Synes verden og livet er vanskelig, nå snakker jeg om generelt sett

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ei ung jente som synes denne verden er et kaldt, vanskelig og kjølig sted å være i. I dette innlegget snakker jeg generelt sett.

Jeg har mange fine dager hvor jeg er sammen med andre og ikke tenker på dette..

Jeg er ei jente som ler mye og er ikke deprimert. Men synes livet/verden er vanskelig med tanke på det ekstensielle, det at man til syvende og sist er alene her i verden og blant annet det at en aldri kan vite 100 % hva et annet menneske skjuler, nærhet og kos er ikke en selvfølge,

mange forventninger til enkeltmennesket, mange regler/normer, problemer i relasjoner kan oppstå, må legge en del innsats for å ikke ende opp ensom som å pleie relasjoner,

arbeidslivet er krevende, mange ulykker som kan oppstå her i verden, mye elendighet, fattigdom, krig osv

Hva tenker dere?

Anonym poster: ce434dc93f3a156b76871a8cf76075e3

[Gjest Eva IV]

Jeg er enig med deg.

Ikke i at verden er et kaldt sted, men at vi til syvende og sist skal dø. Og at vi alle skal dø alene.

Samtidig så er det fullstendig opp til meg selv hvordan jeg benytter meg at min tilmålte tid på jorden. Da er det viktig å gjøre det som jeg synes er riktig og rett og ikke kaste bort tid på materielle ting, statusjag osv

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg.

Ikke i at verden er et kaldt sted, men at vi til syvende og sist skal dø. Og at vi alle skal dø alene.

Samtidig så er det fullstendig opp til meg selv hvordan jeg benytter meg at min tilmålte tid på jorden. Da er det viktig å gjøre det som jeg synes er riktig og rett og ikke kaste bort tid på materielle ting, statusjag osv

Takk for svar

Anonym poster: 066bfa57a827dc98f7ed5ff0e383357d

[AnonymBruker]

Jeg er av samme oppfatning, TS. Jeg er ikke kjempeung lengre, men overraskes stadig over hvor vanskelige sånne "grunneleggende" ting er, slik som å få en fast jobb, trives på jobb, skaffe og opprettholde vennskap, finne en partner, stifte familie osv..Det kreves hardt arbeid for å få disse tingene på plass og likevel da er det ingen garantier. Mister litt motet av det..

Anonym poster: c533e3b43dbd67852461d4ab3f3d8b54

[*Verdande*]

Som om jeg kunne skrevet det innlegget selv.Blir veldig sliten og deprimert av slike tanker,alt som kan gå galt,grusomme ting skjer med mennesker hele tiden og man vet aldri om det vil skje en selv en dag.

Vi er overlatt helt til oss selv her på denne planeten,vi blir flere og flere mennesker her og likevel mer og mer ensomme.Kaldt samfunn uten så mye samhold hvor de alle fleste kun tenker på seg selv.Farlig å tenke for mye..

[HHH]

Jeg kan også føle det sånn, men har kommet til den konklusjonen at jeg ikke kan tenke sånn, om man synker for mye inn i sånne tanker så blir man litt smågal til slutt. Det samme gjelder døden, kan noen ganger få panikk av å tenke på at jeg faktisk skal oppleve å dø, og også oppleve at mange av de jeg er glad i skal dø, og det er sunt å tenke litt på døden, så lenge det ikke blir for mye.

Husker ikke hvor jeg hørte det, men var en som sa at; "vi er alle alene her i verden, og siden vi er det, er vi jo til syvend å sist sammen om å være alene". Mennesker søker mennesker, og vi er ikke skapt til å klare oss helt alene uten noen relasjoner, så det er også en veldig naturlig reaksjon å være redd for å være alene.

[Gjest LineaAlba]

Alt du sier her er sant. Men du kan ikke gjøre noe med det. Aksepter det, fokuser heller på de problemene som har en løsning, og lev i nuet eller bli filosof. Du kan også Google eksistensiell depresjon og se om du finner noen tips. Gjorde det selv nå, og som med alle andre googlesøk, var første treff hentet fra kvinneguiden

[AnonymBruker]

Alt du sier her er sant. Men du kan ikke gjøre noe med det. Aksepter det, fokuser heller på de problemene som har en løsning, og lev i nuet eller bli filosof. Du kan også Google eksistensiell depresjon og se om du finner noen tips. Gjorde det selv nå, og som med alle andre googlesøk, var første treff hentet fra kvinneguiden

Takk for svar. Ja, er enig i det du sier men ikke like lett å få det ut i handling alltid..

Anonym poster: 066bfa57a827dc98f7ed5ff0e383357d

[AnonymBruker]

Jeg kan også føle det sånn, men har kommet til den konklusjonen at jeg ikke kan tenke sånn, om man synker for mye inn i sånne tanker så blir man litt smågal til slutt. Det samme gjelder døden, kan noen ganger få panikk av å tenke på at jeg faktisk skal oppleve å dø, og også oppleve at mange av de jeg er glad i skal dø, og det er sunt å tenke litt på døden, så lenge det ikke blir for mye.

