Savner min kjære så fryktelig

[AnonymBruker]

I dag hadde vært en stor dag i vårt forhold.

Jeg forstår hvorfor han ikke vil snakke med meg, hvorfor han ikke svarer meg.. Men det gjør så vondt. Til dere som lurer, så er det helt sant som en sier "en vet ikke hva en har før det er borte"... Jeg tok min aller kjæreste for gitt, og nå er han lei.

Jeg har, i de siste to årene, vært fjern, teit og vanskelig å ha med å gjøre.. Pga jeg ikke har vært helt sikker på om det var nettopp der jeg ville være, sammen med han. Vi slo opp, mye opp og ned. Jeg var ute på byen, ble full, og dro hjem med en kompis...

Nå skjønner dere sikkert hva som har skjedd, og ja, jeg skjemmes. Jeg vet alt er min feil, og jeg vet jeg er dum. Jeg husker ingen ting av "det", men det har garantert skjedd. Min eks ringte dagen der på, og lurte på hvor jeg sov... Jeg svarte ærlig, og han ble helt i fra seg, forståelig nok... Jeg tenkte det var det beste å være ærlig, kanskje det ble lettere for han å "gå videre" da..

Jeg angrer så fryktelig på at jeg gjorde det. At jeg tok den fantastiske mannen min for gitt. Jeg har ikke bare mistet en kjæreste, en samboer og en venn. Men også min àller beste venn. Han jeg har betrodd meg til i alle år, han som sto meg nærmest. Jeg hater meg selv for det, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bevege meg videre fra dette.

Jeg har prøvd å ringe, sendt meldinger i frustrasjon... Får ingen svar.. Vi har ikke snakket sammen på over en uke.. Jeg sørger over han som om han skulle vært død.

Jeg har funnet ut at jeg har en stor kul på livmorhalsen, det er mye mulig det er kreft, men det vet jeg ikke sikkert enda. Jeg har ikke fortalt dette til noen, da jeg ikke vil skremme min mor før jeg vet noe sikkert. Og dette resulterer med at jeg må dra til sykehuset alene nå etter nyttår, for jeg får ikke tak i min aller beste venn.. Jeg er så redd, og det gjør sikkert hele saken verre, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke han bryr seg, og når ikke han bryr seg... Så er det ingen som gjør det.

Jeg er helt alene, og selvgjort er velgjort. Men hvordan skal jeg gjøre dette?? Jeg har en knute i magen som ikke vil bort, jeg har ikke spist på tre dager, bare vært deprimert. Hva skal jeg gjøre?? Hvordan skal jeg klare alt dette alene?? Et nytt år helt alene.. Det er så knusende vondt.

Anonym poster: 6d578a66a4ae506101cf3ccfdd045658

[Gjest Chin]

Du dreit på draget, og det var helt og holdent din feil. Så nå må du bare gå videre.

Kulen på livmorhalsen kommer du deg gjennom på en eller annen måte, jeg tror jeg ville informert mor om du trenger støtte på sykehuset.

[AnonymBruker]

Huff, jeg vet det.. Takk for ærlig svar. Er bare så irriterende at det er mulig å bli så utrolig dum som jeg har vært.... Skjemmes.

Og neida, skal vel alltids overleve på sykehuset. Det er bare dette med "hva OM det faktisk er kreft??" Grøss..

Anonym poster: 6d578a66a4ae506101cf3ccfdd045658

[Gjest Snupps]

Jeg var den den som ble utsatt for det samme som typen din. Jeg var bitter og sur i lang lang tid. Men tilslutt skjønte jeg han angret seg og det aldri ville skje igjen, så jeg tok han tilbake og det går greit med oss nå. Jeg synes enda det er sårt til tider, men håpe med tiden alle sår leges. Skal være sakt vi har barn sammen, så det var nok og en av grunnene til at jeg gikk med på og "godta" det han gjore.

