Prioritering som dyreeier - og andres meninger

[ninuska_]

Jeg skriver her inne for å prøve å riste av meg den ekle følelsen jeg har hatt i dag, og kanskje for å høre om andre har opplevd eller opplever det samme. Selv om det til en viss grad handler om relasjoner, så handler det mer om kjæledyr for min del - og andres holdninger til dyrehold.

Det har seg slik at jeg skal flytte hjemover i løpet av våren siden jeg endelig er ferdig som student. Da blir min kjære pusekatt med, og jeg har lyst å finne et fint sted til han med gode utemuligheter i et fredelig nabolag uten mye trafikk. Dette er min førsteprioritet når jeg leter etter leilighet.

Under en samtale med en god kompis av kjæresten min, kom vi inn på flytting og samboerskap. Han spurte om vi hadde noen tanker om hvor vi ville bo, og jeg sa at jeg hadde ikke lyst å bo midt i byen, at jeg var på utkikk etter å kjøpe eller leie et sted i utkanten. Han virker meget negativ til dette, og plutselig sier han: "Ja, men du kan jo ikke la en katt diktere livet ditt. Du får gjøre han til innekatt... og dessuten, han er jo en utekatt... så han er kanskje død eller påkjørt til sommeren."

Jeg ble helt paff. Det var veldig ubehagelig, og jeg prøvde å komme meg unna samtalen, så til slutt sa jeg at kjæresten min var en voksen mann som visste godt hva han gikk til når det ble seriøst mellom oss, og hvis han ønsket, da kunne han bo i byen, men det ble uten meg. Da kom selvsagt spørsmålet om jeg satt en katt foran kjæresten min, og ja, til en viss grad, så må jeg innrømme at jeg gjør det - men det er kjæresten min fullstendig klar over. Det ble til et "du får se da... om han lever da".

Da jeg tok til meg den da lille pusekatten, radmager og vettskremt, da tok jeg et valg. Å aldri svikte han, overlate han til seg selv eller andre. Ja, det var på ren impuls at han kom inn i mitt liv når jeg så bildet av denne nydelige katten som trengte et hjem, i fare for å bli avlivet, men jeg hadde aldri hatt hjertet til å gi blaffen i han, selv når vi ble kastet ut av leiligheten vi bodde i - under to måneder etter hans ankomst. Han ble min prioritet i mange tilfeller. Jeg er fullstendig klar over begrensningene ved å ha et husdyr - ingen lange ferier, ingen impulsiv tur, ingen spontan flytting til utlandet, begrensninger i bolig og mer - men det lille beistet som ligger og sover på armlenet på sofaen nå gir meg så mye kjærlighet, tillit, kos og glede. Han har endret livet mitt på godt og vondt.

Dette er ikke første gang jeg opplever dette - å få høre hvor idiotisk det er å ha katten som første prioritet ved flytting, ferie eller lignende. "Det er bare en katt". "Du skal jo gifte deg å få barn en gang." "Hva når barna kommer?" "Nei, det er jo bare helt idiotisk".

Er det så idiotisk? Har noen av dere opplevd å bli "sett ned på" fordi dere har deres egen lille hjertevenn som dere setter høyt?

[LittDiva]

Opplevd det samme som deg av holdninger, og ja, jeg tok et valg når pusen ble omplassert til meg. Bla er det ingen som kan passe pusen så blir vi hjemme påsken , jula osv. Sånn er det bare.

Mye ansvar men definitivt mer glede

[Tabris]

For meg er det en selvfølge. Dyr er ikke bruk og kast, og de bør i aller høyeste grad tas hensyn til når man skal flytte og dra på ferie.Og hvis man ønsker å bo landlig, så er vel den ene grunnen like god som den andre.

Samtidig forstår jeg litt hvor de kommer fra, de som sier slikt. Mine foreldre kom fra gård/småbruk/arbeiderfamilie hvor de var glad i dyrene, men hadde et pragmatisk forhold til dem. Jeg sier ikke at jeg er enig med dem, men at jeg forstår deres perspektiv.

