Hvordan unngår man matkresne og bortskjemte barn?

[Gjest Ashley_Johanna]

Litt inspirert av en annen tråd her som jeg ikke vil kuppe..

Jeg har en haug med nevøer og nieser (4-13 år), og SAMTLIGE av dem har mange sære krav og preferanser til middag. Uansett hva som blir servert, så må man steke pølser eller kjøttdeig ved siden av. En av de spiser BARE kjøttdeig og popkorn, en annen spiser bare bacon eller pølser til middag. Hvis du gjøre den feilen å ta på ketsjup på pølsa er dagen ødelagt og de begynner å hyle. Jeg var litt sånn selv også, og syns det er dumt i dag da jeg måtte lære meg selv å få gode matvaner (lærte meg å lage og spise fisk feks, istedet for å spise pølse til middag fem ganger i uka...) og spise det som blir servert. Har oppdaget mye god mat siden jeg flyttet hjemmefra for ti år siden:)

Fram til jeg fikk barn selv så har jeg vært litt i sjokk over at det går ann å oppføre seg sånn. Barn oppførte seg ikke sånn for 100 år siden? Ser for meg en liten gutt ved middagsbordet i husmannsstua: "Jeg liiiiker ikke havresuppe!!" Yeah right. Eller i steinalderhulen? "Jeg liiiker ikke sabeltiger, jeg vil ha ekorn!!"

Det virker som om mange foreldre tror at hvis man smaker på noe en gang og ikke liker det, så er det permanent. Da blir det ikke servert igjen, all mat som man ikke liker første gangen bllr aldri servert igjen. Men sånn er det ikke. Smaker man på noe mange nok ganger, begynner man å like det. Det er vitenskapelig bevist.

Derfor har jeg, siden datteren min ble født, aldri tenkt på hva hun liker eller ikke liker når jeg lager mat. Er det noe hun ikke liker, så får hun ikke noe annet istedet. Og jeg slutter heller ikke å servere det. Hittil har det gått supert, hun spiser det aller meste hun får servert i motsetning til sine kusiner og fettere. Men jeg er så nervøs for at hun plutselig skal slå seg vrang og kreve pølser til middag hver dag hun også. Hun er jo fortsatt bare 20 mnd, "alt" kan skje.

Hva har dere gjort, som har fungert?

[Gjest Pat]

Du må ihvertfall regne med at hun får en periode i 3-4-årsalderen hvor hun plutselig ikke liker omtrent noen ting - en sånn periode har de fleste. Da er det lurt å ikke lage masse styr rundt dette, men bare fortsette å servere det man pleier og evt lage ekstra mye grønnsaker som barnet liker. Jeg tror mange barn ikke kommer seg ut av denne kresen-fasen pga alt oppstyret som foreldrene lager rundt den.

[AnonymBruker]

Det er godt å høre at noen foreldre har hodet skrudd på riktig vei.

Vokste selv opp i et hjem med mange søsken og dårlig råd, vi klaget sjeldent etter passert trassalder ihvertfall, vi ble mett. Og jeg spiser alt idag.

Anonym poster: 1622cd07fee25e7cd52fe967f4fe0c90

[Gjest Gjest]

Du må ihvertfall regne med at hun får en periode i 3-4-årsalderen hvor hun plutselig ikke liker omtrent noen ting - en sånn periode har de fleste. Da er det lurt å ikke lage masse styr rundt dette, men bare fortsette å servere det man pleier og evt lage ekstra mye grønnsaker som barnet liker. Jeg tror mange barn ikke kommer seg ut av denne kresen-fasen pga alt oppstyret som foreldrene lager rundt den.

Jeg husker den perioden, ja. Sønnen min gikk fra å spise sursild til å ikke like noe på noen få uker og pirket veldig mye i maten og var kjempeskeptisk til alt han hadde likt før. Dette ble oversett så godt det lot seg gjøre. Etter et halv års tid var han "normal" igjen.

