Monogam VS ikke-monogam

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Detter er primært for par:

Det snakkes veldig lite idag om alternativer den etablerte seriemonogamien, men alikevel "foretrekker" folk å holde ting skjult fremfor å åpne seg for partneren med sine lengsler, savn og problemer i forhold til det å holde seg 100% eksklusiv både fusisk og psykisk.

Hvorfor er det slik at vi heller ser en annen vei, enn å ta opp dette som jo er en viktig og naturlig del av vår seksuelle historie og biologi.

Skammer vi oss fremdeles fordi vi har lyster og derfor ikke ønsker å pirke i det, men når situasjoner dukker opp så er vi ikke forberedt og/eller vi tenker oss ikke tilstrekkelig om.

Er vi redd for å såre og miste andre, slik at vi heller velger å holde ting skjult framfor å snakke med partneren om det, eller er vi egoister som bare vil ha og ikke gi?

Vedlagt er ett humoristisk bilde av noen varianter av ikke-monogami

Så har du tatt stilling til hvem du er i det seriemonogame landskapet, og enda viktigere har du snakket med din partner om hvordan han/hun ser på disse tingene?

[Jolene]

Min partner og meg har et delevis åpent forhold, og dette kan vi fint snakke om. Vi tror ikke på monogami, men kjærlighet, så følelsene mellom oss er sterke. For oss er følelser for andre (den psykiske delen) utroskap, mens det fysiske er ikke utroskap.

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Min partner og meg har et delevis åpent forhold, og dette kan vi fint snakke om. Vi tror ikke på monogami, men kjærlighet, så følelsene mellom oss er sterke. For oss er følelser for andre (den psykiske delen) utroskap, mens det fysiske er ikke utroskap.

Hva legger du/dere i delvis?

Jeg vegrer meg for å bruke ordet åpent forhold da folk ofte kommer med en hel tirade med forforståelse som ikke passer inn i mitt forhold i noen særlig grad.

Ikke-monogame har jo ofte regler og grenser de også, de er bare av en friere art

Kjærlighet er jo også et vanskelig ord å få has på, hva innebærer det sånn egentlig. Jeg er en type som ikke forelsker meg så lett, er det en forutsetning for "åpnere" forhold?

[Gjest Glorificus]

Min partner og meg har et delevis åpent forhold, og dette kan vi fint snakke om. Vi tror ikke på monogami, men kjærlighet, så følelsene mellom oss er sterke. For oss er følelser for andre (den psykiske delen) utroskap, mens det fysiske er ikke utroskap.

Er vel noe à la dette hos oss også. Vi har vært sammen lenge og kjenner hverandre svært godt, og vet hvor vi har hverandre. Men, vi vet også at vi ikke er lagd for å kun se hverandre resten av livet, og er veldig lite sjalu og eiesyke. Når vi snakker om utroskap, går det først og fremst på intensjoner og følelser - ikke handlinger i seg selv. Jeg merker det er litt vanskelig å forklare, men for oss er det egentlig ganske enkelt.

[Jolene]

Er vel noe à la dette hos oss også. Vi har vært sammen lenge og kjenner hverandre svært godt, og vet hvor vi har hverandre. Men, vi vet også at vi ikke er lagd for å kun se hverandre resten av livet, og er veldig lite sjalu og eiesyke. Når vi snakker om utroskap, går det først og fremst på intensjoner og følelser - ikke handlinger i seg selv. Jeg merker det er litt vanskelig å forklare, men for oss er det egentlig ganske enkelt.

Veldig enig i det du skriver.

Hva legger du/dere i delvis?

Jeg vegrer meg for å bruke ordet åpent forhold da folk ofte kommer med en hel tirade med forforståelse som ikke passer inn i mitt forhold i noen særlig grad.

Ikke-monogame har jo ofte regler og grenser de også, de er bare av en friere art

Kjærlighet er jo også et vanskelig ord å få has på, hva innebærer det sånn egentlig. Jeg er en type som ikke forelsker meg så lett, er det en forutsetning for "åpnere" forhold?

