Besteveninna mi er sur på meg.

[AnonymBruker]

Hei.

I starten av Desember ble jeg sammen med eksen min igjen, etter 2 måneder fra hverandre. Vi fant ut at vi ville prøve igjen.

Besteveninna mi har vært der for meg gjennom tykt og tynt, og da vi ble sammen igjen, fokuserte jeg for det meste på at jeg og kjæresten skulle ha det bra, og det hadde vi, noe som gjorde at jeg la ganske mange andre mennesker i livet mitt på sidelinjen for en stund, ikke bare henne. (Nei, jeg må ikke legge noen på sidelinjen for å ha det bra, men vi hadde gått igjennom en tøff periode som gjorde til at vi gjorde det slutt.)

Nå er hun altså veldig sur på meg, fordi hun mener jeg bare har snakket med henne når det passer meg.

De kommer ikke spesielt godt overens ellers heller.

Jeg antar jeg ikke har noen som helst rett å forvente forståelse av henne for at jeg ville fokusere på forholdet til meg og kjæresten.

Men jeg trodde kanskje hun ville forstå... skjønner nå at jeg burde gjort det annerledes enn hva jeg gjorde, for det var egentlig ikke meningen å sette hun på sidelinja, og lukke hun ut helt.

Jeg innser ting når det er for sent, stort sett. Det er en veldig dårlig side ved meg, og det virker som om jeg aldri lærer av det. Så her er jeg nå. Jeg er veldig redd for å miste vennskapet vårt.

Hva skal jeg gjøre?

Anonym poster: 1fedf23e876c82bebca12191481c43a9

[Plommetreet]

Legg deg langflat og be om unskyldning. Sett av tid til henne og ta deg av henne litt. Det er driiiit frustrerende å føle at man bare er god å ha når det passer venninnen.

Spander en kinotur eller noe på henne. Spør henne hvordan hun har det og gjør ditt beste for å lytte.

[Gjest SpaceBaby]

Vurdert å heller satse på venner som ikke forventer noe spesielt av deg?

[AnonymBruker]

Legg deg langflat og be om unskyldning. Sett av tid til henne og ta deg av henne litt. Det er driiiit frustrerende å føle at man bare er god å ha når det passer venninnen.

Spander en kinotur eller noe på henne. Spør henne hvordan hun har det og gjør ditt beste for å lytte.

Jeg har bedt om unnskyldning, og prøvd å forklare hvorfor jeg gjorde det sånn. Jeg har tatt kontakt med henne mye den siste uken, men hun vil så vidt snakke med meg.

Skulle gjerne spandert en kinotur og tilbragt tid med henne, men det er litt vanskelig da vi bor ca. en time unna hverandre for tiden,. Jeg har spurt henne hvordan det går, og vist interesse for det som foregår i hennes liv, men hun vil fortsatt ikke snakke med meg..

Vurdert å heller satse på venner som ikke forventer noe spesielt av deg?

Jeg tror også jeg hadde blitt såret om det var jeg som ble satt på sidelinjen, så jeg forventer ikke at hun skal akseptere det uten vidre.. men vi har hatt våre opp og nedturer, noen ganger er hun som ikke har hatt tid, noen ganger jeg. Men likevel...

Anonym poster: 1fedf23e876c82bebca12191481c43a9

[Gjest anonym]

Kortid var det sist gang du spurde koreis ho hadde det? eller om alt var bra med ho?

[AnonymBruker]

Kortid var det sist gang du spurde koreis ho hadde det? eller om alt var bra med ho?

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har låst henne helt ute og ikke snakket med henne i denne perioden. Vi har snakket, bare ikke like mye som vi vanligvis gjør. Jeg har spurt henne hvordan det går siden jeg begynte å merke at ting ikke var helt på topp mellom oss. Har nå spurt før det og, men jeg har ikke vært så pratsom akkurat.. Hun har ikke sagt noe er galt, heller. Når jeg har spurt.

Anonym poster: 1fedf23e876c82bebca12191481c43a9

[Gjest Gjest]

Det er ikke sikkert det er tiden og utestengningen som er problemet, men at du har blitt sammen med ham igjen.

Du sier hun har vært der for deg i tykt og tynt - det betyr vel at du var lei deg eller sinna?

Kanskje raste du mot ham, fortalte henne at han var en drittsekk, og at han gjorde deg vondt?

Kanskje har du sagt ting du ikke mente, fordi du var sint på ham?

Kanskje har du fortalt henne episoder der han gjorde deg vondt. Kanskje små irritasjonsmomenter som egentlig ikke betyr så mye for deg, men som for henneblir en stor sak fordi hun ikke har konteksten?

Jeg har opplevd et par slike episoder, der venninner først har fortalt meg masse dritt om eks-kjæresten, og så skjønner de ikke hvorfor jeg ikke jubler sammen med dem når de blir sammen igjen.

Men alt jeg klarer å tenke på, er at jeg vet jeg ikke klarer å beskytte henne mot å oppleve det samme igjen, og at vi må igjennom den samme dritten igjen om 3 uker, 6 mnd, eller kanskje ett år, når han på nytt sårer henne, slår henne, er utro mot henne osv.

De forteller meg at det var ikke så alvorlig det de fortalte meg, de var sinna, ute av lage, fortvilte, men han var egentlig ikke så slem som de hadde fortalt meg at han var.

Jeg føler meg da ført bak lyset.

At de har fortalt meg masse dritt om ham bare for å få støtte - selv om de burde vite at jeg ville støttet dem like mye selv om han ikke hadde vært slem mot dem.

Og så usikkerheten - overdrev hun den gangen for å få støtte, eller lyver hun nå om hvordan det virkelig var, for å få støtte?

Poenget mitt er at kanskje det er tid hun trenger.

Tid til å prosessere alt som har skjedd, og til å akseptere at du igjen er sammen med en mann du (mest sannsynlig) i fortvilelse og sinne har fortalt mange mindre fordelaktige ting om.

[beaby]

skjønner godt hun er sur på deg....

[AnonymBruker]

Og hun var vel den som måtte høre på alt drittpratet om fyren da det ble slutt, tenker jeg, og støtte deg i alt du sa om hvor fæl og jærlig han var, og fått alle detaljer for å underbygge dette, for så å bli satt på sidelinjen når du ombestemmer deg og finner ut at han er fantastisk igjen. Slikt kan tære et hvert vennskap i biter. Bestem deg, vinglemusa, og om han du er sammen med igjen behandler deg dritt eller du av en eller annen grunn ønsker å syte litt over han eller bare baksnakke litt, så finn deg noen andre enn hun som har vært søppelbøtte før. For det vil være siste nådestøtet for vennskapet deres.

Anonym poster: 800892e077357f3d5710160baa9c4d1d

[AnonymBruker]

Min tolkning ville vært at hun har støttet deg i bruddet, lyttet og hørt på din frustrasjon og at du klarer deg uten ham, for så å bli skuffet når du snur og blir sammen med ham igjen. Noe av det verste jeg vet i vennskap er å kaste bort mine gode råd på folk som aldri følger dem, særlig når de a) selv tar kontakt og spør om råd og b) alltid ender opp i en verre situasjon enn om de hadde hørt på meg.

Anonym poster: 6cd296d5a9e678c4a9da27f9414b97bf