Monogam VS ikke-monogam

[Gjest norah]

Men så ønsker jeg ikke å være i et polygamt forhold heller da. Vi har fastsatt disse reglene sammen, og vi følger dem sammen. Etter våre regler nekter vi ikke hverandre noe. Dette poenget mister du litt der.Jeg synes man nekter en annen person å følge sine lyster dersom det ikke er greit å ha sex med andre. Selv har jeg ingen tro på evig monogami, og dersom min lyst til å ha sex med en annen mann/kvinne oppsto ville jeg fulgt den fordi det er greit med min partner. Det er forskjell på lyst og følelser. Derav at jeg kaller vårt forhold for delevis åpent: sex, kyss ol er ok, men ikke følelser for andre.

Nei - men; jeg forsøker egentlig å komme bort fra "meg og deg" perspektivet, og se det i et prinsipielt lys.

Grunnen til det er at det i monogami eller ikke-debatten trekkes frem endel forutsetninger, teorier og antakelser.

Nesten alle innspillene i denne tråden, inkludert mine, legger hypoteser og antakelser til grunn.

Da er det jo nokså irrelevant hvordan jeg eller du organiserer våre forhold - det interessante er vel å se på det overordnede nivået?

Og utfra det lurte jeg på hvordan man, generelt(ikke i din situasjon) skal forklare de fire premissene jeg snakket om - samt, dette du sier med "å nekte noen" noe.

Som jeg sa: en polyamorøs vil oppfatte det som nekt.

Spørsmålet mitt er da er hvorfor det er logisk - i lys av å diskutere ikke-monogami generelt, hvorfor det for mange oppfattes som logisk å "nekte" følelser - men ikke sex?

Og ser du - sånn rent personlig for deg - at det er interessant hvordan du går så langt å kalle monogami(= sexnekt) for hersketeknikk - mens følelses"nekt", det er helt rasjonelt bare fordi "du føler det sånn"? I en monogami eller ikke-debatt vil jo ikke det være en gyldig forklaring - faktisk er det jo et motstridende utsagn.

(selv om jeg skjønner at mange organiserer det ulikt osv, men jeg mener overordnet).

Du svarte nemlig aldri på det spørsmålet - bare fremholdt at det var nekt å ikke la noen følge sine lyster.

Hvorfor kan de ikke følge sine følelser? Vi får jo også det som andre mennesker i ulik grad?

Generelt synes jeg det blir håpløst om man først skal diskutere biologiske/sosiale årsaker - men ikke ønske å faktisk reflektere rundt styrker/svakheter ved dette når det først utfordres.(det var generelt rettet, ikke til deg).

Endret 6. januar 2013 av norah

[Gjest norah]

Man finner forskning som forklarer og støtter det meste. Egentlig ikke så rart med tanke på at vi er produkter av både arv og miljø, og ingen vet i hvilken grad de to står i forhold til hverandre. Noen hevder at sjalusien er sett i alle kulturer, derimot, hevder andre sjalusi er kultur-spesifikke fenomen. Det vi derimot alle gjør er å kontrollere sjalusi, å hevde at man aldri blir sjalu tror jeg er en måte å fremstille seg selv på som kansje ikke samsvarer helt med virkeligheten. Sjalusi er ofte frykten for å miste, og når man ikke frykter å miste noen i den form at man er såpass trygg på at fundamentet er bunnsolid så vil man jo i langt mindre grad la seg affektere av hvilke ubehaglige følelser som måtte oppstå. Noen klarer tiloogmed å dra positive ting ut av slike emosjoner som igjen styrker forholdet. Man trenger ikke påkalle mørkets fyrste hver gang man opplever et lite stikk i magen

Når det gjelder refleksjon rundt temaet så opplever jeg i motsetning til deg at mange er ganske så reflekterte rundt dette, men det er jo ikke slik at det bør stilles noe høyere krav til ikke-monogame enn monogame i så tilfelle. De fleste velger jo å tro at det de gjør er riktig på lang sikt, ihvertfall gjør jeg det uten at jeg nødvendigvis mener at det er eneste rette vei og/eller at det fritar meg fra hjertesorg, brudd, svik og utroskap i all overkommelig framtid.

Helsemessig har man jo et ansvar om å ta vare på seg selv og andre, og så fremt man anser at beskyttet sex mellom samtykkende er en helserisiko for samfunnet så er det klart at ikke-monogami stiller på lik linje med en som er singel og utforskende.

jeg mener dog ikke at det er helsefarlig å være hverken seksuellt aktiv singel eller swinger, så lenge man beskytter seg og tar vare på hverandre

Det virker også som om mange seriemonogame blir veldig i forsvarsposisjon hvis noen sier de er ikke-monogame (jeg snakker ikke nødvendigvis om deg her). Jeg hevder ikke at ikke-monogami er veien alle bør velge, ei heller at det er det eneste fornuftige, men jeg klarer ikke se at vi ikke skal kunne se på muligheten da alternativet ikke akkurat fungerer optimalt for mange idag.

Kansje du har rett i at jeg har et behov latent, men jeg har jo mange behov uten at jeg forfølger hver bidige av de hver gang de dukker opp. Det ligger kansje noe mer bak, en filosofi, en hedonisme eller rebelsk tilnærming til det som er A4 om du vil..................

At det ligger en filosofi bak?

Så du tenker at mennesket(eksempelvis deg) kan være så sterkt prinsipielt anlagt rundt en idè at vi klarer forkaste våre biologiske og sosiale forutsetninger?

Og jeg lurer fortsatt på hvorfor vi har følelsen sjalusi dersom biologien tilsier at vi burde være ikke-monogame. Hva kan ligge bak det - sånn rent rasjonelt sett?

Jeg synes du blander litt på tingene her - forklarer mulige biologiske årsaker med personlige valg/preferanser osv.

Det blir for meg underlig, at man skal diskutere biologiske og sosiale årsaker som en "debattstart", men egentlig bare svare at "vi er alle forskjellige og dette er rett for meg" når man søker å svekke eller styrke nettopp de forutsetningene. Ikke mot deg altså, men det gjentar seg jo i enhver debatt.

Og som sagt har ikke jeg noen konklusjon, jeg bare lurer på hva mer som ligger bak enn "jeg føler sånn og du føler sånn".

[Jolene]

Å, kjente du deg igjen?

[AnonymBruker]

Kjæresten min tenner på at jeg puler andre, men jeg kunne aldri tenkt meg at han skulle pult noen andre... De gangene jeg har pult noen andre enn han, har jeg kommet hjem til en fryktelig kåt kjæreste, som så sleiker meg ren, før han selv gir meg en real omgang. Det ligger ingen følelser i de jeg puler, er nærmest mer for hans del enn for min..

Anonym poster: 8105d45d776f5a526353ea313ae7980c

[Jolene]

Nei - men; jeg forsøker egentlig å komme bort fra "meg og deg" perspektivet, og se det i et prinsipielt lys.

Grunnen til det er at det i monogami eller ikke-debatten trekkes frem endel forutsetninger, teorier og antakelser.

Nesten alle innspillene i denne tråden, inkludert mine, legger hypoteser og antakelser til grunn.

Da er det jo nokså irrelevant hvordan jeg eller du organiserer våre forhold - det interessante er vel å se på det overordnede nivået?

Og utfra det lurte jeg på hvordan man, generelt(ikke i din situasjon) skal forklare de fire premissene jeg snakket om - samt, dette du sier med "å nekte noen" noe.

Som jeg sa: en polyamorøs vil oppfatte det som nekt.

Spørsmålet mitt er da er hvorfor det er logisk - i lys av å diskutere ikke-monogami generelt, hvorfor det for mange oppfattes som logisk å "nekte" følelser - men ikke sex?

Og ser du - sånn rent personlig for deg - at det er interessant hvordan du går så langt å kalle monogami(= sexnekt) for hersketeknikk - mens følelses"nekt", det er helt rasjonelt bare fordi "du føler det sånn"? I en monogami eller ikke-debatt vil jo ikke det være en gyldig forklaring - faktisk er det jo et motstridende utsagn.

(selv om jeg skjønner at mange organiserer det ulikt osv, men jeg mener overordnet).

Du svarte nemlig aldri på det spørsmålet - bare fremholdt at det var nekt å ikke la noen følge sine lyster.

Hvorfor kan de ikke følge sine følelser? Vi får jo også det som andre mennesker i ulik grad?

Generelt synes jeg det blir håpløst om man først skal diskutere biologiske/sosiale årsaker - men ikke ønske å faktisk reflektere rundt styrker/svakheter ved dette når det først utfordres.(det var generelt rettet, ikke til deg).

Kan begynne med følelses-nekt delen din:

Jeg tror at mange som foretrekker å leve med polygami vil kunne se en nekt av følelser som irrasjonelt og ulogisk. Dette fordi da vil en ikke fritt kunne utfolde seg slik en selv ønsker. Så ja, det er en logsik brist der samtidig som jeg tror at mange kan leve på denne måten mtp fri sex men ikke fri følelse (for å forenkle det) fordi det ikke er like skremmende. Samfunnet har lagt opp rammer rundt det monogame forhold, så da kan det være utfordrende dersom en ikke ønsker å leve etter disse rammer. Min teori er at det er flere skritt en tar i prosessen dersom man ikke har vokst opp i en kultur hvor det å utøve polygami er helt vanlig og naturlig. Min teori blir derfor:

1. Anerkjenne at det monogome forhold ikke er for alle, dvs at et enkeltindivid erkjenner dette.
   
2. Finne en partner som deler samme oppfatning.
   
3. Åpenhet og kommunikasjon rundt dette emnet.
   