I delevis mener jeg: at vi ikke har tatt steget fult ut enda, men det er en prosess. Vi ville ikke pluttselig åpnet opp forholdet vårt før vi var 100% klar for det. Sålangt er vi i den fasen hvor vi er åpne for at vi kan ha et åpent forhold, men vi har ikke tatt steget enda. Vi driver fortsatt å finner ut hva slags grenser og regler vi evt skal ha. Et annet aspekt er at vi ikke ser på det fysiske som utroskap. Eksempelvis: Dersom min kjære hadde hatt sex med noen andre enn meg og ingen vi kjenner hadde visst noe, skulle han ikke sagt noe til meg om det. Hadde noen vi kjenner visst om det, hadde han fortalt det til meg. Dette fordi jeg ikke vil høre sånt fra andre enn han. Det hadde ikke skjedd noe videre enn det egentlig. Vi er også begge biseksuelle, og er helt åpne der. Jeg kan ha sex med kvinner dersom jeg ønsker det, samme med han og menn. Alt dette kan vi snakke sammen om.

Jeg elsker min kjære, og forelsker meg ikke lett i andre. I hvertfall ikke i den grad at jeg ønsker et forhold med dem. For min del ser jeg ikke på sex som noe en kun har i et forhold, og jeg legger ikke nødvendigvis følelser i sex. Det forebeholder jeg til forhold. Dermed er følelsene mine hos min kjære, mens kroppen min kan jeg gjøre hva jeg ønsker med.

[AnonymBruker]

Jeg er overrasket over at det monogame ideal ikke blir mer utfordret. Etter min erfaring står det fremdeles sterkt hos mange, i hvert fall i ord, om ikke i handling. Fordømmelsen av utroskap, i betydningen intim aktivitet med en annen enn den man for tiden er sammen med, er hos mange forbausende sterk, med tanke på hvor vanlig det er. Egentlig forutsetter utroskap at det foreligger et løfte eller forventning om troskap, men begrepet misbrukes ofte om enhver intim relasjon utenfor et monogamt forhold.

Jeg tror ikke det ligger i menneskets natur å være monogame, verken seksuelt eller sosialt. Men likevel synes monogami å ha blitt normen i de fleste, om enn ikke alle, menneskelige samfunn. Grunnen til det, er antakelig at det har vært gunstig med tanke på at barn ikke bare skal lages, men også bringes frem til selvstendighet, noe som krever tid og innsats som det er en fordel å være begge foreldrene om.

Det er viktig å forstå forskjellen på seksuell og sosial monogami. Ved seksuell monogami har man kun en sexpartner, mens ved sosial monogami lever man i parforhold med én partner, men har sex med andre i tillegg. Det er også grunn til å minne om forskjellen på livslangt monogami og seriemonogami, hvor det siste nå er det vanligste. Seriemonogami betyr at man er i forhold til en partner av gangen, men at det skifter hvem partneren er.

Ekteskapsløftet gjelder sosial monogami til en av partene dør. Det ligger ikke et løfte om seksuell monogami i det offisielle ekteskapsløftet.

Normkravet i Norge i dag synes å være seksuell (serie)monogami, med en forunderlig sterk forventning om å avstå sex med andre så lenge man er sammen med en. Samtidig synes det å være stor aksept at man som singel kan ha uforpliktende seksuelle aktiviteter.

Det mest utbredte er likevel sosial (serie)monogami. I de aller fleste forhold vil en eller begge ha seksuelle aktiviteter også med andre. Dette strider mot normkravet om seksuell monogami, og i mange tilfeller også partenes forventninger til hverandre. Derfor har mange behov for å holde det skjult. Det kalles for utroskap, og fordømmes ofte sterkt. Mest urovekkende er oppfatningen om at dersom det oppdages, skal det automatisk føre til at forholdet opphører.

Dette spennet mellom normkrav og virkelighet skaper problemer for mange. Jeg tror at vi vil ha det bedre sammen dersom forhold erkjenner og tåler at partene også har sex med andre, med eller uten hverandres viten. Og hvis vi elsker den vi er sammen med, hvorfor skal vi ikke ønske den vi elsker alt mulig godt? Hvorfor skal ikke hun/han nyte god sex også utenom den tiden vi er sammen?