[Gjest asanti]

Mennesker som ikke har hatt dyr har en tendens til å bli utrolig frekke.

Jeg har alltid hatt dyr å kunne aldri vært uten. De gir så mye glede og selskap.

Har venner som klager på at jeg poster for mye om katten min på facebook, da svarer jeg så enkelt at da kan de bare fjerne meg fra listen slik at de ikke ser hva jeg legger ut med mindre de velger å gå inn på min profil. Noen klarer å si når de er på besøk "få det dyret vekk fra meg! æsj" At enkelte er redd dyr er greit, men vet at disse ikke er det så for meg er det frekt. Så la vær å kom på besøk da.

Jeg mener det er uhørt og frekt å uttale seg slikt om noe som står noen kjær. Samboeren min har ikke hatt så mye dyr før og nå er han helt forelsket i katten vår så han skjønner bare mer og mer hvor mye de betyr og blir like irritert som meg når andre er frekke.

Vær frekk tilbake, alle har sine ønsker og prioriteringer i livet.

[ninuska_]

Jeg forstår selvsagt at man har ulike holdninger til dyrehold, og at man har ulikt syn på om dyret er et familiemedlem eller ikke - og hvor langt man skal strekke seg for dem Samtidig blir jeg sjokkert over at man indirekte "ønsker" (i mangel på et bedre ord) en katt død for å få kompisen inn til byen.. og presterer å si det på en slik måte.

Endret 1. januar 2013 av ninuska_

[AnonymBruker]

Selv om jeg ikke har dyr så vil jeg absolutt skjønne valg som andre tar på bakgrunn av at de har dyr. Rett og slett fordi det er et levende vesen man har ansvar for.

Jeg ønsker veldig en hund, men det er ikke praktisk mulig akkurat nå. Hadde jeg hatt hunden så måtte jo bare samboer akseptere det.

Uansett. Det utenforstående som kommer med disse kommentarene. Så lenge du og kjæresten vet og han skjønner så er det godt nok.

Anonym poster: 4b09437a26e0340de783415017c60ac2

[Gjest Belle Gunnes]

Nesten så man må synes synd på de menneskene, som ikke skjønner hvordan det er å ha et kjæledyr i hus.

Klart dyrene kommer høyt opp på priotiteringslista. Vi har "tvunget" dem inn i vårt liv og vi er derfor ansvarlige for at de får et godt og verdig liv. Og det er jo bare så verdt det. Så mye glede det er med disse vennene våre.

[Miren]

Har opplevd og se altfor mange katter som blir overlatt til seg selv i ferier og lignende. Og jeg blir så utrolig glad når jeg kommer borti mennesker som virkelig er innstilt på å gjøre det de kan for dyret sitt. Ansvarsfulle mennesker som ikke er villig til å kaste pusemann på dør når de skal til syden.

Syntes ikke det er rart at du velger bosted utifra katten din. Du høres ut som ei ansvarsfull dame som virkelig ikke tar så lett på det å ha dyr. Det står det virkelig respekt av!

[Skywise]

Blir sjeldent kritisert da jeg aldri åpner for noen diskusjon om mine dyr og i hva de spiller en rolle i. Blir sikker sett ned på, men det får de holde for seg selv.

De er riktignok dyr, men de er også min hobby og en del av familien, dermed ser jeg på det som helt naturlig at jeg vil se meg om etter bosted, bil og annet som passer til det jeg driver med. Det er like naturlig som at en som er opptatt av planter og blomster ønsker seg et bosted med stor hage. Det handler ikke om at dyrene dikterer livet mitt, men at jeg gjør det jeg selv vil. Jeg har valgt å ha dyr, et valg jeg ikke hadde tatt om jeg ikke hadde likt vilkårene for å holde dem på en ansvarsfull måte, så da prioriterer jeg dyrene mine frivillig i de beslutningene og situasjonene som påvirker dem.

