Monogam VS ikke-monogam

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Feel free til å ikke orke å svare på alle mine lange spørsmål om du ikke har noen svar.

Herlig, og visst faen orker jeg, men ikke nå.

[Kara W]

Hvorfor tror du det? Monogami VS ikke-monogami er jo ikke akkurat en ny motsetning. En kompis av meg hevder at vi er på vei mot en ny-puritanisme, så jeg er usikker på akkurat hvor seksuellt frigjorte vi egentlig er uten at jeg tillegger han for den ideen

Idag er vi jo langt mer frigjorte enn det vi var for bare 50 år siden. Idag kan alle pule på alle, så sant de er single, og ingen bryr seg om det nevneverdig. Kyskhet er ingen dyd lengre, og er man over 20 år og jomfru er man sær (for en generalisere skikkelig). Med en gang man entrer et forhold er det forventet at denne oppførselen skal opphøre, og alt utover en 1-sekunders klem blir sett på som utroskap, og vennskap med det motsatte kjønn er kun tillatt med partner tilstede (for å ta en del tråder her på KG litt for alvorlig). Går vi tilbake 200 år så var det uhørt å ha sex før ekteskapet, men å ha en elsker var både vanlig og akseptert blant de høyere klasser. På 50-tallet var ikke lenger utroskap akseptert i samfunnet, men det var ikke en forventning om at man skulle gå fra partner bare fordi de hadde vært utro en gang, slik det er idag. Det er gått mulig at pendelen holder på å svinge andre veien igjen. Etterhvert som flere forholdsformer blir aksepterte blir det kanskje forventet at flere finner det de liker innenfor et forhold?

Enig med deg her, vi kan være idioter vi også Håper jeg ikke har fremstillt det slik.

Du har ikke fremstilt det slik her, men dersom du føler deg angrepet i andre situasjoner kan det være lurt å tenke igjennom hvordan du ha ordlagt deg. Dette er et diskusjonsforum, og man forventer debatt og tildels sterke meninger. I en vanlig sosial setting er ikke folk like forberedt på å måtte forsvare meningene sine.

Det finnes faktisk en del forskning på dette, og mye av det tilsier at pattedyr i stor grad ikke er seksuellt monogame.

Jeg har ikke satt meg så nøye inn i temaet, men de gangene jeg har diskutert det så virker forskningen som blir fremlagt veldig anekdotisk og basert på meninger "Dyr er ikke monogame, så derfor er ikke vi det heller". (Nå prøvde jeg ikke å diskreditere din påstand, men den setningen i seg selv bærer lite vekt, og det er det vanligste argumentet jeg ser mot monogami).

Vel, det er jo et argument at folk er villig til å ofre hus, "barn" og hjem og hvorfor om jeg tør spørre hvis ikke instinktene driver oss? Som jeg har nevnt tror jeg det er mer sammensatt enn som så, men at monogami skal være noe vi er født med har jeg vanskelig for å tro. Igjen kun min konklusjon.

Om vi er født monogame eller om det er tillært er utrolig vanskelig å si. Jeg tror ihvertfall at vi er født med et sterkt instinkt om å være trofaste mot "flokken" vår. I dagens samfunn vil det i første omgang si foreldre og søsken, og senere til valgt partner. Vi ønsker ikke å gjøre noe som skader forholdet, og de fleste er enige om at utroskap vil være til skade. For mange som ikke vil være utro så er argumentet "Jeg ønsker ikke å gjøre dette mot min partner". Driften til å beskytte flokken er altså sterkere enn driften til å ha flere partnere. For noe blir ønsket om flere partnere for sterkt, enten de er missfornøyd med sexlivet hjemme, søker spenning i å gjøre det forbudte, eller rett og slett føler seg utilfreds med å måtte forholde seg til kun en partner.

Derimot er det veldig mange som ikke kunne tenke seg å ha sex med andre, selv om de fikk lov. Så påstå at vi er født ikke-monogame blir like feil som å påstå at alle er født monogame. Denne debatten minner forøvrig litt om homofili debatten som var før, og idag mener de fleste at man er født slik. Selv mener jeg at men kan være født med latente lyster og de kan bli vekket eller hemmet ved diverse hendelser gjennom livet.