[Timseh]

Mitt barn har faktisk aldri smakt pølse. Vi spiser fisk minst 3 ganger i uken og han elsker det, han elsker sylteagurk, oliven, grønnsaker, reker og annen sjømat osv. Han spiser fisk på skiven, men så klart annet pålegg også. Da vi var i bursdag fikk han smake "voksenmaten" med meg som var gryterett. Det kastet han i seg, mens de andre barna spiste pølser. Nå er han bare 14 mnd, så det kan jo forandre seg.

[NewYorkNewYork]

Har ikke egne barn selv, ennå, men vet godt hvordan det ble gjort hjemme hos oss. "Jeg liker ikke" var ikke tillatt ved matbordet, man måtte forsyne seg av alt og man måtte spise opp det man hadde forsynt seg med. Men man måtte ikke forsyne seg like mye av alt. Jeg var ikke spesielt glad i rosenkål, så jeg trengte ikke spise mer enn et par stykker av dem, f.eks. Resultatet er at både jeg og min bror spiser alt. Det er absolutt ingen ting jeg syns er flauere enn voksne mennesker som ikke kan spise den maten de får servert når de er gjester fordi de ikke liker den.

[Gjest tarandus]

Jeg blir direkte kvalm av alle de bortskjemte drittungene som foreldrene føyer i ett og alt...

Jeg fikk alltid beskjed om at jeg fikk spise det som ble servert, ellers måtte jeg gå sulten til kveldsmat. Det var brutalt, men jeg er i dag takknemlig for den oppdragelsen. Var det noe jeg virkelig ikke likte (som f.eks. sterk mat) lagde mamma alltid litt mildere versjon til oss ungene, men vi måtte likevel spise. Og spiste vi ikke opp grønnsakene våre fikk vi ikke dessert de dagene vi hadde det.

[skruf]

Jeg har to jenter, den ene er nesten altspisende (ikke glad i pizza, taco og hamburger) og den andre er kresen. Begge to har fått samme mat og rutiner.. Hun som er kresen var altspisende frem til hun var en 4-5 år og hadde endel venninner i barnehagen som hylte om at fisk og poteter var fælt, og mi tok selvfølgelig etter......Hun spiser fortsatt ikke ren fisk, men heldigvis så spiser hun fiskemat. Og det har blitt litt bedre med årene.

Likevel så slipper ikke hun som er kresen unna, jeg serverer bare 1 type middag, liker hun det ikke så får hun spise potetene (heldigvis så begynte hun å like enkelte grønnsaker og poteter igjen). Hun får heller ikke klage over maten, jeg har aldri akseptert at det er lov å si at mat er ekkelt og grining over mat som ikke blir likt.

Jeg takler virkelig ikke sånn dill og dall med unger, og unger som griner over at de ikke får ønskekost til ethvert måltid.

[Harlekin]

I prinsippet er jeg helt enig med hovedinnlegget og resten her inne. Men jeg har selv måttet fire på krav og prinsipper, for mitt barn fungerer ikke helt som "vanlige" barn i matveien. Hun er tynn og spiser svært lite, har gjort det hele tiden. Jeg har prøvd alt, å være streng også, men det resulterer i at hun går altfor lenge uten mat, og det er rett og slett ikke forsvarlig hvis jeg hele tiden skulle nekte henne mat dersom hun ikke vil spise det som blir servert. Jeg må bare håpe hun får et normalt spisebehov etterhvert.

[Gjest navnelapp]

Eg har alltid gitt barna mine det vi har spist, og eg har aldri "sjekka" om dei likte det. Enkelte mødre sit jo omtrent og følgjer med kvar centimeter av rørsla barnet gjer for å føre maten til munnen, for å sjekke at alt er bra, at ingenting er feil og at alt glir ned slik det skal. Bortsett frå små blikk for å spotte kveling så har barna mine fått styre med maten i fred, ingenting har blitt kommentert og praten har gått rundt bordet. Dei har alltid blitt oppfordra til å smake på alt, og i den skeptiske fasen hendte det at eg serverte "pinglesuppe", altså t.d. minestrone som var køyrt glatt med stavmiksar for å fjerne løkbitane, som var det vanskelegaste for dei. (Ofte går det nemleg meir på konsistens enn på smak.) Ein familie eg kjenner serverte den eine guten kalde pølser utan tupp i fleire år, det hadde vore uaktuelt her i huset, ja.