Håper du får det bra og at han en dag vil snakke med deg!

[AnonymBruker]

Jeg var den den som ble utsatt for det samme som typen din. Jeg var bitter og sur i lang lang tid. Men tilslutt skjønte jeg han angret seg og det aldri ville skje igjen, så jeg tok han tilbake og det går greit med oss nå. Jeg synes enda det er sårt til tider, men håpe med tiden alle sår leges. Skal være sakt vi har barn sammen, så det var nok og en av grunnene til at jeg gikk med på og "godta" det han gjore.

Håper du får det bra og at han en dag vil snakke med deg!

Jeg beklager, på din kjærestes vegne. Godt at dere fant ut av det, og jeg skjønner godt at det er sårt..

Dette er nok det dummeste jeg noen gang har gjort, og det har virkelig fått opp øynene mine. Håper min kjære innser hvor mye jeg angrer, og at jeg aldri kunne tenkt meg å gjøre noe lignende igjen.. Jeg skjønner ikke at det er mulig å bli så utrolig dum!

Blir like sint på meg selv hver gang jeg tenker på det.....

Anonym poster: 6d578a66a4ae506101cf3ccfdd045658

[sukkermomsen]

Ts, gi han litt tid og det kan hende han ser hvor mye du angrer på det som har skjedd. Utroskap er veldig vondt for den som blir sviktet, og det kan hende han trenger lang tid.

Blir veldig trist over det du skriver, også på dine vegne. Å ikke vite om man ikke ville være i et forhold når man er i et er også vanskelig, der har jeg vært selv før. Selv om du tok et dumt valg bør du ikke straffe deg selv for hardt, alle kan gjøre feil. Det virker ikke som om forholdet deres var så godt i utgangspunktet, tror du det ville blitt det om han godtok det som nå har skjedd? Eller er du redd for å være alene Ts?

[AnonymBruker]

Ts, gi han litt tid og det kan hende han ser hvor mye du angrer på det som har skjedd. Utroskap er veldig vondt for den som blir sviktet, og det kan hende han trenger lang tid.

Blir veldig trist over det du skriver, også på dine vegne. Å ikke vite om man ikke ville være i et forhold når man er i et er også vanskelig, der har jeg vært selv før. Selv om du tok et dumt valg bør du ikke straffe deg selv for hardt, alle kan gjøre feil. Det virker ikke som om forholdet deres var så godt i utgangspunktet, tror du det ville blitt det om han godtok det som nå har skjedd? Eller er du redd for å være alene Ts?

Får håpe det... Og joda, han er en eksemplarisk mann, hardtarbeidene, snill, ærlig, familiekjær... Alt en kan ønske seg! Men siden jeg har vært så usikker på meg selv har jeg vært en drittkjerring enkelte ganger, noe som har ført til krangler..(Jeg har ikke sett mine egne feil..) Jeg har heller aldri skjønt helt hva han så i meg, så jeg har fått et ganske kjedelig selvbilde, noe som har stoppet meg fra å være den jeg vil være, mer enn èn gang.

Jeg tror, helt ærlig, at vi hadde fått det fantastisk nå. Jeg vet hva jeg vil nå. Vi hadde trengt å gi det litt tid, til å roe seg, men når vi har kommet tilbake til å stole på hverandre hadde det vært bedre enn aldri før.. Og dette er noe jeg er så brennsikker på, det er derfor jeg hater meg selv så fryktelig mye. Dette er mannen i mitt liv, og jeg er sikker på det. Jeg har aldri villet gifte meg, men med han hadde jeg ikke nølt. Barn har heller aldri vært på tapeten, men jeg ville følt meg beæret om jeg fikk bære vårt felles barn..

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har vært så ufattelig dum, jeg har hatt det beste av det beste... Og bare kastet det bort...

Ble mye surking her nå, gitt...

Anonym poster: 6d578a66a4ae506101cf3ccfdd045658