Blir man noen gang vant med at barna er annenhver uke hos far?

[Gjest Gjest]

Er nettopp blitt skilt, og de to barna mine er annenhver uke hos faren. De dagene bare venter jeg på at tiden skal gå, til de kommer tilbake til meg igjen. Føler at de eneste dagene jeg har et godt liv er når barna er hos meg.

Går dette noen gang over, eller er det sånn at jeg skal leve en uke og vente en uke de neste 10-15 årene av mitt liv??

Noen som har erfaringer på hvordan dette er etter ca et halvt til ett års skilsmisse?

[livmor]

Mye har med innstilling å gjøre, tror jeg. Aksepter situasjonen! Aktiviser deg selv den uka barna er borte, tving deg selv i gang. Ikke minst: gi deg selv lov til å ha et godt liv også disse ukene.

Jeg har barnet mitt noe mer enn 50%, men kan godt sette meg inn i hva du føler. Det er tungt å kjenne på at man ikke er like mye med barna som før. For min del, ble det bedre når jeg sluttet å sture. Jeg fikk det bedre av å "tvinge" meg selv til å like livet mitt også når barnet mitt ikke var hos meg. På en måte er det jo slik, at hvis vi er langt nede, og ikke klarer å leve, fordi vi føler at vi mister halvparten av tiden med barna våre, så mister du jo også halvparten av ditt eget liv. Det vil jo være ganske bortkastet, i og med at barna uansett vil være sammen med pappa...

[skruf]

Jeg vet ikke helt jeg......har ei jente som er ei uke til meg og ei til faren, hun er 15, og vi har hatt det sånn i mange, mange år. Er gift på nytt igjen og har et barn til, så den uken størstejenta ikke er hjemme er jo helt vanlig familieuke, men likevel så føler jeg at familien min er "hel" igjen de ukene størstejenta er hjemme og:) Altså, misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg holder på å gå på veggene når hun ikke er her, men hun mangler i familien på en måte...

Nå har vi bosatt oss sånn at det er bare 10min spasertur imellom hjemmene, så hun kommer av og til innom når hun er til faren, og omvendt når hun er hos meg.

[Amber]

Ja, man blir mer vant. Men, som noen sa over her så har det mye med innstilling å gjøre. Du må ha et liv utenom det å være mamma også, slik at du ikke blir sittende å vente den uka du er alene. Da må du fylle dagene dine selv, finne en balanse mellom ditt liv og det å være mamma. Jeg tror at hvis man ikke evner å gjøre det etterhvert vil det aldri bli lettere.

[Gjest Gjest]

Ja, man blir mer vant. Men, som noen sa over her så har det mye med innstilling å gjøre. Du må ha et liv utenom det å være mamma også, slik at du ikke blir sittende å vente den uka du er alene. Da må du fylle dagene dine selv, finne en balanse mellom ditt liv og det å være mamma. Jeg tror at hvis man ikke evner å gjøre det etterhvert vil det aldri bli lettere.

Hvor lang tid trenger man til å begynne å se "opp og fram"? Føler akkurat nå at jeg bare lengter etter barna. Men så har vi ikke bodd i to hus noe mer enn et par måneder heller...

TS

[Amber]

Hvor lang tid trenger man til å begynne å se "opp og fram"? Føler akkurat nå at jeg bare lengter etter barna. Men så har vi ikke bodd i to hus noe mer enn et par måneder heller...

TS

Et par måneder er jo ikke lang tid. Noen sa til meg at det er først to år etter skilsmissen at livet har gått seg til. Fnyste av det da, men ser i ettertid at det er mye sannhet i det. Du må jo nesten bare ta en dag, eller en uke av gangen og gjøre det beste utav det. Tilbringe tid med venner og ha hobbyer eller liknende å fylle kveldene med. Ta masse initiativ! I tillegg er det jo viktig å lære seg og trives i eget selskap. Lag deg god mat, se en film, les en bok...

[AnonymBruker]

Det har nok mye med innstilling å gjøre. Også tror jeg du må finne på ting for deg selv.

Det er lov å slappe av, senke skuldrene og nyyyte at du har barnefri:) Gjør ting som du ikke kan gjøre sammen med barna, treff venner og bare kos deg. Da er du godt rustet til "mamma uka" igjen.

Som gift, totalt utslitt småbarnsmamma høres det nesten ut som en drømm å ha litt fri og fred og ro i huset.... NYYT DET!

Anonym poster: 7ca4f64302df35d641d58fa745dd7ffc

[Gjest Gjest]

Det har nok mye med innstilling å gjøre. Også tror jeg du må finne på ting for deg selv.

Det er lov å slappe av, senke skuldrene og nyyyte at du har barnefri:) Gjør ting som du ikke kan gjøre sammen med barna, treff venner og bare kos deg. Da er du godt rustet til "mamma uka" igjen.

Som gift, totalt utslitt småbarnsmamma høres det nesten ut som en drømm å ha litt fri og fred og ro i huset.... NYYT DET!

Dette er noe av det dummeste jeg leser i slike diskusjoner. At det sitter noen utslitte mødre og sier en skal nyte det, eller dom jeg har lest før her inne; at noen e musinnelige på mye barnefri. Tviler på det hjelper TS. Om en syns det høres så fantastisk ut så la vær få barn eller skill dere og få det likt!

Anonym poster: 7ca4f64302df35d641d58fa745dd7ffc

[Gjest Gjest]

Det har nok mye med innstilling å gjøre. Også tror jeg du må finne på ting for deg selv.

Det er lov å slappe av, senke skuldrene og nyyyte at du har barnefri:) Gjør ting som du ikke kan gjøre sammen med barna, treff venner og bare kos deg. Da er du godt rustet til "mamma uka" igjen.

Som gift, totalt utslitt småbarnsmamma høres det nesten ut som en drømm å ha litt fri og fred og ro i huset.... NYYT DET!

Anonym poster: 7ca4f64302df35d641d58fa745dd7ffc

Man nyter vel ikke å være borte fra barna sine halvparten av tiden!! Det er noe helt annet å ha en helg eller noen dager fri innimellom.

[Sign]

Det varierer vel fra person til person og fra situasjon til situasjon. Da jeg ble skilt startet vi med at jeg hadde hovedomsorgen med ca 65 % av tiden og barnas far hadde resten. Vi hadde en fast plan om at barna var hos han annenhver langhelg (5 døgn). Noen ganger ble det mer og noen ganger mindre (avhengig av om en av partene hadde behov for det ene eller det andre).

Det første halve året syntes jeg det var forferdelig tungt, følte jeg gråt fra de dro til de kom tilbake. Jeg sov, gikk på jobb, gråt, sov, gikk på jobb, gråt.... Helt forferdelig. Etterhvert ble jeg flinkere til å aktivisere meg når de var borte; ordnet ting i huset, trente, var med venner osv. Det ble strakt lettere når jeg hadde et bevisst forhold til det. Det hjalp også på at jeg tross alt visste at de hadde det helt fint hos faren.

Etterhvert begynte jeg faktisk å se litt fram til at de skulle til faren (og så slet jeg med dårlig samvittighet for det også!), men når man har hovedomsorgen i hverdagen for to barn er det ganske intenst. Med skole, lekser, fritidsaktiviteter osv. Etterhvert ble det godt å hente seg inn de dagene jeg var alene. Nå er situasjonen at vi diskuterer mulgiheten for å utvide hans samvær til enten 50/50 eller at han har ungene 6 dager i strekk. Det føles helt ok og det hadde jeg jammen ikke trodd for noen år siden!

Ønsker deg lykke til!

[Gjest navnelapp]

Man nyter vel ikke å være borte fra barna sine halvparten av tiden!! Det er noe helt annet å ha en helg eller noen dager fri innimellom.

Det kan ein vel? Viss ein veit at dei har det bra hos pappaen, lever sitt liv der og har det godt på alle måtar? Eg syntest dei første vekene åleine (annakvar, altså) var nydeleg, då kunne eg gå meg ein kveldstur utan å planlegge og avtale "pass", eg kunne ta eit glas vin med ei venninne etter jobb utan å stresse heim for å lage middag, og eg kunne jobbe lenge viss det trengtest, og opptene avspaseringstimar til seinare bruk. Når eg seinare fekk meg ny kjæreste hadde vi det som tenåringar i "pappavekene", med masse kos og kjærestedilling. Eg elskar verkeleg barna mine, men eg må ikkje ha dei rundt meg heile tida for å leve eit komplett liv.

