Han snakker veldig mye om seg selv og spør sjeldent - Noe å satse på?

[AnonymBruker]

Jeg har den siste tiden holdt litt på med en fyr som jeg kjenner litt fra videregående (vi har begge nylig flyttet hjem til hjembyen etter å ha studert borte noen år). Vi har det veldig gøy sammen og han er på mange måter en mann med gode kvaliteter som jeg kunne sett for meg å bli sammen med, men samtidig er jeg veldig usikker på om han e verdt å bruke tid og krefter på å "kapre". Litt av grunnen til at jeg er usikker er fordi han snakker utrolig mye om seg selv og er generelt ganske oppmerksomhetssyk (han ser i tillegg bra ut, er flørtete av natur og har definitivt drag på damene), samtidig som han stiller svært sjeldent personlige spørsmål og virker generelt lite interessert i å bli ordentlig kjent med meg. Dette gjør at jeg ofte får følelsen av at han ikke egentlig kjenner meg, og ikke "ser" meg for den jeg er. Er dette et tydelig tegn på at han ikke er interessert, eller er det noen menn som faktisk bare er sånn? Kan det komme med tiden (at han blir mer interessert ettersom vi blir bedre kjent) eller vil han alltid være sånn? Og er det i så fall mulig å leve med en slik mann?

Erfaringer og gode råd mottas med takk!

Anonym poster: 57205307aaaef8a4e9dbe5b5f106ce9d

[Sommee]

Noen er sånn. Dårlige sosiale antenner. Mange vokser det av seg.

[kristian82]

Han er som folk flest, mest opptatt av seg og sitt. Personlig styrer jeg unna sånne folk.

[Gjest Gjest]

Villet takke nei til han der, han vil ikke ha en kjæreste, han vil ha bakkemannskap.

[AnonymBruker]

Kjeeeeeeeeeeeeeeeeeedelig, ditch ham.

Anonym poster: 9befa0700ff5281cb304141c94fd8f5b

[AnonymBruker]

Noen er bare sånn, selv om de er interessert i noe seriøst. Men det gjør dem ikke mer ok å være sammen med i lengden.

Anonym poster: 61dfd37f7efd89a63bfa4f394b76bcfe

[Gjest winston]

Har vært sammen med en sånn. Fin fyr forsåvidt, men litt trist å tenke på at han egentlig ikke kjente meg i det hele tatt selv etter flere år. En av grunnene til at jeg gjorde det slutt.

- Og jo, jeg prøvde innimellom å dele litt selv om han ikke spurte. Gav opp det etterhvert...

[AnonymBruker]

TS igjen her...

Det som er med denne gutten er at han, til tross for denne selvopptattheten, er veldig omtenksom og en person du kan gråte på skuldrene til. Han er heller ikke en som skryter uhemmet av seg selv eller prøver å fremstå bedre enn han er, han har tvert imot selvironi og er ikke redd for å drite seg ut. Så det eneste "skåret i gleden" (som dog ikke er helt ubetydelig i et parforhold), er at han ikke akkurat får meg til å føle meg sett....

Kan det være at han bare er sånn fordi vi ikke kjenner hverandre så godt enda? Er det noen folk som er sånn i starten for å "holde igjen" til man blir bedre kjent (på samme måte som noen venter med å fortelle om seg selv)?

Anonym poster: 57205307aaaef8a4e9dbe5b5f106ce9d

[Ferny]

Jeg var sammen med en sånn person. Men det ble bare helt merkelig å ha en kjæreste uten at jeg følte at han kjente meg ordentlig (eller ville kjenne meg heller).

Rare greier. Han var absolutt glad i meg - men tja, jeg vet ikke... han kjente meg jo ikke særlig godt, så kanskje det var grunnen liksom.

[AnonymBruker]

Ja noen er selvopptatte, men kan jo også være at du bare ikke er flink nok til å ta ordet? Jeg spør sjeldent andre spørsmål om dem selv, de må fortelle meg det.

