Gjest Lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #1 Skrevet 3. januar 2013 Skjer det ofte? Hva er sannsynlighet at forholdet reddes?
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #2 Skrevet 3. januar 2013 For min del var det dødt når det var dødt og ingenting hjalp,hverken jobbe med forholdet eller parterapi. Anonym poster: 8be65eeea7f2c0b5fb173ad7b98b8677
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #3 Skrevet 3. januar 2013 Dette lurer jeg også på.............. Har vært sammen med mannen min i ca 20 år og følelsene har vært litt opp og ned i denne lange perioden, selvfølgelig. Det siste halve året kjenner jeg denne mer "vennefølelsen" enn "kjærestefølelsen" og liker ikke utviklingen. Jeg kan ikke tenke meg noen annen, ønsker ikke å gå fra han og er utrolig glad i han. Vi har det utrolig hyggelig og morsomt sammen, krangler sjelden, men kjæreste og lystfølelsen er HELT borte og har vært borte en stund nå. Hva gjør man? Anonym poster: 165a8fce3d9f38e65665d048cb286001
Gjest lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #4 Skrevet 3. januar 2013 For min del var det dødt når det var dødt og ingenting hjalp,hverken jobbe med forholdet eller parterapi. Anonym poster: 8be65eeea7f2c0b5fb173ad7b98b8677 Kan jeg spørre deg hva som gjore at dine følelser døde?
Gjest Lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #5 Skrevet 3. januar 2013 Dette lurer jeg også på.............. Har vært sammen med mannen min i ca 20 år og følelsene har vært litt opp og ned i denne lange perioden, selvfølgelig. Det siste halve året kjenner jeg denne mer "vennefølelsen" enn "kjærestefølelsen" og liker ikke utviklingen. Jeg kan ikke tenke meg noen annen, ønsker ikke å gå fra han og er utrolig glad i han. Vi har det utrolig hyggelig og morsomt sammen, krangler sjelden, men kjæreste og lystfølelsen er HELT borte og har vært borte en stund nå. Hva gjør man? Anonym poster: 165a8fce3d9f38e65665d048cb286001 har du prøvd å overraske han og deg selv? forutsette noe nytt? eller en helg bare dere to?
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #6 Skrevet 3. januar 2013 jo, for meg gikk det over, men det tok ca to år. Fikk følelsene tilbake, og er veldig glad for at jeg ikke gav opp. Har jobbet en del med forholdet da,og hadde ikke klart det uten å ha han med på det løpet. Men mye har jeg bært helt alene, og det har vært tungt. Ikke gi opp. Lykke til Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa 1
Gjest lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #7 Skrevet 3. januar 2013 jo, for meg gikk det over, men det tok ca to år. Fikk følelsene tilbake, og er veldig glad for at jeg ikke gav opp. Har jobbet en del med forholdet da,og hadde ikke klart det uten å ha han med på det løpet. Men mye har jeg bært helt alene, og det har vært tungt. Ikke gi opp. Lykke til Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa Er veldig glad å lese dett :-) Hva har du gjort for å fikse det? Hva gjore han for å hjelpe?
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #8 Skrevet 3. januar 2013 n,Kan jeg spørre deg hva som gjore at dine følelser døde? Det var vel egentlig ikke noe spesielt som gjorde det,vi var veldig forskjellige som personer.Begynte vel gjerne med at jeg mistet totalt respekten for han,hvorfor vet jeg ikke,vi snakket fryktelig lite sammen og var uenige om det meste.Vi gikk vel også muligens i småbarns fellen og begge slet med sykdom,i tillegg hadde vi veldig dårlig økonomi.Følelsene forsvant vel gradvis fra min side,på slutten ble jeg rett og slett kvalm bare av tanken på at han skulle komme nær meg.Vi prøvde så godt vi kunne å redde ekteskapet for barnas del,men så lenge mine følelser var helt døde så gikk ikke det.I dag har vi det veldig fint alle sammen,eneste jeg angre på er at jeg ikke ga opp tidligere. Anonym poster: 8be65eeea7f2c0b5fb173ad7b98b8677
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #9 Skrevet 3. januar 2013 Er veldig glad å lese dett :-) Hva har du gjort for å fikse det? Hva gjore han for å hjelpe? Vi gikk til familierådgivingskontoret. Og så fulgte vi opp hjemme de "oppgavene" eller rådene vi fikk der. og så ble barna eldre, og vi ble flinkere å prioritere oss selv og parforholdet. Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa
Gjest Lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #10 Skrevet 3. januar 2013 Det var vel egentlig ikke noe spesielt som gjorde det,vi var veldig forskjellige som personer.Begynte vel gjerne med at jeg mistet totalt respekten for han,hvorfor vet jeg ikke,vi snakket fryktelig lite sammen og var uenige om det meste.Vi gikk vel også muligens i småbarns fellen og begge slet med sykdom,i tillegg hadde vi veldig dårlig økonomi.Følelsene forsvant vel gradvis fra min side,på slutten ble jeg rett og slett kvalm bare av tanken på at han skulle komme nær meg.Vi prøvde så godt vi kunne å redde ekteskapet for barnas del,men så lenge mine følelser var helt døde så gikk ikke det.I dag har vi det veldig fint alle sammen,eneste jeg angre på er at jeg ikke ga opp tidligere. Anonym poster: 8be65eeea7f2c0b5fb173ad7b98b8677 Ga du bekjed til ham når det var for seint for deg eller prøvde du å snakke om dine følelser for ham fortløpende ?
