Jeg er halvveis i en bachelor jeg ikke kan fordra..

[AnonymBruker]

Jeg har gjort noe veldig, veldig feil. Jeg begynner å bli syk av dette, men tanken på å slutte gjør meg engstelig, urolig, og deprimert.

Jeg er relativt flink på skolen (snitt fra vgs på rundt 4,5), men jeg er ikke en flittig student. Jeg liker ikke studenttilværelsen så godt. Jeg misliker f.eks fremlegg og fremføringer svært mye, og hele tiden f.o.m oppgaven blir utlevert til den skal fremføres har jeg det ikke bra i det hele tatt.

Men det var ikke dette jeg skulle fokusere på nå. Feilen jeg har gjort er å begynne på en utdanning uten å tenke, og uten å vite hva jeg gikk til. Jeg var så opptatt av å "finne meg selv" og å få startet på en utdanning at jeg rett og slett bare begynte på noe. Dette "noe" var sykepleie. Merket fort at det ikke var for meg i det hele tatt. Men jeg fullførte 1. året (som var et helvetes hat for meg). Da jeg var ferdig med 1. året visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre (evt hvilken utdanning jeg skulle begynne på, for jeg vil ha en utdanning). "Jeg kan ikke slutte-jeg kan ikke ha slitt meg gjennom et helt år, og så er det helt bortkastet" tenkte jeg. Dette resulterte i at jeg bare fortsette på 2. året. Nå har et halvt år til godt, og jeg er halvveis i studiet som jeg misliker på alle måter.: Misliker opplegget, misliker læremetodene, misliker de jævlig dårlige foreleserne og misliker praksisen. (Har vært på sykehjem og i hjemmesykepleien hittil).

I tillegg så bruker jeg 1t 45min i reisevei hver vei. Og dette er med togbytte pluss å gå lange strekninger til togstasjon. Sliter meg helt ut.

Hvem ville utsatt seg selv for dette? Dere hadde ikke gjort det? Hvorfor sluttet jeg ikke med en gang? HVORFOR BEGYNTE JEG? Sykepleie er ingenting for meg! Ikke liker jeg å pleie andre og gi omsorg, og ikke fordrar jeg syke mennesker. Men nå er jeg 22,5 år gammel, og jeg føler det begynner å haste med å bli ferdig med utdanningen. Alle mine venner på samme alder er ferdig, eller blir ferdig nå til sommeren.

Hva ville dere gjort nå som jeg er HALVVEIS i bachelorutdanningen? Så mye penger og energi jeg har brukt på dette

Tusen takk for alt av meninger, tips og råd!

Anonym poster: 7b2ec98608c63dd10a478384d9ce0ebb

[Catnip]

SLUTT!

Ikke gidd å ta en utdanning du ikke trives med. jeg vet hvordan det er å føle at man er for "gammel" til å begynne på nytt studium (er 23 selv), men dette er bare vrangforestillinger. Folk begynner på masterutdanninger i en alder av 25, liksom. Du har ingenting å stresse med! Jobb et halvt år, reis litt, du finner ut av det. Ikke kast bort mer tid på denne utdanningen

Verden fortjener også sykepleiere som brenner for og er engasjert i yrket sitt, ikke bli sykepleier med den innstillingen du har nå!

[AnonymBruker]

Jeg har gjort noe veldig, veldig feil. Jeg begynner å bli syk av dette, men tanken på å slutte gjør meg engstelig, urolig, og deprimert.

Jeg er relativt flink på skolen (snitt fra vgs på rundt 4,5), men jeg er ikke en flittig student. Jeg liker ikke studenttilværelsen så godt. Jeg misliker f.eks fremlegg og fremføringer svært mye, og hele tiden f.o.m oppgaven blir utlevert til den skal fremføres har jeg det ikke bra i det hele tatt.

Men det var ikke dette jeg skulle fokusere på nå. Feilen jeg har gjort er å begynne på en utdanning uten å tenke, og uten å vite hva jeg gikk til. Jeg var så opptatt av å "finne meg selv" og å få startet på en utdanning at jeg rett og slett bare begynte på noe. Dette "noe" var sykepleie. Merket fort at det ikke var for meg i det hele tatt. Men jeg fullførte 1. året (som var et helvetes hat for meg). Da jeg var ferdig med 1. året visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre (evt hvilken utdanning jeg skulle begynne på, for jeg vil ha en utdanning). "Jeg kan ikke slutte-jeg kan ikke ha slitt meg gjennom et helt år, og så er det helt bortkastet" tenkte jeg. Dette resulterte i at jeg bare fortsette på 2. året. Nå har et halvt år til godt, og jeg er halvveis i studiet som jeg misliker på alle måter.: Misliker opplegget, misliker læremetodene, misliker de jævlig dårlige foreleserne og misliker praksisen. (Har vært på sykehjem og i hjemmesykepleien hittil).

I tillegg så bruker jeg 1t 45min i reisevei hver vei. Og dette er med togbytte pluss å gå lange strekninger til togstasjon. Sliter meg helt ut.

Hvem ville utsatt seg selv for dette? Dere hadde ikke gjort det? Hvorfor sluttet jeg ikke med en gang? HVORFOR BEGYNTE JEG? Sykepleie er ingenting for meg! Ikke liker jeg å pleie andre og gi omsorg, og ikke fordrar jeg syke mennesker. Men nå er jeg 22,5 år gammel, og jeg føler det begynner å haste med å bli ferdig med utdanningen. Alle mine venner på samme alder er ferdig, eller blir ferdig nå til sommeren.

Hva ville dere gjort nå som jeg er HALVVEIS i bachelorutdanningen? Så mye penger og energi jeg har brukt på dette

Tusen takk for alt av meninger, tips og råd!

Anonym poster: 7b2ec98608c63dd10a478384d9ce0ebb

Gå til en studieveileder eller en annen person og forklar saken. Og slutt / skaff deg en jobb for resten av året. Finn ut hva du heller vil gjøre. Ikke kast bort mer tid på noe som tydeligvis ikke er for deg.

Lykke til!

Anonym poster: b5f3a0b142e4bcf6a16f77e6c5530635

[Gjest SpaceBaby]

Husk at du mest sannsynlig kommer til å tilbringe 50% av livet ditt på jobben, så tenk godt over om du kunne tenke deg å jobbe som sykepleier. Dersom det kun er selve studiene du sliter med, kan det kanskje være en ide å bite tennene sammen og komme deg igjennom det. Men dersom du ikke har noen særlig interesse for selve faget, tror jeg det er lurt å velge noe annet.

Du er 22-23 år gammel og har all verdens tid. Selv hadde jeg ikke en bachelor før jeg var 29 og hoppet også av midt i et studie en gang (da etter tre år). Dersom du hopper av, kan det kanskje være lurt å bare jobbe noen år, finne ut hva du vil i livet uten å opparbeide deg noe mer studielån og kanskje bli litt mer "sulten" på studier. Kanskje kan det også være en god ide å oppsøke en karriererådgiver for å få kartlagt akkurat hva som passer deg.

Føler med deg. Det å slite med studiene kan være altoppslukende og beinhardt for psyken.

[Sapree]

Det er faktisk bare til å slutte, uansett hvor langt du har komt. Det har jeg også gjort Jeg er 27 år og er enda ikke ferdig utdannet, ikke stress! Bruk heller tid på å finne ut hva du egentlig vil.

[Belima]

Du høres akkurat ut som datteren min da hun var ung. Hun valgte først feil, men som jeg da sa: Dette skal du kanskje jobbe med resten av livet og mene du har valgt feil, eller skal du ike bry deg om hva andre mener om deg og gjøre noe lurt. Hun valgte da å jobbe mye i et halvt år, for så å reise i tre mnd i de landene hun hadde lyst til å se. Etterpå staret hun på en utdannelse og jobber nå med noe hun har lyst til.

Du er fremdeles ung og jeg som nå er godt voksen mener du har god tid lenge enda. Det er jo folk i 40 årene som tar utdannelse!

Det kan jo være at du har vært uheldig med det studiestedet du har valgt også, men siden du ikke trives med syke folk, så er det vel heller ikke noe godt forslag fra meg at du kan bli helsesøster! Men som en over sier, snakk først med en veileder og hør om det du allerede har gått på kan få deg inn på noe du har lyst til. Går ikke det, så ta deg et friår og tenk deg godt om.

Selv har jeg jobbet som paramedic (ambulansesjåfør)

Lykke til med valget ditt uansett utfall.

Hilsen en mormor.

[AnonymBruker]

Jeg ble ferdig med min bachelor da jeg var 26 og før den tid hadde jeg prøvd ut flere studier. Du er bare 22, skift studie du har plenty med tid. Livet er for kort til å sløse det bort på ting man misliker.

Anonym poster: 1e9342da38fa04b90019544709ca3640

[AnonymBruker]

På den ene siden tenker jeg at du bør slutte så fort du bare kan siden du åpenbart kaster bort tiden din.

På den andre siden har du ikke så fryktelig lenge igjen før du faktisk har et yrke du kan bruke i hele verden og som du kan bruke i mange sammenhenger. Kanskje kan du ta annen utdanning og jobbe ekstravakter hist og her. I så fall får du jo mye bedre betalt enn de som fx bare er pleieassistenter eller lignende.

Jeg har ikke avsluttet masterstudiene. Hadde ikke så lenge igjen, hatet det, klarte ikke å ta meg sammen lenger, og nå angrer jeg veldig. Tenker hele tiden på at jeg burde ha bitt tennene sammen kun for tittelens skyld.

Anonym poster: 11883faa1bf22a86d09000f6164c09b9

[Harlequin]

Tenk på mulighetene! Er det ingen sjans for at du kan bygge videre på noe etter en endt bachelorgrad du kunne tenke deg å drive med? Eller er ikke sykepleie relevant for deg i det hele tatt? Sier som noen over her, ta kontakt med studieveileder, og kom fram til en beslutning i fellesskap. Synes det er vanskelig å si at du skal slutte i og med du som du sier har brukt mye tid og energi, men se det fra en annen vinkel - vil du bruke enda ett og et halvt år på det?

Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Slutt, og bruk tiden frem mot opptaksfrist til neste år på jobbing og tenking på hva du faktisk ønsker å gjøre med livet ditt.

Anonym poster: d66067feaf0b4b2ab09732eec5b8b769

[Gjest Sitrondrops]

Slutt, og bruk tiden frem mot opptaksfrist til neste år på jobbing og tenking på hva du faktisk ønsker å gjøre med livet ditt.

Anonym poster: d66067feaf0b4b2ab09732eec5b8b769

Enig i denne! Og hvis du ikke finner ut av hva du vil søke, jobb helt til du finner ut av det.

[AnnaBallerina]

Jeg syns du skal snakke med en studieveileder som kanskje kan hjelpe deg å sortere tankene. Du er halvveis, og en 3årig bachelorutdanning innen helsefag kan man bruke til så mangt! Du kan ta alle etterutdannelsene som blir tilbudt til sykepleiere, du kan studere familieterapi, psykiatri, administrasjon feks og kanskje heller få jobb på familievernkontor, NAV osv. Det er faktisk mange muligheter for sykepleiere...så mitt råd er: tenkt deg godt om før du slutter. Men igjen; om du ikke an tenke deg å jobbe med mennesker i det hele tatt blir saken en annen:) det er ikke noe godt å ha det sånn som du har det nå....lykke til, det ordner seg alltid til slutt- husk på det:)

[AnonymBruker]

Enklere å gi råd hvis du sier hva det er ved sykepleien du hater sånn. Stell, gamle mennesker, etc.