Greia trur eg er å ikkje lage matbordet til ein kamparena. Styrer ein for mykje med maten (og andre ting...), pressar på at barna skal spise meir, utviser lite respekt for at barnet set sine eigne grenser osv, så risikerer ein at det oppstår ein situasjon der barnet brukar maten som eit kontrollmiddel, som eit område der dei kan seie nei.

Dei barna eg har møtt som har vore særast på mat er dei barna som har ekstremt kontrollerande mødre, som har eit intenst behov for å styre alle livets forhold for barnet. Då blir maten og det som skal inn i munnen eit område der barnet kan "statuere eit eksempel", ta tilbake kontrollen over livet sitt, så og seie. Det trur eg er lurt å unngå.

[Gjest navnelapp]

Eit triks for småspiste barn er å ha sunne snacks, som cherrytomatar, sukkererter, ostepinnar eller snacksgulrøtter (eller berre oppkutta gulrotpinnar, skylte, av ein eller annan grunn, for mine barn) tilfeldig ståande på benken eller på bordet der dei held på med lekser. Då et dei det, gjerne medan dei held på med andre ting, og eg har ei bekymring mindre.

[Harlekin]

Alt godt: Det var sikkert ikke myntet på meg, men jeg føler for å presisere at jeg slett ikke er kontrollerende. Tvert i mot er jeg veldig avslappet

[AnonymBruker]

Jeg har lest uhorvelig mye om barn og mat, har alltid laget mat fra bunn til han med forskjellige sauser, grønnsaker, fisk, kylling, forskjellig kjøtt, you name it. Han var skikkelig matglad og spiste absolutt alt han ble servert til han var halvannet. Da stoppet det. Og her snakker vi om en gutt som spiste ALT som kom i rekkevidde. Vi har aldri laget spesialmat til han, utenom da han var liten og jeg laget middager til han, han har alltid sittet ved bordet med oss og spist av vår mat. Dette gjør vi fremdeles. Men han nekter å spise, nekter å smake eller noe. Så jeg satser på at det bare er denne perioden noen må gjennom. Dessuten må vi vente til han har litt bedre språk slik at vi kan snakke mer sammen. Vi kommer aldri til å stresse noe særlig med maten, men oppmuntre til smaking. Når han blir eldre blir det smakeplikt. Så får vi se. Jeg håper at han snart vil sitte med middagsbordet og spise framfor å si neineineinei!

Anonym poster: b0dcf7eee9f7f2d761fdc0f7b96700bb

[Gjest navnelapp]

Alt godt: Det var sikkert ikke myntet på meg, men jeg føler for å presisere at jeg slett ikke er kontrollerende. Tvert i mot er jeg veldig avslappet

Nei, som eg sa handla dette om barn eg har møtt. Eg har vel neppe møtt deg og dine barn.

[Harlekin]

Nei, som eg sa handla dette om barn eg har møtt. Eg har vel neppe møtt deg og dine barn.

Jeg skrev innlegget mitt, for jeg føler jeg ofte at jeg blir uglesett av andre ift. jenten min sine matvaner. Men de har ikke sett hvordan hverdagen min er.

[Lilypond]

Ser denne debatten dukker opp med jevne mellomrom, og jeg har et spørsmål til dere som blir frustrert over små og store som ikke spiser visse typer mat:

Hva mener dere om sterk mat?

Selv er jeg vokst opp i et hjem med lite variasjon i matveien og har selv lært meg å like det aller meste i voksen alder. Unntaket er likevel sterk mat, som jeg blir fysisk dårlig av å spise. Og da snakker vi ikke stort mer enn medium tacosaus.

