Jeg har mistet interessen for alt.

[Gjest hvanå]

Vet ikke om dette er det rette forumet å poste, eller hva jeg egnetlig vil med å fortelle dette, men prøver. Kanskje man skal

Jeg har mistet interesse for alt, og da mener jeg alt; verden, hobbyer, venner,menn,matrielle ting ect, men det rare at jeg er ikke deprimert,eller sucidal. Jeg har bare rett og slett mistet interessen for alt som foregår i denne verden. Alt av mine hjertesaker som jeg brant for før, fattigdom,hjemløse,rusmisbrukere, betyr ikke noe lengre.

Og jeg interesserer meg ikke for noe nytt heller.

Menn som viser interesse for meg, føler jeg neste som om de "plager" meg, orker ikke ta kontakt med venner, jeg har ingenting å snakke med de om. Jeg har prøvd å søke nye arenaer i livet, men det samme der også.

Alt er bare helt dødt inni meg.

Jeg føler hverken glede,kjærlighet,empati,hat,frykt,sorg ect lengre.

Om jeg hadde hoppet i fallskjerm,hadde jeg ganske så sikkert ikke fått noe rush. Jeg er ikke engang redd for døden, faktisk så ønsker jeg den velkommen, for kanskje det finnes noe bedre etter døden. Men igjen; jeg er ikke deprimert,eller suicidal, jeg vet bare ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg er stuck i ett vakuum jeg ikke kommer ut av.

Jeg lever, men er død, jeg er ikke død,men lever.

[Gjest NozMonster]

sånn føler jeg også det ofte.

At jeg bare er.

Så jeg er spent på eventuelle råd/kommentarer som forhåpentligvis dukker opp her..

[Eiil]

Har det litt som deg, men det har forbedret seg sammen med livet mitt. Var i en lengre periode veldig deprimert og til tider suicidal. Og mistet da alt av følelser. Kunne aldri føle glede over noe (noe jeg fortsatt sliter med 2-3 år senere), noe som til tider går utover min kjære.

Det er bare noe som må byggest opp igjen, prøv å finn noe som gleder deg, måtte det være noe nytt som en kjærest eller en hobby. Det er vanskelig i starten og en føler seg ofte umenneskelig men som sagt det er bare noe som må byggest opp igjen.

Kanskje en veldig fatal hendelse i livet ditt utløste dette? Eller en lengre deprimert periode, det kan være mange ting som utløser slike ting.

[Gjest hvanå]

Har det litt som deg, men det har forbedret seg sammen med livet mitt. Var i en lengre periode veldig deprimert og til tider suicidal. Og mistet da alt av følelser. Kunne aldri føle glede over noe (noe jeg fortsatt sliter med 2-3 år senere), noe som til tider går utover min kjære.

Det er bare noe som må byggest opp igjen, prøv å finn noe som gleder deg, måtte det være noe nytt som en kjærest eller en hobby. Det er vanskelig i starten og en føler seg ofte umenneskelig men som sagt det er bare noe som må byggest opp igjen.

Kanskje en veldig fatal hendelse i livet ditt utløste dette? Eller en lengre deprimert periode, det kan være mange ting som utløser slike ting.

Les innlegget mitt engang til, jeg har søkt til nye ting, men det fanger ikke interessen min.

Jeg er jo ikke deprimert,eller sucidal. Jeg vil ikke ta livet av meg,eller sitter å depper over noe. Ikke sliter jeg med angst eller annen psysisk lidelse.

Jeg lever som alle andre ville gjort, men interessen for verden er ikke der lengre. Jeg elsket å se glede i ett mennesket øyne, når jeg hjalp det med noe. DeT å bety noe for noen, var en flott følese. Om jeg hjelper noen nå, føler jeg ingenting.

Hadde jeg vært deprimert, hadde jeg ville ta livet mitt ,i stede for å sitte her i en verden som ikke intresserer meg lengre. Men når jeg ikke har gjort det, eller ønsker å gjøre det, så må det være andre ting.

[Gjest Gjest]

Du er garantert deprimert,hvem seier at du ikke er det? det er ikke du selv som ser dette altid.

Mulig du har opplevd noe som setter livet ditt i vakum,det kan vere å miste noen du hadde kjær,enten ved død eller endt kjærlighet.

ofte når ein opplever traumatiske ting kan ein miste følelser for alt og bare eksistere,dette går ofte utover hukommelsen og man kan "miste" lange perioder i livet.

Det du kan søke er å hjelpe andre i samme situasjon,det fører ofte med seg en psykologisk efekt.

[AnonymBruker]

Vet godt hvordan du har det, slik har jeg hatt det så lenge at jeg ikke bryr meg om det lenger. Har egentlig gitt opp alt. Dagens høydepunkt er å spise middag og sove. Er kun det jeg tenker på og har lyst til.

Du skriver at du ikke er deprimert, er du sikker på at det ikke er en form for depresjon? Man trenger jo ikke å ønske å ta livet sitt selv om man er deprimert.

Anonym poster: 1f854237d0cf6369cc3f6b85369f8ca0

[Gjest frøken]

Spiritual awakening kjære deg;-)

[Gjest Crazycatlady]

For meg så virker det som du er deprimert.Jeg er deprimert selv,men ønsker ikke ta livet mitt.

For meg er det vanskelig å finne glede i ting,selv om jeg vil det så gjerne,men så blir det til at jeg kun orker å gjøre det mest nødvendige.Spesielt i perioder der jeg er veldig langt nede så forverrer sånt seg.Jeg er ikke suicidal da,men tenker bare at ting er håpløst etc.

Jeg tror i hvert fall at det er et eller annet når man går fra å være en livsglad person som har mange interesser til å være uinteressert i alt.

[AnonymBruker]

Man trenger ikke å "føle" seg deprimert for å være det. Depresjon handler ikke alltid om å være trist og lei, men like ofte om å bare være helt likegyldig. Kan det være en hendelse som har utløst dette? Det er også mulig at det er hormonelt - hormoner styrer i stor grad følelsene våre, og hos endel blir ikke disse lykkehormonene og "tristhetshormonene" sendt ut i kroppen slik de normalt blir.

Jeg ville absolutt tatt en tur til legen og snakket om det. Jeg vil tro legen vil ta noen tester for å se på enkle årsaker, og eventuelt henvise deg videre.

lykke til!

Anonym poster: 4b1c7372522c4e2d6508ba139bfdd11c

[Gjest LineaAlba]

Man trenger ikke å "føle" seg deprimert for å være det. Depresjon handler ikke alltid om å være trist og lei, men like ofte om å bare være helt likegyldig. Kan det være en hendelse som har utløst dette? Det er også mulig at det er hormonelt - hormoner styrer i stor grad følelsene våre, og hos endel blir ikke disse lykkehormonene og "tristhetshormonene" sendt ut i kroppen slik de normalt blir.

Jeg ville absolutt tatt en tur til legen og snakket om det. Jeg vil tro legen vil ta noen tester for å se på enkle årsaker, og eventuelt henvise deg videre.

lykke til!

Anonym poster: 4b1c7372522c4e2d6508ba139bfdd11c

Helt enig, dra til legen! Jeg hadde en periode hvor motivasjonen var helt borte, alle småting som måtte gjøres var et stort ork, og følelseslivet var helt flatt. Etter at alt det fysiske var sjekket, sa hun at jeg godt kunne være deprimert, for å føle seg trist kan være et av de siste symptomene som kommer. Jeg fikk da tilbudet om å starte med antidepressiva, og synes dette fungerte bra for meg. Tiltakslysten kom gradvis tilbake, og jeg fikk ryddet litt opp i ting i livet mitt (bl.a. skiftet jeg studium, da jeg fant ut at jeg egentlig bare holdt ut for å unngå nederlaget ved å slutte). Kanskje du også er på feil kurs når det gjelder f.eks. karriere? Hva drømte du om å gjøre før? En endring i miljø kan gjøre mye for deg når du har det sånn. Tenk over hvordan du har det i jobben din, kjærlighetslivet, hjemme i huset/leiligheten din, etc. Og kanskje du burde reise på ferie, få litt sol på kroppen og pleie deg selv litt.

Endret 4. januar 2013 av LineaAlba

[Gjest hvanå]

Jeg føler hverken at ting er håpløst, at alt er ett ork, eller at alt er trist å leit, jeg synes ikke ting er tungt,elle misunner andre for at de har ett "perfekt" liv.

Jeg kommer meg opp av sengen hver morgen, har energi, holder alt i orden, huset og meg selv. Jeg har bare mistet følelsene og interessen for det.

Jeg depper ikke over livet, jeg gjør det jeg skal gjøre. Dette er det nærmeste jeg kommer med å forklare at jeg lever som ett normalt menneske på alle punkt, borsett fra at facinasjonene, gleden,rushet med det jeg gjør er forsvunnet.

[Gjest Gjest]

Spiritual awakening kjære deg;-)

Beste forklaringen hittil. Utlært på det ene nivået/plassen, rykker man videre til det neste.

[AnonymBruker]

Du er garantert deprimert. Du kan ta en liten vurdering selv her men anbefaler at du tar en prat med og MADRS-test hos legen.

Jeg har selv vært deprimert i store perioder av mitt liv. Den siste varte i 10 år. Jeg har sett depresjon hos mennesker som ikke ser det selv. De kan bare ikke tro at de er deprimert for da skal man ligge under dyna og grine.

Livet som deprimert er ikke slik. Det er forskjellig fra menneske til menneske og disses mentale perioder.

Jeg har aldri latt mitt liv forfalle. Jeg har gått på jobb, holdt vennskap vedlike, kledd meg normalt/pent og alltid hatt huset i orden.

På slutten av siste depresjon så var jeg total oppegående men jeg som deg følte ingenting. Intellektuelt visste jeg at jeg var glad i familien min men jeg kunne ikke føle det. Jeg ble diagnostisert med bipolar.

Depresjon er det eneste som kan forklare din tilstand og den behøver ikke komme som følge av en hendelse, den kan bare plutselig hende.

Anonym poster: 5d3fc942433adc438e88dcbfda02ff8b

[Steinar40]

Tja, enten står man vel på rødt lys i et av livets veikryss, eller så kjører man i en av rundkjøringene.

[gjestSofia]

Du må finne noe som kan gi deg noe i livet igjen, noe du brenner for. Mange som blir feks utbrent av å jobbe og leve et så a4 liv som vi gjør her. Ta deg en ferie, bli forelsket, prøv nye ting! Har selv hatt det sånn til tider, og det som fikk min gnist tilbake igjen var å komme seg ut å være sosial, treffe nye folk, ta tak i hobbyer,- ut på eventyr.

[Gjest puffy]

Enig med Sofia, du må finne noe som kan gi deg livsgnisten og motivasjonen igjen. Hvis du føler livet ditt har vært veldig likt over en periode kan det være behov for forandringer. Gjør noe nytt! Jeg har perioder hvor alt er rutine og jeg føler meg både tom og lei, medisinen min har vært ferie. Enten det er en helgetur, sydentur eller fjelltur.

Har hørt at trening også kan hjelpe. Verdt forsøket:-)

Lykke til!