Jeg ville også satt dyra mine framfor en mann uten å blunke. Det handler om at de er en stor del av mitt liv, og om han ikke takler det, så kommer vi ikke til å fungere uansett. Det blir litt i samme gate som at jeg skulle nektet en fyr å jakte, trene, game, drive med en sport eller hva nå enn han måtte være opptatt av. Det hadde ikke vært noe å bygge et forhold på.

[AnonymBruker]

Du er en fornuftig og ansvarlig dyreeier, ninuska_! Hurra for deg!

Det handler ikke om å la en katt diktere livet ditt, men om prioritering. For noen er det viktig å bo i byen, for andre er det viktig å ikke bo i byen og andre igjen er ikke så opptatt av hvor de bor. Jeg ville for eksempel aldri bodd midt i noen by samme hva, og det at jeg har katt gjør bare at jeg har enda en grunn til å la være.

Hvis du hadde sittet og klaget over alt du måtte ofre og hvor lang reisevei du hadde til jobb pga. katten som du måtte bo på landet med, så ville jeg forstått kommentarene hans. Så lenge du selv ikke la noen negativ vekt på at du må bo i utkanten, så synes jeg det er temmelig frekt av ham å svare som han gjorde.

Forresten går det fint an å reise på lange ferier og impulsturer selv om man er katteeier. Det er bare å alliere seg med noen som gjerne vil være kattepasser. Det har fungert utmerket for meg i over 10 år

Anonym poster: f27ca27d0b225a9115c7c584f99c9b8b

[Dolce]

Samtidig forstår jeg litt hvor de kommer fra, de som sier slikt. Mine foreldre kom fra gård/småbruk/arbeiderfamilie hvor de var glad i dyrene, men hadde et pragmatisk forhold til dem. Jeg sier ikke at jeg er enig med dem, men at jeg forstår deres perspektiv.

Skriver under på denne. Jeg er opprinnelig bydame, og min mann er landsbygdgutt. Begge elsker vi kattene våre, men han har et helt annet syn på om en katt skulle dø/bli borte. "Bare en katt", sier han. Men han gråt også da den ene pusen døde i fjor. Han har sett mange katter og hunder dø. Og også andre gårdsdyr dø fra der han kommer fra. Han har hatt katter og hunder hele livet, og mistet mange - veldig mange. Jeg er bydame-pyse.

[Gjest Lille-pus]

Jeg er jo så inhabil her som det går ann å få blitt.

Jeg valgte mitt nåværende bosted utifra hvordan det ville være for flere katter å bo der.

Nå er riktignok mine, av naturlige grunner, innekatter.

Men samme hvordan jeg vrir og vender på dette så kommer jeg til samme konklusjon; De valgte meg. De ble overlatt til meg av et menneske som mente jeg var den tilliten verdig. De bor med meg, jeg bor med dem, - og det skal vi fortsette å gjøre inntil en eller flere av oss reiser før de andre.

Jeg firer ikke på den lovnaden til henne som gav meg tilliten. Jeg firer ikke på det valget disse tre gjorde.

Jeg valgte selv å ta imot tilbudet om å bruke penger og tid. Om å gledes og å sørge.

Hva mine venner (og uvenner) skulle mene om mitt valg i denne saken interesserer meg svært lite.

Og en eventuell mann må først vinne de tre før han vinner meg.

Så får hans venner velge det som passer dem.

Oppførselen til din kjærestes venn høre litt umoden ut dersom det kun er for å få kompisen nær seg selv.

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[Aurora M.]

Du har min hele og fulle forståelse! Jeg bør nok forberede deg, som forholdsvis fersk og ansvarsbevisst katteeier, at det dessverre nok ikke siste gangen du kommer til å få høre noe lignende. Egentlig er det litt synd på folk som sier slik, for det vitner om at de ikke har fått oppleve den dype kjærligheten og det nære samholdet man kan ha med et dyr. Bare de som har det, vil forstå deg.