Man skiller nå mellom sosial og seksuell monogami, og ja det kan se ut som at sosial monogami er det som gir mest samfunnsnyttig gevinst i lengden, ihvertfall slik verden nå er skrudd sammen. At vi på død og liv kategorisk skal være seksuellt eksklusive med hverandre er jeg høyst usikker på......men vi er det jo heller ikke

Det å skille mellom sosial og seksuell monogami er noe litt nytt, tror jeg (er vel det som har vært skillet mellom poliamorøse- og åpne forhold?) For min del mener jeg at det viktigste er at partene er enige om spillereglene. Selv om jeg velger å være monogam, så har jeg ikke noe problem med åpne forhold eller poliamorøse forhold. Derimot har jeg problemer med å forstå både utroskap og ONS, rett og slett fordi det ikke er slik jeg er skrudd sammen.

[AnonymBruker]

Det historiske perspektivet er for å vise at vi ikke alltid har hatt de samme rammene som tidligere, det var viden kjent under vikingetiden at giftemål ofte var politisk og at kvinner måtte være jomfruer når de giftet seg. Dette fordi den førstefødte skulle være ektemannens, og ingen andres barn.

Dette stemmer ikke, det var først med kristendommen det ble viktig at kvinner skulle være jomfruer. Det vi har av kilder tyder på at vikingene var mer liberale, kvinner som fikk barn utenfor ekteskap ble tatt vare på av familien, og kunne bli godt gift senere. Barnefaren ble navngitt av moren på tinget, og dersom han ikke protesterte ble han regnet som far, og faren kunne ta sitt eget barn på fostring. Hvis ingen far ble navngitt fikk barnet samme status i samfunnet som morens slekt.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

[Jolene]

Dette stemmer ikke, det var først med kristendommen det ble viktig at kvinner skulle være jomfruer. Det vi har av kilder tyder på at vikingene var mer liberale, kvinner som fikk barn utenfor ekteskap ble tatt vare på av familien, og kunne bli godt gift senere. Barnefaren ble navngitt av moren på tinget, og dersom han ikke protesterte ble han regnet som far, og faren kunne ta sitt eget barn på fostring. Hvis ingen far ble navngitt fikk barnet samme status i samfunnet som morens slekt.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

Det var et viktig aspekt fordi den førstefødte skulle tross alt arve hans posisjon. Så jo, det var utbredt.

[Sweet77]

Middag?

Du vet hva som skjedde med den nysgjerrige katten?

Får ikke tak i meg så!

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Snip..

Jeg tror ikke egentlig vi er så uenig her, ville bare påpeke at jeg ikke føler meg angrepet i særlig grad. Det var mer en undring over hvorfor så mange reagerer så kraftig på at noen velger å leve ikke-monogamt, intet mer intet mindre.

Takk for fine betraktninger

[MrSmith]

Ingen er monogame, fordi seksualiteten er en ikke-monogam drift. Monogami er et valg, bevisst eller delvis ubevisst, styrket av kultur/erfaring/oppdragelse.

Ikke-monogami er et jag etter å tilfredsstille et (praktisk talt umettelig) egoistisk seksuelt begjær.

Noen mener dette gjør begge lykkelige, jeg gjør det ikke.

Lykke forutsetter en basis av indre trygghet og sinnsro, det finner du bare i monogamiet.

Endret 7. januar 2013 av MrSmith

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Lykke forutsetter en basis av indre trygghet og sinnsro, det finner du bare i monogamiet.

Ja, seriemonogamiet idag er åpenbart preget av trygghet og sinnsro

Lykkebegrepet tør jeg ikke ta i en gang, men du skal ha baller til for å presentere en åndelig variant i et hav av gener, logikk og rasjonelle betraktninger.