Mener der sterk mat er noe man bør lære å like på samme måte som torsk og rosenkål?

[ViljaH]

Jeg mener det er viktig at foreldrene er gode rollemodeller ift hva de spiser og snakker om mat. Og så bør man ha noen gjennomtenkte regler. I all hovedsak bør foreldre forstå at for små barn som begynner løsrivingsprosessen til individualitet, så er MAT fremste kamparena, det er hvor barnet kan bestemme noe og utøve kontroll - hva det selv putter i munnen. Derfor er det klokt å ikke legge seg i skyttergraven når et er måltid. I hovedsak har vi tre regler: foreldrene bestemmer hva barnet får spise, barnet bestemmer hvor mye det skal spise, barnet må sitte ved bordet hele måltidet (normale måltider, ikke kjempelange middager).

Så jeg tar på alt av kjøtt/fisk/grønnsaker på fatet, barnet velger hva det spiser. Innimellom kommer "jeg liker ikke gulerot!" og knerten vil ikke ha den på fatet. Da insisterer jeg på at den skal være der, han kan velge om han vil spise den, mamma liker gulerot kjempegodt. Så blir den liggende, iblandt spist. Han sier iblandt "jeg er ferdig!" og vil gå. Vi gjør ikke noe vesen av det, sier ok og prater videre med ham. Fordi han må sitte, begynner han ofte å spise litt igjen. Så vi har mye avvæpnende adferd på oss, når han gjør utfall og prøver å dra igang en konflikt hvor han kan hevde kontroll. Vi vurderer om vi etterhvert skal innføre smakeplikt. Synes det går greit uten så langt. Hadde aldri akseptert at barnet kun spiste pølse, lager ikke alternativ middag her. Aldri.

[ViljaH]

Ser denne debatten dukker opp med jevne mellomrom, og jeg har et spørsmål til dere som blir frustrert over små og store som ikke spiser visse typer mat:

Hva mener dere om sterk mat?

Selv er jeg vokst opp i et hjem med lite variasjon i matveien og har selv lært meg å like det aller meste i voksen alder. Unntaket er likevel sterk mat, som jeg blir fysisk dårlig av å spise. Og da snakker vi ikke stort mer enn medium tacosaus.

Mener der sterk mat er noe man bør lære å like på samme måte som torsk og rosenkål?

Nei, er forsiktig med chili osv da det er hardt for små mager. Min sønn har alltid likt mat med mye smak likevel, mye barnemat på glass har lite smak. Som baby likte han godt min thai suppe med mye tomat, kokosmelk, koriander osv.

[AnonymBruker]

Å få dem til å spise mat de ikke liker blir bare dumt ..

Anonym poster: 4229bcd78b8ab38bf60acf9a6699b43a

[Gjest Ashley_Johanna]

Smarte tips her... gjør det litt ubevisst allerede,dette med å ikke gjøre mat til en stor greie. Jeg lager sunne middager, så kan hun selv velge hvor mye hun skal spise av den. prøver å la være å kommentere/ snakke så mye om maten mens vi spiser men heller snakke om andre ting.

Jeg trodde før jeg fikk barn, og det har vist seg at det er sånn, at jeg er ikke en ettergivende dikkedikkemamma.... Jeg kommer aldri til å steke pølser ved siden av middagen til resten av familien. Eller la hun få viljen sin ved å sutre på andre områder.

Ang sterk mat, så er det vel ikke så mange som insisterer på det av etniske nordmenn. jeg har chili i maten noen ganger, men hadde ikke hatt det dersom datteren min hadde reagert på det. da handler det jo mer om smerte enn om smak...selv om for de fleste er det også en tilvenning. kan se for meg at det hadde blitt et problem i feks India da:)

ps. det som Alt godt sa om at matbordet blir en kamparena når mødrene er for fokuserte på ungene kan nok stemme. det hørtes i hvert fall ut som mine svigerinner, de skal passe på og bestemme alt. Og ungene deres...vel, det skrev jeg om i første innlegg.