[Gjest Gjest]

Det varierer vel fra person til person og fra situasjon til situasjon. Da jeg ble skilt startet vi med at jeg hadde hovedomsorgen med ca 65 % av tiden og barnas far hadde resten. Vi hadde en fast plan om at barna var hos han annenhver langhelg (5 døgn). Noen ganger ble det mer og noen ganger mindre (avhengig av om en av partene hadde behov for det ene eller det andre).

Det første halve året syntes jeg det var forferdelig tungt, følte jeg gråt fra de dro til de kom tilbake. Jeg sov, gikk på jobb, gråt, sov, gikk på jobb, gråt.... Helt forferdelig. Etterhvert ble jeg flinkere til å aktivisere meg når de var borte; ordnet ting i huset, trente, var med venner osv. Det ble strakt lettere når jeg hadde et bevisst forhold til det. Det hjalp også på at jeg tross alt visste at de hadde det helt fint hos faren.

Etterhvert begynte jeg faktisk å se litt fram til at de skulle til faren (og så slet jeg med dårlig samvittighet for det også!), men når man har hovedomsorgen i hverdagen for to barn er det ganske intenst. Med skole, lekser, fritidsaktiviteter osv. Etterhvert ble det godt å hente seg inn de dagene jeg var alene. Nå er situasjonen at vi diskuterer mulgiheten for å utvide hans samvær til enten 50/50 eller at han har ungene 6 dager i strekk. Det føles helt ok og det hadde jeg jammen ikke trodd for noen år siden!

Ønsker deg lykke til!

Så godt å lese innlegget ditt!

Det gir meg håp om at jeg kan føle det bedre enn jeg gjør nå om noen måneder. For nå er jeg bare trist og vil gråte hver gang jeg tenker på at de ikke er hos meg hele tiden. Og når jeg er hjemme ønsker jeg bare at dagene skal gå til de kommer hjem igjen. Og noen ganger blir jeg helt overveldet av sorg over at jeg kanskje skal leve alene resten av livet og bare være halvparten av tiden med barna.

Men jeg leser innleggene her og håper at når jeg er gjennom den tyngste perioden (kanskje om et halvt år eller noe sånt), kan jeg begynne å gjøre ting som jeg har lyst til å gjøre på egen hånd når de ikke er hos meg, være mer sammen med venner, trene, se filmer, lese bøker etc. Får se langt fram og håpe det blir bedre enn det er nå.

TS

[Gjest myr]

Å, det lurer jeg på og. Var SÅ fint å ha de her i julen, det var første hele uke de har vært her. Nå er de hos far i 1 1/2 uke og jeg savner de SÅ og måtte gråte en skvett når de hadde reist.

[Gjest navnelapp]

Så godt å lese innlegget ditt!

Det gir meg håp om at jeg kan føle det bedre enn jeg gjør nå om noen måneder. For nå er jeg bare trist og vil gråte hver gang jeg tenker på at de ikke er hos meg hele tiden. Og når jeg er hjemme ønsker jeg bare at dagene skal gå til de kommer hjem igjen. Og noen ganger blir jeg helt overveldet av sorg over at jeg kanskje skal leve alene resten av livet og bare være halvparten av tiden med barna.

Men jeg leser innleggene her og håper at når jeg er gjennom den tyngste perioden (kanskje om et halvt år eller noe sånt), kan jeg begynne å gjøre ting som jeg har lyst til å gjøre på egen hånd når de ikke er hos meg, være mer sammen med venner, trene, se filmer, lese bøker etc. Får se langt fram og håpe det blir bedre enn det er nå.

TS

Men kan du gi meg ein einaste god grunn til at du skal vente eit halvt år med å begynne å trene og sjå filmar og lese bøker? I alle dagar...

[Gjest loren]

Begynn å lev nå.

Det eneste du oppnår ved å vente er vonde dager med savn.