4. Finne en norm eller regler for hvordan forhold to individer ønsker å skape sammen mtp grad av åpenhet.
   
5. Kommunikasjon.
   

Dette er selvsagt gjort noe forenklet da jeg ikke tror at det i alle tilfeller er mulig å kunne kartlegge en teori rundt dette.

Går over til de 4 prinsippene (som jo egentlig ikke blir prinsipper da de er formulert som hypoteser) som du holder fast ved:

1. Sjalusi og eiesyke er årsaken bak monogami

Samfunnet er lagt opp etter de monogame forhold, ikke de som søker noe utenfor. Dette kom i Norge da Kristendommen gjorde sitt innrykk, nettopp fordi i vikingetiden hadde kvinner større seksuell frihet. Kilde . Kristningen av Norge satte en del moralske preg, som har fortsatt til i dag. Fra å kunne få barn utenfor ekteskapet til at dette ble fordømt er bare et eksempel. Innenfor disse historiske faktaene kan det hele henvises tilbake til religion og en nasjon i forandring.

Sett i denne konteksten kan argumentet rundt sjalusi og eiesyke som årsak til monogami være delt. På den ene siden kan makt som tiltrer når man blir gift med en person av en viss status være en årsak, på den andre siden kan det virke inn motsatt. I dagens samfunn står monogamiet sterkt, hvilket det har gjort i mange år. Dermed blir det lett å sette en merkelapp på monogamiet som preges av sjalusi og eiesyke. I den generelle grad vil jeg anta at dette stemmer til en viss grad, men her spiller det inn hvilke forventninger den enkelte har til ekesteskapet i seg selv, hva slags syn samfunnet har på ekteskapet, kultur og oppdragelse.

2. Mennesker har behov og et ønske om sex med andre

Mennesket er preget av instinkter om å skulle videreføre eller reprodusere seg selv. Fra å gå fra samfunn hvor det er viktig å få mange barn pga høy barnedødlighet til den seksuelle frigjøringen på 60-70 tallet hvor prevansjon gjorde sitt store innrykk. Samfunnet forandret syn på sex, det var nå mulig å ha sex uten at det skulle medbringe skam eller uønsket graviditet. Mye av dette tror jeg fortsatt preger dagens samfunn uten at det nødvendigvis gjøres bevisst.

3. Å skille sex og følelser er det mest rasjonelle/åpenbare

Dette blir den moderne rasjonaliseringen av sex som hvert enkelt individ må ta en stilling til. Samfunnet preges sterkt av monogami, ergo vil det bli naturlig å søke en forklaring på hvorfor sex kun skal være forebeholdt en partner, samt hvorfor sex kun skal være basert på følelser. Som i mange andre diskusjoner tror jeg dette er preget av lyst-begrepet. Mennesket kan oppleve det å føle en seksuell tiltrekning mot langt fler enn kun én partner, slik at for mange kan det være enkelt å kunne si at "det bare skjedde" eller "det bare oppsto". Grunnen til at dette oppsto kan også til dels trekkes tilbake til 60/70-tall nettopp fordi det ikke lenger er skam i relasjon til dette.

4. Utroskapsstatistikken rasjonaliserer åpenhet

I følge statestikker er det en relativt høy andel skilsmisser og utroskap i dagens samfunn. Her tror jeg monogamien har blitt strukket for langt, slik at mennesket søker mer grad av åpenhet enn tidligere, og i dagens samfunn har vi en reell mulighet til å gjøre nettopp dette. Men. Dersom en snakker høyt om sitt åpne forhold kommer igjen denne skammen det kan medbringe, da andelen som holder seg monogame som oftest reager på slike uttalelser.

Mennesket søker alltid å finne en forklaring på ting som de ikke forstår eller alltid klarer å sette seg inn i. De prinsippnene du nevner lyser jo av nettopp dette.

Basert på dette vil jeg tilføre noen nye prinsipper:

1. Dersom en er åpen og ærlig rundt åpne forhold, vil andre reager med at det ikke ligger nok følelser i bildet.
   
2. Mange vil føle en skam for å ha et åpnet forhold siden samfunnet ikke anerkjenner dette på samme grunnlag som monogami.
   
3. Følelser mellom to individer, eller flere individer, kan være sterke selv om forholdet er preget av åpenhet rundt sex.
   

