2 år siden, allikevel trist til tider, selv med drømmemannen i min hule hånd.

[Gjest Anonym]

Det her skjedde faktisk for 2 år siden, men jeg merker at det påvirker meg enda og håper noen har noen gode råd. Jeg mistet jomfrudommen min til en jeg trodde brydde seg om hvordan jeg hadde det. Jeg vet at det var en risk jeg tok da vi ikke kjente hverandre så godt, men jeg var utrolig langt nede.

Han bor ganske langt unna, men holdt kontakt med meg selv etter at jeg dro hjem. Han sa selvfølgelig masse fine ting til meg og forsikret meg om at jeg ikke skulle bli glemt. Plutselig kuttet han meg ut. Han svarte ikke på en melding jeg sendte, og sluttet selv å sende. Jeg forstod ingenting, men var for feig til å ringe.

Ett år etter ringer han og ber om unnskyldning og sier at han har hatt utrolig dårlig samvittighet. Han kommer også med noen korte, dårlig utdypte unnskyldninger på hvorfor, sier at det betydde utrolig mye for ham og at jeg er ei nydelig jente. Jeg var i sjokk og sa ikke egentlig så mye spesielt. Han spurte også om vi kunne ha litt kontakt om han fikk lov av meg. Jeg sa selvfølgelig ja, og har ikke hørt noe mer siden.

Nå har jeg virkelig funnet drømmemannen og jeg har det så bra med ham og jeg er utrolig glad i ham, men innimellom minnes jeg dette som skjedde for 2 år siden og jeg kan bli skikkelig deppa og lei meg i perioder. Jeg er i et avstandsforhold som kanskje ikke gjør det lettere. Jeg tror denne tristheten kommer av at han var min første, han var der da jeg trengte trøst, og jeg fikk ingen avslutning. Jeg vil bare kunne gå 100% videre med mitt liv og glemme. Hvordan? Jeg ble så utrolig såret.

Ei venninne foreslo at jeg kunne ringe og bare fortelle hvordan jeg følte det så jeg vet at han faktisk er klar over hvordan det har vært for meg.Dette for at jeg skal få en avslutning. Hun sa at jeg måtte være 100% sikker på det, før jeg ringer, men jeg er usikker.

Noen som har vært igjennom noe liknende som har noen gode råd? Tiden er tydeligvis ikke nok.

[AnonymBruker]

Det her skjedde faktisk for 2 år siden, men jeg merker at det påvirker meg enda og håper noen har noen gode råd. Jeg mistet jomfrudommen min til en jeg trodde brydde seg om hvordan jeg hadde det. Jeg vet at det var en risk jeg tok da vi ikke kjente hverandre så godt, men jeg var utrolig langt nede.

Han bor ganske langt unna, men holdt kontakt med meg selv etter at jeg dro hjem. Han sa selvfølgelig masse fine ting til meg og forsikret meg om at jeg ikke skulle bli glemt. Plutselig kuttet han meg ut. Han svarte ikke på en melding jeg sendte, og sluttet selv å sende. Jeg forstod ingenting, men var for feig til å ringe.

Ett år etter ringer han og ber om unnskyldning og sier at han har hatt utrolig dårlig samvittighet. Han kommer også med noen korte, dårlig utdypte unnskyldninger på hvorfor, sier at det betydde utrolig mye for ham og at jeg er ei nydelig jente. Jeg var i sjokk og sa ikke egentlig så mye spesielt. Han spurte også om vi kunne ha litt kontakt om han fikk lov av meg. Jeg sa selvfølgelig ja, og har ikke hørt noe mer siden.

Nå har jeg virkelig funnet drømmemannen og jeg har det så bra med ham og jeg er utrolig glad i ham, men innimellom minnes jeg dette som skjedde for 2 år siden og jeg kan bli skikkelig deppa og lei meg i perioder. Jeg er i et avstandsforhold som kanskje ikke gjør det lettere. Jeg tror denne tristheten kommer av at han var min første, han var der da jeg trengte trøst, og jeg fikk ingen avslutning. Jeg vil bare kunne gå 100% videre med mitt liv og glemme. Hvordan? Jeg ble så utrolig såret.