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #11 Skrevet 3. januar 2013 Er veldig glad å lese dett :-) Hva har du gjort for å fikse det? Hva gjore han for å hjelpe? Ja, forresten: jeg har lest litteratur om parforhold og jobbet med mine egne følelser, og kjent etter hva jeg trenger i livet, hvem jeg er og sånn. Dette har jeg bært alene. I tillegg til den jobben vi har gjort sammen. Og så har jeg blitt myyyye tydeligere overfor ham, om hva jeg forventer og trenger, og så har jeg krevd at han skal være tydeligere. Vi har jobbet mye med kommunikasjon. Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #12 Skrevet 3. januar 2013 Ga du bekjed til ham når det var for seint for deg eller prøvde du å snakke om dine følelser for ham fortløpende ? Prøvde gang på gang å si det til han,sa det veldig direkte også,men han skjønte nok ikke alvoret,og når han skjønte alvoret var det for seint. Anonym poster: 8be65eeea7f2c0b5fb173ad7b98b8677
Gjest lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #13 Skrevet 3. januar 2013 Ja, forresten: jeg har lest litteratur om parforhold og jobbet med mine egne følelser, og kjent etter hva jeg trenger i livet, hvem jeg er og sånn. Dette har jeg bært alene. I tillegg til den jobben vi har gjort sammen. Og så har jeg blitt myyyye tydeligere overfor ham, om hva jeg forventer og trenger, og så har jeg krevd at han skal være tydeligere. Vi har jobbet mye med kommunikasjon. Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa Jeg liker happy ending story :-) og beundrer de som ikke gi opp..... Dere fortjener å være lykkelige !
Gjest Lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #14 Skrevet 3. januar 2013 Prøvde gang på gang å si det til han,sa det veldig direkte også,men han skjønte nok ikke alvoret,og når han skjønte alvoret var det for seint. Anonym poster: 8be65eeea7f2c0b5fb173ad7b98b8677 I alle fall fikk han noe sjanse :-)
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #15 Skrevet 3. januar 2013 Jeg liker happy ending story :-) og beundrer de som ikke gi opp..... Dere fortjener å være lykkelige ! Takk. Er veldig glad og takknemlig for at jeg ikke gav opp, det føles så godt. Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa 1
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #16 Skrevet 3. januar 2013 Jeg liker happy ending story :-) og beundrer de som ikke gi opp..... Dere fortjener å være lykkelige ! Men det er vel ikke en dans på roser for alltid. 20 år sammen, og noen humper og noen grøfter, og flere kommer det vel. Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa
Havbris Skrevet 3. januar 2013 #17 Skrevet 3. januar 2013 Vårt 22 år gamle forhold var i en periode i en tørke, både seksuelt og emosjonelt. Vi fungerte godt som partnere men nærheten og intimiteten av ikke slik vi ønsket. En samlivskrise gjorde at vi begge to tok grundig tak. Jeg endret mye hos meg selv og det samme gjorde han. Det førte til en nærmest ny kommunikasjon og nærhet hos oss, og i dag har vi det utrolig godt. Vi gjorde en innsats fordi vi ikke ønsket et brudd, og det gikk bra. Nå er ungene voksne, og vi har en annen frihet til å prioritere oss. 1
Gjest Lurekvine Skrevet 3. januar 2013 #18 Skrevet 3. januar 2013 Vårt 22 år gamle forhold var i en periode i en tørke, både seksuelt og emosjonelt. Vi fungerte godt som partnere men nærheten og intimiteten av ikke slik vi ønsket. En samlivskrise gjorde at vi begge to tok grundig tak. Jeg endret mye hos meg selv og det samme gjorde han. Det førte til en nærmest ny kommunikasjon og nærhet hos oss, og i dag har vi det utrolig godt. Vi gjorde en innsats fordi vi ikke ønsket et brudd, og det gikk bra. Nå er ungene voksne, og vi har en annen frihet til å prioritere oss. Begge to var med på det derfor dere klarte det. Man må være to for å rede et ekteskap dessverre ! Om det er bare en som jobber for det virker det ikke! Har noen noe tips for å vine tilbake oppmerksomheten til noen som prøver ikke en gang!
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2013 #19 Skrevet 4. januar 2013 Begge to var med på det derfor dere klarte det. Man må være to for å rede et ekteskap dessverre ! Om det er bare en som jobber for det virker det ikke! Har noen noe tips for å vine tilbake oppmerksomheten til noen som prøver ikke en gang! Klarte til slutt å nå inn til ham, og da først ble han med på løpet. Måtte "kle meg naken", det vil si åpne meg helt og være dønn ærlig på følelsene mine, men det måtte skje når han var mottakelig. Dette krevde enormt av meg, men klarte det, og det førte til at han ble med på løpet. Anonym poster: d4c7b3aca67de7a3bcc433efdf1e9cfa
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå