Ungdom med psykiske problem - trenger råd!

[Gjest Gertha]

Min datter er 17 år og bor hos meg, og er kun sporadisk hos sin far. Vi har vært skilt i 12 år, og samvær var tidligere fast, mens det nå er litt etter humøret til min datter.

Hun har eget rom og med et lite tilhørende rom som hun bruker som stue. Tidligere var jeg mye strengere på renhold og orden, men nå må hun ta ansvar selv. I perioder er det greit nok, mens i andre perioder er det helt kaotisk med et sammensurium av skitne klær, våte håndklær og søppel. Det er i grunnen ikke alltid sammenheng mellom dårlige perioder og rot, eller at hun er flink å holde orden når hun er frisk.

Faktum er at jeg føler at jeg ikke kan si noe til henne om hverken skulk, rydding, ansvar for eget pengeforbruk osv uten at hun blir rasende og enten stikker til faren (og etterlater feks et bomba hus) eller at hun blir trist og lei og vil ikke snakke med meg. I hennes verden slipper hun å ta ansvar for noe som helst, og jeg skal ordne ut alt for henne. Så klart kan jeg det om hun er direkte dårlig, men enkelte ganger føler jeg at hun utnytter meg. Ergo har jeg i perioder tatt på henne med silkehansker og vært redd for å si/kreve for mye.

Hun går jevnlig til psykolog og føler hun får hjelp der. Meg vil hun ikke prate om dette, hverken på generelt grunnlag eller om faktiske hendelser.

Har noen erfaring med ungdom/unge voksne som har psykiske problem? Hva kan vi som foreldre gjør, hvilke krav bør/kan vi stille, hva bør vi ikke gjøre osv.

Hilsen fortvilet mamma

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan reglene for dette er, men har du mulighet til å snakke med psykologen hennes? Denne kan kanskje gi råd om hvordan du bør legge frem problemene dine.

Anonym poster: db2a7855f1f0ebb0365fa4eab5b2bb68

[Gjest meh]

Jeg mener da at hun burde bo mesteparten av tiden der hun trives best, som i følge hva du skriver helt åpenbart er hos faren.

[Gjest Gertha]

Jeg mener da at hun burde bo mesteparten av tiden der hun trives best, som i følge hva du skriver helt åpenbart er hos faren.

Hun er mer på "besøk" hos han, og slipper å forholde seg til rydding, vasking og å ta del i husarbeidet resten av familien der er med på. I tillegg betaler han bidrag slik at alle krangler om feks ny jakke hun bare MÅ ha, taes med meg, og aldri med far. Hun har i alle år fått velge hvor hun vil bo og når, og det er bare når det er konflikter hun "flykter" til faren noen dager/en ukes tid. Hun er forøvrig velkommen hos faren og vet hun kan bo der, men det velger hun altså ikke.

[Chloe-]

Jeg ser ikke hvordan hun har et psykisk problem? For me er dette bare et noe ekstremt ungdomsopprør. Pass på så ikke dette blir en unnskyldning for å aldri ta i et tak!

[Gjest Gertha]

Jeg ser ikke hvordan hun har et psykisk problem? For me er dette bare et noe ekstremt ungdomsopprør. Pass på så ikke dette blir en unnskyldning for å aldri ta i et tak!

Hun har fått hjelp via BUP til (i perioder) samtaler med psykolog ukentlig. Dette pga depresjoner og tanker om ikke å leve lengre....

[marielle171]

Jeg synes forslaget om å snakke med psykologen hennes var bra. Duer kan spørre han hvordan du best kan takle et barn med psykiske problemer. Jeg føler at hun kanskje bruker problemene sine som unnskyldning for at hun bare kan rote og reagere slik somhun vil. Og du tolererer det. Men jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg. Er det mulig å få en samtale sammen med psykologen og datteren din der du ærlig innrømmer ovenfor dattera di at du ikke helt vet hvordan du skal behandle henne og at dere snakker om dette sammen med psykologen? Det kan være enklere å snakke om slikt hvis det er en tredje part tilstede.