De første par månedene min bodde annenhver uke sosa jeg rundt og gjorde ingenting, det var ikke bra for meg i det hele tatt. Etter et par mnd fikk jeg i gang livet mitt igjen, og det er himmel og hav i forskjell p psyken min. Nå er det snart to år siden vi flyttet fra hverandre, og ting er "normalisert" og ting går i mer eller mindre rutine.

Jeg synes selvfølgelig det er leit å se han bare annenhver uke, men om jeg skal fokusere på det hele den uka han er hos far så ødelegger jeg meg selv psykisk. Han har det fint hos far, og jeg kan fokusere mer konsentrert på skole, gjøre unna ting jeg ikke får gjort når jeg må være hjemme hver kveld osv.

Innstilling, innstilling, innstiling, som allerede nevnt :-)

Det at noen sier det tar to år før ting har gått seg til ordentlig stemmer nok på noen områder. f.eks er påsken som kommer (og jula som var) første påske og jul uten han, så selv om det nærmer seg to år siden vi flyttet fra hverandre mangler jeg enda en "første uten"-ting, og det er på en måte først når jeg har vært gjennom disse "første-uten" at jeg tror jeg vil føle at ting har gått seg ordentlig til.

[Gjest Gjest]

Men kan du gi meg ein einaste god grunn til at du skal vente eit halvt år med å begynne å trene og sjå filmar og lese bøker? I alle dagar...

Det gjør jeg selvsagt ikke, jeg både trener og ser filmer og leser bøker nå. Men gjør det litt mekanisk fordi jeg må, ikke fordi det er det jeg egentlig har lyst til. En dag eller to er ok.. Deretter begynner jeg å føle det er ensomt og kjedelig og savner barna. Og når jeg er trist hver dag i tillegg er det et traurig liv...

TS

[Gjest navnelapp]

Det gjør jeg selvsagt ikke, jeg både trener og ser filmer og leser bøker nå. Men gjør det litt mekanisk fordi jeg må, ikke fordi det er det jeg egentlig har lyst til. En dag eller to er ok.. Deretter begynner jeg å føle det er ensomt og kjedelig og savner barna. Og når jeg er trist hver dag i tillegg er det et traurig liv...

TS

Så flott. Og det at du er trist og syns dette er traurig er det berre du som kan gjere noko med. Det handlar om di innstilling til situasjonen du er i. Den kan du påvirke. Det tek tid, men makta over dette ligg i dine hender åleine.

[Gjest Gjest]

Så flott. Og det at du er trist og syns dette er traurig er det berre du som kan gjere noko med. Det handlar om di innstilling til situasjonen du er i. Den kan du påvirke. Det tek tid, men makta over dette ligg i dine hender åleine.

Det vet jeg. Det gjelder bare å holde ut, så blir det vel bedre.

TS

[Gjest RockOn]

Det har nok mye med innstilling å gjøre. Også tror jeg du må finne på ting for deg selv.

Det er lov å slappe av, senke skuldrene og nyyyte at du har barnefri:) Gjør ting som du ikke kan gjøre sammen med barna, treff venner og bare kos deg. Da er du godt rustet til "mamma uka" igjen.

Som gift, totalt utslitt småbarnsmamma høres det nesten ut som en drømm å ha litt fri og fred og ro i huset.... NYYT DET!

Anonym poster: 7ca4f64302df35d641d58fa745dd7ffc

Dette synes jeg var litt hensynsløst. Det er snakk om en skilsmisse, total forandring av hverdagen og når man venner seg til at barna er borte annenhver uke i antageligvis flere år, det er ikke snakk om en frihelg til å sove ut.

[Gjest navnelapp]

Dette synes jeg var litt hensynsløst. Det er snakk om en skilsmisse, total forandring av hverdagen og når man venner seg til at barna er borte annenhver uke i antageligvis flere år, det er ikke snakk om en frihelg til å sove ut.

Då syns eg du er litt hårsår. Vi opplever ting forskjellig, og når ein har omsorga åleine for eit eller fleire barn er det godt med eit pusterom. At det pusterommet oppstår på grunn av delt omsorg når ein likevel har valt å skille seg så syns eg ikkje gjer AB sitt svar hensynslaust.