Sist jeg fikk nøyaktig samme kommentaren, var fra en bekjent med 2 hunder, 3 katter og noen undulater.. Der i huset er dyr forbruksvare på lik linje med andre forbruksvarer. Det er forferdelig trist å være vitne til! De har også barn som knapt nok rekker å knytte bånd til en eneste en av disse skapningene før de forsvinner på et eller annet vis (gitt bort på Finn.no fordi de ble for mye, avlivet fordi de bæsjet en gang inne o.s.v).

Katter står jo også i den særdeles uheldige stillingen at det er så rent for mange av dem, for lett å få tak i, og har den gamle myten klebet til seg at de er så selvstendige, jakter maten sin selv o.s.v . Mange er oppvokst med 'gårdskatta' som bodde på låven, jaktet mus og fikk en melkeskvett på et tefat en gang i blandt, og foreldre som sa at 'katta klarer seg selv den'. Vel, det er ikke sant. Det har aldri (så lenge som den har vært temmet) vært sant og kommer aldri til å bli det. Men det er en litt annen diskusjon..

Men det har altså med inngrodde holdninger å gjøre. Og mye p.g.a disse blir katteeiere som er sitt ansvar bevisst og gjør det en faktisk skal gjøre, sett på nærmest som utskudd blandt mange.

Folk med slike misoppfatninger burde hatt tvangsarbeid hos Dyrebeskyttelsen, Kattens Vern eller andre frivillige organisasjoner en periode for å få sett hva det gjør med en katt når eieren baserer dyreholdet sitt på disse holdningene. De burde ha fått ta med en av disse som har blitt reist fra i ukesvis fordi eieren er i syden, til veterinær, og høre hva denne har å si om undervekt, dehydrering, frostskader, pelsfloker, midd, lopper, flått og ikke minst tendensen til engstelse for mennesker (som til syvende og sist gjør dem til 'villkatter' uten framtid). Det er disse holdningene som gjør at jeg knapt har hatt en fridag de siste godt over 30 årene, men alltid har en tilsynelatende endeløs kø av stakkarer som trenger hjelp nå..

Tenk på hva katten gir deg av trofasthet, betingelsesløs kjærlighet, tillit, trøst og glede. Og hele dens liv ligger i dine hender. Da fortjener den det beste du kan gi den tilbake. Hvis du svikter har den ingenting.

Det er en fantastisk fin egenskap du innehar ninuska, og du skal holde fast på at det er en styrke hos deg! De som prøver å få det til å bli noe annet, mangler den selv. Innerst inne tror jeg de skjønner det selv og, at det er noe de mangler. Noe du har, og som gjør livet ditt litt rikere enn deres..

[Gjest canvas]

Som Aurora M sier så er det nok ikke siste gang du møter en slik holdning

Jeg forstår at det kan bli et problem hvis det er samboer som blander seg i det, - men som du sier; han er faktisk klar over det, og han er kjærsten din fortsatt, right? Han aksepterer det. Men nå er det kompisen til kjæresten? Jeg mener, hva har han med det å gjøre uansett? Det er DIN sak (og kjæresten din sin hvis dere er/blir samboere). Hev deg over det, og kos deg med både kjæreste og pus :-)

Jeg hadde ikke gjort noe som reduserte livskvaliteten til dyr, og ville heller ikke "kvittet meg med" en katt/hund bare fordi samboer (ikke at jeg har noen, men rent hypotetisk ) skulle være vanskelig (allergi blir noe annet, men også da ville jeg sett på andre løsninger). Går man inn i et forhold med meg må man ta "hele pakka", og den inkluderer også dyreelskeren i meg.

Jeg forstår at mange har ulike meninger om dyrehold, og at ikke alle blir like knyttet til dyr. Jeg syns du har en FIN egenskap TS. Det å kunne knytte seg sterkt til et dyr sier mye godt om et menneske Det er kjærlighet! Vi har alltid behandlet dyr som familiemedlemmer.. Etter en brann fikk vi høre at "jaja, det var godt det ikke gikk noen liv tapt da!". Men det gjorde faktisk det.. dyrene våre.. de var familie de OGSÅ.

Jeg lukker automatisk ørene for "det er jo bare et dyr!"-lignende kommentarer, for jeg vet at for meg er de så mye mer enn "bare dyr"

Forresten; Lykke til med boligjakt og flytting :-)

Endret 2. januar 2013 av queenzie

[Gjest Sitronkake]

Jeg har også to omplasseringskatter og ville aldri ha drømt om å flytte et sted der jeg ikke kunne gitt dem det de trenger. Jeg har påtatt meg ansvaret for disse to små livene og det ansvaret er uhyre viktig for meg. Nå er det heldigvis sånn at unger også trives der det er mye plass, så for oss er det intet problem.

[Myrsnipa]

Ja jeg opplever det fra min famile. Har fått mye negative kommentarer pga hunder jeg har hatt. Det er svært sårende. Men folk som ikke har følelser for dyr eller har noe erfaring vet ikke hvordan det er og ha kontakten med dyr. Jeg føler at det er deres tap. Jeg prøver å tenke på mine egne følelser. Men det ikke moro når dine nærmeste ikke respekterer dine valg.

[pingeline]

Som andre sier så gjør vi jo et valg når vi tar et dyr inn i familien, men det handler om mr enn "bare" dyret også. Min drøm er å en gang få et eget hus med hage (bor i leilighet), og dette huset skal ha gjerde så jeg kan ha hunden min løs i hagen på sommeren så vi kan kose oss sammen i sola uten bånd. Dette kommer neppe til å gå i oppfyllelse mens min nåværende hund lever, men jeg kommer ALLTID til å ha en hund. Det er en livsstil som jeg har valgt, og den livsstilen kommer jeg ikke til å gi opp for noen mann. Da er han ikke den rette for meg uansett.

[Gjest Blubberella]

Jeg skjønner deg veldig godt og tenker helt likt. For meg er det helt naturlig å ta kattene med i beregningen når jeg skal gjøre endringer i livet. Jeg blir adskillig mer sjokkert over folk som flytter til første og beste sted, og så må omplassere eller avlive katten fordi det ikke er lov å ha katt der de skal flytte. Jeg hadde ikke flyttet til et sted der det ikke er lov å ha katt. Punktum! Kattene er mine familiemedlemmer som jeg har frivillig tatt på meg ansvaret for, og da gjør jeg det.

Jeg har en far som hele tiden må understreke hvor tungvint det er å ha katt (de bæsjer, tisser og koster penger i form av mat og veterinærutgifter) og hvor utrolig irriterende det må være å ikke kunne reise masse rundt. At jeg mye heller vil ha katter i huset enn friheten til å reise rundt flere ganger i året, klarer han bare ikke skjønne. Derfor skal jeg helst latterliggjøres, og helst foran andre.

Jeg har lært meg å rett og slett bare drite i hva folk måtte mene om min interesse og kjærlighet for kattene mine. Heldigvis har jeg en kjæreste som til tross for adskillig mindre interesse for kjæledyr har stor forståelse for at kattene mine betyr så mye for meg. Han har også blitt veldig glad i kattepusene mine og jeg tar ham stadig på fersken i å tvangskose dem mens han koseprater med babystemme Han er også veldig enig i at har man tatt ansvar for dyr, skal man ta vare på dem. Å ønske en katt død eller mene at man burde bortadoptere et familiemedlem (som katter og andre kjæledyr faktisk er for mange) er faktisk frekt og veldig sårende. Selv om man ikke er like stor dyreelsker selv, er det faktisk mulig å bruke hodet litt og vise litt empati.

[Gjest Lille-pus]

Nå kjenner jeg at jeg er veldig glad jeg kommer fra den 'gale' familien jeg kommer fra.

Vi er like gærne hele gjengen, og til sammen huser vi 6 katter fordelt på 3 familier.

Mine foreldre har en, min søster har to og jeg har tre !

innstillingen til dyr og dyrs verdi er lik gjennom hele denne gale gjengen av mennesker