Forøvrig motsier jeg meg ikke selv når jeg sier at jeg ikke vil nekte min parner noe, jeg sier bare at vi har en avtale oss i mellom at utroskap for oss er den psykiske delen, altså følelser for andre. Fysisk utroskap er ikke noe vi bryr oss om. I den grad nekter jeg ikke min partner noe. Innenfor polyamorøse forhold ville jeg selvsagt nektet han noe, da individet fritt burde ha muligheten til å kunne ha følelser for flere enn en person. Dette er prinsipper jeg beundrer at andre kan leve etter, men selv føler jeg min egen begrensning der.

Alle forhold har sine regler og normer, problematikken oppstår når andre på utsiden skal dømme andres regler og normer. Der vet jeg selv at jeg kan dømme strengt monogame forhold, men det er pga manglende begrunnelser på hvorfor en kun skal holde seg til en partner. Jeg har enda til gode å lese en god argumentering på dette. Det jeg kalte herketeknikk var måten en AB formulerte sitt svar på HI, hva den ab'n skrev kan du jo lese her: AnonymBruker skrev 05 januar 2013 - 22:54: .

[Gjest grenlandstuppa]

.

Endret 18. februar 2013 av grenlandstuppa

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Snip

Litt usikker på om jeg skjønner hva du mener her så du får legge godvilja til

Dette med filosofi var kansje ikke så alvorlig ment, mer at man søker å tenke annerledes fordi man tiltrekkes av det eller noe......noe håndfast å gripe etter når man lever uten et åndelig fiber i kroppen.

Jeg må ikke være monogam selv om det er medfødt, og vice versa. Jeg tror vi har valg utover hva som ligger i vår DNA. Derfor er det ikke så interressant å snakke om dette med gener, i tillegg finner vi eksempler på både monogami og ikke-monogami i både primatologien, biologien og antropologien så ikke mye "hjelp" å få der heller.

Litt lei av arv/miljø, men jeg tok det jo delvis opp så kan vel takke meg selv

Jeg er ikke uenig med deg Norah, og jeg har ikke noe fullgodt svar på dette med følelsen av sjalusi. (Jeg har heller ikke noe fullgodt svar på hvorfor så mange er villig til å ofre hus og hjem for noe som skulle være naturstridig, men....). Jeg opplever jo f.eks ikke at jeg plages av sjalusi i noen stor grad, tvert imot føler jeg meg ganske trygg, og slik er det jo også mange monogame som har det. Eiesyke er jeg usikker på hvordan føles så om jeg har det latent så har jeg valgt å ignorere det.

Kansje vi plasserer sjalusi feil, jeg får jo ikke automatisk følelsen av sjalusi om sambo har sex med en mann, men kansje med en annen mann om jeg opplever ham som en kilde til utrygghet og usikkerhet. Slikt sett er det dynamikken mellom to personer som gjør ikke-monogami mulig, ikke det at to ikke-monogame tilfeldigvis møttes og det slo gnister.

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Å, kjente du deg igjen?

Nei, men jeg kjente igjen teksten.

[Jolene]

Nei, men jeg kjente igjen teksten.

Nå ble jeg skikkelig nyskjerrig! Fortelle?

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Nå ble jeg skikkelig nyskjerrig! Fortelle?

PM?

[Gjest norah]

*snip*

Først vil jeg faktisk takke meget for et grundig svar - med utgangspunkt i det overordnede bildet, det skjer jo omtrent aldri her på KG

Jo, altså - nå er vel ikke jeg så helt ulik deg i tankegang, jeg kunne også tenkt meg hypotetisk iallefall å åpne litt opp, men er ikke villig til å åpne for det emosjonelle - uten at jeg har en eneste rasjonell forklaring for det. Og så videre, som du jo forklarer logikk bak.

Men altså.....jeg stusser likevel over utroskapsargumentet som du gjentar(og som ofte er en gjenganger). Mener du ikke at er et veldig svakt argument?

For meg forklarer det egentlig ingenting - og det rasjonaliserer hvertfall ikke hvorfor/hvorfor ikke monogami som samlivsform i et samfunn.

Ifølge denne Thuen på den artikkelen på forskning.no så er utroskapsstatistikken basert på såkalt "fremskrevet" statistikk - altså fremskrevne beregninger, som han mener slår feil ut.

Han sa vel noe sånt som at statistikken egentlig er 30% skilsmisser, og heller ikke tar med seg samboerskap, som jo utgjør en større og større andel idag.

Mulig brutte samboerskap ville økt statistikken likevel, men den kan jo like gjerne senke tallene moderat/dramatisk/ingenting.