Ei venninne foreslo at jeg kunne ringe og bare fortelle hvordan jeg følte det så jeg vet at han faktisk er klar over hvordan det har vært for meg.Dette for at jeg skal få en avslutning. Hun sa at jeg måtte være 100% sikker på det, før jeg ringer, men jeg er usikker.

Noen som har vært igjennom noe liknende som har noen gode råd? Tiden er tydeligvis ikke nok.

Ikke ring, han gir totalt faen i deg, så spar deg for den ydmykelsen der.

Anonym poster: 74858002a4f50dceb5e83f9685852ed5

[Gjest Gjest]

Nettopp slike ting kan faktisk utløse en depresjon. Kanskje du burde snakke med legen din?

[Gjest Anonym]

Takk for svar! Setter pris på det

Har nok ingen depresjon, jeg bare klarer ikke å glemme. Min første gang var så utrolig viktig for meg og jeg følte at det virkelig var spesielt. Har venner jeg kan snakke med, men jeg klarer ikke tanken på ikke å vite hva som egentlig skjedde.

[Gjest Gjest]

Mange menn er dessverre slik. Det har nok de fleste kvinner smertelig fått erfare. Livserfaring kommer jo nettopp av litt vonde opplevelser. Kos deg med din nye kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt som deg, TS. Min første og eneste elsker sluttet å ta kontakt med meg for et halvt år siden, etter en meget kort affære. Til tross for at jeg er i et forhold nå, så klarer jeg ikke å glemme ham. Forskjellen mellom oss er at jeg er nødt til å se ham stadig, siden vi er på samme arbeidsplass. Vi ser rett forbi hverandre, og det gjør alltid like vondt. Som om vi ikke kjenner hverandre.

Jeg synes han er en real drittsekk, men likevel har jeg innerst inne følelser for ham. Kanskje det var noe med det at han var min aller første og at jeg ser på det som noe veldig spesielt. Klem til deg, TS.

Anonym poster: 7f2da6c2312049147322daf21c6919fe

[Gjest Anonym]

Mange menn er dessverre slik. Det har nok de fleste kvinner smertelig fått erfare. Livserfaring kommer jo nettopp av litt vonde opplevelser. Kos deg med din nye kjæreste

Takk Ja, det fant jeg jo ut av. Men med denne erfaringen vil jeg nok (forhåpentligvis) være mer forsiktig om jeg skulle havne i en liknende situasjon igjen. Slik oppførsel er bare uforståelig for meg, siden jeg ikke ville gjort noe sånt selv.

Jeg har det helt likt som deg, TS. Min første og eneste elsker sluttet å ta kontakt med meg for et halvt år siden, etter en meget kort affære. Til tross for at jeg er i et forhold nå, så klarer jeg ikke å glemme ham. Forskjellen mellom oss er at jeg er nødt til å se ham stadig, siden vi er på samme arbeidsplass. Vi ser rett forbi hverandre, og det gjør alltid like vondt. Som om vi ikke kjenner hverandre.

Jeg synes han er en real drittsekk, men likevel har jeg innerst inne følelser for ham. Kanskje det var noe med det at han var min aller første og at jeg ser på det som noe veldig spesielt. Klem til deg, TS.

Anonym poster: 7f2da6c2312049147322daf21c6919fe

Jeg kan forstå at det er tungt å se ham hver dag hvis dere bare ignorerer hverandre! For min del kan det noen ganger føles som at det bare er jeg som har drømt/fantasert om noe som aldri har skjedd siden jeg ikke hører fra han lenger og heller aldri ser ham. Håper ihvertfall det ordner seg for deg! Klem til deg også

[Gjest Larme]

Du høres ut som venninna mi!

Første gang var ekstremt viktig for henne og hun trodde at han var den rette å oppleve det med. Han var kjempe god mot henne før og en bitteliten tid etter. Hun trodde jo at det kom til å bli et forhold etter sexen. Så var det stille fra han i ca 1 år, selv om hun ofte prøvde å kontakte han. Hun tenkte at hun gjorde noe galt, at det ikke var bra nok for han osv. Tankene jeg delte med henne var;

1) Det var kun sex han var ute etter, fikk det og stakk. Alt det andre rundt med at han var jo sånn og sånn er bare å se bort fra, se heller på oppførselen hans nå.

2) Han hadde noen i livet sitt og brukte deg, kanskje fordi han har det vanskelig, kanskje fordi han ble såret

3) Han er feig, ikke klar for å ha en person i livet sitt som har det synet på sex om at det er såpass viktig, følte at det ga han et ansvar og tok den lette veien og stakk

Jeg kommer ikke på flere muligheter. Men, uansett hvem av disse 3 så betyr det kun 1 ting likevel; du er ikke viktig for han. Han har ikke nok respekt for deg, han bryr seg ikke nok. Og ja, det er jo dette som gjør så vondt. Men tankene om å få en slags avslutning fra HAN er faktisk fjernt. Den eneste avslutningen du kan få, er fra deg selv. Han har mest sannsynlig ingen svar til deg, og du vil bare få flere spørsmål! Se inni deg selv og gi deg selv en avslutning.

[Gjest Anonym]

Det var jo det som skjedde etter at han ringte meg ett år senere, jeg fikk jo bare enda flere spørsmål. Men samtidig i ettertid har jeg prøvd så mye for å finne meg i at jeg ikke får noen avslutning fra han, men må lage den selv.

Han er også kompisen til fetteren min, som gjør at hver gang familien møtes, blir jeg minnet på det igjen. Jeg vet at jeg må gi meg selv en avslutning, jeg bare vet ikke hvordan. Det har gått 2 år, jeg trodde aldri det kom til å ta så lang tid. Jeg har trodd at jeg var over ham flere ganger, men stadig gang etter gang fått "tilbakefall".

Uansett så setter jeg pris på svar! Men herregud...det finnes mange idioter der ute!

[Gjest Yacon]

Kan du ikke printe ut denne tråden og brenne den i peisen? Da har du en avslutning.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke printe ut denne tråden og brenne den i peisen? Da har du en avslutning.

Du kan spare deg for spydighetene, du har tydeligvis ikke opplevd noe liknende. Greit at du kanskje er lei av å lese om dette temaet, men det var tross alt ingen som tvang deg til å lese dette.

[lillevill]

Det her skjedde faktisk for 2 år siden, men jeg merker at det påvirker meg enda og håper noen har noen gode råd. Jeg mistet jomfrudommen min til en jeg trodde brydde seg om hvordan jeg hadde det. Jeg vet at det var en risk jeg tok da vi ikke kjente hverandre så godt, men jeg var utrolig langt nede.

Han bor ganske langt unna, men holdt kontakt med meg selv etter at jeg dro hjem. Han sa selvfølgelig masse fine ting til meg og forsikret meg om at jeg ikke skulle bli glemt. Plutselig kuttet han meg ut. Han svarte ikke på en melding jeg sendte, og sluttet selv å sende. Jeg forstod ingenting, men var for feig til å ringe.

Ett år etter ringer han og ber om unnskyldning og sier at han har hatt utrolig dårlig samvittighet. Han kommer også med noen korte, dårlig utdypte unnskyldninger på hvorfor, sier at det betydde utrolig mye for ham og at jeg er ei nydelig jente. Jeg var i sjokk og sa ikke egentlig så mye spesielt. Han spurte også om vi kunne ha litt kontakt om han fikk lov av meg. Jeg sa selvfølgelig ja, og har ikke hørt noe mer siden.

