wolfmoon]

Om man er mislykket er jo helt avhengig av hva slags mål man har satt seg her i livet

Jeg er singel, 28, jobber frilanser, leier leilighet, og burde sikkert følt meg skikkelig mislykket.

Allikevel elsker jeg livet mitt. Det har tatt meg en stund å komme til det stedet jeg er nå, men det var så absolutt verdt det!

Husk at du i liten grad kan endre på hva andre mener, tenker, føler og gjør.

Det eneste du kan endre på, er deg selv

[AnonymBruker]

TS:

Jeg håper dere har rett.

Ikke årker jeg å fly på byen for se om det er noen som kan passe der. Jeg har aldri hatt det som "hobby".

Men hva i alle dager skal en legge vekt på å skrive på profilen? For det virker som at det er totalt uintresant. Det viktigste er hovrdan bildet ser ut.

Og hvordan skal en bli kvitt negative tankene? For jeg sitter med en følse at det er forferdlig vanskelig spor å komme ut av. Eneste som jeg vet om er å finne noen som jeg kan snakke med. Også var det hvem det kunne være? Alle er så opptatt med barn, famile, karriere og ikke minst status. Det å sette seg ned med sånne folk årker jeg ikke pga det virker nesten som at de ikke gidder å lytte etter eller har tid. Noe som jeg også gjør meg ganske fortvilet.

Jeg tar i mot råd.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

[Gjest Hyuna]

Dama til bestefar var 50 år første gangen hu gifta seg. Så du kan bare ta deg et stykke eplekake og slappe helt av.

[AnonymBruker]

Selvsagt er du ikke mislykket av den grunn!

I dagens samfunn har det oppstått en illusjon om at livet ikke er fullkomment før man har en make ved sin side, noe man f.eks. kan se i de fleste Hollywood-filmer (slutter ender alltid harmonisk, og to mennesker som er ment for hverandre finner hverandre, osv). Dette er selvsagt ikke realiteten, du kan eksempelvis ta en titt på skilsmissestatistikken.

Husk at du går glipp av alt det kjipe med å være i et forhold, samtidig som du kan nyte goder folk som er i et parforhold ikke har muligheten til. Dersom du likevel ønsker å finne noen (det er jo selvsagt mange positive sider ved å leve sammen med en du er glad i), vil du sannsynligvis gjøre det!

Du sier du har prøvd nettdating, noe som er et godt tegn. Jeg vil råde deg til å fortsette å prøve. Det kan virke håpløst å finne noen på type match.com, men dersom du holder ut vil du trolig finne noen. Ikke glem at det er mange i samme båt som deg, og som ønsker å finne en som deg:)!

Du må ikke tenke at du ikke er interessant nok for en partner. Selvsagt er du det! Mange har en tanke om at man må være kjempeinteressant, ha mange ulike hobbier og interesser og meninger og alt mulig for å være "god nok". Dette er selvsagt ikke tilfelle. Du er god nok som du er, og du er interessant nok som du er! Jeg tror det viktigste er å finne balansen mellom å ta for mye kontakt og å virke uinteressert. Vis initiativ, men ikke virk klengete/masete.

Dersom du fortsetter med nettdating, og det ikke fører noen vei, vil jeg anbefale deg andre metoder for å finne en kjæreste. Kanskje turistforeningen er noe for deg? Er du politisk interessert, kan det være en ide å bli med i et politisk parti. Da vil du finne noen med omtrent samme meninger som deg, noe som kan være gunstig. Kanksje Røde Kors virker fristende? Naturvernforbundet? Diverse organisasjoner er ypperlige for å finne en livsledsager.

Masse lykke til, enten du vil finne deg selv og indre ro, og forstå at å det ikke er en skam å være alene, eller om du skal ut og jakte.

Anonym poster: 602dadd6a73f5aaa23ba7581a9bca65c

[AnonymBruker]

TS, hvor lenge har du ønsket kjæreste og barn?

Anonym poster: b3553f660c9e89c4ab01d0859022f559

[AnonymBruker]

Selvsagt er du ikke mislykket av den grunn!

I dagens samfunn har det oppstått en illusjon om at livet ikke er fullkomment før man har en make ved sin side, noe man f.eks. kan se i de fleste Hollywood-filmer (slutter ender alltid harmonisk, og to mennesker som er ment for hverandre finner hverandre, osv). Dette er selvsagt ikke realiteten, du kan eksempelvis ta en titt på skilsmissestatistikken.

Husk at du går glipp av alt det kjipe med å være i et forhold, samtidig som du kan nyte goder folk som er i et parforhold ikke har muligheten til. Dersom du likevel ønsker å finne noen (det er jo selvsagt mange positive sider ved å leve sammen med en du er glad i), vil du sannsynligvis gjøre det!

Du sier du har prøvd nettdating, noe som er et godt tegn. Jeg vil råde deg til å fortsette å prøve. Det kan virke håpløst å finne noen på type match.com, men dersom du holder ut vil du trolig finne noen. Ikke glem at det er mange i samme båt som deg, og som ønsker å finne en som deg:)!

Du må ikke tenke at du ikke er interessant nok for en partner. Selvsagt er du det! Mange har en tanke om at man må være kjempeinteressant, ha mange ulike hobbier og interesser og meninger og alt mulig for å være "god nok". Dette er selvsagt ikke tilfelle. Du er god nok som du er, og du er interessant nok som du er! Jeg tror det viktigste er å finne balansen mellom å ta for mye kontakt og å virke uinteressert. Vis initiativ, men ikke virk klengete/masete.

Dersom du fortsetter med nettdating, og det ikke fører noen vei, vil jeg anbefale deg andre metoder for å finne en kjæreste. Kanskje turistforeningen er noe for deg? Er du politisk interessert, kan det være en ide å bli med i et politisk parti. Da vil du finne noen med omtrent samme meninger som deg, noe som kan være gunstig. Kanksje Røde Kors virker fristende? Naturvernforbundet? Diverse organisasjoner er ypperlige for å finne en livsledsager.

Masse lykke til, enten du vil finne deg selv og indre ro, og forstå at å det ikke er en skam å være alene, eller om du skal ut og jakte.

Anonym poster: 602dadd6a73f5aaa23ba7581a9bca65c

TS her:Tusen takk for gode ord. De trengte jeg svært godt.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

[AnonymBruker]

TS, hvor lenge har du ønsket kjæreste og barn?

Anonym poster: b3553f660c9e89c4ab01d0859022f559

TS: I allefall fem - seks siste årene vil jeg tippe.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

[Capt. Obvious]

Nei, man er ikke mislykket. Veldig mange har et rikt liv uten både partner og barn, enten det dreier seg om karrierefokus, hobbyer, reising eller hva det måtte være. Det beste er nok å forsøke arenaer man er interessert i om man ønsker å treffe en partner, som noen allerede har nevnt.

Men, du bør også være realistisk med tanke på barn siden du er over 40. Sier ikke at det ikke kan gå, men biologien tilsier altså at det er en del vanskeligere når man passerer 40 for de fleste. Jeg ville heller fokusert på alle de positive sidene som et liv uten barn innebærer slik at man ikke går med et ønske om noe som kanskje ikke er mulig og til slutt blir veldig skuffet. Så får du heller ta evt. barn som en bonus på et allerede fint liv.

[AnonymBruker]

TS her igjen:

Jeg føler meg rett og slett misslykket siden ikke har fått barn eller en famile som er der. Tanken blir enda mer forsterket når en ser at alle andre har lykkes livet med ABSOLUTT ALT. Hadde en enda vært 20 år yngre så skulle en ha gjort alt opp igjen.

Skulle bare ønsket jeg hadde hatt noen som jeg kunne snakket med om alt dette. Det blir ikke bedre å bare sitte inne og ikke la det få det ut på noen måte. Hadde det bare vært en person som hadde hatt tid til å lytte og kunne vært der så hadde det hjulpet meg, men som ikke er der pga alle er opptatt med seg og sitt.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

[Capt. Obvious]

Jeg kan vanskelig skjønne at du har mislykket med alt. Er du ikke selvstendig freelancer? Jeg kjenner mange som plages med tidsklemma i rutinepregede jobber, som nesten ville gått over lik for å komme dit. Selv om det ofte er mye jobb er det mange som higer etter muligheten til å i større grad styre egen arbeidstid, bestemme selv når/hva som skal gjøres osv. Det må da være verdt ganske mye?

[AnonymBruker]

TS: I allefall fem - seks siste årene vil jeg tippe.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

Da er vi nok litt i samme båt, endret også prioriteringer seint. Håper det ordner seg, men tror man må huske på det man faktisk har, hvis ikke blir det fort til at man føler at man har feilet.

Anonym poster: b3553f660c9e89c4ab01d0859022f559

[Silfen]

Jeg har iallfall pult på meg unger og mann trenger jeg ikke, så mislykket på akkurat det området føler jeg meg ikke selv om jeg sikkert anses som relativt mislykket fra andre siden menn aldri ser på meg. Noen rundt meg mener at jeg må jobbe for å få meg kjæreste, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor.

[AnonymBruker]

TS her igjen:

Jeg føler meg rett og slett misslykket siden ikke har fått barn eller en famile som er der. Tanken blir enda mer forsterket når en ser at alle andre har lykkes livet med ABSOLUTT ALT. Hadde en enda vært 20 år yngre så skulle en ha gjort alt opp igjen.

