Min deprimerte far, når jeg selv har blitt mor

[AnonymBruker]

Jeg er 29, er gift og har en datter på 3 måneder, og min deprimerte far (ubehandlet depresjon, han nekter behandling, har vært i behandling tidligere, ikke suicidal) er nå for tiden så slitsomt å forholde seg til.

Antar at det har mye å gjøre med at omsorgskapasiteten min brukes en generasjon ned i stedet for oppover. Men jeg klarer ikke å riste det helt av meg når han blir såret over alt mulig merkelig. (besøker sjeldent, sender få sms, ringer aldri osv). Det er selvsagt ikke reelt, vi besøker ukentlig! Men han er pensjonist, og lever et sin triste lille boble. Noen tips, anyone??

Anonym poster: 769b396fc43b6ba797fa649e9b01e4d4

[AnonymBruker]

Start med å snakke med han om dette

Anonym poster: d9367df2002c40896ae778f0217089bd

[AnonymBruker]

Start med å snakke med han om dette

Anonym poster: d9367df2002c40896ae778f0217089bd

Og så kan hun vise han denne posten etterpå :) :)

Anonym poster: 797f6f2400233000f24b9d7e2087e9d7

[AnonymBruker]

Enten får han oppføre seg som folk eller så får du bare begrense kontakte enda mere. Noen mennesker er født til å tenke "meg, meg, meg" Selvfølgelig skal du prioritere babyen din foran en voksen mann.

Anonym poster: 3a8c807263853c1ddba5c58b09181772

[AnonymBruker]

Det er tøft og vanskelig å ha en deprimert forelder i voksen alder. Som du sier Ts sa han man behov for å ta vare på sitt barn, men når en forelder krever like mye omsorg, ikke fatter presset som blir pålagt det voksne barnet, og ikke mottar hjelpen som blir tilbudt fra helsevesen, så skyver man bort sine egne barn emosjonelt sett.

Anonym poster: c0c629dbee4f72cc065baa9913430b0f