Etter at heteronormen har falt, tror jeg tiden er inne for i større grad også å utfordre mononormen. Vi bør i større grad erkjenne våre behov for å ha intime relasjoner med flere.

Og hvorfor avgrense stabile partnerskap til to av samme eller motsatt kjønn? Partnerskap mellom tre eller flere har ofte samme behov for bekrefte forholdet.

Anonym poster: 08f78fcb009ff5ffb1f2e558d751d975

[Gjest bambam]

Men dere som lever i ikke monogame forhold. Kunne dere tenke dere å gifte dere med den partneren dere har i dag, eller måtte det vært med en du har ett monogamt forhold med? Eller mener dere at ekteskap er unødvendig? Jeg høres sikkert dømmende ut, men jeg er ikke det. Bare nysgjerrig.

Edit: mener ikke at ekteskap er alt, det var bare det første som spratt opp i hodet.

Endret 5. januar 2013 av bambam

[AnonymBruker]

Men... Er det ikke slik at de fleste ønsker å ha partneren for seg selv? Jeg har aldri vært i et forhold der jeg har villet "dele" partneren min med andre. Dersom man ikke er glad i hverandre lenger er dette selvfølgelig lettere... Bare jeg som er eiesyk kanskje? Nei, tror det er naturlig i et kjærlighetsforhold.

Anonym poster: 067944aa99d5e07e24b3444a078858e8

[AnonymBruker]

Har da aldri kritisert de s

Jeg er overrasket over at det monogame ideal ikke blir mer utfordret. Etter min erfaring står det fremdeles sterkt hos mange, i hvert fall i ord, om ikke i handling. Fordømmelsen av utroskap, i betydningen intim aktivitet med en annen enn den man for tiden er sammen med, er hos mange forbausende sterk, med tanke på hvor vanlig det er. Egentlig forutsetter utroskap at det foreligger et løfte eller forventning om troskap, men begrepet misbrukes ofte om enhver intim relasjon utenfor et monogamt forhold.

Anonym poster: 08f78fcb009ff5ffb1f2e558d751d975

Jaha? jeg har aldri hørt noen snakke om utroskap når begge er med på at det er lov å ha seg med andre.

Håper ikke denne tråden er representativ for ikke-monogame for det hadde vært kjipt om også denne gruppen var hårsår.

Anonym poster: b4d9dbfce8f204e08a706b949fa1a3ac

[Gjest norah]

Jeg ser at flere i disse debattene nevner det biologiske, og legger til grunn at vi biologisk sett ikke er skapt for å være monogame.

Hørte forleden på P2 om temaet i et eller annet program, og jeg mener det da var denne Frode Thuen som trakk frem følelsen sjalusi.

Det ble da poengtert at "- Hvis vi var helt polygame fra naturens side, og kulturen presset oss til å være monogame, så ville vi jo ikke hatt behov for sjalusi, mener

Thuen."

http://www.forskning...2/august/331497

Det fikk iallefall meg til å lure på det samme - hvorfor er vi utstyrt med følelsen sjalusi, om den er naturstridig?

Jeg tror ikke dette utelukker muligheten for ikke-monogami, men jeg tenker det er en åpenbar manglende logikk i biologiargumentet iallefall.

Han trekker også frem, uten at jeg har sett kildene bak påstanden, at det virker å være forskjeller på hvordan kjønnene oppfatter eksempelvis swinger livet. Han påstår at undersøkelser viser at det er menn som får mest egennytte av denne livvstilen, mens kvinner har blandede følelser.

Om dette er riktig så er det altså ikke slik at mennesker i ikke-monogame forhold er 100% inneforstått med følelsesregisteret(eller hva som ligger til grunn for usikkerheten deres) rundt denne livsstilen.

Så ser jeg også ofte i disse debattene flere legger fire premisser til grunn:

1. Sjalusi og eiesyke er årsaken bak monogami

2. Mennesker har behov og et ønske om sex med andre

3. Å skille sex og følelser er det mest rasjonelle/åpenbare

4. Utroskapsstatistikken rasjonaliserer åpenhet

De fire premissene mener jeg - om ikke feil, så er de iallefall ikke fullstendig rimelige å legge til grunn.