Nå har jeg virkelig funnet drømmemannen og jeg har det så bra med ham og jeg er utrolig glad i ham, men innimellom minnes jeg dette som skjedde for 2 år siden og jeg kan bli skikkelig deppa og lei meg i perioder. Jeg er i et avstandsforhold som kanskje ikke gjør det lettere. Jeg tror denne tristheten kommer av at han var min første, han var der da jeg trengte trøst, og jeg fikk ingen avslutning. Jeg vil bare kunne gå 100% videre med mitt liv og glemme. Hvordan? Jeg ble så utrolig såret.

Ei venninne foreslo at jeg kunne ringe og bare fortelle hvordan jeg følte det så jeg vet at han faktisk er klar over hvordan det har vært for meg.Dette for at jeg skal få en avslutning. Hun sa at jeg måtte være 100% sikker på det, før jeg ringer, men jeg er usikker.

Noen som har vært igjennom noe liknende som har noen gode råd? Tiden er tydeligvis ikke nok.

Jeg synes du skal bestemme deg for å få det bedre. Det som skjedde skjedde. Han ba om unnskyldning. Nå er det opp til deg om du vil tilgi, akseptere fortiden og leve videre uten en bør på skuldrene, for den kan du faktisk kvitte deg med når du vil.

[AnonymBruker]

Er det mulig

Anonym poster: f4fd135a966196cef8920bb271ac98c2

[Gjest Yacon]

Du kan spare deg for spydighetene, du har tydeligvis ikke opplevd noe liknende. Greit at du kanskje er lei av å lese om dette temaet, men det var tross alt ingen som tvang deg til å lese dette.

Spydigheter? Det var overhodet ikke min intensjon. Beklager hva du tolket det på den måten. Jeg har full forståelse for problemstillingen, men jeg svarte hva jeg personlig ville ha gjort. Blir litt fornærmet over at du beskylder meg for å være spydig.

[AnonymBruker]

Du kan spare deg for spydighetene, du har tydeligvis ikke opplevd noe liknende. Greit at du kanskje er lei av å lese om dette temaet, men det var tross alt ingen som tvang deg til å lese dette.

Tror ikke det var ment som spydig. jeg syntes det er godt å ødelegge noe for å få en avsluttning Få ut litt aggresjon og "symbolisere" at nå er det over og ut, glemmer dette nå!!

Anonym poster: 4eaaf25de853936ea683cddf2c57fac6

[Gjest Anonym]

Jeg har opplevd det samme som deg, fant en mann jeg ble stormforelsket i, og vi hadde sex flere ganger.

Plutselig slutter han å ta kontakt, og jeg får ikke svar på meldinger.

Tiden går og da jeg endelig begynner å komme meg videre kontakter han meg.

Jeg skjønte selvfølgelig ikke at han utnyttet hele situasjonen, og at jeg bare var ett "ligg" for han. Det endte med mange tårer og lange netter, over en lang periode.

Nå har jeg ny kjæreste som jeg har vært sammen med i snart tre år, men tenker på han av og til. Tar meg selv i nakken og sier at han ikke er verdt det. Nå kan han sitte der alene!

Glem han, ikke ring han er mitt råd. Du har ny kjæreste, og nyt tiden med en som bryr seg og stiller opp

[Gjest Gjest]

Spydigheter? Det var overhodet ikke min intensjon. Beklager hva du tolket det på den måten. Jeg har full forståelse for problemstillingen, men jeg svarte hva jeg personlig ville ha gjort. Blir litt fornærmet over at du beskylder meg for å være spydig.

Beklager, det var overhodet ikke meningen å fornærme deg. Jeg var vel litt for rask til å trekke en konklusjon og tolket det feil. Virkelig ikke meningen.

Jeg synes du skal bestemme deg for å få det bedre. Det som skjedde skjedde. Han ba om unnskyldning. Nå er det opp til deg om du vil tilgi, akseptere fortiden og leve videre uten en bør på skuldrene, for den kan du faktisk kvitte deg med når du vil.

