Han vil vente, jeg vil nå......

[AnonymBruker]

Jeg er 22 blir 23 til sommeren han blir 25 snart. Har vært sammen i over 5 år. Jeg ønsker barn. Har planer om å kjøpe leilighet innen dette året er omme, å det klarer vi. Han er ferdig med skole til høsten og kan mest sansynelig velge i jobber, selv har jeg fast jobb i 80% stilling men jobber mye ekstra så blir fort 100%. Jeg ønsker barn. Jeg føler at det ikke er noe som heter "et perfekt tidspunkt" og ønsker å begynne å prøve nå. Kjæresten min har sagt at vi skal ha barn og prøve på det innen jeg er 25 og sa at i desember om ca 1 år vil han og føler seg klar. Det siste jeg ønsker er å få han til å føle seg presset og det gjør jeg nok dessverre ved å prate om baby hele tiden. Har begynt å ta frem gamle bilder av meg selv, viser han bilder av barn osv. Jeg er kjempe fornøyd med at han ønsker barn med meg og for tidligere ville han ikke ha barn i det hele tatt. Men nesten ett år, det er jo sååå lenge! noen i samme situasjon?

Anonym poster: d4f8d455a92df0344f753e3c62d8408a

Anonym poster: 93925a7ee63c42d93948f31af1c3f630

[Athene]

Dersom han vil vente, så venter dere. Maser og hinter du vil det ikke føre noe godt med seg. Ett år er ikke noe i det hele tatt, og dere er jo veldig unge.

Hvorfor ikke bare nyte hverandre som par litt til? Den friheten dere har akkurat nå får dere aldri tilbake.

[Gjest Chin]

Vil han vente, venter dere, ferdig med det. Og for all del, ikke mas!

Da kan godt ett år bli til flere år.

[AnonymBruker]

Du sier noe der men jeg får ikke tanken fra meg, jeg føler meg så klar! Vi har fått reist masse, og gjort det vi har hatt lyst til siden vi ble sammen. Er ennå ung ja, men det kan ta tid før det klaffer om det i det heletatt vil klaffe, også tar det 9 mnd igjen deretter. Er redd for at det ikke vil skje, og at jeg nærmer meg 30 før jeg blir mamma. Ikke at det er noe galt i det. Men min mor var 24 da hun fikk meg, å syntes det er en fin alder

Anonym poster: 93925a7ee63c42d93948f31af1c3f630

[AnonymBruker]

Får prøve å ikke fokusere så mye på det. Men får tårer i øynene når jeg ser gravide og små barn. Det blir fantastisk om jeg får oppleve det! Forhåpentlig om ikke altfor lenge. Skal ikke mase på han, men hadde ikke gjort noe om han kom litt før desember å sa at nå er han klar!

Anonym poster: 93925a7ee63c42d93948f31af1c3f630

[Gjesten]

Det er veldig vanlig å være verpesyk i din alder. Om han vil vente, bør dere gjøre det. Et år er ingenting når du er 22 år gammel. Å presse ham kan fort gjøre ham frustrert og irritert, og det kan tære på forholdet å få ham til å ville vente enda lenger. Gi ham den tiden han trenger, så er alt riktig og begge klare og lykkelige når tiden for barn kommer. Ønsker du ikke at han skal føle det samme som deg når dere endelig blir gravide?

[AnonymBruker]

Du er såpass ung at det gjør ingen skade å vente, han har jo sagt at innen ett år, eller innen du er 25 år så kan dere prøve. I mellomtiden kan dere brukte tiden på å kose dere som barnløse, f.eks reise på ferier, men også spare penger til å få barn. Og som de andre sier, ikke mas på han!

Lykke til

Anonym poster: a587e1328ca1e905495bd4f4ebadeb83

[Amber]

Hvis han vil vente, så har du jo ikke noe valg. Da venter dere. Hva er alternativet egentlig...? Du vil vel ikke være en som lurer typen og blir gravid mot hans vilje? Det kan fort slå tilbake på deg i negativ forstand og jeg anbefaler deg ikke å tenke den tanken.

