Trenger råd/hjelp

[Gjest anonym]

Jeg å samboeren min har slitt en god stund.

Det startet med store økonomiske problemer,der han ikke betalte regningene sine.Heller ikke åpnet posten sin.

Kom i store økonomisk krise,der vi sto i fare for å måtte selge huset.

Det året kom også vår fellese datter til verden,hadde ikke hun blitt født.Hadde vi aldri klart å komme oss igjennom det som samboere.

Fikk hjelp med økonomien,kom oss opp igjen,lovte at han skulle betale regninger å åpne posten han også.Men det har ikke skjedd.

Jeg har alt det økonomiske ansvaret på meg.

Han er en snill pappa til vår datter,men har kort lunte ovenfor mine 2 tidligere barn.

Han snakker å tar avgjørelser over hode mitt ofte,han har et sinne som plutselig kommer fram.Ofte av bagateller.

sist gang i romjulen,da var det faktisk den minste sinnet gikk utover.Hun skulle bare trille lekevognen sin forbi han å stuebordet men kom seg ikke fram.Å da hjalp den eldste datteren min henne med å skyve bordet litt bort å da kom sinne fram,han lå i sofaen å tok barnevognen å hadde den i luften å kastet den bortover gulvet.Minste jenta ble veldig redd å hylte.å jeg spurte han hvorfor han gjorde slike ting at ungene ble redde,men da svarer han aldri.Hvis han før spørsmål på ting han gjør så går han bare å sier frekke ting i mot meg sånn at jeg skal føle meg verdiløs.

Har sagt til han flere ganger at han må ta ansvar å få hjelp med sinne sitt,men da blir han bare irritert å får skylden over på meg.

Jeg har lenge villet kommet meg ut av dette forholdet,følelsene for han forsvinner mer å mer for hver dag.

Tror nok at jeg å barna får det mye bedre uten,utenom minste som forguder pappan sin,han elsker henne det vet jeg.

Men det jeg ikke skjønner er hvorfor han ikke kan skjerpe seg så vi alle kan ha det fint sammen,men alt skal gå etter hans pipe.

Jeg flyttet hit for 5 år siden,de 2 største går på skole.De trives,men eldste savner pappaen sin endel,så hun kunne ha tenkt seg å bodd i hjemkommunen vår.

Er det som er det alternativet også,siden familien min er der.jeg har ingenting som knytter meg her,kun jobben min da.Der trives jeg veldig godt.mellomste jenta trives å veldig godt på skolen.minste også i barnehagen.

Føles ikke rett å rive de opp i fra det heller.men skal jeg bare ha det sånn da?

vet ikke lenger..Jobb får jeg med sikkert i hjemkommunen min å.evt studere er jo å en mulighet....aller helst vil jeg at han skal forandre seg,men det tror jeg aldri vil skje.

[Avalon]

Tror du vil tjene mest på å forlate han, både for din egen del, men også for barnas del!