5-åring på vei til å bli ufordragelig :-(

[AnonymBruker]

Ja, som overskriften sier så har jeg tydeligvis bommet totalt som mor & oppdrager, da 5-åringen min til tider oppfører seg frekt, fullstendig egoistisk og hensynsløst mot andre.

Jeg har prøvd å oppdra ham likt som broren, men de er grunnleggende forskjellig, så det er kanskje ikke så rart at det går dårlig... Broren har aldri stilt spørsmål ved noe jeg har bestemt, er sindig og tenkende.

Dette barnet trenger tydelige grenser, han utfordrer og stiller spørsmål ved alt, og jeg tenker at jeg i misforstått kjærlighet har vært for utydelig & dillete... Ønsker ikke at barnet mitt vokser opp til å bli mislikt, og det er mitt ansvar at dette ikke skjer.

Innspill..?

Anonym poster: b2187d1435ce791715e9cb0dc67a87b3

[AnonymBruker]

Du har gjort en dårlig jobb som mor...

Anonym poster: e972d7e8a021561859e3867d7c5dcbb5

[AnonymBruker]

Du har gjort en dårlig jobb som mor...

Anonym poster: e972d7e8a021561859e3867d7c5dcbb5

Takk, det var utrolig konstruktivt :-)

Anonym poster: 9b081fcdcd394c8a6ea2fdb910bb46c9

[AnonymBruker]

Mulig jeg var uklar i startinnlegget, tanken var å få innspill på hvordan jeg kan snu dette, ikke starte et hylekor om hvilken dårlig mor jeg har vært. Klandre meg selv klarer jeg fint, som det også fremgår av teksten. Jeg velger å fokusere på veien videre.

En ting jeg tenker blir viktig er at han skjønner at jeg bestemmer. Og at jeg ikke gir etter. Tenker at livet blir mindre komplisert for han da, og at mye av sinnet vil avta... Problemet hittil har vel vært at jeg har vært redd for å være for streng i frykt for at han skal føle seg mindre elsket. Og det er ikke alltid så lett når man har en storebror som ALDRI får skjenn, mens man selv stadig må korrigeres. Må finne en god måte å gjøre dette på...

Anonym poster: 9b081fcdcd394c8a6ea2fdb910bb46c9

[Leanne]

Han er 5, det går an å snakke med han om det. Si at det er du som bestemmer, han må gjerne argumentere men du tar den endelige beslutningen. Si at det er slik jeg vil ha det i familien, og at du ønsker en endring i atferden hans. Snakk om dette før en konflikt prøv å få en god samtale rundt familien, regler og beslutninger som må tas. Så kan du henvise til samtalen når konflikter oppstår.

Jeg synes det er sunt at barna mine ikke alltid godtar mine beslutninger, at de kommer med sine argumenter. Det hender jeg kan se ting fra en annen side og si at ok, det tenkte ikke jeg på da gjør vi det sånn i stedet... Men de vet og godt at om jeg holder på en beslutning etter de har argumentert så blir det slik mor har bestemt

[Marsipan]

Det var et fint innlegg, Leanne!

TS: Du har kommet kjempelangt bare ved å se selv at dette er noe du må ta tak i. Som Leanne sier er det et sunnhetstegn at sønnen din argumenterer og har egne meninger, og det er viktig at du har respekt for det. Denne selvstendigheten er nemlig gull verdt når han blir eldre.

Velg dine kamper, og vær tydelig på at når du sier nei, er det nei. Dette innebærer også at du må tenke deg om en ekstra gang. Ikke si nei dersom du ikke er helt sikker på at nei er det rette svaret. Er du i tvil, fortell ham det, og si at du trenger å tenke deg om før du svarer.

Jeg har selv gått denne veien, og oppdaget at barna, stikk i strid med hva jeg trodde på forhånd, fikk økt respekt for meg og mine avgjørelser, fordi de visste at jeg alltid hadde tenkt igjennom det før jeg sa noe.

[Brimi]

På en barnehage stod det "tenk ja før du sier nei..." og noe mer jeg ikke husker. Tror at det ligger noe i det.

[AnonymBruker]

På en barnehage stod det "tenk ja før du sier nei..." og noe mer jeg ikke husker. Tror at det ligger noe i det.

Skjønte ikke dette helt...?

Anonym poster: 09b54812be9e4d9be2208c1a5fd7fa6e

[Gjest Badebuksa]

På en barnehage stod det "tenk ja før du sier nei..." og noe mer jeg ikke husker. Tror at det ligger noe i det.

Hva i all verden betyr det?

Skal det liksom være dypt, eller hva mener de med det?

"Mor, kan jeg tenne på huset?".. Mor: *Ja*.. "Ja..eh..NEI".

Endret 5. januar 2013 av Badebuksa

[Kardinal]

Jeg forstår det uttrykket som at du kan tenke deg om før du sier nei. Hva er viktig å si ja og nei til? For eksempel om ungen skal i barnehagen og vil ha buksa på bak frem, er det viktig å si nei til dette? Isåfall, hvorfor det? Eller er det mer viktig for meg som mamma/pappa at ungen skal ha ull på seg? For ofte er det fort gjort å bare si nei nei og nei til ting så; choose your battles

[Leanne]

Tenker det også handler om å ikke si nei for å så si ja etterpå. Hos mange virker det som om nei et første svar uansett hva barna spør om... Om man tenker kommer jeg til å svare ja på dette etter litt mas? Så kan man like så godt si ja med en gang

Da får man mindre mas når man sier nei - barna skjønner at nei er nei - og ikke et mulig ja

[Kattugla]

Skjønte ikke dette helt...?

Anonym poster: 09b54812be9e4d9be2208c1a5fd7fa6e

Kanskje at man ikke skal bare avfeie ting, uten å først ha tenkt i gjennom det og vurdert det?

[Gjest Purple Haze]

Jeg tenker det betyr at det hjelper ikke om du sier nei ni ganger til det samme spørsmålet, om du til slutt gir etter og sier ja den tiende. Da lærer barnet at bare det maser lenge nok, får det viljen sin til slutt. Eller at man skal slutte å si nei før man har tenkt seg om, for å unngå for mye negasjoner og konflikter.

En femåring er på full fart inn i en løsrivingsprosess, og vil utfordre en del, for å finne ut av grenser på ny. Det viktigste er å være tydelig og konsekvent, på en positiv måte. Ikke gå inn i argumentasjon og diskusjoner, vær klar og tydelig. I stedet for å si mye "nei" og "ikke", fortell barnet hva du ønsker det skal gjøre. Vi sier ofte hva vil ikke vil barna skal gjøre, men forteller dem ikke hva vi ønsker de skal gjøre. Gjør det personlig ; "nå vil jeg at du...". Det er konkret.

Og ros mye for ønsket atferd! "Ta" han i å gjøre noe bra. Om han f.eks er grei med broren sin, si at du blir så glad når han er snill mot andre. Det er håndfast og konkret for han. Er han flink og rydder (gjerne sammen med dere), si at du blir glad når han rydder. Bare noen eksempler på hva konkret ros kan bety.

[AnonymBruker]

Gi masse ros. Tenk etter hva er det han er flink til. Helt sikker på at det er masse. Velg dine kamper med omhu. Hva er det verste han gjør? Bordskikk, stygt språk??? Ta tak i en ting i gangen, men ikke overse alt det andre gale. Når du har bestemt deg så vær bestemt. Snakk med han først så han vet hva du forventer av han. Eks: Jeg synes ikke det er noe fint at du bruker ord som ---- og ---- når du snakker. Neste gang jeg hører at du sier et av disse ordene så------ (tar jeg bort ds en for resten av dagen) Viktig at dersom du har avtalt en konsekvens av handlingen så gjennomfører du den!

Anonym poster: db2db63792c29bdcb7841e9ef72e2960

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar og tilbakemeldinger!

Dette er virkelig en utfordring, og jeg kjenner meg godt igjen i det som skrives om løsrivelse og testing av grenser. Det største problemet vårt er at han vil styre og kontrollere ting, og hva som skal skje. Eksempler kan være: hvor folk skal sitte rundt bordet når vi spiser, hvem som skal snakke til hvem, og så skal han gjøre det HAN føler for, NÅR han føler for det, uten tanke for hvordan det påvirker andre. Eksempelvis kan han finne ut midt i et selskap at nå er det kjedelig (dette erklærer han høyt og tydelig), så nå skal han hjem. Vil ha mye oppmerksomhet. Dette skaper støy og uhygge for andre også.

Selvfølgelig får han ikke ture frem i alle disse situasjonene, men noen ganger har det endt i at jeg diskuterer med ham, og DET har jeg nå sluttet med. Det er nemlig ingenting å diskutere når jeg har bestemt meg ;-)

Løsningen min er ofte å ta han ut av situasjonen og fellesskapet, fordi man ikke kan oppføre seg sånn dersom man vil være sammen med andre. Han får komme tilbake når han vil oppføre seg fint og eventuelt be om unnskyldning til dem han har fornærmet underveis :-S

Jeg synes ikke det er riktig at han skal bestemme når feks selskapet er over for oss andre. Da får han heller sitte på et rom for seg selv.

Det hører med til historien at denne gutten ellers er helt skjønn, uttrykker mye kjærlighet til meg, full av glade påfunn, aldri stygt språk, aldri voldelig selv om han er sint, glad for å få hjelpe meg med ting. Han har bare en voldsomt sterk vilje....

Takk for gode råd om å anerkjenne god oppførsel, dette er noe jeg er opptatt av å gjøre. Ting kan være helt tipp topp og harmoni, helt til det plutselig går helt i svart, når han ikke får dirigere..

Anonym poster: 9b081fcdcd394c8a6ea2fdb910bb46c9

[Zim0na]

Kanskje han trenger positiv oppmerksomhet? Gi han ros når han gjør noe bra i stedet for å kjefte. Men er jo litt vanskelig for oss å se hele bildet med hensyn til det lille som står her.

Gjør dere ting sammen som f.eks gå turer, dra å bade eller lignende?

[Zim0na]

Prøv å snu hannes "negative sider" til noe positivt. Hvis han feks er sta, så kan han bruke det til å utøve en hobby han liker? ol

[AnonymBruker]

Hva skjer om du sier at "nei, du skal sitte på den plassen og jeg skal sitte her!" ?

Altså, om du er bestemt - vil han alikevel gang på gang diskutere med deg?

Jeg har også en gutt på 5, det kan være en prøvelse innimellom. ;-) Det kan være f.eks hver gang vi skal på senteret for å handle noe så maser han om å få pølse, is, brus etc. Sier jeg "Nei" får jeg til svar "ja men mamma, jeg er suuuulten!"

De siste gangene har jeg faktisk smørt med en liten matpakke og tatt med en flaske vann, og sagt "ja, men det var flaks at mamma tok med matpakke til deg da!" ;-)

Hvis han prøver å bestemme ting her hjemme tenker jeg ofte "ja, hva er konsekvensen av han han gjør det på sin måte?" Og er det helt riv ruskende galt så sier jeg nei, men er det ikke så farlig så sier jeg "ja" . Det har nå resultert i at sønnen min har gått utkledd med harry potter-kappe og tryllestav de siste gangene vi har vært på butikkene og besøk. Jaja, synes han det er stas så spiller det ikke så stor rolle for meg. For min del er det da viktigere "å vinne kampen" om at han skal ha ullundertøy under kappa.

Jeg velger mine kamper med omhu, men vet at han skjønner når jeg mener nei, og at det er jeg som har siste ordet i de aller fleste saker. ;-)

Anonym poster: 1ea549bb00499f9cdbdfaf281f6d79f6

[AnonymBruker]

Den atferden du gir etter for, får du mer av. Det vil si at dersom barnet ditt maser/griner/sutrer/*fyll ut* for å få viljen sin, og du først sier nei, men så etter mye masing/grining/sutring/*fyll ut* sier ja, så vil barnet ditt forsette med denne atferden.

For at barn skal bli empatiske (kunne vise empati) og ta hensyn til andre må det ha opplevd frustrasjon og motstand. Dette ser man gjerne hos barn med curlingforeldre. Nå sier jeg ikke at du er ei curlingmor, men det er jo noe å tenke over.

Den beste måten du kan vise ditt barn kjærlighet og omtanke på er å være konsekvent og holde det du sier, det er trygghet for barn at de voksne mener det de sier.

Anonym poster: 5ca5e83b2fe25c84aba27ff302a724c0

[Solbærpiken]

Tusen takk for mange gode svar og tilbakemeldinger!

Dette er virkelig en utfordring, og jeg kjenner meg godt igjen i det som skrives om løsrivelse og testing av grenser. Det største problemet vårt er at han vil styre og kontrollere ting, og hva som skal skje. Eksempler kan være: hvor folk skal sitte rundt bordet når vi spiser, hvem som skal snakke til hvem, og så skal han gjøre det HAN føler for, NÅR han føler for det, uten tanke for hvordan det påvirker andre. Eksempelvis kan han finne ut midt i et selskap at nå er det kjedelig (dette erklærer han høyt og tydelig), så nå skal han hjem. Vil ha mye oppmerksomhet. Dette skaper støy og uhygge for andre også.

Selvfølgelig får han ikke ture frem i alle disse situasjonene, men noen ganger har det endt i at jeg diskuterer med ham, og DET har jeg nå sluttet med. Det er nemlig ingenting å diskutere når jeg har bestemt meg ;-)

Løsningen min er ofte å ta han ut av situasjonen og fellesskapet, fordi man ikke kan oppføre seg sånn dersom man vil være sammen med andre. Han får komme tilbake når han vil oppføre seg fint og eventuelt be om unnskyldning til dem han har fornærmet underveis :-S

Jeg synes ikke det er riktig at han skal bestemme når feks selskapet er over for oss andre. Da får han heller sitte på et rom for seg selv.

Det hører med til historien at denne gutten ellers er helt skjønn, uttrykker mye kjærlighet til meg, full av glade påfunn, aldri stygt språk, aldri voldelig selv om han er sint, glad for å få hjelpe meg med ting. Han har bare en voldsomt sterk vilje....

Takk for gode råd om å anerkjenne god oppførsel, dette er noe jeg er opptatt av å gjøre. Ting kan være helt tipp topp og harmoni, helt til det plutselig går helt i svart, når han ikke får dirigere..

Anonym poster: 9b081fcdcd394c8a6ea2fdb910bb46c9

Hei. Dette minnet meg om sønnen til en venninne av meg, bortsett fra at han nå er 12år og blitt bedre. Det er ikke så lenge siden han oppførte seg slik og skulle bestemme alt. Han spurte ikke om andre ville leke, men kommanderte oss. Dette også vi voksne som var på besøk hos foreldrene mest, det er klart man besøker hele familien men! Det hele førte til at vi ikke hadde så lyst til å dra p besøk, eller få besøk av dem med barn. De har en yngre gutt også som er rake motsetningen, og som alltid har blitt styrt av broren sin.

Forskjellen her og med deg er at foreldrene til denne gutten aldri tok tak i han eler så ut til å bry seg, de kanskje kommenterte at: " det kan hende Ola ikke har lyst til å leke akkurat nå."

Jeg tror flere over er inne på noe, velg dine kamper. Husk at oppmerksomhet for negative ting også er oppmerksomhet. Forsøk å fokusere på det som er positiv og rose for dette fremfor å kjefte når han gjør noe galt. Når han gjør noe galt, fortsett p ta han vekk fra andre, men ikke sit sammen med han. La han sitte alene og tenke på hvordan han har oppført seg. Når han har tenkt seg om og funnet ut hva han har godt galt må han be om unnskyldning og fortelle deg hvorfor det ikke var rett. Hvis han ikke forstår må du forklare slik at han ikke gjentar det..

Gutten jeg kjenner blir mobbet i dag, for det er sterkere barn i klassen hans som ikke liker å bli fortalt hva de skal gjøre. Jeg tror fort han kunne blitt en mobber også, dersom han hadde hatt svakere barn rundt seg... ikke for å skremme.