Ja, det er jo tross alt utrolig lenge siden! Litt lei av å gå omkring sånn som dette Må vel bare lære meg å takle hvordan jeg skal klare å høre om han og hans liv, gjennom felles bekjente, uten å få disse tilbakefallene, eller hva jeg skal kalle det. Du får det til å høres så enkelt ut

Tror ikke det var ment som spydig. jeg syntes det er godt å ødelegge noe for å få en avsluttning Få ut litt aggresjon og "symbolisere" at nå er det over og ut, glemmer dette nå!!

Anonym poster: 4eaaf25de853936ea683cddf2c57fac6

Nei, det var vel ikke det. Ting kan misforståes fort i skrift:) Jeg har faktisk tenkt på det, men aldri prøvd. Det er kanskje en god ide!

Jeg har opplevd det samme som deg, fant en mann jeg ble stormforelsket i, og vi hadde sex flere ganger.

Plutselig slutter han å ta kontakt, og jeg får ikke svar på meldinger.

Tiden går og da jeg endelig begynner å komme meg videre kontakter han meg.

Jeg skjønte selvfølgelig ikke at han utnyttet hele situasjonen, og at jeg bare var ett "ligg" for han. Det endte med mange tårer og lange netter, over en lang periode.

Nå har jeg ny kjæreste som jeg har vært sammen med i snart tre år, men tenker på han av og til. Tar meg selv i nakken og sier at han ikke er verdt det. Nå kan han sitte der alene!

Glem han, ikke ring han er mitt råd. Du har ny kjæreste, og nyt tiden med en som bryr seg og stiller opp

Ikke misforstå, men det er nesten litt "godt" å høre at jeg ikke er den eneste. Jeg har selv ingen venninner som har opplevd det på samme måte over en så lang tidsperiode. Men det er godt å høre at du har kommet deg videre! Jeg føler det har gått bra i perioder, jeg må bare jobbe med å ikke bli opprørt om han blir nevnt i en samtale eller liknende. Man gjør det vel vanskeligere for seg selv bare, men det man ikke har en sjanse til å få blir vel også enda mer attraktivt?

Takk, jeg skal gjøre det! Ut ifra alle svarene jeg har fått her dropper jeg nok den telefonsamtalen.

[lillevill]

Det er jo ikke enkelt, men det er ikke umulig. Du blir jo opprørt fordi du ikke har bearbeidet. Prøv å let i deg selv etter grunnen du blir trist. Spør deg selv, hva gjør meg trist - jo fordi han kutta meg ut. Hvorfor gjør det meg trist - jo fordi det gjør at jeg føler meg avvist - hvorfor blir jeg lei meg av å føle meg avvist - jo fordi at en gang så.... Osv til du kommer frem til bunnen av problemet - og problemet er inne i deg og du kan finne løsningen som gjør at det ikke lengre er et problem men bare en erfaring du har vokst på.

[Gjest Anonym]

Det er jo ikke enkelt, men det er ikke umulig. Du blir jo opprørt fordi du ikke har bearbeidet. Prøv å let i deg selv etter grunnen du blir trist. Spør deg selv, hva gjør meg trist - jo fordi han kutta meg ut. Hvorfor gjør det meg trist - jo fordi det gjør at jeg føler meg avvist - hvorfor blir jeg lei meg av å føle meg avvist - jo fordi at en gang så.... Osv til du kommer frem til bunnen av problemet - og problemet er inne i deg og du kan finne løsningen som gjør at det ikke lengre er et problem men bare en erfaring du har vokst på.

Ja, jeg har jo kommet frem til at jeg trenger bearbeiding, men det var det å ta det herfra da. Får vel som du sier gå dypt inn i meg selv om finne ut av litt av hvert. Det går vel til slutt og som du sier, så er det jo faktisk ikke umulig selv om det til tider kan føles sånn.