Jeg eksempelvis, sliter veldig lite med sjalusi og hvertfall ikke eiesyke - men ser likevel ikke åpenhet som selvsagt eller enkelt.

Det finnes mange andre elementer - som er rasjonelle og logiske som taler mot ikke-monogami, eksempelvis helseargument; faren for sykdommer og graviditet. Det er en ganske åpenbar og helt rasjonell forklaring, totalt fritatt for de emosjonelle argumentene.

Så er det heller ikke alle som har behov eller ønske om å ha sex med andre. Mange har nok tidvis et kortvarig lyst - mange har nok også hyppigere lyst - men behov er ikke samsvarende med vilkårlig lyst.

Jeg tror mange av de som oppriktig ønsker ikke-monogami med en fast, langvarig partner(og da spesielt om de har felles barn) har et behov for det.

Hvorfor skulle de ellers trosse alle de potensielle nedsidene - om det kun var en vilkårlig lyst?

Det siste, nemlig utroskapsprinsippet har etter min mening ingen relevans - det er ren ad-hoc argumentasjon.

Min veldig lite valide og lite gjennomtenkte teori er at de som finner ikke-monogami som sin åpenbare livsstil muligens er de som genetisk sett har fått et veldig svakt/ikke-eksisterende register av denne sjalusifølelsen?

Men det tar jo likevel ikke bort de åpenbare hindrene, som eksempelvis helseargumentet - eller at man øker faren for at partneren vil "knabbes" av andre.

Teori er iallefall ekstremt langt unna praksis, i langvarige seriøse forhold når det kommer til monogami vs ikke-monogami, og mitt inntrykk er at de aller fleste virker relativt lite reflekterte rundt de langsiktige konsekvensene av saken.

Hadde ingen konklusjon her - bortsett fra at det ikke er så åpenbart og sosialt/biologisk etc rasjonelt som man kanskje vil ha det til.

Det samme kan man selvsagt si om monogami.

Endret 5. januar 2013 av norah

[seaworld]

Men... Er det ikke slik at de fleste ønsker å ha partneren for seg selv? Jeg har aldri vært i et forhold der jeg har villet "dele" partneren min med andre. Dersom man ikke er glad i hverandre lenger er dette selvfølgelig lettere... Bare jeg som er eiesyk kanskje? Nei, tror det er naturlig i et kjærlighetsforhold.

Anonym poster: 067944aa99d5e07e24b3444a078858e8

Enig med deg. Jeg ville ikke delt. Bare fordi jeg ikke hadde orket å se eller vite om at mannen jeg elsket var med en annen. Tanken på en trekant tenner meg til og med, men da måtte jeg vært singel og vært med et par eller to fremmede parter. Kunne aldri hatt typen min og en jente eller gutt til. DER går grensene mine for hva mine følelser tåler hvert fall hehe

[Jolene]

Men dere som lever i ikke monogame forhold. Kunne dere tenke dere å gifte dere med den partneren dere har i dag, eller måtte det vært med en du har ett monogamt forhold med? Eller mener dere at ekteskap er unødvendig? Jeg høres sikkert dømmende ut, men jeg er ikke det. Bare nysgjerrig.

Edit: mener ikke at ekteskap er alt, det var bare det første som spratt opp i hodet.

Jeg ser for meg å gifte meg med partneren min ja, følelsene mine ligger hos han og ikke et annet menneske.

Men... Er det ikke slik at de fleste ønsker å ha partneren for seg selv? Jeg har aldri vært i et forhold der jeg har villet "dele" partneren min med andre. Dersom man ikke er glad i hverandre lenger er dette selvfølgelig lettere... Bare jeg som er eiesyk kanskje? Nei, tror det er naturlig i et kjærlighetsforhold.

Anonym poster: 067944aa99d5e07e24b3444a078858e8

Jeg har aldri tenkt tanken på å holde mannfolket mitt tilbake dersom han hade følt for å ha sex med en annen. Selv ser jeg for meg å en dag gifte meg med den jeg er sammen med, hvorfor skulle det kun gjelde for de som er monogame? (ja, jeg vet at man avgir et løfte om å kun holde seg til hverandre, men se på statestikken hva skilsmisse angår bla). For meg i et kjærlighetsforhold er det naturlig å ikke nekte min partner noe. (gøyal hersketeknikk btw!), men at hans følelser for meg ikke forandrer seg. Jeg hadde sett på det som utroskap, om han hadde fått følelser for en annen enn meg. Om han har sex med en annen, så lenge det ikke er følelser der ser jeg ikke problemet.

[Gjest norah]

Jeg ser for meg å gifte meg med partneren min ja, følelsene mine ligger hos han og ikke et annet menneske.

Jeg har aldri tenkt tanken på å holde mannfolket mitt tilbake dersom han hade følt for å ha sex med en annen. Selv ser jeg for meg å en dag gifte meg med den jeg er sammen med, hvorfor skulle det kun gjelde for de som er monogame? (ja, jeg vet at man avgir et løfte om å kun holde seg til hverandre, men se på statestikken hva skilsmisse angår bla). For meg i et kjærlighetsforhold er det naturlig å ikke nekte min partner noe. (gøyal hersketeknikk btw!), men at hans følelser for meg ikke forandrer seg. Jeg hadde sett på det som utroskap, om han hadde fått følelser for en annen enn meg. Om han har sex med en annen, så lenge det ikke er følelser der ser jeg ikke problemet.

Men antar du at det i ethvert tilfelle er snakk om nekt?

Det finnes jo mennesker som ikke ønsker å ha sex med andre.

Selv har jeg spurt min mann om han kunne tenke seg, gitt at jeg likte det - å ha sex med andre med eller uten meg. Han har ikke lyst. Og dette er ikke noe han sier for å skåne meg, jeg har faktisk litt lyst i motsetning til han, og det er han fullstendig klar over. Han vet også jeg er veldig åpen for å være ærlig om fantasier, så han har virkelig ingen grunn til å svare noe annet enn hva han faktisk mener.

Så det finnes folk som bare helt enkelt, av ulike årsaker - ikke har lyst.

De har lyst på andre i fantasien, men de har ingen interesse av å engang leke med tanken om å gjennomføre det.

Så dette med nekt er jo ikke alltid tilfelle.

Forøvrig motsier du deg selv noe når du sier at et ikke er naturlig for deg i et kjærlghetsforhold å nekte partneren din(som du "btw synes er en hersketeknikk") - når du utelukker følelser for andre.

Polyamorøse ville jo definitivt kalle det å nekte noe.

Endret 6. januar 2013 av norah

[Jolene]

Men antar du at det i ethvert tilfelle er snakk om nekt?

Det finnes jo mennesker som ikke ønsker å ha sex med andre.

Selv har jeg spurt min mann om han kunne tenke seg, gitt at jeg likte det - å ha sex med andre med eller uten meg. Han har ikke lyst. Og dette er ikke noe han sier for å skåne meg, jeg har faktisk litt lyst i motsetning til han, og det er han fullstendig klar over. Han vet også jeg er veldig åpen for å være ærlig om fantasier, så han har virkelig ingen grunn til å svare noe annet enn hva han faktisk mener.

Så det finnes folk som bare helt enkelt, av ulike årsaker - ikke har lyst.

De har lyst på andre i fantasien, men de har ingen interesse av å engang leke med tanken om å gjennomføre det.

Så dette med nekt er jo ikke alltid tilfelle.

Forøvrig motsier du deg selv noe når du sier at et ikke er naturlig for deg i et kjærlghetsforhold å nekte partneren din(som du "btw synes er en hersketeknikk") - når du utelukker følelser for andre.

Polyamorøse ville jo definitivt kalle det å nekte noe.

Men så ønsker jeg ikke å være i et polygamt forhold heller da. Vi har fastsatt disse reglene sammen, og vi følger dem sammen. Etter våre regler nekter vi ikke hverandre noe. Dette poenget mister du litt der.Jeg synes man nekter en annen person å følge sine lyster dersom det ikke er greit å ha sex med andre. Selv har jeg ingen tro på evig monogami, og dersom min lyst til å ha sex med en annen mann/kvinne oppsto ville jeg fulgt den fordi det er greit med min partner. Det er forskjell på lyst og følelser. Derav at jeg kaller vårt forhold for delevis åpent: sex, kyss ol er ok, men ikke følelser for andre.

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Men dere som lever i ikke monogame forhold. Kunne dere tenke dere å gifte dere med den partneren dere har i dag, eller måtte det vært med en du har ett monogamt forhold med? Eller mener dere at ekteskap er unødvendig? Jeg høres sikkert dømmende ut, men jeg er ikke det. Bare nysgjerrig.

Edit: mener ikke at ekteskap er alt, det var bare det første som spratt opp i hodet.

Jeg kan bare svare for meg selv, og for meg er ikke ekteskap viktig. Ikke-monogame har nok samme forhold til ekteskap som resten av hurven, noen syntes det er en flott markering av kjærligheten, andre ikke.

For meg er ikke monogami en viktig egenskap hos en partner. Det er mye viktigere at hun respekterer og følger de regler og grenser vi sammen setter.

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest Amazing Cunt Wig]

I delevis mener jeg: at vi ikke har tatt steget fult ut enda, men det er en prosess. Vi ville ikke pluttselig åpnet opp forholdet vårt før vi var 100% klar for det. Sålangt er vi i den fasen hvor vi er åpne for at vi kan ha et åpent forhold, men vi har ikke tatt steget enda. Vi driver fortsatt å finner ut hva slags grenser og regler vi evt skal ha. Et annet aspekt er at vi ikke ser på det fysiske som utroskap. Eksempelvis: Dersom min kjære hadde hatt sex med noen andre enn meg og ingen vi kjenner hadde visst noe, skulle han ikke sagt noe til meg om det. Hadde noen vi kjenner visst om det, hadde han fortalt det til meg. Dette fordi jeg ikke vil høre sånt fra andre enn han. Det hadde ikke skjedd noe videre enn det egentlig. Vi er også begge biseksuelle, og er helt åpne der. Jeg kan ha sex med kvinner dersom jeg ønsker det, samme med han og menn. Alt dette kan vi snakke sammen om.

Jeg elsker min kjære, og forelsker meg ikke lett i andre. I hvertfall ikke i den grad at jeg ønsker et forhold med dem. For min del ser jeg ikke på sex som noe en kun har i et forhold, og jeg legger ikke nødvendigvis følelser i sex. Det forebeholder jeg til forhold. Dermed er følelsene mine hos min kjære, mens kroppen min kan jeg gjøre hva jeg ønsker med.

Himmel og hav, dette var skremmende kjent lesning.....

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Men... Er det ikke slik at de fleste ønsker å ha partneren for seg selv?

Hva de fleste ønsker blir jo bare synsning og tro, men en ting er sikkert og det er at folk heller vil dele seg selv framfor sin partner

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Jeg ser at flere i disse debattene nevner det biologiske, og legger til grunn at vi biologisk sett ikke er skapt for å være monogame.

Hørte forleden på P2 om temaet i et eller annet program, og jeg mener det da var denne Frode Thuen som trakk frem følelsen sjalusi.

Det ble da poengtert at "- Hvis vi var helt polygame fra naturens side, og kulturen presset oss til å være monogame, så ville vi jo ikke hatt behov for sjalusi, mener

Thuen."

http://www.forskning...2/august/331497

Det fikk iallefall meg til å lure på det samme - hvorfor er vi utstyrt med følelsen sjalusi, om den er naturstridig?

Jeg tror ikke dette utelukker muligheten for ikke-monogami, men jeg tenker det er en åpenbar manglende logikk i biologiargumentet iallefall.

Han trekker også frem, uten at jeg har sett kildene bak påstanden, at det virker å være forskjeller på hvordan kjønnene oppfatter eksempelvis swinger livet. Han påstår at undersøkelser viser at det er menn som får mest egennytte av denne livvstilen, mens kvinner har blandede følelser.

Om dette er riktig så er det altså ikke slik at mennesker i ikke-monogame forhold er 100% inneforstått med følelsesregisteret(eller hva som ligger til grunn for usikkerheten deres) rundt denne livsstilen.