[Catgirl]

Har tenkt som du tidligere og det stresset meg veldig. Har vært gravid og mistet tidligere, men da var det ikke planlagt. Nå har jeg ny partner og han har vært i fast jobb i flere år nå, men føler seg enda ikke klar og han er 30 år. Jeg er på mitt siste år av studiet og er 27. Føler et biologisk press om å få barn så fort som mulig, men samtidig føler jeg meg egentlig ikke helt klar verken økonomisk eller emosjonelt selv om jeg har kjempelyst på barn på en måte. Er vanskelig det der. Tror også jeg blir nødt å vente noen år, for tror jeg vil være en bedre mor om jeg har følelsene på plass ihvertfall og når tiden er inne. Typen vil kanskje være med på prøving om et års tid, men virker ikke som han er så villig egentlig, da føler jeg det blir feil å presse han med det. Føles litt feil og egoistisk fra min side da.

Min mor fikk mange barn etter 31 år, så jeg får håpe jeg blir like heldig som henne. Men tror ikke det vil hjelpe noe særlig på om du blir masete og "desperat" etter å få barn. Prøv å nyte det og heller la det komme mer naturlig. Er ikke noe kjekt å måtte bli presset til å bli mor eller far for noen av oss. Det er tungt å ha barn og krever mye energi, så er ekstra viktig at det blir samstemt. Min bror og hans kone hadde vært sammen i 10 år før de fikk barn og jeg så hvor mye det kan komprimere et forhold som tidligere var bra. Så man bør være sikker på at det er det man vil sammen, ellers kan det bli en ekstra påkjenning på forholdet.

Du kan jo spørre deg selv hvorfor det stresser deg så mye med å få barn så fort som mulig? Er forholdet bra som det er? Er noe man må tenke godt igjennom først tror jeg.

[AnonymBruker]

Amber, nei kunne aldri falt meg inn. Men jeg har vell prøvd å vise han masse søte bilder av barn for å friste han, men tror ikke det er noe vits. Får være glad for at det uansett ikke er så lenge til hvertfall men lurer litt på om andre her har opplevd at samboeren/ kjæresten har kommet litt før og sagt han var klar likevell? Er jo lov å håpe, men jeg kommer nok ikke til å gå å snakke om det før det nærmer seg. Minste jeg vil er å stresse han. Det blir ikke noe godt utgangspunkt for et kommende barn hvertfall. Takk for hjelpen

Anonym poster: 93925a7ee63c42d93948f31af1c3f630

[AnonymBruker]

Ja, jeg har erfaring med det.

En periode ville han vente, og jeg maste ikke med det.

Så var det jeg som ønsket å vente(vi var da i slutt av 20år) - og selv om han hadde vært klar i et par år maste han ingenting.

Nå er vi begge klare, og prøver. Enkelt og greit.

Ingen av oss drev med emosjonell utpressing med å vise bilder/filmer/lage masse historier og paralleller og mase.

Anonym poster: 7ef9610f4e9cd2669356035da7a19392

[Avalon]

Som flere her sier, du bør ikke mase. Det virker mot sin hensikt.

Er forsåvidt i samme båt, men jeg er eldre enn deg.

Jeg har heller ikke samme biologiskeklokke som andre, og det er faktisk også en mulighet for at jeg ikke kan bli gravid i det hele tatt. Så jeg kjenner virkelig et press.

Men, jeg maser ikke.

Han synes tanken på barn er skremmende, men vet også at det "haster mer" meg enn de fleste som har normal klokke osv.

Og han vet også at det kan ta opptil 1år å treffe blink.

For all del håper jeg at han ikke skal være så livredd for barn at jeg mister sjansen til å få barn. Jeg må bare stole på at det går seg til.

Altså, det jeg har gjort er å ikke mase og heller prøve å snakke om det på en realistisk måte for så å lage en realistisk fremtidsplan sammen. Slik at han har TID på seg til å fundere på det i sitt stille sinn, gjøre opp sin egen mening osv. Hvis noen skjønner hva jeg mener med det.

Ikke komme med "jeg vil ha barn. jeg vil ha barn nå. jeg vil ha barn fort. jeg vil ha barn innen dette året er omme" osv.