Bestevenninne som tapper meg for energi!

[AnonymBruker]

Jeg vet i grunn ikke hva jeg vil med dette innlegget.. lufte tankene? Få innspill? Hvem vet.

For å gjøre en lang historie kort(ere): Bestevenninner gjennom hele livet, jeg 25, hun 29. Hun flyttet til andre siden av landet da jeg var 5, men vi har likevel klart å treffes et par ganger i året, og holdt kontakt ukentlig. Med andre ord, er vi veldig gode venninner, og vi ser på hverandre som søstre omtrent.

Jeg har vært med samboeren min i 5 år, og for 3 år siden introduserte vi henne for bestekompisen hans - de har nylig giftet seg og vi var forlovere. De bor nå i nærheten av oss, og har gjort det siden sommeren 2012.

Dermed begynte problemene... Fra å være en venninne jeg kunne snakke med om alt og ingenting og være med i ukesvis, må jeg nå sette av et par timer i uken til henne, og psyke meg opp for å holde ut disse få timene vi treffes. Alt er blitt til en konkurranse om lykke, og hun og mannen er tydeligvis verdens mest perfekte par. Greit nok det, jeg kan absolutt forstå at noen er nyforelsket, nygift, og nylig flyttet sammen. De har hatt avstandsforhold i 2,5 år, og så klart er det en fantastisk tid for dem nå. Det forstår jeg veldig godt! Det jeg derimot ikke kan forstå, er at hun stadig må sammenlikne og trekke andre ned, for at de skal fremstå som bedre/lykkeligere. Hun driver faktisk og sammenlikner hvem som er sterkest/kjekkest/smartest av samboeren min og mannen hennes(!). Hvilket voksent menneske holder på slik?

Hver eneste gang vi treffes må jeg gjennom en times forspill hvor hun forteller meg om alt det fantastiske de har holdt på med siden sist. Samtidig som hun hele tiden kommer med små stikk til meg, og forholdet mellom meg og samboeren. Hun har alltid vært totalt blottet for selvinnsikt, men det har ikke vært noe problem, da hun var en person som alltid ønsket alle vel, og var et genuint snilt menneske.

Jeg har prøvd å snakke med henne et par ganger, og gjerne spurt der og da hva hun mener med noe av det hun sier. Men da ler hun det bare vekk, og bortforklarer med at jeg må ha misforstått.

Kan prøve å komme med eksempler på oppførsel som jeg har reagert på/syns er unaturlig;

F.eks. blir hun veldig possessiv i sosiale settinger hvor det er flere enn oss 4. Hun viker ikke fra ham i et sekund en gang, og det er flaut å se på hvor krampaktig hun holder seg fast og kysser, klemmer, stryker, osv. En kan se fra mils avstand at dette ikke er noe naturlig, men påtatt. Jeg har derfor tenkt at hun kanskje er usikker? Siden hun stadig søker slik bekreftelse. Men dette er en mann som forguder henne, de har giftet seg, og har dermed sagt at det er dem for evig og alltid (dere skjønner hva jeg mener), og jeg ser derfor ikke poenget i å klamre seg fast på den måten? Hun har ham jo!

Så er det disse stikkene hun stadig kommer med, og de går som regel ut på at vi enten har et dårligere forhold enn dem, eller at mannen hennes er "bedre" enn samboeren min. Bare for å ha sagt det, så tar jeg meg ikke nær av disse tingene, men jeg blir sliten av å måtte høre på det.

F.eks. så trekker hun frem at vi ser mye på serier sammen, og hvis de har slengt seg foran tv'en en dag så kan hun ringe meg og si at hun føler seg som "oss" - siden dette er tydeligvis det eneste vi holder på med

Vi var i et besøk (kun vi to), og hun fortalte de andre gjestene at mannen hennes har en høyere stilling enn samboeren min (samme yrke). Sannheten er at det er omvendt, men jeg gidder jo ikke si noe på det foran folk da det hadde vært passe flaut å gå inn i en slik diskusjon. Så jeg sa ingenting, og hun fortsatte å lange ut i det vide og breie om hvor viktig jobben hans er.

Ellers skal hun kommentere punktligheten, kjøringen, kroppen, intelligensen, osv, på samboeren min. Men aldri foran ham, for da er det flørting og "se hvor flink husmor jeg er" - hun er for tiden hjemmeværende og diller og daller enormt mye med mannen sin. Og er flink å poengtere foran folk at jeg ikke er snill nok med samboeren min, og at jeg må ta bedre vare på ham. Wtf?

På nyttårsaften feiret vi sammen, med noen andre par i tillegg. Og når kl. ble tolv og vi kysset og slikt begynte jeg å tulle med samboeren min at dette blir året vi skal bli foreldre. Dette er en spøk mellom oss to, og er definitivt ikke planen vår. Hun overhørte dette, og friket omtrent ut. Vi var da ikke gamle nok, vi hadde ikke et stabilt nok forhold, osv osv.. Jeg ble så sjokkert at det eneste jeg sa var at jeg tullet jo bare, og fortsatte å høre på tiraden hennes resten av kvelden.