Uansett du må jo selv vite om du vil ha en slik fyr

Anonym poster: 4b5ea56c93cfc4c44ff1b7e79fd45a9b

[Gjest Wanderlust]

Jeg kan fremstå som veldig selvopptatt ovenfor andre. Det er virkelig ikke meningen, men jeg tror det er fordi jeg forventer at andre skal ta initiativet til selv å snakke om seg selv. Det er litt slik vi har det i min nære vennegjeng. Selvfølgelig stiller jeg spørsmål og prøver å vise at jeg er interessert, men er samtalepartneren sjenert, ikke særlig åpen eller lignende, da blir det fort slik. Det burde ikke være krevende å holde en samtale gående, men det blir det om jeg hele tiden skal måtte komme med spørsmål. Da føler jeg lett at jeg graver.

Poenget mitt er at det er ikke nødvendigvis fordi han er selvopptatt at han fremstår som han gjør. Tenk over hvordan du selv er i samtaler før du gir din endelige dom

[AnonymBruker]

Det er absolutt forskjell på hvor flinke (eller opptatt) folk er til å se andre... min eks var veldig oppmerksom på enkelte ting - for eksempel dynamikk mellom mennesker, og han var flink til å lese enkelte følelser. Mens han var totalt uinteressert i masse annet. Vet ikke om han kunne svart på hvilken øyenfarge jeg har selv om vi var sammen i ni år Og da jeg flyttet for å studere, visste han ikke hvor i landet det var - og sjekket det heller ikke. Han har venner han har kjent lenge, uten å vite hvor de kommer fra eller hva de jobber med eller studerer. Han er på mange måter en bra fyr, men jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til at han virket helt uinteressert eller uoppmerksom på så mye.

Anonym poster: 61dfd37f7efd89a63bfa4f394b76bcfe

[Sommee]

Jeg kan fremstå som veldig selvopptatt ovenfor andre. Det er virkelig ikke meningen, men jeg tror det er fordi jeg forventer at andre skal ta initiativet til selv å snakke om seg selv. Det er litt slik vi har det i min nære vennegjeng. Selvfølgelig stiller jeg spørsmål og prøver å vise at jeg er interessert, men er samtalepartneren sjenert, ikke særlig åpen eller lignende, da blir det fort slik. Det burde ikke være krevende å holde en samtale gående, men det blir det om jeg hele tiden skal måtte komme med spørsmål. Da føler jeg lett at jeg graver.

Poenget mitt er at det er ikke nødvendigvis fordi han er selvopptatt at han fremstår som han gjør. Tenk over hvordan du selv er i samtaler før du gir din endelige dom

Vel, det er ihvertfall regel nr. 1 både på date, og forsåvidt på jobb også, å spørre spørsmål. Det skaper dynamikk, og gjør det mye lettere å være kreativ i samtalen. Alle har ikke behov for å dele uoppfordret, og spørsmål får også mottakeren til å tenke seg om, ifht. å skulle fortelle uoppfordret, noe som kan avdekke nye innsalgsmuligheter. (om det er som selger eller sjekker er egentlig det samme)

Sånn, det var dagens faglige påfyll.

[Gjest winston]

TS igjen her...

Det som er med denne gutten er at han, til tross for denne selvopptattheten, er veldig omtenksom og en person du kan gråte på skuldrene til. Han er heller ikke en som skryter uhemmet av seg selv eller prøver å fremstå bedre enn han er, han har tvert imot selvironi og er ikke redd for å drite seg ut. Så det eneste "skåret i gleden" (som dog ikke er helt ubetydelig i et parforhold), er at han ikke akkurat får meg til å føle meg sett....

Kan det være at han bare er sånn fordi vi ikke kjenner hverandre så godt enda? Er det noen folk som er sånn i starten for å "holde igjen" til man blir bedre kjent (på samme måte som noen venter med å fortelle om seg selv)?

Anonym poster: 57205307aaaef8a4e9dbe5b5f106ce9d

Tviler på at det vil forandre seg, men du kan jo gi det en sjanse. Prøv å se om han er mottakelig om du forteller om deg selv.