Venneløs - er det allerede for sent?

[whistle]

Jeg er bare 19, men føler jeg allerede har tapt i livets vennelotteri.

Gjennom hele barneskolen (fram til åttende) hadde jeg en god bestevenn og hadde venner, men på ungdomsskolen startet jeg å føle meg utenfor, fikk meg kjæreste som etterhvert ikke var helt grei mot meg, og da jeg startet på vgs hadde jeg kun ham. Startet på vgs i klasse med 10 fra min gamle klasse (inkl eksen) + 15 fra en annen skole i byen, som jeg ikke kjente fra før, men alle de andre fra min gamle klasse kjente stortsett alle de nye, fordi de gikk på sport sammen. Jeg sleit med å bli kjent med folk, og i klassen vår hadde vi en gjeng med sladrere som stemplet meg som teit med en gang.

Ble litt kjent med et par jenter i løpet av vg1, men kom aldri "helt innpå". Da jeg omsider gjorde det slutt med min manipulerende kjæreste etter vg1, og etter bare to måneder ble sammen med min nåværende kjæreste ble jeg enda mer stemplet som teit og det var SÅ synd i eksen min som INGEN tidligere engang hadde likt, og ingen kom til meg og spurte hvordan jeg egentlig hadde det. Han ble en del av den store gjengen på skolen og jeg ble av den grunn utelukket.

Jeg ble som sagt venn med flere av jentene, men jeg ble liksom aldri deres nærmeste.. I perioder hang vi sammen også utenfor skolen, og jeg ble invitert på bursdagsfester osv. Men det dabbet ofte av, fordi jeg bare var venn med 1/4 av den store gjengen og jeg har på følelsen av at mange ikke liker meg, og jeg hater å trenge meg på.

Gikk altså ut av videregående våren 2012 uten noen ordentlige venner, i håp om at universitetet skulle bli så mye bedre. Og det har det på en måte blitt. Jeg går på et studie med bare 6% jenter (av 150 elever), hvorav, helt ærlig, det er kun 3 stykker jeg i det hele tatt føler at jeg kommer overens med, og vi er stortsett alltid sammen. Jeg har selvsagt også fått en del guttevenner, og vi har blitt en gjeng på rundt 10 stykker og jeg har på mange måter fått det bedre enn noen sinne sosialt sett! Men samtidig merker jeg jo at jeg ALDRI kommer til å bli noen av disse jentenes bestevenninne. De har liksom sine bestevenninner fra hjembyene sine som de daglig snakker på telefonen med og som de nok alltid kommer til å stå nærmest.. Og det føles så kjipt, for jeg har ingen slike, og nå har jeg innsett at jeg aldri kan få det heller.

Hadde et par jenter på besøk i høst, og vi hadde det gøy og avtalte å henge sammen i hjembyen vår i jula (de bor i en annen by sammen med ALLE de andre jentene jeg snakket om lengre oppe som jeg aldri ble særlig god venninne med), feire nyttår sammen og sånt. Jeg prøvde til og med å være litt frampå nå i romjula og spurte hva de skulle andre juledag/nyttårsaften, men da var det bare "vet ikke enda, vi snakkes om det og finner på noe! <3". Hørte aldri noe derfra, så her sitter jeg. Har ikke sett noen av dem siden jeg kom hjem til jul, og fikk høre idag at hele resten av kullet jeg gikk på vgs sammen med skal til ei som gikk i vgs-klassen min på nyttårsfest, inkludert de to. Jeg har i løpet av jula innsett at jeg ikke passer med de heller, jeg kommer alltid til å være viggo venneløs.

Jeg kunne kanskje spurt mer spesifikt tidligere idag, men jeg tar jo faktisk hintet, jeg er jo neppe særlig velkommen til hun som hoster nyttårsfest idag. Nå føler jeg nesten at jeg bare skal slutte å bry meg, at jeg skal slutte å ta kontakt når de gang på gang skuffer meg.

Er det flere som føler seg ensomme, og er det flere voksne mennesker der ute som alltid har vært "venneløse"? Har man muligheter for å få gode venninner senere i livet, også utenom jobb?

[Gjest Gjest]

Ja det vil ordne seg. Ut fra hva du tidligere har hatt av venner og hatt du har og har hatt kjærester har du helt klart de sosiale evnene som trengs. Til våren prøv å delta mest mulig i aktiviteter/foreninger/idrett på universitet som kan gi deg nye venner.

[Gjest tarandus]

Kom deg ut, prøv nye aktiviteter. Du er ikke "lost" fordi du ikke har masse venner nå.

[AnonymBruker]

Ikke for å være ufølsom, men er det ikke sinnsykt mange venneløs-tråder for tiden?!

Anonym poster: c6740ea1ee8d7fb6064d6644e5b67c1f

[Gjest Gjest]

hei. Jeg er 30 nå. Kun en av de jeg kjent da jeg var 19 åring jeg kjenner nå. Vet ikke om det noe trøst at jeg tror mange har det slik som er rundt 30 år. Jeg hadde spiseforstyrrelser hele ungdommen, var sær,isolerte meg og hadde ingen omgang med folk på min egen alder utenom at jeg traff folk på skolen i skoletiden. Jeg feiret som regel nyttårsaften med mine foreldre.. Syns dette var flaut.

Nå har jeg venner. Og vet jeg makter knytte nye vennskap om det trengs. Min løsning var i første omgang å melde meg inn i foreninger som passet mine interesser. Noen ganger var det nedtur, andre ganger klaff.. Og ble jeg kjent med en kunne det hende jeg gjennom denne igjen ble kjent med en annen... jeg vil si det aldri er for sent å få gode venner. Selv satser jeg på å bli kjent med nye folk,når jeg trenger det, til jeg går i grava.

Jeg var selv veldig deprimert som 19 åring. Livet mitt nå er godt. Jeg vet du ikke har det så bra der du er nå, men jeg lover deg at livet har mer å by på enn slik det ser ut når en er 19. Sier ikke dette for å bagatellisere det du føler.... Bare gi noe håp.

Selv er jeg selv-valgt alene i dag, liker det, og sender en varm : Godt nytt år-hilsen til deg.