Anonym poster: c392b63042f6e47fccdab2da7bcd02bb

[AnonymBruker]

Håper du ikke ser på dette innlegget som "stalkete", men var det deg som skrev om at du mistrivdes voldsomt i praksis for noen uker siden?

Jeg husker det så godt fordi jeg var i akkurat samme situasjon selv. Var faktisk enda yngre enn deg, hadde valgt et studium som ble et mareritt fra enda til annen. Jeg fullførte. Og angret hver eneste dag. (Under jobbsøking er det faktisk enda verre å ha en totalt irrelevant utdannelse enn ingen utdannelse, jeg merker potensielle arbeidsgivere blir skeptiske).

Du er halvveis nå. Jo lengre tid som går, jo mer "bortkastet" blir det å slutte. Med det mener jeg at du bør ta et valg ganske snart. Og det du bør tenke på. er jo arbeidslivet. Livet etter studiene, livet i jobb. Hvis det "bare" er studiene du mistrives med, men hadde vært overbevist om at du ville trivdes kjempegodt i jobb, hadde jeg nok rådet deg til å bite tenna sammen og fullføre. Men nå virker det ikke som du har veldig lyst til å jobbe innenfor helsefag heller. Hvis du heller ikke kan se for deg noen videreutdanning?

Livet med helt feil utdanning er vanskelig. Men du er ennå ung. UNG. Snakk med studieveileder, praksisveileder eller andre. Og gjør det snart.

Anonym poster: 6f1dc92cede9cfce2355e9bd290e894b

[Gjest]

Haste? Det å få en utdanning "fortest" mulig er en merkelig basill mange er bitt av. Om man ikke vet hva man vil, så vet man ikke. Du har prøvd noe, men fant ut at det ikke var noe for deg Da slutter du! Les litt rundt på nettet, ta en veiledningstime; kanskje finner du noe du kunne tenke deg som du aldri har tenkt på før!

Haster gjør det i alle fall ikke! Bare finn noe du liker

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg ville jeg brukt det neste halvåret på å forbedre karakterer fra vgs, og så søke på noe annet:)

Anonym poster: 38c6a83962cdb0f621d15800d4cf3909

[Genesis]

Jeg har gjort noe veldig, veldig feil. Jeg begynner å bli syk av dette, men tanken på å slutte gjør meg engstelig, urolig, og deprimert.

Jeg er relativt flink på skolen (snitt fra vgs på rundt 4,5), men jeg er ikke en flittig student. Jeg liker ikke studenttilværelsen så godt. Jeg misliker f.eks fremlegg og fremføringer svært mye, og hele tiden f.o.m oppgaven blir utlevert til den skal fremføres har jeg det ikke bra i det hele tatt.

Men det var ikke dette jeg skulle fokusere på nå. Feilen jeg har gjort er å begynne på en utdanning uten å tenke, og uten å vite hva jeg gikk til. Jeg var så opptatt av å "finne meg selv" og å få startet på en utdanning at jeg rett og slett bare begynte på noe. Dette "noe" var sykepleie. Merket fort at det ikke var for meg i det hele tatt. Men jeg fullførte 1. året (som var et helvetes hat for meg). Da jeg var ferdig med 1. året visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre (evt hvilken utdanning jeg skulle begynne på, for jeg vil ha en utdanning). "Jeg kan ikke slutte-jeg kan ikke ha slitt meg gjennom et helt år, og så er det helt bortkastet" tenkte jeg. Dette resulterte i at jeg bare fortsette på 2. året. Nå har et halvt år til godt, og jeg er halvveis i studiet som jeg misliker på alle måter.: Misliker opplegget, misliker læremetodene, misliker de jævlig dårlige foreleserne og misliker praksisen. (Har vært på sykehjem og i hjemmesykepleien hittil).