Så ser jeg også ofte i disse debattene flere legger fire premisser til grunn:

1. Sjalusi og eiesyke er årsaken bak monogami

2. Mennesker har behov og et ønske om sex med andre

3. Å skille sex og følelser er det mest rasjonelle/åpenbare

4. Utroskapsstatistikken rasjonaliserer åpenhet

De fire premissene mener jeg - om ikke feil, så er de iallefall ikke fullstendig rimelige å legge til grunn.

Jeg eksempelvis, sliter veldig lite med sjalusi og hvertfall ikke eiesyke - men ser likevel ikke åpenhet som selvsagt eller enkelt.

Det finnes mange andre elementer - som er rasjonelle og logiske som taler mot ikke-monogami, eksempelvis helseargument; faren for sykdommer og graviditet. Det er en ganske åpenbar og helt rasjonell forklaring, totalt fritatt for de emosjonelle argumentene.

Så er det heller ikke alle som har behov eller ønske om å ha sex med andre. Mange har nok tidvis et kortvarig lyst - mange har nok også hyppigere lyst - men behov er ikke samsvarende med vilkårlig lyst.

Jeg tror mange av de som oppriktig ønsker ikke-monogami med en fast, langvarig partner(og da spesielt om de har felles barn) har et behov for det.

Hvorfor skulle de ellers trosse alle de potensielle nedsidene - om det kun var en vilkårlig lyst?

Det siste, nemlig utroskapsprinsippet har etter min mening ingen relevans - det er ren ad-hoc argumentasjon.

Min veldig lite valide og lite gjennomtenkte teori er at de som finner ikke-monogami som sin åpenbare livsstil muligens er de som genetisk sett har fått et veldig svakt/ikke-eksisterende register av denne sjalusifølelsen?

Men det tar jo likevel ikke bort de åpenbare hindrene, som eksempelvis helseargumentet - eller at man øker faren for at partneren vil "knabbes" av andre.

Teori er iallefall ekstremt langt unna praksis, i langvarige seriøse forhold når det kommer til monogami vs ikke-monogami, og mitt inntrykk er at de aller fleste virker relativt lite reflekterte rundt de langsiktige konsekvensene av saken.

Hadde ingen konklusjon her - bortsett fra at det ikke er så åpenbart og sosialt/biologisk etc rasjonelt som man kanskje vil ha det til.

Det samme kan man selvsagt si om monogami.

Man finner forskning som forklarer og støtter det meste. Egentlig ikke så rart med tanke på at vi er produkter av både arv og miljø, og ingen vet i hvilken grad de to står i forhold til hverandre. Noen hevder at sjalusien er sett i alle kulturer, derimot, hevder andre sjalusi er kultur-spesifikke fenomen. Det vi derimot alle gjør er å kontrollere sjalusi, å hevde at man aldri blir sjalu tror jeg er en måte å fremstille seg selv på som kansje ikke samsvarer helt med virkeligheten. Sjalusi er ofte frykten for å miste, og når man ikke frykter å miste noen i den form at man er såpass trygg på at fundamentet er bunnsolid så vil man jo i langt mindre grad la seg affektere av hvilke ubehaglige følelser som måtte oppstå. Noen klarer tiloogmed å dra positive ting ut av slike emosjoner som igjen styrker forholdet. Man trenger ikke påkalle mørkets fyrste hver gang man opplever et lite stikk i magen

Når det gjelder refleksjon rundt temaet så opplever jeg i motsetning til deg at mange er ganske så reflekterte rundt dette, men det er jo ikke slik at det bør stilles noe høyere krav til ikke-monogame enn monogame i så tilfelle. De fleste velger jo å tro at det de gjør er riktig på lang sikt, ihvertfall gjør jeg det uten at jeg nødvendigvis mener at det er eneste rette vei og/eller at det fritar meg fra hjertesorg, brudd, svik og utroskap i all overkommelig framtid.