I bryllupet hennes, hvor vi var forlovere, ble vi plassert lengst borte fra dem under middagen. Er det ikke vanlig at forlovere sitter i nærheten av brudeparet? De som satt nærmest dem var hele familien hans. Hennes familie var også plassert et stykke unna. Jeg forstod ingenting, for jeg kjenner begges familier veldig godt, og dette er like snille og søte mennesker alle sammen. Ingen grunn til forskjellsbehandling i det hele tatt.

Siste punktet jeg skal ta med er at hun til stadighet får viljen sin. Hver gang noe planlegges eller skal ordnes, så sier hun seg enig i alt det samme som oss andre, men så plutselig klarer ting og snu og ordne seg til hennes favør. Vi kan planlegge en helgetur i flere mnd til en by, og i siste liten må det endres til en annen by som hun heller ville dra til. Eller at hun avlyser ting hun ikke har lyst å være med på i siste liten, slik at det ikke kan gjennomføres av oss andre heller. Men det skjer alltid på en sleip og slu måte, og jeg føler jeg er den eneste som ser det. Hun har mannen rundt lillefingeren, og han gjør akkurat det han får beskjed om.

Høres disse tingene normale ut? Har jeg grunn til å reagere? Familien min har også merket seg en del av disse tingene, men ingen av vennene våre, eller samboeren min ser det. Og jeg tenker dermed at det kanskje er jeg som er for hårsår? At jeg er teit som tenker over slikt? Det skal sies at jeg har hatt en mild depresjon siste halvåret, og dermed er ekstra var på ting, og blir lett utslitt rent psykisk. For jeg føler jeg har hatt tidenes treningsøkt etter to timer med henne. Og det er ikke slik det skal være. Jeg savner den gode, lykkelige (på ekte) venninnen min, som var så omtenksom og snill...

Takk til dere som har giddet å lese gjennom dette.

Anonym poster: b76becc5160cc0993d01219644d432f5

[AnonymBruker]

Jeg glemte selvsagt å ta med en av de viktigste tingene. Mannen hennes får omtrent aldri gå noen steder alene. Og guttegjengen deres er veldig kjekke og snille gutter, som alle har damer og er på samme sted i livet. Seriøse folk, som ikke driver med noe tull. Men han "får" likevel ikke lov å være med på guttekvelder og slikt. Jeg er som regel enig i at det er hans ansvar å si ifra, men så sleip som hun har blitt så tror jeg ikke han ser hva som foregår. For jeg er bombesikker på at hun klarer å lokke ham til å sitte igjen hjemme med henne med en eller annen historie som gjør at det virker som verdens mest naturlige ting at han må holde seg hjemme, i stedet for å dra ut med gutta. Hun sier garantert ikke rett ut at hun foretrekker at han ikke går ut, men får det til å virke som hans idé at de to skal være alene sammen. Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Anonym poster: b76becc5160cc0993d01219644d432f5

[lillevill]

Beklager at jeg sier det, men du virker litt opphengt i dem, situasjonen, hva hun gjør osv. Blås i henne, drit i det, bli kjent med nye mennesker og så kan hun leve i bobla si

[AnonymBruker]

Beklager at jeg sier det, men du virker litt opphengt i dem, situasjonen, hva hun gjør osv. Blås i henne, drit i det, bli kjent med nye mennesker og så kan hun leve i bobla si

Du har nok et poeng. Jeg er flink å kverulere og prøve å finne "løsninger" på alt mulig, til og med det som ikke trenger å løses på noen som helst måte..

Men nå er jo det slik at når min bestevenninne gifter seg med hans bestekompis så er det automatisk et par vi har mye med å gjøre. Vi treffes jo minst en gang i uken, og det gjør det litt vanskelig å bare blåse i dem.

Skal likevel prøve å roe litt ned.. var det jeg i grunn tenkte, at mye av dette er problemer laget i mitt eget hode. Av og til så trenger en å høre det fra fremmede;)

Anonym poster: b76becc5160cc0993d01219644d432f5

[AnonymBruker]

Når man først er blitt obs på noe, som disse problemene, så har de en tendens til å vokse seg dobbelt så store i hodet ens, og man leter automatisk etter enda flere "bevis" som man tolker ut fra en avgjørelse man allerede har tatt på forhånd om at "sånn er det". Dermed kan vi egentlig høvle bort ca halvparten av dette.

Når det er sagt, så er det selvsagt en vanskelig situasjon du er i, særlig ettersom dere er så nære i hverdagen. Nei jeg tror ikke nødvendigvis du overreagerer på alt, ikke alt er like åpenbart for alle, og som du sier så er det flere som har merket seg noe av det samme. Men tenk litt over det - er virkelig alt veldig viktig?

Folk forandrer seg i løpet av livet. Ikke alltid til det bedre i andres øyne, men likevel - det er uunngåelig. Kanskje du rett og slett må akseptere at hun ikke lenger er som det passet deg en gang i tiden. Ta det gjerne opp med henne, men da de tingene som påvirker deg direkte, som hvordan hun snakker til deg og omtaler deg/dere. Hun krenker dine følelser, og har hun respekt for deg som venninne så bør hun lytte til deg og slutte med det.

Eventuelt får du trekke deg litt unna henne. Fokuser på andre venner og dine egne interesser, og når du "må" være i nærheten av henne så trekk på skuldrene og ikke bry deg så mye om det hun sier og gjør. Kan føles tungt i starten, og trist å føle at du på en måte har "mistet" litt av den venninnen du engang hadde. Men du kan ikke la det dra deg ned, det vet du. Hennes liv er hennes valg, og det samme gjelder for deg.

Anonym poster: 921cd99a8fd13a6640721ca2140c6307

[AnonymBruker]

Når man først er blitt obs på noe, som disse problemene, så har de en tendens til å vokse seg dobbelt så store i hodet ens, og man leter automatisk etter enda flere "bevis" som man tolker ut fra en avgjørelse man allerede har tatt på forhånd om at "sånn er det". Dermed kan vi egentlig høvle bort ca halvparten av dette.

Når det er sagt, så er det selvsagt en vanskelig situasjon du er i, særlig ettersom dere er så nære i hverdagen. Nei jeg tror ikke nødvendigvis du overreagerer på alt, ikke alt er like åpenbart for alle, og som du sier så er det flere som har merket seg noe av det samme. Men tenk litt over det - er virkelig alt veldig viktig?

Folk forandrer seg i løpet av livet. Ikke alltid til det bedre i andres øyne, men likevel - det er uunngåelig. Kanskje du rett og slett må akseptere at hun ikke lenger er som det passet deg en gang i tiden. Ta det gjerne opp med henne, men da de tingene som påvirker deg direkte, som hvordan hun snakker til deg og omtaler deg/dere. Hun krenker dine følelser, og har hun respekt for deg som venninne så bør hun lytte til deg og slutte med det.

Eventuelt får du trekke deg litt unna henne. Fokuser på andre venner og dine egne interesser, og når du "må" være i nærheten av henne så trekk på skuldrene og ikke bry deg så mye om det hun sier og gjør. Kan føles tungt i starten, og trist å føle at du på en måte har "mistet" litt av den venninnen du engang hadde. Men du kan ikke la det dra deg ned, det vet du. Hennes liv er hennes valg, og det samme gjelder for deg.

Anonym poster: 921cd99a8fd13a6640721ca2140c6307

Spot on.. Det er vel det at jeg har sett på henne som en så god venninne at jeg ikke kan tro en del av de tingene som har blitt sagt og gjort. Og så har det bare eskalert for min egen del, da jeg nå tolker alt i samme retning. Skal virkelig prøve å senke skuldrene og la det meste prelle av, da jeg tydeligvis henger meg for mye opp i ting. Takk for svar;)

Anonym poster: b76becc5160cc0993d01219644d432f5

[AnonymBruker]

Jeg ville ignorert det meste av dette og holdt kontakten på et minimum til hun forhåpentligvis roer seg og hodet ditt også blir mindre fullt av henne. At hun er klengete og tvinger mannen til å være hjemme, er jo uansett ikke ditt problem.

Derimot ville jeg tatt opp med henne de løgner, halvsannheter og historier hun måtte presentere om deg og din mann, for eksempel spørre henne direkte om hvorfor hun sa at mannen hennes har en høyere stilling enn samboeren din. En ting er å gjøre sin egen mann bedre enn han er, men det er ikke ok å fortelle usannheter om andre og gjøre andre dårligere. At hun som venninne holder på sånn må være innmari skuffende og det er jo helt uakseptabelt.

Nå tror jeg forsåvidt at hun er slik på grunn av usikkerhet, noe hun uansett ikke vil innrømme forresten. Æsj, tror jeg kjenner til typen. Det er jo ikke mye til venninne akkurat.

Anonym poster: 2e3a6c507f7d94fecdfedee58a34c28c

[Gakkepus]

Bare fordi hun er gift med din samboeres bestevenn, og bare fordi dere bor naerme og har vaert venner i mange aar, betyr ikke at du er lenket til vedkommende. Du kan ta avstand om du onsker, men med maate selvsagt. Av og til, saa hender det, at gode venner plutselig onsker aa konkurrere,og det er en odeleggende faktor. Sliter det du deg, reduser kontakten.