I tillegg så bruker jeg 1t 45min i reisevei hver vei. Og dette er med togbytte pluss å gå lange strekninger til togstasjon. Sliter meg helt ut.

Hvem ville utsatt seg selv for dette? Dere hadde ikke gjort det? Hvorfor sluttet jeg ikke med en gang? HVORFOR BEGYNTE JEG? Sykepleie er ingenting for meg! Ikke liker jeg å pleie andre og gi omsorg, og ikke fordrar jeg syke mennesker. Men nå er jeg 22,5 år gammel, og jeg føler det begynner å haste med å bli ferdig med utdanningen. Alle mine venner på samme alder er ferdig, eller blir ferdig nå til sommeren.

Hva ville dere gjort nå som jeg er HALVVEIS i bachelorutdanningen? Så mye penger og energi jeg har brukt på dette

Tusen takk for alt av meninger, tips og råd!

Anonym poster: 7b2ec98608c63dd10a478384d9ce0ebb

Det er helt greit å slutte. Men jeg vill ihvertfall sjekket opp hvilke masterutdanninger jeg hadde vært kvalifisert til med fullført bachelor i sykepleie. Hvis du er interessert i å jobbe administrativt, med salg av legemidler, helsesøster, så er det også relevante alternativer. Det finnes faktisk sykepleiere i næringslivet også. Evt. kan du som sagt ta master i noe helserelatert, og kanskje få en eller annen konsulentstilling, administrativ stilling på sykehus, eller noe annet.

Når det er sagt. Har du absolutt ikke lyst til å jobbe med noe som har med helse å gjøre, vil jeg råde deg til å slutte fortest mulig. Du er fortsatt ung, og det er faktisk ikke uvanlig å begynne fra scratch når man er i midten av 20-åra. Det er det heldige mindretallet forunt, å vite akkurat hva man vil bli etter vgs. (for ikke å snakke om å ha karakterer til det).

[spørsmålstegnet]

Du har brukt et halvannet år. Jeg brukte et år på et studie som kosta meg 90 000 kroner. I tillegg til å leve ved siden av. Dvs at du har brukt 6 måneder lengre enn meg, men samtidig spart masse penger!! Samme hvor gammel du er, så kan du gjøre hva du vil. Ta deg et friår og tenk, eller hopp på noe annet. Noe jeg alltid angrer på er å dra å se mere av verden, og lært meg forskjellige språk. Det er enda ikke forsent for meg heller, men jeg har ihvertfall endelig funnet ut hva jeg vil bli

[Belima]

Hva tenker TS etter å ha fått alle disse svarene og rådene?

Hadde vært hygglig om du fortalte alle oss som har prøvd å gi deg gode råd om hva du nå tenker.

Dessverre så er det veldig ofte at noen starter en tråd og aldri kommer inn og forteller om dette har vært til noen hjelp.

[AnonymBruker]

Blir du stressa over å ha brukt 1,5 år på en utdanning for så å gi den opp? Hvorfor det? Det første året gir 2 ekstrapoeng neste gang du søker, så etter min mening har du kun "kastet bort" det siste halvåret. Dessuten kan du alltids skrive på cv-en at du har en halv bachelorgrad i det du har studert til nå.

Det er helt normalt at studenter endrer retning underveis. Halvparten av mine venninner har bachelorgrader de til dels angrer på, eller ikke får brukt. Det er verre enn å trekke seg halvveis, og finne noe nytt.

Jeg var nesten 23 år da jeg begynte på min utdanning, og har planer om å ta master. Angrer ikke et sekund på at jeg ikke "rushet" avgjørelsen. Jeg studerer av interesse, og får gode karakterer. At du stresser over å være 22,5 år forteller meg bare at du kanskje ikke er så moden ennå, men slapp av, for det viktigste er hva du ender opp som, ikke når du endte opp med det.

Anonym poster: b37111178d27b8e8dc95838b92160dc7