Skulle bare ønsket jeg hadde hatt noen som jeg kunne snakket med om alt dette. Det blir ikke bedre å bare sitte inne og ikke la det få det ut på noen måte. Hadde det bare vært en person som hadde hatt tid til å lytte og kunne vært der så hadde det hjulpet meg, men som ikke er der pga alle er opptatt med seg og sitt.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

Hei AB14 igjen, nå blir vi enda likere, tenker selv at hadde jeg bare vært X år yngre skulle ting ha ordnet seg, det samme tenkte jeg for et par år siden også, egentlig tenkt sånn hele livet:-(

Jeg har bestilt legetime, for å ha noen å snakke med. Lenge tenkt at det er flaut, men nå tenker jeg heller det burde jeg jo ha gjort for lenge siden. Kanskje det samme gjelder deg? Det koster jo bare noen timer av dagen og kanskje får man noe ut av det?

Anonym poster: b3553f660c9e89c4ab01d0859022f559

[AnonymBruker]

Det høres ut som du bør snakke med noen, ja Da jeg slet en periode for noen år siden, snakket jeg en del med fastlegen min. Jeg fikk henvisning til psykolog også, men jeg syntes i hvert fall det hjalp mye bare å snakke med legen. Uansett er det et bra sted å starte. Du må komme deg ut av de negative tankene, for de er bare tanker, og du kan ha det helt fint om du klarer å se forbi dem. Livet ditt er garantert ikke mislykket, men du sammenlikner deg med folk og idealer du muligens ikke kan leve opp til (samtidig som du heller kunne sette pris på det som er fordelene ved måten du har valgt å leve på).

Jeg er 35, uten barn (selvvalgt, men tvetydig), leier leilighet, studerer, ble singel for et år siden (men har møtt en ny og super mann). Noen ganger kan jeg tenke at jeg BURDE vært et annet sted i livet nå. Eller jeg kan bli pessimistisk når jeg tenker framover; hva hvis jeg ikke får relevant jobb og ok inntekt, så må jeg fortsette å leve på smuler. Men sånne tanker trekker meg jo bare ned. Når jeg gir slipp på dem ser jeg at livet mitt faktisk er kjempefint helt ærlig - og med mange muligheter framover, med eller uten barn for eksempel

Men det er veldig viktig å kunne gi slipp på de tankene som gjør deg stressa og ulykkelig. For eksempel det med barn - det må være vondt for deg å tenke så mye på det når tiden begynner å løpe, og når du er langt fra å kunne oppnå det. Hvis du klarer å akseptere at du kanskje må leve som barnløs (og at det faktisk har sine fordeler det også), betyr det ikke at du legger fra deg ønsket om å prøve. Men det gjør at du kan slå deg til ro med deg selv og livet ditt som det faktisk er for øyeblikket.

Anonym poster: 7040358db6c00941b661d51048b7850f

[AnonymBruker]

Kjæreste kan man jo få på et hvilket som helst tidspunkt i livet, så det er ingen tid som renner ut der. Når det gjelder barn, er kanskje tiden gått ut. Men du kan jo ha kontakt med og forhold til barn likevel. Du kan være besøkshjem eller fostermor, ha kontakt med tantebarn, adopere eget barn eller fjernadoptere, osv. Jeg synes det blir egoistisk å forvente at man skal ha sitt eget biologiske barn for enhver pris. Det er jo et bilde som er skapt av samfunnet som du vil leve opp til, bildet på vellykkethet som vi blir servert i reklame osv. Prøv å tenke mer selvstendig, om at lykke kan man oppnå på forskjellige måter og at det ikke er et mål å leve opp til det tradisjonelle bildet som serveres av media og venner/familie.

Anonym poster: c89b0aeec6555265954834581bc741f5

[Gjest aam1972]

Jeg har iallfall pult på meg unger og mann trenger jeg ikke, så mislykket på akkurat det området føler jeg meg ikke selv om jeg sikkert anses som relativt mislykket fra andre siden menn aldri ser på meg. Noen rundt meg mener at jeg må jobbe for å få meg kjæreste, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor.

Der er jeg også ;-D

[AnonymBruker]

TS her igjen:

Jeg føler meg rett og slett misslykket siden ikke har fått barn eller en famile som er der. Tanken blir enda mer forsterket når en ser at alle andre har lykkes livet med ABSOLUTT ALT. Hadde en enda vært 20 år yngre så skulle en ha gjort alt opp igjen.

Skulle bare ønsket jeg hadde hatt noen som jeg kunne snakket med om alt dette. Det blir ikke bedre å bare sitte inne og ikke la det få det ut på noen måte. Hadde det bare vært en person som hadde hatt tid til å lytte og kunne vært der så hadde det hjulpet meg, men som ikke er der pga alle er opptatt med seg og sitt.

Anonym poster: 482845fada40eae94693e15e888423b5

Ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg med å justere tankegangen din. Da vil du se at du har et mye rikere liv enn mange andre og heller sette pris på det du har i livet ditt, kontra det du ikke har.

Når det kommer til nettdatingen kan det hende du må prøve en ny side, eller få litt profilhjelp. En del nettsider har samarbeid med daterådgivere eller egne daterådgivere du kan benytte deg av.

Anonym poster: dc480a724baf031886f230cd57cbcb31