Husker ikke hvor jeg hørte det, men var en som sa at; "vi er alle alene her i verden, og siden vi er det, er vi jo til syvend å sist sammen om å være alene". Mennesker søker mennesker, og vi er ikke skapt til å klare oss helt alene uten noen relasjoner, så det er også en veldig naturlig reaksjon å være redd for å være alene.

Ja, jeg kjenner meg igjen i det du sier i første avsnitt, det er veldig ubehagelig.. Skulle ønske verden var noe annet enn det den er idag..

Anonym poster: 066bfa57a827dc98f7ed5ff0e383357d

[AnonymBruker]

TS har ikke du skrevet noen lignende innlegg tidligere?

Uansett, synes livet er vanskelig jeg også, men gjør tydeligvis en dårligere jobb en deg for jeg ler ikke.

Anonym poster: d296bf2ce01dbeae2d5e492d3dcc7f09

[HHH]

Ja, jeg kjenner meg igjen i det du sier i første avsnitt, det er veldig ubehagelig.. Skulle ønske verden var noe annet enn det den er idag..

Anonym poster: 066bfa57a827dc98f7ed5ff0e383357d

Ja, men tror det er lett å tenke at verden er mye værre enn den er idag. Vi skal huske at nå til dags dekkes alt over nyheter, vi har internett og mye større innsyn og fokus på hele verden. Det har aldri vært så mye fred som det er nå idag, vi har medisiner som kurerer det meste av sykdommer, vi har lov til å gfte oss med hvem vi vil, når vi vil, vi kan jobbe med hva vi vil, vi har generelt mer penger.

Når det er sagt så er kanskje ikke trygghet veien til lykke, vi blir utrygge av å være for trygge og kikke på alt som kan skje.

Tror at hvis man sliter mye med tanker om at verden er stor og farlig, så har man godt av å komme seg ut å reise litt, man kommer fort til å oppleve hvor mye spennende og godt som finnes på denne planeten.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at med tiden så lærer man seg tankemønstre som gjør mye lettere. Jeg har lært meg måter å se hva noen skjuler, jeg leser kroppsspråk og ser igjennom andre. I stedet for å høre på baksnakking feks, så finner jeg ut inn egen sannhet. Når noen har for høye forventninger setter jeg grenser, jeg pleier bare vennskap mellom de menneskene som jeg har god kjemi med, jeg bruker minst mulig energi på mennesker som er negative. Jeg har bearbeidet frykten for å være ensom, og er ikke redd for ensomheten. Jeg tror at man kan bli miserablel om man er posessiv, ovenfor penger, mennesker, ting osv. Jeg er takknemlig, og ikke misunnelig. Jeg jobber med meg selv hele tiden, slik at jeg kan få det best mulig, gjør ting som jeg synes er ubehagelig, trener meg selv psykisk.

Så lenge du jobber med deg selv, ser etter nye muligheter i hver en hendelse i livet ditt, så vokser du psykisk. Det er bra med problemer, fordi det finnes noe som heter løsninger. Og jakten på løsningen gjør at du vokser. Så se på problemer som en mulighet for utvikling. Samme med å miste jobben, slå opp med typen..når man avslutter noe så er det gjerne fordi det du holdt på med fungerte dårlig. Bruk minst mulig energi på å sørge, gå videre og nye dører åpner seg.

Anonym poster: 048ea3d051da71eda20b74614ecaa892

[AnonymBruker]

Jeg tenker at med tiden så lærer man seg tankemønstre som gjør mye lettere. Jeg har lært meg måter å se hva noen skjuler, jeg leser kroppsspråk og ser igjennom andre. I stedet for å høre på baksnakking feks, så finner jeg ut inn egen sannhet. Når noen har for høye forventninger setter jeg grenser, jeg pleier bare vennskap mellom de menneskene som jeg har god kjemi med, jeg bruker minst mulig energi på mennesker som er negative. Jeg har bearbeidet frykten for å være ensom, og er ikke redd for ensomheten. Jeg tror at man kan bli miserablel om man er posessiv, ovenfor penger, mennesker, ting osv. Jeg er takknemlig, og ikke misunnelig. Jeg jobber med meg selv hele tiden, slik at jeg kan få det best mulig, gjør ting som jeg synes er ubehagelig, trener meg selv psykisk.

Så lenge du jobber med deg selv, ser etter nye muligheter i hver en hendelse i livet ditt, så vokser du psykisk. Det er bra med problemer, fordi det finnes noe som heter løsninger. Og jakten på løsningen gjør at du vokser. Så se på problemer som en mulighet for utvikling. Samme med å miste jobben, slå opp med typen..når man avslutter noe så er det gjerne fordi det du holdt på med fungerte dårlig. Bruk minst mulig energi på å sørge, gå videre og nye dører åpner seg.

Anonym poster: 048ea3d051da71eda20b74614ecaa892

Takk for et fint svar

Anonym poster: 066bfa57a827dc98f7ed5ff0e383357d

[Gjest Crazycatlady]

Jeg også har lett for å tenke litt for mye på sånne ting, og tror at det er deler av grunnen til at jeg er deprimert. Har lett for å tenke på alt som gjør livet vanskelig enn å leve i nuet og nyte livet.

Det er virkelig noe jeg må jobbe med, men det er nok en prosess som kommer til å ta tid.