Så: argumentet om "hvis så mye utroskap, hvorfor ikke like gjerne åpnere former".

Jeg opplever at "dere"(altså de som trekker frem argumentet) tenker; selvsagt! det er ren logikk. Verden vil bedras.

Jeg tenker mer: "meeh......er det nå så sikkert at de som gjennomfører denne utroskapen egentlig søker en åpnere samlivsform?"

Som denne humoristiske charten til Fitteparykken viser, så er det jo en million ulike tenningsmønstre i dette - men - jeg legger iallefall til grunn at man, dersom man søker åpnere former baserer det på full åpenhet og ærlighet. Altså ingen skjuler noe.

Det jeg lurer på her, er om utroskapsforklaringen for åpne rammer, egentlig er feilslått - fordi muligens utroskap for mange handler om nettopp det skjulte?

Kan det tenkes at det siste de er interessert i er nettopp ikke-monogami?

Statistikkene synes jo ikke jeg heller viser at så enormt mange er utro - "I norsk forskning finner mann at 29% av menn og 23% av kvinner har vært utro en eller annen gang (Holmen 2004.)

Det kan jo være store mørketall, og avhenger av hva de har lagt inn i definisjonen "utroskap" - men.....

Vet ikke helt hva jeg nøyaktig vil frem til her - men for meg er ikke utroskaps- og skilsmissestatistikker eller forklaringer et helt stødig argument hverken for eller mot monogami som samlivsform.

Så: hvor godt fundamentert er egentlig denne religionshistoriske forklaringen din? Jeg kjenner ikke til den kilden din. Er dette en anerkjent og omforent oppfatning rundt forklaringen til monogami i et lengre perspektiv også sett fra flere perspektiver enn kun religionhistorisk?(mulig jeg spør helt idiotisk her).

Altså; jeg skjønner at religion har hatt den type innvirkning historisk sett - men......betyr det at vi egentlig, enten fra naturens side eller som "selvstendige tenkende mennesker" i filosofisk retning f.eks egentlig har det best som ikke-monogame?

Mulig denne religionshistoriske forklaringen er løsningen på alt, men......meh - jeg kjøper den ikke helt sånn i det store og det hele som solid forklaringsvariabel. Selv om jeg selvsagt skjønner det har vært en faktor.

*snip igjen*

Hva lurte jeg på nå igjen........mmmm....slenger ut en masse løsrevne og muligens totalt irrelevante spørsmål her:

Jo, altså......har du noen teori på hvorfor det er selvsagt for deg at vi burde åpne mer opp seksuelt men ikke eksempelvis familiært?

Altså; få barn med flere partnere? Spørsmålet mitt henger også litt sammen med "hvorfor sex men ikke følelser".

Og hva tror du om dette "funnet" blant swingermiljøer hvor de ser ut til at menn er "vinnerne" i livsstilen, men kvinner har blandede følelser?

Ikke at du svarte på det i innlegget - men jeg lurer.

Ellers synes jeg jo Engels og Marx sin teori om arverett som årsak bak monogami er litt festlig. Den peker jo ikke på religiøse forklaringer slik Gitte89 tenker kan være bakenforliggende, men mer "eiendomsrett" osv ala typisk filosofiteori. En slags privat/seksuell variant av Hobbes/Locke/Rosseau sin samfunnskontrakt eller noe :gjeiper:

Du har jo åpenbart sikkert lest masse kilder og forklaringer på dette greiene. Hva er sånn overordnet forklaringene fra de ulike "fagretningene"? Ikke sikkert du orker gå inn på den - det er helt greit, men jeg spør fordi jeg lurer - og er for lat til å finne det opp selv.

En ting til: du nevner at man også kan føle noe positivt ut av denne sjalusifølelsen(og andre følelser forbundet med åpenhet) - at det kan nære et forhold osv:

Her vil jeg bare kverulere litt på at det jo er erfaringsbasert, fremtidskunnskap - altså er jo det forbeholdt dem som prøver det ut - og kan dermed ikke forklare hvorfor ikke-monogami er det mest "logiske" eller "løsningsorienterte/frihetsgivende" valg i nåtid, når man må ta et valg. Man vet jo ikke effektene av det - man må vel ta utgangspunkt i noe annet, ergo det er ikke en forklaring(?).

....ja, det sier ingenting om hvorfor vi som mennesker egentlig burde være monogame/ikke-monogame rent prinsipielt/biologisk/kulturelt/religionshistorisk/blablabla og så videre.

Nå ødelegger jeg hele diskusjonen her med å kreve masse kjedelige teoretiske svar - men det er liksom den eneste måten jeg klarer forstå disse tingene på :gjeiper: Feel free til å ikke orke å svare på alle mine lange spørsmål om du ikke har noen svar.