Helsemessig har man jo et ansvar om å ta vare på seg selv og andre, og så fremt man anser at beskyttet sex mellom samtykkende er en helserisiko for samfunnet så er det klart at ikke-monogami stiller på lik linje med en som er singel og utforskende.

jeg mener dog ikke at det er helsefarlig å være hverken seksuellt aktiv singel eller swinger, så lenge man beskytter seg og tar vare på hverandre

Det virker også som om mange seriemonogame blir veldig i forsvarsposisjon hvis noen sier de er ikke-monogame (jeg snakker ikke nødvendigvis om deg her). Jeg hevder ikke at ikke-monogami er veien alle bør velge, ei heller at det er det eneste fornuftige, men jeg klarer ikke se at vi ikke skal kunne se på muligheten da alternativet ikke akkurat fungerer optimalt for mange idag.

Kansje du har rett i at jeg har et behov latent, men jeg har jo mange behov uten at jeg forfølger hver bidige av de hver gang de dukker opp. Det ligger kansje noe mer bak, en filosofi, en hedonisme eller rebelsk tilnærming til det som er A4 om du vil..................

Endret 6. januar 2013 av Amazing Cunt Wig

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Jeg er overrasket over at det monogame ideal ikke blir mer utfordret. Etter min erfaring står det fremdeles sterkt hos mange, i hvert fall i ord, om ikke i handling. Fordømmelsen av utroskap, i betydningen intim aktivitet med en annen enn den man for tiden er sammen med, er hos mange forbausende sterk, med tanke på hvor vanlig det er. Egentlig forutsetter utroskap at det foreligger et løfte eller forventning om troskap, men begrepet misbrukes ofte om enhver intim relasjon utenfor et monogamt forhold.

Jeg tror ikke det ligger i menneskets natur å være monogame, verken seksuelt eller sosialt. Men likevel synes monogami å ha blitt normen i de fleste, om enn ikke alle, menneskelige samfunn. Grunnen til det, er antakelig at det har vært gunstig med tanke på at barn ikke bare skal lages, men også bringes frem til selvstendighet, noe som krever tid og innsats som det er en fordel å være begge foreldrene om.

Det er viktig å forstå forskjellen på seksuell og sosial monogami. Ved seksuell monogami har man kun en sexpartner, mens ved sosial monogami lever man i parforhold med én partner, men har sex med andre i tillegg. Det er også grunn til å minne om forskjellen på livslangt monogami og seriemonogami, hvor det siste nå er det vanligste. Seriemonogami betyr at man er i forhold til en partner av gangen, men at det skifter hvem partneren er.

Ekteskapsløftet gjelder sosial monogami til en av partene dør. Det ligger ikke et løfte om seksuell monogami i det offisielle ekteskapsløftet.

Normkravet i Norge i dag synes å være seksuell (serie)monogami, med en forunderlig sterk forventning om å avstå sex med andre så lenge man er sammen med en. Samtidig synes det å være stor aksept at man som singel kan ha uforpliktende seksuelle aktiviteter.

Det mest utbredte er likevel sosial (serie)monogami. I de aller fleste forhold vil en eller begge ha seksuelle aktiviteter også med andre. Dette strider mot normkravet om seksuell monogami, og i mange tilfeller også partenes forventninger til hverandre. Derfor har mange behov for å holde det skjult. Det kalles for utroskap, og fordømmes ofte sterkt. Mest urovekkende er oppfatningen om at dersom det oppdages, skal det automatisk føre til at forholdet opphører.

Dette spennet mellom normkrav og virkelighet skaper problemer for mange. Jeg tror at vi vil ha det bedre sammen dersom forhold erkjenner og tåler at partene også har sex med andre, med eller uten hverandres viten. Og hvis vi elsker den vi er sammen med, hvorfor skal vi ikke ønske den vi elsker alt mulig godt? Hvorfor skal ikke hun/han nyte god sex også utenom den tiden vi er sammen?

Etter at heteronormen har falt, tror jeg tiden er inne for i større grad også å utfordre mononormen. Vi bør i større grad erkjenne våre behov for å ha intime relasjoner med flere.

Og hvorfor avgrense stabile partnerskap til to av samme eller motsatt kjønn? Partnerskap mellom tre eller flere har ofte samme behov for bekrefte forholdet.

Anonym poster: 08f78fcb009ff5ffb1f2e558d751d975

Tydeligvis flere fra Cupido her, denne teksten virket kjent på meg

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Himmel og hav, dette var skremmende kjent lesning.....bortsett fra at vi muligens har kommet litt lengre i prosessen