Endret 2. januar 2013 av marielle171

[AnonymBruker]

Jeg har en nå 17-åring som gikk til psykolog med samme typer tanker, og som hadde liknende oppførsel hver gang han ble konfrontert med ting han syntes var kritisk og ubehagelig. Han hadde også en mor han kunne "stikke av til" når han ble sint på meg, han skulket, hadde et pengebruk som var på trynet (som ble supplert ved å stjele penger hjemme) osv.

Først og fremst når det gjelder psykologen hans så kunne jeg ikke komme i kontakt med vedkommende. Da jeg ringte for å prate med psykologen fikk jeg beskjed om at pga. alderen hans kunne de ikke en gang bekrefte at han gikk til psykolog der (jeg hadde ikke rett til noen som helst form for innsyn). Jeg visste hvem han gikk til, og hvor ofte, men det hjalp ikke. Da guttungen en dag endret oppførselen radikalt og begynte å vise tegn til at han kanskje var seriøs når det gjalt selvmord hang jeg må telefonen i timesvis til Bupa før jeg endelig fikk lov til å gi psykologen en bekymringsmelding (jeg visste guttungen skulle dit den dagen).

Det hele gikk så langt at gutten droppet å gå på skolen og begravde seg under dyna i senga. Sov om dagen og var oppe om natta. Jeg var nok for unnvikende i begynnelsen fordi jeg hele tiden følte jeg måtte trå forsikting pga. selvmordstankene og depresjonen, men til slutt konkluderte jeg med at jeg måtte ta noen nødvendige grep.

Vi satt oss ned og jeg informerte ham om at han ikke kunne rote bort ungdomstiden sin på denne måten. Enten ville jeg begynne å ringe rundt for å skaffe ham enda mer hjelp, uansett hva det betydde, eller så kunne vi forsøke å løse det sammen først. Jeg fortalte ham at jeg var helt fortvilet over å se ham slik, at man ikke skulle ha det slik, og at jeg følte at jeg hadde veldig kort tid på å hjelpe ham, fordi han kunne nekte hjelp når han er 18 - så han fikk leve med at jeg satt inn alt jeg hadde nå.

Senere har vi hatt uendelige samtaler hvor jeg forklarer hvorfor jeg reagerer på oppførselen hans. Jeg forklarer hvorfor jeg blir redd når jeg ikke har noe innsyn og han "truer" med selvmord (for det er noen ganger det han gjør - regelrett for å få gjennom viljen sin). Jeg forklarer hvorfor disse "truslene" setter en stopper for et hvert forsøk fra min side på å hjelpe ham (fordi jeg blir redd for å tråkke over) og har sakte men sikkert begynt å styre samtalen vekk fra depresjoner og selvmord som tema, og over på løsningsorientert tenkning. Jeg holder samtalen så ukomplisert som mulig, er veldig konkret, styrer unna "hva vil du egentlig"-tema (han vil ingenting) og "dytter" i retning av "hvordan kan vi løse dette/hva trenger du fra meg/en annen for å løse dette".

Jeg har også snakket mye om (og forklart) hva som forventes av en som snart er voksen når det gjelder ansvar, å si ifra, å ta hensyn osv. Jeg viser hele tiden til dynamikken mellom oss andre i familien (spesieltt oss voksne), eller andre vi kjenner, slik at han f.eks. ikke føler at det bare er han som må "melde fra" når han skal noe, men innser at alle gir beskjed hvis dagligrutinene endres pga. hensyn og for å slippe bekymring.

Vi holder oss ellers til helt vanlige regler som vi har avtalt på forhånd, og når han f.eks. stikker fra et bomba hus så informerer jeg om konsekvensene (trekk i "ukelønn" e.l.) og lar det bli med det. Kjefting tror jeg ikke nytter når de er i det humøret der.

Hver gang han raser avgårde i sinne har jeg rolig forklart hvorfor det ikke leder til noen løsning og hvor vanskelig han gjør samtalen for min del. Når han da skylder på at jeg ikke forstår noe har jeg bedt ham forsøke å forklare for meg hvorfor han blir så sint, hvordan han føler seg urettferdig behandlet og alt det der.