[AnonymBruker]

Han trekker også frem, uten at jeg har sett kildene bak påstanden, at det virker å være forskjeller på hvordan kjønnene oppfatter eksempelvis swinger livet. Han påstår at undersøkelser viser at det er menn som får mest egennytte av denne livvstilen, mens kvinner har blandede følelser.

Dette er noe Thuen trekker frem hver gang det blir snakk om åpne forhold, men jeg har aldri sett noe kilder på det. Det virker mest som synsing fra hans side, og siden han også har skrevet at han aldri har hatt innblikk i vellykkede åpne forhold er denne synsingen ganske verdiløs. Som samlivsterapaut sier det seg selv at folk med problemer er overrepresentert blant klientene hans. Jeg kjenner mange par som har valgt andre alternativer enn monogami, og som får det til å fungere, og ingen av dem går tli samlivsterapaut for å fortelle hvor bra dette er for dem.

Det jeg ser hos de parene jeg kjenner er det motsatte av Thuens påstand, at det oftest er hun som er initiativtaker og pådriver. Og jeg synes det virker at terskelen for å inngå i et åpent forhold er høyere for menn, dersom de har involvert seg følelsesmessig. Tror det kan ha med biologi å gjøre, siden det er en høyere risiko for menn, pga de ikke vil kunne være sikker på at barna er deres, med en gang de lar kona knulle andre. Mens for kvinner er det jo slik at vi alltid vet at barna er våre, sammen hvor mange menn vi har vært med. I dag, med dna-tester og prevensjon er ikke dette et problem lenger, men da må man ta et valg på å overstyre magefølelsen.

I en tidligere fase av forholdet derimot vil det være lettest for menn å ha et åpent forhold, fordi det da ikke vil bety like mye for dem hvem barna tilhører, siden de bare kan stikke fra hele greia. Mens for kvinnen vil det være mer kritisk å miste mannen, og bli sittende igjen alene, dersom hun skulle bli gravid.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

[Sweet77]

Nå ble jeg skikkelig nyskjerrig! Fortelle?

PM?

...og så forsvant de.

Lurer på om de oppdaget at de like greit kunne ta den face to face ved middagen?

[Kara W]

En interessant problemstilling egentlig, jo mer seksuelt frigjorte vi blir, jo viktigere blir monogamien.

Plukker opp litt ulike ting som er nevnt i tråden som jeg ønsker å svare på:

Monogame blir agressive/angriper når noen sier de er i et åpent forhold Jeg har vært i en del diskusjoner der temaet tas opp, og det varierer veldig hvordan det blir lagt frem "Vi lever i et åpent forhold, for det er rett for oss" blir sjeldent angrepet eller satt spørsmålstegn ved. "Jeg fatter ikke hvordan dere orker å være monogame. Jeg hadde aldri klarte å være i et så begrensende og kjedelig forhold." føler de fleste at er et angrep på deres livsstil, og de velger å forsvare seg selv. Noen som lever i åpne forhold kan bli veldig "forkynnende" og nærmest kaller alle monogame for dumme, naive eller pripne.

Jeg vil ikke nekte min partner noe Dette føler jeg er et veldig merkelig argument. I alle forhold finnes det regler som (forhåpentligvis) begge parter har blitt enige om. Dette kan være at man ikke får lov til å ha sex med andre, at de ikke skal se på fotball 7 kvelder i uken eller at de må lage middag annenhver dag. Dette handler ikke om å nekte hverandre ting, eller å prøve å kontrollere den andre, men å finne en samlivsform begge to kan akseptere. Så er det opp til partene om de velger å finne seg i disse reglene, prøve å reforhandle dem, eller finne seg en ny partner.

Vi er ikke skapt for å være monogame Her finnes det svært lite forskning. For det første forutsetter det at man mener det finnes en mening bak vær skapelse, og for det andre at alle er skapt like. Dette føler jeg blir like meningsfylt som å si at en homofil står opp og sier at "Vi er ikke skapt for å elske det motsatte kjønn" De fleste mennesker ønsker et monogamt forhold til det motsatte kjønn. Noen ønsker et forhold til det samme kjønnet, noen ønsker et forhold med flere mennesker, og noen ønsker å ha sex med alle de møter, og så dra hjem og spise middag med sin faste partner. Det er ikke noe galt med noen av disse tingene, så lenge man aksepterer at det ikke er normen, og at dette ikke er riktig livsstil for alle.

