Går muligens mot skilsmisse - trenger råd

[AnonymBruker]

Lurer på om noen kan komme med innspill og råd rundt min situasjon.

Jeg er en kvinne på 34 år, gift og har 2 barn på 6 og 8 år. Men vi sliter veldig med ekteskapet, noe vi egentlig har gjort i mange år. Vi krangler litt for mye, og det er alltid sure miner og mange spydige kommentarer.

De siste årene har vi som regel sovet på hvert vårt soverom, føler nesten ikke at vi er venner en gang.

Likevel har jeg alltid tenkt at så lenge det ikke er store alvorlige problemer inne i bildet, som vold, rus etc., skal jeg holde ut for barnas skyld. Har alltid tenkt at barna har det best med begge foreldrene på samme sted.

Opp gjennom årene har mannen gjentatte ganger truet med å pakke sakene sine og dra. Dette har gjort meg veldig fortvilet, da jeg har ønsket at ekteskapet skal holde. Jeg har kanskje derfor jenket meg litt på punkter vi da var uenige om.

I høst kom jeg likevel til et punkt der jeg tenkte at det kanskje er det beste for alle om vi skilles. Jeg tok det derfor opp med mannen. Men plutselig er rollene snudd, nå er det han som prøver mest å holde på meg. Han ble flinkere blant annet til å komme og gi meg en klem, holde rundt meg, og til å ta litt mer initiativ til husarbeid o.l. Men som jeg har sagt til ham, jeg føler egentlig at det er for sent.

Jeg føler ingenting for ham lenger. Tror jeg! For å teste meg selv litt angående dette, gjorde jeg et tankeeksperiment. Jeg forestilte meg at han hadde vært utro, og at jeg fant det ut. Prøvde virkelig å leve meg inn i det. Men jeg føler at det ikke hadde gjort meg noe! Jeg føler at jeg kan si til ham at hvis han har lyst til å prøve noen andre damer, så værsågod! I don't care. Og dette sier egentlig veldig mye... Tror dere ikke?

Ironisk nok synes jeg det er godt når han en sjelden gang legger armen rundt meg eller gir meg en klem. Dette gjør meg veldig forvirret. Kan det være noen følelser der likevel? Eller er det kanskje bare slik at en klem o.l. gjør godt uansett hvem som gir den...?

Nå ble jeg faktisk litt rørt her jeg sitter. Jeg har vært sammen med denne mannen HALVE livet mitt!!!

Uansett er det hvordan barna har det som er det viktigste. Det skjærer i hjertet mitt når jeg tenker på hva 8-åringen sa rett før jul: "Mamma, det jeg ønsker meg mest til jul er at du og pappa skal være venner!"

Vi har ingen omsorg for hverandre, ingen sympati, ikke samhold. Vi klarer ikke å støtte hverandre, vi motarbeider hverandre heller. Dette er jo rett og slett destruktivt.

Hva kan jeg gjøre for å bli sikker i min avgjørelse? For mannen er visst villig til å la det fortsette å skure og gå på samme måte. Det er håpløst å snakke med ham på en ordentlig måte, det blir bare drittkasting.

Veldig takknemlig for råd og innspill! Del gjerne egne (lignende) erfaringer.

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[Gjest brutal mann]

Drit om han er utro, det er jo en detalj. (Ja jeg vet det bare var i ditt hode). Se for deg at han dør. Hva da?

Uansett, det virker som om dere kan løse problemene, men da må dere begge ville det. Og dere må begge ønske å være en positiv ting i den andres liv. Jeg anbefaler dere å begynne med rådgivning. Ikke for ungene sin del, men for deres egen del. Det er ting som tyder på uforløst potensiale rett og slett.

[Gjest Gjest]

Hvis ingen av dere har vært utro, hadde det kanskje vært lurt å utforske om dere vil klare å finne tilbake til hverandre igjen, for dere og for barnas skyld. Dere har mistet nærheten og kontakten og den må gjenopprettes. Først når dere har virkelig forsøkt å komme sammen igjen vil dere føle om det er positivt eller negativt.

Det er veldig mange som blir ensomme og angrer etter et samlivsbrudd.

[anita871]

Jeg har ingen erfaring med å väre gift eller ha barn. Men det jeg reagerte på innlegget ditt var det 8-åringen din önska seg til jul og det synes jeg sier MYE. Det er mye bedre for barna i lengden om dere skiller dere og er lykkelige på hver deres kant enn at de skal leve med to foreldre som krangler og ikke er oppriktig glad i hverandre, sånn ser barna.

Min mamma har alltid sagt at un syntes så synd på skilsmissebarn og det er flere ganger jeg har tenkt at hadde jeg värt i mamma sine sko skulle jeg heller önske at hun og pappa hadde skilt seg for enn at de lever sammen. Dette er ikke fordi de krangler mye men fordi pappa tar dumme valg som jeg synes har påvirka meg og min mamma negativt.

[AnonymBruker]

Drit om han er utro, det er jo en detalj. (Ja jeg vet det bare var i ditt hode). Se for deg at han dør. Hva da?

Uansett, det virker som om dere kan løse problemene, men da må dere begge ville det. Og dere må begge ønske å være en positiv ting i den andres liv. Jeg anbefaler dere å begynne med rådgivning. Ikke for ungene sin del, men for deres egen del. Det er ting som tyder på uforløst potensiale rett og slett.

Om han døde hadde jeg vel blitt lei meg, på samme måte som om venner/bekjente døde. Men det hadde nok vært mest tragisk for barna...

Tja, jeg vet ikke. Du har helt rett, da må vi begge ville det, og det vet jeg faktisk ikke lenger. Har prøvd å få ham med på rådgivning tidligere, men han vil ikke. Men hvis vi skal skilles, må vi vel gjennom et eller annet sånt uansett tror jeg...? "...ting som tyder på uforløst potensiale..." Kanskje?? Hmmm....

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[Gjest Surrehodet]

Jeg har ingen erfaring med å väre gift eller ha barn. Men det jeg reagerte på innlegget ditt var det 8-åringen din önska seg til jul og det synes jeg sier MYE. Det er mye bedre for barna i lengden om dere skiller dere og er lykkelige på hver deres kant enn at de skal leve med to foreldre som krangler og ikke er oppriktig glad i hverandre, sånn ser barna.

Min mamma har alltid sagt at un syntes så synd på skilsmissebarn og det er flere ganger jeg har tenkt at hadde jeg värt i mamma sine sko skulle jeg heller önske at hun og pappa hadde skilt seg for enn at de lever sammen. Dette er ikke fordi de krangler mye men fordi pappa tar dumme valg som jeg synes har påvirka meg og min mamma negativt.

Barn ønsker seg mye, mine barn ønsket seg at mamma og pappa aldri skulle skille seg, dette i perioder hvor vi levde i fryd og kjærlighet....så det ville jeg ikke vektlagt så mye.

Nå har jeg ikke mange gode råd til TS. Bortsett fra at gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, men tenk også på om du ønsker å leve slik du gjør nå til du blir gammel.

[AnonymBruker]

Hvis ingen av dere har vært utro, hadde det kanskje vært lurt å utforske om dere vil klare å finne tilbake til hverandre igjen, for dere og for barnas skyld. Dere har mistet nærheten og kontakten og den må gjenopprettes. Først når dere har virkelig forsøkt å komme sammen igjen vil dere føle om det er positivt eller negativt.

Det er veldig mange som blir ensomme og angrer etter et samlivsbrudd.

Lurer veldig på om det er mulig å gjenopprette nærhet og kontakt når det har gått så "langt".

Gode poenger. Jeg er jo veldig redd for å angre etterpå. Vil jeg virkelig være alene? For det er jo det jeg må regne med.

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[Sibba83]

Dere burde gå i Samtale, det lokale familievernkontoret kan hjelpe dere med det. Tror det er viktig å føle at alt er prøvd før dere tar en så alvorlig beslutning.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med å väre gift eller ha barn. Men det jeg reagerte på innlegget ditt var det 8-åringen din önska seg til jul og det synes jeg sier MYE. Det er mye bedre for barna i lengden om dere skiller dere og er lykkelige på hver deres kant enn at de skal leve med to foreldre som krangler og ikke er oppriktig glad i hverandre, sånn ser barna.

Min mamma har alltid sagt at un syntes så synd på skilsmissebarn og det er flere ganger jeg har tenkt at hadde jeg värt i mamma sine sko skulle jeg heller önske at hun og pappa hadde skilt seg for enn at de lever sammen. Dette er ikke fordi de krangler mye men fordi pappa tar dumme valg som jeg synes har påvirka meg og min mamma negativt.

Ja, det er det jeg også har tenkt mye på i det siste - at barna kanskje har det bedre om vi heller er

lykkelige på hver vår kant. Men føler det er en lang vei dit også.

Har faktisk hørt flere som har sagt at de skulle ønske foreldrene heller hadde skilt seg før... Men vanskelig å definere akkurat hvor vi er "på skalaen".

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[AnonymBruker]

Barn ønsker seg mye, mine barn ønsket seg at mamma og pappa aldri skulle skille seg, dette i perioder hvor vi levde i fryd og kjærlighet....så det ville jeg ikke vektlagt så mye.

Nå har jeg ikke mange gode råd til TS. Bortsett fra at gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, men tenk også på om du ønsker å leve slik du gjør nå til du blir gammel.

Nei, gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Det er det jeg alltid har tenkt, fram til nå de siste månedene. Nå har jeg tenkt at "men noen ganger, er kanskje gresset faktisk grønnere på andre siden".

Jeg har prøvd å se for meg at vi fortsatt lever sammen om 10 år, og da skriker det inni meg. "Neeeeeiii"!

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[AnonymBruker]

Dere burde gå i Samtale, det lokale familievernkontoret kan hjelpe dere med det. Tror det er viktig å føle at alt er prøvd før dere tar en så alvorlig beslutning.

Ja, vi burde det. Men har ikke fått med mannen på det. Vet uansett ikke helt hvor, da det dessverre ikke finnes noe familievernkontor her i kommunen.

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[Sibba83]

Hvis han vil holde på deg,så bør han bli med på det.. Kan hende at dere hører til ett annet familievernkontor, ofte at kommunene slår seg sammen. Uansett, lykke til !

[Gjest RockOn]

Man vet ikke hva man har før man mister det.. Og her høres det ut som du tror at du hadde visst bedre hva du ønsket hvis han var utro. Det blir litt feil, for utroskap kan få et forhold til et vendepunkt og ende veldig bra eller veldig dårlig.. Men poenget er at jeg tror ikke utroskap tanken er en målestokk i hvor mye du bryr deg..

[Havbris]

Du tar kontakt med nærmeste familievernkontor. Om han ikke vil være med så drar du alene i første omgang. Dere må uansett dit hvis dere vil skilles:

http://www.bufetat.no/finnkontor/?County=0&Town=0&type=f

[Amber]

For det første, så skal du ikke bli i et forhold for frykten for å bli alene. Det er jo helt feil. Hvordan noen kan leve i et forhold uten empati, omsorg, kjørlighet og alt det andre som definerer et kjærlighetsforhold, forstår ikke jeg. Jeg er skilt; og hadde mistet både følelser og respekt for mannen min. Jeg ble deprimert og mistet meg selv helt. Samlivsbrudd er ikke noe jeg ønsker på min værste fiende; men noen ganger så er livet skikkelig tøft og man må bare komme seg igjennom det. Nå mange år senere er jeg i et fantastisk bra forhold og er veldig lykkelig. Tanken på å skulle ha det sånn som du beskriver er helt utenkelig for meg.

Selvfølgelig synes du det er godt med litt oppmerksomhet fra han i blandt; og det er alltid godt med en klem, spesielt hvis man ikke har det helt bra. Han er jo far til dine barn, og du vil sikkert alltid være glad i han på en eller annen måte. Ikke bland kortene.

Hvis han vil så gjerne holde på deg så stiller han opp på terapi. Det skulle bare mangle. Men jeg tror at dere trenger hjelp, hvis det ikke er for sent da. Du sier jo det selv..?

[Gjest Gjest]

Det er tvungen mekling på familiekontor for å få separasjon. Så det MÅ han bli med på, enkelt og greit.

Jeg tenker ut fra det du skriver at det er fryktelig mye stolthet i bildet fra dere begge. Og at det er det største hinderet.. Du sitter på en måte stille på din side og forventer at han skal ta tak og gjøre de rette tingene. Og så skal du vurdere om du gidder å ta imot. Han sitter på sin side på akkurat samme måte, bare at han nå forsøker litt..

Følelser er noen ganger noe man velger selv. (Ikke så rent sjeldent faktisk) Du sitter trygt og innbilder deg at det er ok at han har sex med andre.. Jeg tror du får deg en bøtte isvann rett i trynet om han kommer hjem og henter veska fordi han har truffet noen andre.

Og det livet dere lever, på hvert sitt rom, med isholdning mellom dere er noe av det absolutt MEST skadelige noen kan gjøre mot barn. Dere er stein stokk hakke peise dumme i skallen begge to som gjør dette mot barna i den tro at ingen ser igjennom fasaden. Skam dere!

Hvis du faktisk mener alvor av ønsket om å beholde dette samlivet. Så start med å legge til side alt tullet, og be mannen din på en date..

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Det er virkelig godt å få noen nye vinklinger på det hele.

Føler for å si litt mer om hvorfor ting har blitt slik. Mannen er dessverre rimelig egoistisk og setter egne behov foran alt annet. Dette gjelder både fritid, hobbyer og pengebruk. Økonomien har ofte vært et helvete pga at han ikke setter av penger til å betale regninger. Det er jeg som må betale det meste av de faste utgiftene fordi han bruker opp mye av pengene så fort han får lønning. Han tjener mest, og jeg betaler mest. Jeg er ofte blakk, og bruker sjelden penger på meg selv. Dette har vi kranglet fryktelig mye om, så godt som hver eneste måned i mange år.

Jeg føler også at jeg får mye ufortjent kjeft og dritt fra ham. F.eks. rett før jul påstod han at jeg ikke gjorde en dritt her i huset. Men det er jeg som har ordna det aller meste til jul.

Han bidrar generelt veldig lite her i huset, og jeg skjønner ikke hvordan han kan påstå slikt. Dette er bare et eksempel på noe som er veldig typisk. Han har alltid såret meg mye.

Om kveldene når barna er lagt, forsvinner han opp på "gutterommet" sitt og spiller x-box, mens jeg står igjen med oppvask, klæsvask, pakke klær til barna osv. Når jeg sier at han også må bidra mer, får jeg beskjed om at jeg maser. Han blir sur og sint og går sin vei.

Nå de siste månedene har han altså skjerpet seg LITT på noen punkter, men det er langtfra bra nok. Jeg har vært dønn sliten i mange år, sint, frustrert og lei. Jeg er konstant sint eller sur på ham.

For en del år siden ga jeg ham et bilde på hvordan jeg følte det. Å såre noen kan sammenlignes med å slå en spiker i et gjerde. Du kan dra ut igjen spikeren, men hullet får du aldri reparert ordentlig. Jeg følte det da slik at det gjerdet begynte å bli veldig hullete. NÅ føler jeg at hele gjerdet har rast sammen.

Jeg orker ikke kysse ham lenger, har aldri lyst til å gi ham en klem. Føler ingen godhet for ham... Har ingen respekt lenger.

Så jeg føler egentlig at det er for sent ja. Men likevel er det en liten tvil der. Og igjen - barna er det viktigste av alt.

Tror det er en god ide at jeg tar meg en tur på nærmeste familievernkontor alene. Så får han kanskje heller bli med etterhvert. Som det alltid har vært, jeg drar lasset nærmest alene. Jeg har tre barn, ikke bare to...

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar alle sammen!

Det er virkelig godt å få noen nye vinklinger på det hele.

Føler for å si litt mer om hvorfor ting har blitt slik. Mannen er dessverre rimelig egoistisk og setter egne behov foran alt annet. Dette gjelder både fritid, hobbyer og pengebruk. Økonomien har ofte vært et helvete pga at han ikke setter av penger til å betale regninger. Det er jeg som må betale det meste av de faste utgiftene fordi han bruker opp mye av pengene så fort han får lønning. Han tjener mest, og jeg betaler mest. Jeg er ofte blakk, og bruker sjelden penger på meg selv. Dette har vi kranglet fryktelig mye om, så godt som hver eneste måned i mange år.

Jeg føler også at jeg får mye ufortjent kjeft og dritt fra ham. F.eks. rett før jul påstod han at jeg ikke gjorde en dritt her i huset. Men det er jeg som har ordna det aller meste til jul.

Han bidrar generelt veldig lite her i huset, og jeg skjønner ikke hvordan han kan påstå slikt. Dette er bare et eksempel på noe som er veldig typisk. Han har alltid såret meg mye.

Om kveldene når barna er lagt, forsvinner han opp på "gutterommet" sitt og spiller x-box, mens jeg står igjen med oppvask, klæsvask, pakke klær til barna osv. Når jeg sier at han også må bidra mer, får jeg beskjed om at jeg maser. Han blir sur og sint og går sin vei.

Nå de siste månedene har han altså skjerpet seg LITT på noen punkter, men det er langtfra bra nok. Jeg har vært dønn sliten i mange år, sint, frustrert og lei. Jeg er konstant sint eller sur på ham.

For en del år siden ga jeg ham et bilde på hvordan jeg følte det. Å såre noen kan sammenlignes med å slå en spiker i et gjerde. Du kan dra ut igjen spikeren, men hullet får du aldri reparert ordentlig. Jeg følte det da slik at det gjerdet begynte å bli veldig hullete. NÅ føler jeg at hele gjerdet har rast sammen.

Jeg orker ikke kysse ham lenger, har aldri lyst til å gi ham en klem. Føler ingen godhet for ham... Har ingen respekt lenger.

Så jeg føler egentlig at det er for sent ja. Men likevel er det en liten tvil der. Og igjen - barna er det viktigste av alt.

Tror det er en god ide at jeg tar meg en tur på nærmeste familievernkontor alene. Så får han kanskje heller bli med etterhvert. Som det alltid har vært, jeg drar lasset nærmest alene. Jeg har tre barn, ikke bare to...

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

Jeg har vært der du er, lurt på om dette forholdet var bra for meg eller ikke. Vært en del lei meg. Utad og overfor barna hadde vi et godt forhold og var gode venner, men han så aldri skikkelig på meg, tok aldri på meg, smilte aldri veldig hjertelig til meg etc - og sexen var raskt og fort unnagjort sent på kvelden etter et par glass vin. Han trakk seg ofte unna og satt med egne ting om kveldene, og gjorde en del avtaler med kompiser etc mens jeg var hjemme med barna. Min mann bidro også lite hjemme og brukte tid og penger på egne aktiviteter og egen trening. Hus, klær, barn, familie etc lå mest på meg.

Det hele endte med at mannen min fant seg en annen og forlot meg. I ettertid synes jeg det er både hardt og trist å være alene, og skulle nå ønske at vi tidligere i forholdet hadde gitt større innsats begge to. Når man har begynt å gli fra hverandre er det mye vanskeligere å nærme seg hverandre igjen, så om han skulle ombestemme seg nå tror jeg allikvel det er for sent.

Jeg har hatt fine samtaler på familievernkontoret alene, og vi har vært der til megling sammen. Det er helt klart et lurt sted å begynne for å sortere tanker og få noen råd om veien videre. Og uansett om dere skal fortsette sammen eller gå fra hverandre, bør dere ta i mot makimalt antall timer med samtale der. Det er faktisk mye lettere å snakke med en utenforstående som kan gi begge litt korreks når man er urimelig og lede samtalen framover.

Lykke til videre i prosessen din!

Ønsker deg alt godt

[BaronesseB]

Herlighet, jeg leser det du skriver, men det ser ut som jeg har skrevet det selv. Jeg hadde planer om å legge inn en lignende tråd i dag, men henger meg på her siden alt er så likt. Jeg opplever også at det er for sent med klemmer og kyss nå, noe har dødd mellom oss og det er simpelthen ikke mulig å gjennopplive dette. Jeg er forberedt på samtalen nå, men gruer meg veldig. Jeg har holdt ut gjennom tykt og tynt som deg, men grensen min går når jeg ikke lenger er lykkelig. Alle har rett til å ha det godt i hjertet. Ting blir kanskje vanskelig fremover, men på sikt blir ting bedre for alle parter, det er jeg sikker på. Masse lykke til TS!!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar alle sammen!

Det er virkelig godt å få noen nye vinklinger på det hele.

Føler for å si litt mer om hvorfor ting har blitt slik. Mannen er dessverre rimelig egoistisk og setter egne behov foran alt annet. Dette gjelder både fritid, hobbyer og pengebruk. Økonomien har ofte vært et helvete pga at han ikke setter av penger til å betale regninger. Det er jeg som må betale det meste av de faste utgiftene fordi han bruker opp mye av pengene så fort han får lønning. Han tjener mest, og jeg betaler mest. Jeg er ofte blakk, og bruker sjelden penger på meg selv. Dette har vi kranglet fryktelig mye om, så godt som hver eneste måned i mange år.

Jeg føler også at jeg får mye ufortjent kjeft og dritt fra ham. F.eks. rett før jul påstod han at jeg ikke gjorde en dritt her i huset. Men det er jeg som har ordna det aller meste til jul.

Han bidrar generelt veldig lite her i huset, og jeg skjønner ikke hvordan han kan påstå slikt. Dette er bare et eksempel på noe som er veldig typisk. Han har alltid såret meg mye.

Om kveldene når barna er lagt, forsvinner han opp på "gutterommet" sitt og spiller x-box, mens jeg står igjen med oppvask, klæsvask, pakke klær til barna osv. Når jeg sier at han også må bidra mer, får jeg beskjed om at jeg maser. Han blir sur og sint og går sin vei.

Nå de siste månedene har han altså skjerpet seg LITT på noen punkter, men det er langtfra bra nok. Jeg har vært dønn sliten i mange år, sint, frustrert og lei. Jeg er konstant sint eller sur på ham.

For en del år siden ga jeg ham et bilde på hvordan jeg følte det. Å såre noen kan sammenlignes med å slå en spiker i et gjerde. Du kan dra ut igjen spikeren, men hullet får du aldri reparert ordentlig. Jeg følte det da slik at det gjerdet begynte å bli veldig hullete. NÅ føler jeg at hele gjerdet har rast sammen.

Jeg orker ikke kysse ham lenger, har aldri lyst til å gi ham en klem. Føler ingen godhet for ham... Har ingen respekt lenger.

Så jeg føler egentlig at det er for sent ja. Men likevel er det en liten tvil der. Og igjen - barna er det viktigste av alt.

Tror det er en god ide at jeg tar meg en tur på nærmeste familievernkontor alene. Så får han kanskje heller bli med etterhvert. Som det alltid har vært, jeg drar lasset nærmest alene. Jeg har tre barn, ikke bare to...

Anonym poster: 322818cfe7ddec0d23eeb3562594acb5

Dette her er et ganske annerledes bilde av saken enn det første innlegget du kom med...