Lykke er også knyttet opp mot muligheter for personlig utfoldelse og tilfredstillelse, som jo er viktig faktorer i et velfungerende samfunn, uten at jeg syntes det presenterer noe smart innblikk i om man som individ bør velge monogami eller ikke-monogami.

Endret 7. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[AnonymBruker]

Ikke-monogami er et jag etter å tilfredsstille et (praktisk talt umettelig) egoistisk seksuelt begjær.

ikke-monogami innebærer ganske store individuelle varianter av grensesetting, måtehold og restriksjoner. Akkurat slik som hos de monogame, så her er du på tynn is.

Anonym poster: e04aa708cb567a615d8006c2928332fa

[MrSmith]

Ja, seriemonogamiet idag er åpenbart preget av trygghet og sinnsro

Lykkebegrepet tør jeg ikke ta i en gang, men du skal ha baller til for å presentere en åndelig variant i et hav av gener, logikk og rasjonelle betraktninger.

Lykke er også knyttet opp mot muligheter for personlig utfoldelse og tilfredstillelse, som jo er viktig faktorer i et velfungerende samfunn, uten at jeg syntes det presenterer noe smart innblikk i om man som individ bør velge monogami eller ikke-monogami.

En lettelse å se at du er uenig i det jeg skrev.

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Jo, altså......har du noen teori på hvorfor det er selvsagt for deg at vi burde åpne mer opp seksuelt men ikke eksempelvis familiært?

Altså; få barn med flere partnere? Spørsmålet mitt henger også litt sammen med "hvorfor sex men ikke følelser".

Gjør vi ikke det da?

Dette nærmer seg vel skillet mellom sosial og seksuell monogami. Jeg er ikke hardnakket motstander av å føle noe når jeg har sex med noen annen enn min partner. Jeg skiller ikke disse to kategorisk. De fleste ser f.eks swinging som en sosial aktivitet hvor flørten, sjekkingen og det å utvikle vennskap med nye mennesker er vel så viktig som sex'en.

Og hva tror du om dette "funnet" blant swingermiljøer hvor de ser ut til at menn er "vinnerne" i livsstilen, men kvinner har blandede følelser?

Har du noe som bygger opp under dette? Annet enn Frode Thuen altså

Ellers synes jeg jo Engels og Marx sin teori om arverett som årsak bak monogami er litt festlig. Den peker jo ikke på religiøse forklaringer slik Gitte89 tenker kan være bakenforliggende, men mer "eiendomsrett" osv ala typisk filosofiteori. En slags privat/seksuell variant av Hobbes/Locke/Rosseau sin samfunnskontrakt eller noe

Du har jo åpenbart sikkert lest masse kilder og forklaringer på dette greiene. Hva er sånn overordnet forklaringene fra de ulike "fagretningene"? Ikke sikkert du orker gå inn på den - det er helt greit, men jeg spør fordi jeg lurer - og er for lat til å finne det opp selv.

Mange kjente tenkere har jo hatt tanker om monogamiet, og ideen om at monogamiet slik vi kjenner det kan tilskrives eiendomsrett og f.eks økonomi er muligens ikke helt på jordet.

En ting til: du nevner at man også kan føle noe positivt ut av denne sjalusifølelsen(og andre følelser forbundet med åpenhet) - at det kan nære et forhold osv:

Her vil jeg bare kverulere litt på at det jo er erfaringsbasert, fremtidskunnskap - altså er jo det forbeholdt dem som prøver det ut - og kan dermed ikke forklare hvorfor ikke-monogami er det mest "logiske" eller "løsningsorienterte/frihetsgivende" valg i nåtid, når man må ta et valg. Man vet jo ikke effektene av det - man må vel ta utgangspunkt i noe annet, ergo det er ikke en forklaring(?).