Utroskapsstatistikken beviser at vi ikke er født monogame Som norah påpeker så tror jeg mye av utroskapen skyldes nettopp det forbudte. Noen ønsker også ikke å gå fra sin partner av andre grunner, og søker derfor å få dekket sin sexlyst på andre hold. Og noen skulle virkelig ønske at de levde i åpne forhold, men tør ikke ta praten med sin partner eller vet at de hadde sagt nei. Jeg tror ikke at alle de som er utro hadde ønsker et åpent forhold. Også ser dette bort ifra alle de som ikke ønsker å ha sex med andre enn fast partner i det hele tatt.

Det er ikke tvil at som samfunn er monogame forhold det mest ryddige og oversiktlige, og derfor har man ønsket å styre det dit (og i tidligere tider styrte man stort sett med religion). Idag er mange familiesituasjoner allikevel svært uoversiktlige og vi har regler og teknologi som kan styre de fleste problemer, så åpne forhold er ikke lenger et samfunnsproblem. I dag er det mest vane og moral som er problemet, og akkurat som med homofili så tror jeg etterhvert at åpne forhold og poliamerøse forhold vil bli mer og mer akseptert.

[Jolene]

PM?

Do it!

[Gjest norah]

...og så forsvant de.

Lurer på om de oppdaget at de like greit kunne ta den face to face ved middagen?

Utrolig vittig....

[Gjest Amazing Cunt Wig]

En interessant problemstilling egentlig, jo mer seksuelt frigjorte vi blir, jo viktigere blir monogamien.

Hvorfor tror du det? Monogami VS ikke-monogami er jo ikke akkurat en ny motsetning. En kompis av meg hevder at vi er på vei mot en ny puritanisme Jeg er usikker på akkurat hvor seksuellt frigjorte vi egentlig er uten at jeg har så mye belegg for å hevde akkurat det.

Monogame blir agressive/angriper når noen sier de er i et åpent forhold Jeg har vært i en del diskusjoner der temaet tas opp, og det varierer veldig hvordan det blir lagt frem "Vi lever i et åpent forhold, for det er rett for oss" blir sjeldent angrepet eller satt spørsmålstegn ved. "Jeg fatter ikke hvordan dere orker å være monogame. Jeg hadde aldri klarte å være i et så begrensende og kjedelig forhold." føler de fleste at er et angrep på deres livsstil, og de velger å forsvare seg selv. Noen som lever i åpne forhold kan bli veldig "forkynnende" og nærmest kaller alle monogame for dumme, naive eller pripne.

Enig med deg her, vi kan være idioter vi også Håper jeg ikke har fremstillt det slik.

Jeg vil ikke nekte min partner noe Dette føler jeg er et veldig merkelig argument. I alle forhold finnes det regler som (forhåpentligvis) begge parter har blitt enige om. Dette kan være at man ikke får lov til å ha sex med andre, at de ikke skal se på fotball 7 kvelder i uken eller at de må lage middag annenhver dag. Dette handler ikke om å nekte hverandre ting, eller å prøve å kontrollere den andre, men å finne en samlivsform begge to kan akseptere. Så er det opp til partene om de velger å finne seg i disse reglene, prøve å reforhandle dem, eller finne seg en ny partner.

Dette er ikke noe argument jeg bruker så andre får ta seg av den.

Vi er ikke skapt for å være monogame Her finnes det svært lite forskning. For det første forutsetter det at man mener det finnes en mening bak vær skapelse, og for det andre at alle er skapt like. Dette føler jeg blir like meningsfylt som å si at en homofil står opp og sier at "Vi er ikke skapt for å elske det motsatte kjønn" De fleste mennesker ønsker et monogamt forhold til det motsatte kjønn. Noen ønsker et forhold til det samme kjønnet, noen ønsker et forhold med flere mennesker, og noen ønsker å ha sex med alle de møter, og så dra hjem og spise middag med sin faste partner. Det er ikke noe galt med noen av disse tingene, så lenge man aksepterer at det ikke er normen, og at dette ikke er riktig livsstil for alle.

Det finnes faktisk en del forskning på dette, og mye av det tilsier at pattedyr i stor grad ikke er seksuellt monogame.

Utroskapsstatistikken beviser at vi ikke er født monogame Som norah påpeker så tror jeg mye av utroskapen skyldes nettopp det forbudte. Noen ønsker også ikke å gå fra sin partner av andre grunner, og søker derfor å få dekket sin sexlyst på andre hold. Og noen skulle virkelig ønske at de levde i åpne forhold, men tør ikke ta praten med sin partner eller vet at de hadde sagt nei. Jeg tror ikke at alle de som er utro hadde ønsker et åpent forhold. Også ser dette bort ifra alle de som ikke ønsker å ha sex med andre enn fast partner i det hele tatt.