Det har gått sakt, men det har gått. Jeg har fortsatt en gutt som har perioder hvor han skulker og er vanskelig. Da må jeg stå i soveromsdøra hans med armene i kryss til han står opp og forklarer meg hvorfor han ikke skal gå. Hvis han er syk skal han til legen og skaffe legemelding. Hvis han bare er uggen skal han prøve å dra og se om det blir bedre. Jeg krangler ikke, kjefter ikke og forsøker å ikke gi dårlig samvittighet - jeg bare krever at han forklarer seg som en voksen, at han gjør en ordentlig vurdering han kan begrunne og at han sier ifra til meg (ikke bare blir liggende og sove).

Nå er det ikke sagt at dette er framgangsmåten som passer for ditt barn. Dette er noe jeg har kommet fram til at passer her, for tenåringen som hele tiden drev med ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. Mye av depresjonen hans gikk også på at han føler seg misforstått, som et slags utskudd i familien og at han faktisk ikke får til ting/motgang/gjennomføring. Han skulker fortsatt i ny og ne. Når ting blir for vanskelig for ham så går han inn i det han kaller "depresjoner", men som for meg virker som en regelrett aversjon mot å ta tak i det som plager ham og forsøke å løse det. Han gjemmer seg i steden. Men jeg har blitt flinkere til å kjenne igjen tegnene og ta tak i det og forsøke å styre ham i retning av løsninger i steden.

F.eks. ble han nylig fly forbanna fordi jeg informerte om at han ikke kunne la være å gjøre en ting han hadde utsatt lenge, men faktisk måtte ta tak i det. Den går ikke bort. Han eksploderte, informerte om at han ikke gadd å høre på dette og gikk på rommet sitt. Jeg ventet til han roet seg ned og gikk inn for å fortelle ham for n'te gang at han snart er voksen, og at han om ett år er selv personlig ansvarlig for slike ting. Jeg informerte også om at jeg heller ikke syntes det var noe kult å måtte ta opp slike ting med ham og at når jeg gjorde det var det kun for å hjelpe og minne på, og hvis han av en eller annen grunn syntes det var vanskelig å ta tak i det så kunne jeg hjelpe ham med det, men da måtte han spørre, så jeg visste at han ville ha min hjelp. Det viste seg at det var "aversjonen" som hadde satt inn igjen og hele greia ble unnagjort ganske fort.

I mitt tilfelle har gutten flyttet nå flyttet inn 100% hos meg. Etter mange måneder konkluderte han med at han egentlig trivdes best med faste rutiner og et regelsett der konsekvenser for handliger er klart definerte (og diskutert og forklart på forhånd). Ikke minst - jeg lytter, så han får sagt sin del (han sier selv at dette er utrolig viktig) uten at noen av oss hisser oss opp og roper til hverandre. Han sier selv at han er mye gladere nå og det blir bekreftet av andre (plus at jeg merker det hjemme). Han har sluttet med selvskading (som han også drev med), blir sjelden ildsint, gjør det mye greiere på skolen og har begynt å tilbringe mer tid med de gamle vennene sine. Jeg har sagt at han når som helst må gå tilbake til psykologen sin dersom han føler at han trenger det, men at jeg gjerne vil at han skal snakke med meg også, og gi meg et innblikk i hvorfor han har det så vanskelig - gjerne gi meg konkret beskjed om hvordan jeg kan hjelpe til med å gjøre det bedre for ham.

Hos oss har det funket. Jeg håper dere finner noe som fungerer for dere også. Du har all min sympati.

Anonym poster: 3be7f4b70885877666c6c0349fb9208f

[altflyter]

Jeg husker godt da jeg var tenåring og slet. Jeg gikk også tilnpsykolog, men følte ikke at det var nok. Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde sagt at de var der for meg, og kanskje fortalte litt om sin ungdomstid så jeg ikke følte meg alene i verden, for det gjorde jeg. Jeg ville tatt henne på alvor og bedt henne be psykologen sin om en utredning

[Gjest Trådstarter]

Jeg har en nå 17-åring som gikk til psykolog med samme typer tanker, og som hadde liknende oppførsel hver gang han ble konfrontert med ting han syntes var kritisk og ubehagelig. Han hadde også en mor han kunne "stikke av til" når han ble sint på meg, han skulket, hadde et pengebruk som var på trynet (som ble supplert ved å stjele penger hjemme) osv.

Først og fremst når det gjelder psykologen hans så kunne jeg ikke komme i kontakt med vedkommende. Da jeg ringte for å prate med psykologen fikk jeg beskjed om at pga. alderen hans kunne de ikke en gang bekrefte at han gikk til psykolog der (jeg hadde ikke rett til noen som helst form for innsyn). Jeg visste hvem han gikk til, og hvor ofte, men det hjalp ikke. Da guttungen en dag endret oppførselen radikalt og begynte å vise tegn til at han kanskje var seriøs når det gjalt selvmord hang jeg må telefonen i timesvis til Bupa før jeg endelig fikk lov til å gi psykologen en bekymringsmelding (jeg visste guttungen skulle dit den dagen).

Det hele gikk så langt at gutten droppet å gå på skolen og begravde seg under dyna i senga. Sov om dagen og var oppe om natta. Jeg var nok for unnvikende i begynnelsen fordi jeg hele tiden følte jeg måtte trå forsikting pga. selvmordstankene og depresjonen, men til slutt konkluderte jeg med at jeg måtte ta noen nødvendige grep.

Vi satt oss ned og jeg informerte ham om at han ikke kunne rote bort ungdomstiden sin på denne måten. Enten ville jeg begynne å ringe rundt for å skaffe ham enda mer hjelp, uansett hva det betydde, eller så kunne vi forsøke å løse det sammen først. Jeg fortalte ham at jeg var helt fortvilet over å se ham slik, at man ikke skulle ha det slik, og at jeg følte at jeg hadde veldig kort tid på å hjelpe ham, fordi han kunne nekte hjelp når han er 18 - så han fikk leve med at jeg satt inn alt jeg hadde nå.

Senere har vi hatt uendelige samtaler hvor jeg forklarer hvorfor jeg reagerer på oppførselen hans. Jeg forklarer hvorfor jeg blir redd når jeg ikke har noe innsyn og han "truer" med selvmord (for det er noen ganger det han gjør - regelrett for å få gjennom viljen sin). Jeg forklarer hvorfor disse "truslene" setter en stopper for et hvert forsøk fra min side på å hjelpe ham (fordi jeg blir redd for å tråkke over) og har sakte men sikkert begynt å styre samtalen vekk fra depresjoner og selvmord som tema, og over på løsningsorientert tenkning. Jeg holder samtalen så ukomplisert som mulig, er veldig konkret, styrer unna "hva vil du egentlig"-tema (han vil ingenting) og "dytter" i retning av "hvordan kan vi løse dette/hva trenger du fra meg/en annen for å løse dette".

Jeg har også snakket mye om (og forklart) hva som forventes av en som snart er voksen når det gjelder ansvar, å si ifra, å ta hensyn osv. Jeg viser hele tiden til dynamikken mellom oss andre i familien (spesieltt oss voksne), eller andre vi kjenner, slik at han f.eks. ikke føler at det bare er han som må "melde fra" når han skal noe, men innser at alle gir beskjed hvis dagligrutinene endres pga. hensyn og for å slippe bekymring.

Vi holder oss ellers til helt vanlige regler som vi har avtalt på forhånd, og når han f.eks. stikker fra et bomba hus så informerer jeg om konsekvensene (trekk i "ukelønn" e.l.) og lar det bli med det. Kjefting tror jeg ikke nytter når de er i det humøret der.

Hver gang han raser avgårde i sinne har jeg rolig forklart hvorfor det ikke leder til noen løsning og hvor vanskelig han gjør samtalen for min del. Når han da skylder på at jeg ikke forstår noe har jeg bedt ham forsøke å forklare for meg hvorfor han blir så sint, hvordan han føler seg urettferdig behandlet og alt det der.

Det har gått sakt, men det har gått. Jeg har fortsatt en gutt som har perioder hvor han skulker og er vanskelig. Da må jeg stå i soveromsdøra hans med armene i kryss til han står opp og forklarer meg hvorfor han ikke skal gå. Hvis han er syk skal han til legen og skaffe legemelding. Hvis han bare er uggen skal han prøve å dra og se om det blir bedre. Jeg krangler ikke, kjefter ikke og forsøker å ikke gi dårlig samvittighet - jeg bare krever at han forklarer seg som en voksen, at han gjør en ordentlig vurdering han kan begrunne og at han sier ifra til meg (ikke bare blir liggende og sove).

Nå er det ikke sagt at dette er framgangsmåten som passer for ditt barn. Dette er noe jeg har kommet fram til at passer her, for tenåringen som hele tiden drev med ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. Mye av depresjonen hans gikk også på at han føler seg misforstått, som et slags utskudd i familien og at han faktisk ikke får til ting/motgang/gjennomføring. Han skulker fortsatt i ny og ne. Når ting blir for vanskelig for ham så går han inn i det han kaller "depresjoner", men som for meg virker som en regelrett aversjon mot å ta tak i det som plager ham og forsøke å løse det. Han gjemmer seg i steden. Men jeg har blitt flinkere til å kjenne igjen tegnene og ta tak i det og forsøke å styre ham i retning av løsninger i steden.

F.eks. ble han nylig fly forbanna fordi jeg informerte om at han ikke kunne la være å gjøre en ting han hadde utsatt lenge, men faktisk måtte ta tak i det. Den går ikke bort. Han eksploderte, informerte om at han ikke gadd å høre på dette og gikk på rommet sitt. Jeg ventet til han roet seg ned og gikk inn for å fortelle ham for n'te gang at han snart er voksen, og at han om ett år er selv personlig ansvarlig for slike ting. Jeg informerte også om at jeg heller ikke syntes det var noe kult å måtte ta opp slike ting med ham og at når jeg gjorde det var det kun for å hjelpe og minne på, og hvis han av en eller annen grunn syntes det var vanskelig å ta tak i det så kunne jeg hjelpe ham med det, men da måtte han spørre, så jeg visste at han ville ha min hjelp. Det viste seg at det var "aversjonen" som hadde satt inn igjen og hele greia ble unnagjort ganske fort.

I mitt tilfelle har gutten flyttet nå flyttet inn 100% hos meg. Etter mange måneder konkluderte han med at han egentlig trivdes best med faste rutiner og et regelsett der konsekvenser for handliger er klart definerte (og diskutert og forklart på forhånd). Ikke minst - jeg lytter, så han får sagt sin del (han sier selv at dette er utrolig viktig) uten at noen av oss hisser oss opp og roper til hverandre. Han sier selv at han er mye gladere nå og det blir bekreftet av andre (plus at jeg merker det hjemme). Han har sluttet med selvskading (som han også drev med), blir sjelden ildsint, gjør det mye greiere på skolen og har begynt å tilbringe mer tid med de gamle vennene sine. Jeg har sagt at han når som helst må gå tilbake til psykologen sin dersom han føler at han trenger det, men at jeg gjerne vil at han skal snakke med meg også, og gi meg et innblikk i hvorfor han har det så vanskelig - gjerne gi meg konkret beskjed om hvordan jeg kan hjelpe til med å gjøre det bedre for ham.

Hos oss har det funket. Jeg håper dere finner noe som fungerer for dere også. Du har all min sympati.

Anonym poster: 3be7f4b70885877666c6c0349fb9208f

Tusen hjertelig takk for langt og utfyllende svar! Jeg føler at du på et sett har beskrevet mitt barn og det vi opplever! Jeg skal lese gjennom svaret ditt flere ganger, og få sortert tanker og følelser! Så får vi sett om vi får legge en slagplan som både jeg, faren og datteren vår kan takle!

Tusen takk igjen