Du trenger ikke automatisk prøve ut noe for å kjenne på om sjalusi er noe du mestrer eller ei, en cuckold/cuckette vet sikkert godt hva h*n er før h*n setter noe ut i virkeligheten. Så må han/hun være tøff nok til å stå for sine valg om det ikke skulle fungere. Vi som par har snakket mye om at det kan oppstå følelser og situasjoner vi ikke automatisk klarer å mestre og da skrur vi på bremsene og finner ut av det sammen. Man vet jo ikke om man fixer å hoppe i fallskjerm, men man får kanskje en ide når man prater om det, og en enda sterkere indikasjon på vei opp i flyet. På vei ned er det for sent å snu, men du kan ta et bevisst valg om å ikke hoppe igjen.

Vil også nevne som svar til ”Frode Thuen” ang. sjalusi – Antropologer har forsket på kulturer som ikke praktiserer monogami, og der viser det seg at ikke bare er slike kulturer relativt vanlig, men det er også slik at sjalusi tilsynelatende ikke er et problem i disse kulturene.

Endret 7. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[AnonymBruker]

Det var et viktig aspekt fordi den førstefødte skulle tross alt arve hans posisjon. Så jo, det var utbredt.

Har du noen kilde på at dette var utbredt i vikingtiden?

Mange blander sammen vikingtid og kristen middelalder, men det er mange vesentlige skiller, spesielt når det gjelder kvinners posisjon. I vikingtiden hadde kvinner en egen status, i kraft av familie og opparbeidede verdier. Dermed var ikke barna avhengig av fars status i samme grad, og det var heller ikke like stor krise å få barn uten en mann. Men da kristendommen ble innført mistet kvinner egen status og eiendomsrett, og dermed ble det også et poeng å unngå farløse barn.

Dette finner vi en del info om i de første lovene som ble skrevet, disse henviser mye til førkristne lover og regler, og forteller en del om situasjonen for barn født utenfor ekteskap. (se innlegg #43) Sagalitteraturen sier også en del om dette, feks var det slik at før kong Sverre hadde alle kongssønner lik rett til tronen, uavhengig av alder og ekteskap. Det er naturlig å tro at dette gjenspeiler noe av skikken i resten av samfunnet, selv om vi ikke har like gode kilder på dette. Den norrøne mytologien sier også noe om hvilke ideer man hadde rundt samliv, der nevnes det feks at kvinner finner seg en ekstra ektemann, dersom den første er fraværende. Selv om mytologien er oppdiktet må ideene den presenterer ha oppstått ett sted i samfunnet den kommer fra.

Dette virker sikkert som en avsporing, men jeg synes det er interessant at den monogame ideen vi har i dag virker å være basert på kristendommen. Derfor blir også spørsmålet i HI relevant, hvorfor velger vi å holde på denne i et sekulært samfunn, hvor kvinner har egen status og det tradisjonelle ekteskapet allerede har gått i oppløsning? (Normen er seriemonogami, og utroskap, samboerskap og barn utenfor ekteskap er vanlig.)

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

[Gjest norah]

Gjør vi ikke det da?

Jo, litt ukjente farsskap osv forekommer såklart - men jeg tenkte mer på storfamilier. Som jo eksisterer i enkelte kulturer osv, men da sjeldent under likestilte premisser.

Hvorfor kan ikke jeg og kjæresten bli sammen med Kåre og Mona og så får vi litt barn på tvers?

Svaret på det er kanskje delvis denne eiendomsretten osv - vi har begynt å få mange materielle ting, stress med arv etcetera. For ikke å snakke om at vi ville blitt grå i håret av å skulle organisere oppdragelse på tvers av storfamilien - hvem har siste ord osv; "lekemamma/pappa", eller "biomamma/pappa".

Har du noe som bygger opp under dette? Annet enn Frode Thuen altså

Nei, det har jeg ikke, Og det irriterte meg at de ikke la ved en nærmere beskrivelse av studiet/forfatterne osv.

DERFOR prøvde jeg bittelitt å finne noe annet, og her er en kort konklusjon:

Det finnes svært lite forskning på "consensually non-monogamous relationships", og den forskningen som finnes får jeg inntrykk av at handler om hvorvidt det er mer/mindre risiko helsemessig, emosjonelt(sjalusi), og kvantitativt ifht hvor mye sex man har eller ikke i monogame/samtykkende ikke-monogame forhold.

De kildene, som er veldig få - som jeg fant, konkluderer med det motsatte av hva endel andre ting jeg har lest påstår av funn.

Men likevel: ingenting svarer på det jeg lurer på og synes er interessant - nemlig; hvordan oppstår denne ideen hos enkelte, hvorfor oppstår den ikke hos flere/alle, og hvorfor føles dette som den eneste riktige løsning for de som lever lykkelig i "cnm-relationships"?

Hva er det som gjør at de ikke er lykkelige på et annet vis - og hva skiller dem fra de som er mest lykkelige i monogame forhold?

Det kan jo ikke være så enkelt som sjalusi og eiesyke.

Da hadde jo jeg vært den første til å melde meg på tre/firkant med andre åpne aktuelle mennesker.

Eller handler det hele om seksuelle preferanser(som i charten din) og hvorvidt vi har en samtykkende partner? For jeg er nemlig ikke helt sikker på at jeg hadde gjennomført det jeg liker i fantasien selv om jeg hadde samtykke - og det har ingenting med tabuer å gjøre.

Jeg lurer altså på hva som kan ligge til grunn for at dette gjør deg lykkelig, mens det kanskje ikke ville gjort meg eller andre lykkelige. Er det altså så enkelt som sammenfallende preferanser med en partner = man inngår consensual non-monogamous relationship?

Hvertfall, her er noen "kilder" - er dessverre ikke mulig å vurdere dem særlig da det bare er abstracts/artikler osv:

Studie på stereotyper, litt oppsummeringer av den foregående studien, og.....tja, et miniabstract: http://oro.open.ac.u....ac.uk/24271/ oooooooooog, http://core.kmi.open...uk/display/4407

Som jeg sa; de svarer ikke på det jeg synes er mest interessant - og som kanskje er umulig å finne svar på.

Mer enn det gadd jeg ikke lete etter, for jeg innså raskt at 1: det er jo omtrent ikke forskning og 2; de svarer ikke på det jeg lurer på.

Endret 7. januar 2013 av norah

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Jeg er litt usikker på ordet lykkelig i denne sammenheng. Jeg vet ikke hvor mye denne "greia" bidrar til min opplevelse av lykke i livet, og jeg hadde nok vært lykkelig uten også.

Jeg har vært i forhold tidligere hvor noe lignende hadde vært utenkelig, så det handler nok mye om dynamikken mellom to personer som sikkert ofte oppstår litt tilfeldig. Litteratur, musikk og film har jo tatt opp disse temaene mer enn en gang så det er ikke så vanskelig å bli inspirert

[Gjest norah]

Jeg er litt usikker på ordet lykkelig i denne sammenheng. Jeg vet ikke hvor mye denne "greia" bidrar til min opplevelse av lykke i livet, og jeg hadde nok vært lykkelig uten også.

Jeg har vært i forhold tidligere hvor noe lignende hadde vært utenkelig, så det handler nok mye om dynamikken mellom to personer som sikkert ofte oppstår litt tilfeldig. Litteratur, musikk og film har jo tatt opp disse temaene mer enn en gang så det er ikke så vanskelig å bli inspirert

Så du mener at det ikke er en forutsetning for tilfredshet i livet som ligger til grunn for valget monogam/ikke monogam?

Da virker det veldig rart for meg at folk i langvarige forhold(jeg mener sånn 7 år pluss pluss), spesielt når barn er involvert tar den risikoen det jo er - velger å gjøre det om det er like OK å la være. Jeg vil jo tro risikoaversjon øker dramatisk når man får barn.

Folk tør jo knapt la ungen gå ut uten regnjakke, men å invitere inn usikre elementer(mennesker) som iallefall i teorien kan spolere/sette på spill hele familiestrukturen er liksom helt greit?

Jeg vet jo hva jeg føler - men jeg vet jo ikke hva kjæresten egentlig føler om han først vil skjule noe, og jeg vet ihvertfall ikke hva den inviterte tre/firkantpartneren føler etterhvert. Og ikke aner jeg hva detgjør med parforholdet.

Jeg tror fortsatt jeg var inne på noe med denne forutsetningen(genetisk eller hva) for å føle sjalusi eller ikke har en innvirkning på det. Det - og.....et slags behov. For jeg får det liksom ikke til å stemme i hodet mitt med denne risikovurderingen hvis det er sånn som du sier; hipp som happ.

Mulig "vi monogame"(vet ikke hvilken bås jeg er i) bare er ekstremt risikoaverse

[AnonymBruker]

Folk tør jo knapt la ungen gå ut uten regnjakke, men å invitere inn usikre elementer(mennesker) som iallefall i teorien kan spolere/sette på spill hele familiestrukturen er liksom helt greit?

Jeg tror uansett ikke det er de samme menneskene som gjør disse tingene. De jeg kjenner som har åpne forhold og har barn er blant de som i stor grad legger opp til at barna deres skal bli selvstendige tidlig.

Men jeg tror du er inne på noe når det gjelder risikoadferd. Jeg har en grunnleggende holdning om at jeg er villig til å ta en del kalkulerte risikoer, for å få maksimalt utbytte av livet. Livet er kort, og dersom man skal være 100% trygg hele tiden kan man etter min mening ikke inngå i noe parforhold i det hele tatt.

Samtidig er det risikoer jeg ikke vil ta, som feks det å få barn, og det skremmer meg litt hvor lett de fleste tar på det. Det interessante er at jeg får like mye pepper for å ikke ta barnerisikoen, som jeg får for å ta åpen-forholdrisikoen. Så egentlig anser jeg ikke min adferd å ha høyere risiko, jeg bare tar andre risikoer enn flertallet, og det er tydeligvis ikke ok.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Så du mener at det ikke er en forutsetning for tilfredshet i livet som ligger til grunn for valget monogam/ikke monogam?

Da virker det veldig rart for meg at folk i langvarige forhold(jeg mener sånn 7 år pluss pluss), spesielt når barn er involvert tar den risikoen det jo er - velger å gjøre det om det er like OK å la være. Jeg vil jo tro risikoaversjon øker dramatisk når man får barn.

Folk tør jo knapt la ungen gå ut uten regnjakke, men å invitere inn usikre elementer(mennesker) som iallefall i teorien kan spolere/sette på spill hele familiestrukturen er liksom helt greit?

Jeg vet jo hva jeg føler - men jeg vet jo ikke hva kjæresten egentlig føler om han først vil skjule noe, og jeg vet ihvertfall ikke hva den inviterte tre/firkantpartneren føler etterhvert. Og ikke aner jeg hva detgjør med parforholdet.

Jeg tror fortsatt jeg var inne på noe med denne forutsetningen(genetisk eller hva) for å føle sjalusi eller ikke har en innvirkning på det. Det - og.....et slags behov. For jeg får det liksom ikke til å stemme i hodet mitt med denne risikovurderingen hvis det er sånn som du sier; hipp som happ.

Mulig "vi monogame"(vet ikke hvilken bås jeg er i) bare er ekstremt risikoaverse

Lykkelig er for meg et langt mer altoppslukende ord enn tilfreds? Jeg kan nok bli lykkelig også uten øl, men om jeg blir like tilfreds er jeg ikke så sikker på

Jeg blir ikke nødvendigvis lykkelig av å ha sex med masse andre og/eller f.eks få mere penger, men jeg blir muligens lykkelig av å dele dette med min partner og dra positive opplevelser ut av det sammen med henne. Så i lys av det er det muligens støtte for teorien om at det er to ikke-monogame som tilfeldigvis møtes og forelsker seg.

Det kommer også muligens litt an på hvilket trinn på Maslows behovspyramide du plasserer dettte på, er det et fysiologisk behov eller et personlig, selvutviklende behov?

Jeg syntes du legger litt vel mye i denne livstilen, du må huske på at det ikke nødvendigvis er slik at ikke-monogame hopper i fallskjerm hver helg, kansje man gjør det en eller to ganger pr år, kansje mindre.

Det er også du som anser dette som en risiko, jeg gjør ikke det. Jeg tenker ikke at dette kommer til å ødelegge forholdet, jeg tenker at det styrker det, og så langt ligger fasiten nærmere mitt utgangspunkt enn ditt - ihvertfall for vår del. MEN nå er det ikke slik at vi har hoppet ut i dette uten å diskutert det og også tatt små skritt på veien hele tiden.

Nå er jeg heller ikke en person som ikke tør å la ungen gå ute uten regnjakke

Kansje selvbildet også spiller inn, har du tenkt den tanken?

Endret 8. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest norah]

Jeg tror uansett ikke det er de samme menneskene som gjør disse tingene. De jeg kjenner som har åpne forhold og har barn er blant de som i stor grad legger opp til at barna deres skal bli selvstendige tidlig.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

Selvstendige i forhold til hva da relatert til monogam/ikke-monogamt forhold? Jeg regner med du mente generelt Det tror jeg for det første ikke du finner empirisk dekning for, og så er jeg usikker på hva du tenker at denne hensikten er, sånn i relasjon til ikke-monogami? Kanskje tenkte du på polyamorøse som lever sammen i samme husholdning eller noe.

Kansje selvbildet også spiller inn, har du tenkt den tanken?

Ja, det er mitt personlige argument - men jeg har alltid tenkt at det er litt drøyt å generalisere på akkurat den. Folk kan jo umulig være like ubrukelige som meg på den delen

Dessuten driver du bare nå å kommer med personlige betraktninger Du la opp til en overordnet diskusjon, og jeg lurer jo ikke på meg/deg. Jeg lurer på, som andre her kommer innpå; om det er noe grunnleggende ved oss som gjør at monogami er den rådende selvfølgelighet i samlivsform - eller, som du jo legger litt opp til selv; kan det være at vi like godt passer til på leve i "cnm" forhold - hvis det; W-H-Y-Y-Y-Y-Y

Men siden ingen forskere heller har giddet finne ut av det, regner jeg ikke med vi får en klar åpenbaring i denne tråden heller

Endret 8. januar 2013 av norah

[AnonymBruker]

Selvstendige i forhold til hva da relatert til monogam/ikke-monogamt forhold? Jeg regner med du mente generelt Det tror jeg for det første ikke du finner empirisk dekning for, og så er jeg usikker på hva du tenker at denne hensikten er, sånn i relasjon til ikke-monogami? Kanskje tenkte du på polyamorøse som lever sammen i samme husholdning eller noe.

Dette var et direkte svar til det hypotetiske paradokset du satte opp, så jeg mente selvstendige i forhold til å selv skjønne når det er fornuftig å ta på seg regnjakke. Siden det var du som begynte å snakke om regnjakker og overbeskyttede barn har du sikkert selv noen tanker om relevansen i forhold til monogami-debatten.

Når det gjelder dekning for påstanden tok jeg meg den friheten å snakke om mine egne erfaringer, fordi det er der debatten har ligget hele veien, grunnet mangel på forskning. (Jeg har ikke sett noen kilder på premissene du legger til grunn, heller ikke i innlegget jeg siterte.) Og så lenge ingen av oss har noen kilder å vise til regner jeg med at mine synsinger og erfaringer er like relevante som dine, fitteparykken eller frode thuen sine.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

[ks84]

Vil slå et slag for monogamiet. Jeg har levd med samme dama i 6 år nå, og har veldig lite negativt om å holde seg til kjæresten sin. Kjønnssykdommer har jeg aldri hatt og jeg vet at så lenge jeg holder meg til henne, så slipper jeg den bekymringen. Vi var begge uerfarne seksuelt før vi traff hverandre, og har utforsket hverandre i vårt tempo. Om vi hadde hatt oss med andre folk, så hadde vi kanskje funnet ut at andre var bedre til visse ting som vi ikke kunne måle oss med. Å avslutte forholdet pga sexen forstår jeg ikke.

Hvis man setter god sex som en av de viktigste