Vel, det er jo et argument at folk er villig til å ofre hus, "barn" og hjem og hvorfor om jeg tør spørre hvis ikke instinktene driver oss? Som jeg har nevnt tror jeg det er mer sammensatt enn som så, men at monogami skal være noe vi er født med har jeg vanskelig for å tro. Igjen kun min konklusjon.

Det er ikke tvil at som samfunn er monogame forhold det mest ryddige og oversiktlige, og derfor har man ønsket å styre det dit (og i tidligere tider styrte man stort sett med religion). Idag er mange familiesituasjoner allikevel svært uoversiktlige og vi har regler og teknologi som kan styre de fleste problemer, så åpne forhold er ikke lenger et samfunnsproblem. I dag er det mest vane og moral som er problemet, og akkurat som med homofili så tror jeg etterhvert at åpne forhold og poliamerøse forhold vil bli mer og mer akseptert.

Man skiller nå ofte mellom sosial og seksuell monogami, og ja det kan se ut som at sosial monogami er det som gir mest samfunnsnyttig gevinst i lengden, ihvertfall slik verden nå er skrudd sammen. At vi på død og liv kategorisk skal være seksuellt eksklusive med hverandre er jeg høyst usikker på......men vi er det jo heller ikke

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest Amazing Cunt Wig]

...og så forsvant de.

Lurer på om de oppdaget at de like greit kunne ta den face to face ved middagen?

Middag?

Du vet hva som skjedde med den nysgjerrige katten?

[Jolene]

Snip

Først og fremst, takk

Kilden jeg henviser til vet jeg ikke sikkerheten rundt, men jeg har lest lignende fakta i bøker tidligere og fant desverre ikke den på nett. Innholdet kjenner jeg godt derimot. Uansett! Jeg tror som sagt samfunnet speiles av denne holdningen, fordi den er nedarvet i genrasjoner i samfunnet, og blitt en del av vår "arv" der.

Utroskapsdelen er jeg derimot noe usikker på da dette er som du sier vanskelig å beskrive, men jeg har likevel en teori rundt dette:

Først la oss si at samfunnet har gjennom et historisk perspektiv fremmet de monogame rammene, dette er de rette rammene rundt forhold. De som da ikke ønsker disse rammene blir da på utsiden, og dette kan være vanskelig å takle. Derimot så går mange av disse inn i monogame forhold med den tro at edrsom han/hun er den rette vil dette kunne fungere. Derimot så gjør det ikke det i alle tilfeller. Kvinner (denne påstanden blir basert til dels på mitt inntrykk fra debatter her inne på kg) og en mindre andel menn ønsker å ha et varig monogamt fohold og har fremmet dette på et tidlig stadie. For den parten som ikke føler den sterkeste tilhørlighet til monogami kan det derfor bli vanskelig å snakke om dette med partner, da en vet at partner ikke ønsker noen grad av åpenhet og heller ser på det som en grunn til brudd. Det er her jeg tror utroskap kan forekomme, at de to som er i forhold er forskjellige på dette plan.

Dette er dog en teori rundt det, for jeg ser jo at det finnes mange grunner til utroskap i forhold, men i mange tilfeller tror jeg at dette kan være en valig argumentasjon.

Det historiske perspektivet er for å vise at vi ikke alltid har hatt de samme rammene som tidligere, det var viden kjent under vikingetiden at giftemål ofte var politisk og at kvinner måtte være jomfruer når de giftet seg. Dette fordi den førstefødte skulle være ektemannens, og ingen andres barn. Med den historiske bakgrunnen ønsket jeg bare å fremstille at samfunn forandrer seg gjennom tidene, og at samfunnet kan ha vært med på å skape det monogame forhold i Norge. Hva som kan være faktorene utenfor Norge har jeg ikke studert på samme måte som Norge.

Til slutt vil jeg konkludere med en beklagelse dersom noen føler seg støtt av mine argumenter, dette var på ingen måte tilsiktet.

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Dette er noe Thuen trekker frem hver gang det blir snakk om åpne forhold, men jeg har aldri sett noe kilder på det. Det virker mest som synsing fra hans side, og siden han også har skrevet at han aldri har hatt innblikk i vellykkede åpne forhold er denne synsingen ganske verdiløs.

Anonym poster: 5f6db2f797eb3706baf392c539216fdf

Godt poeng, at man er samlivsterapaut betyr jo ikke at man nødvendigvis er åpen for slikt heller så det er hans mening og den er god som noen annens

Jeg mener å huske at han intervjuet et swingerspar en gang for en avis og de ble fremstillt i et utrolig dårlig lys, senere gikk de ut og dementerte artikkelen og hevdet at de hadde blitt feilsitert herfra til månen og at artikkelen ble vinklet negativt med vilje. Ord mot ord selvsagt.

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig