Når ting ikke blir som man vil..(langt)

[AnonymBruker]

Huff.. i vår møtte jeg en herlig fyr på nett, vi spilte samme spill sammen - mmo.

Vi var gode venner i starten, han hadde noe på gang med en annen jente men ble såret, og jeg var i et dødt forhold så jeg gjorde det slutt. Etter noen måneder med snakking til langt på natt, fortalte jeg ham at jeg hadde følelser for ham - og jeg visste at han likte meg tilbake.

Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, han bodde 12 timer unna - enda hjemme hos foreldrene, og hadde ingen jobb. Jeg bodde fortsatt med eksen som ikke hadde så veldig lyst til å flytte ut (lang kamp). Han var usikker på om vi burde bli sammen, ødelegge vennskapet - jeg ble veldig såret og lei meg, da jeg trodde det kom til å bli noe mer etter at vi hadde snakket romantisk sammen et par dager i forveien. Jeg mente at om han nølte, så ville han kanskje ikke virkelig ha meg? Det gjorde han, og sendte meg bilder, et koselig brev hvor det stod hvor mye jeg betød for han og sa at han ville vi skulle være oss to.

Dette brevet leste eksen da han var glad i å snoke, så han bestemte seg for å lete etter en ny plass å bo. Eksen har også 2 fugler, så det var forståelig at det tok litt lang tid.

Vi planla å møtes på et hotel nær ham, da jeg hadde litt penger oppspart. Han tok en del småjobber for å spare opp han også, vi greide å skaffe en del penger, og han fortalte om oss til foreldrene sine. Hans far sa at han var en dust som ikke hadde invitert meg før, da jeg ikke kom til å vente for alltid. Voksne jenter vet hva de vil sa han (jeg er 28, han er 21). Vi satt fortsatt oppe dag og natt og snakket og hadde mye morro sammen, noen ganger var jeg litt kjeftete og hard mot han da han gjorde feil.. det angrer jeg på og forstår at det ødela litt imellom oss.

Faren hans sa ofte litt upassende ting til ham (jeg hørte dette på ventrilo, et slags telefonprogram til pc), så jeg lurte på om hvorfor faren sa slikt, om han ville såre han? Han snakket det bort. Senere fikk jeg vite at faren hadde sagt at dama hans var stygg da han skulle introdusere sin første kjæreste da han var en 15-16 år. Jeg sa igjen at jeg syntes det hørtes ut som om faren ville såre han med vilje. Da fortalte han meg at faren slo ham som liten, og at det nesten ble slutt mellom far og mor på den tiden, men at det ordnet seg til slutt og at de hadde et godt forhold nå.

Vi avtalte at jeg skulle ta flyet så nærme jeg kunne, så skulle han hente meg og kjøre meg til hans plass. Jeg skulle være der i ca en uke. Jeg grudde meg enormt, og vi hadde hatt en del småkrangler pga at det tok så lang tid før vi møttes - det var svært tungt og ensomt og enkelte ganger virket det som om det ikke skulle bli oss to.

Vi møttes på flyplassen, han var 45 min for sen og jeg var supernervøs. Jeg syntes han så ut som på bildene, kjekk, litt søt, han er jo yngre enn meg, men jeg ble ikke skuffet. han er litt sky, ikke så frampå, så da jeg så ham ga jeg han en klem med en gang. Så tuslet vi ned til parkeringsplassen med småprat. Hele turen hjem var litt rar, vi sa ikke så mye, og han var helt klart veldig trøtt, jeg følte at han sikkert ikke likte meg i det hele tatt. greide også å søle brus i audi'en til familien hans så vi måtte stoppe og tørke opp.

Da vi kom til hans plass hilset jeg på foreldrene, så gikk vi til rommet hans og så en film. Han var nervøs, satt et stykke unna meg, etter en stund sa jeg at jeg var redd ofr at han ikke likte meg (naturlig i en samtale). Da kysset han meg, vi koste oss lenge men han sovnet. Vi var vant til å sitte oppe til 9-10 om morgenen, men han var helt utslitt. Jeg tenkte ikke noe mer over det, jeg visste at han har en sykdom som kan gjøre han slapp og trøtt.

Jeg fikk UVI denne uken, han var trøtt hele uka, vi så mye på film og serier, gikk ikke ut, spiste for det meste alene inne på rommet. hele uka hadde vi sex 3 ganger. Personlig er jeg veldig glad i sex, og med en ny partner er det jo fantastisk bra og spennende.. men det ble nesten ingenting enda vi hadde lengtet etter hverandre i månedsvis.

Han hadde lenge sagt at han elsket meg, jeg hadde skrevet det men turde ikke si det før jeg så ham i øynene. Den siste dagen kjørte han meg til togstasjonen (jeg skulle ta toget til flyplassen da det gikk direkte denne dagen), jeg hater å ta avskjed og hadde egentlig ikke gjort meg opp så mang etanker om uka enda. Han ble litt skuffet over avskjeden, men jeg kysset ham og ga han en klem og sa at jeg ikke ville begynne å grine.

Jeg kom hjem, vi sendte bilder, snakket sammen. Mange ganger hadde vi teite småkrangler i spillet, vi er begge litt sta. Mange ganger tvilte jeg på hva jeg ville, kanskje pga. eksen min (han hadde enda ikke flyttet ut og han var forelsket i meg enda selv om han ikke hadde rørt meg sexuelt på 1 1/2 år), kanskje jeg syntes han ikke var kjekk nok.. men det endret seg alltid da jeg så han på webcam - da var alt naturlig.

Han spilte p ået lag og jeg på et annet. En av hans "partnere" sluttet å spille, og selv om de var nære venner droppet han nesten all kontakt og såret min kjæreste. Jeg mistet litt respekten for denne vennen, la oss kalle ham John for jeg kommer tilbake til han senere. Kjæresten min ble da med på mitt lag, og selv om det ble litt tøft fordi jeg var sjef og resten av gjengen min var usikker på mine hensikter her gikk det helt fint.

Vi hadde enda flere småkrangler, jeg var ensom, følte at ting tok for lang tid. Han ble tilbudt en jobb i en by langt unna min, men takket nei da han ikke ville ha den. Jeg var enig fordi jeg ville ha han nærmere. På et tidspunkt ble jeg så lei og frustrert og irritert på alt han gjorde at jeg sa jeg ikke ville mer, at jeg ikke orker å være i lang distanse forhold, at det var for vanskelig. Jeg såret han utrolig mye, og vi snakket ikke på et par dager. Jeg ville ha han, men det skjedde ingenting. Jeg angret naturligvis, og vi snakket igjen.. jeg sa jeg fortsatt veldig gjerne ville være exclusive, og han ble glad. Ting ordnet seg litt igjen.

Ingenting skjedde, flere uker gikk, ingen jobb i sikte. En dag på impuls, etter litt styr og pushing fra min side tok han en 17 timers togtur til meg, på lånte penger, han skulle være hos meg en ukes tid da faren hans jobber i min by og skulle kjøre hjem igjen om ikke lenge. Eksen min bodde fortsatt hos meg, og det la en stor demper på ting, jeg snek meg oppi sofaen der kjæresten min sov om natta og vi koste oss litt. Dessverre (?) fant faren jobb til han fra dag 2. slik at hele vår uke sammen ble ødelagt. jeg så han kun på kveldene, men han jobbet fra 6-18 så han var svært trøtt.

En kveld tok vi bilen og kjørte ned til stranden, fant en fin benk og jeg tenkte vi kunne være romantiske, kose oss, kysse og bare være oss alene. Det tok ca 1 min før han ville dra og kjøpe is og godteri og se på tv istedetfor. Jeg tenkte at han jobber hardt og er sliten, og at da gjør vi det så han kan kose seg.

Han dro hjem igjen, med faren, det var svært tungt for meg. Helt siden starten hadde min kjæreste sagt at han ville ha barn, helst 2 jenter, og jeg hadde sagt at jeg ikke vil ha barn noensinne - jeg ville bare ha oss to og alle muligheter i verden. Etter en stund fikk han meg til å ville ha barn, jeg så fram til det og skjønte fantasiene hans. Et av våre diskusjonstema var at jeg ville være redd for å la framtidige barn være med faren hans alene, da han hadde fått bank før... kjæresten min mente at den tiden var over og at alle i familien måtte bli inkludert.

Vi bestemte oss for å slutte å spille mmo, det hadde vært en del småkrangling der hele tida og jeg hadde behandlet han dårlig et par ganger (altså sagt ting som kunne ha vært mye penere pakket inn) eller vært svært frustrert over situasjonen vår og vært urettferdig og tatt det ut på han. Jeg hadde også vært on - off - on - off p piller på en veldig kort periode, så tror det satte noen hormoner i sving. (Han hadde også hatt en kjønnssykdom før vi møttes.. som gjorde at jeg gikk av pillen og ville bruke kondom etc, dette valgte jeg å se bort i fra da han betydde mye for meg - men om noen andre jeg skal møte viser seg å ha kjønnssykdommer hadde jeg nok neppe forblitt særlig interresert :S)

Vi skulle fokusere på å fikse jobb, utdannelse, en framtid sammen. Vi sluttet begge å spille dette mmo spillet. Han spilte fortsatt 2-3 andre spill, jeg spilte nå ingen. Alle venner jeg hadde var i dette spillet, og jeg hadde få andre hobbier - så da han mente at vi skulle slutte for å fokusere på oss trodde jeg det betydde å bruke tid på andre ting.

Eksen min flyttet endelig ut. Kjæresten fikk en jobb som betydde at han kunne jobbe her 3 uker, lange dager, og så ta en uke fri og dra hjem igjen. Jeg synes ikke dette var en ideell løsning, da han kom til å stå opp tidlig, være hjemme sent og så reise bort når han endelig hadde fri. Jeg syntes det var merkelig at han ville hjem 8-9 dager i måneden hver måned, istedetfor å tilbringe tiden med meg. Han jobbet i 3 uker, så fikk han ikke mer jobb da firmaet gikk dårlig. Han dro hjem til sverige igjen.

denne uka spilte han kun sine 1-2 andre spill, time etter time, med kompiser, laget filmer for youtube og snakket så vidt til meg. jeg følte meg ensom og trist, og synes det var rart at han ikke ville være med meg, snakke med meg, spille med meg. Etter 5 dager ble det en stor krangel, som ledet til at han måtte bli hos faren sin neste gang han skulle komme opp til min by. faren bor i et stort kollektiv, og deler rom med 4 andre - der de bor er egentlig kun for de som jobber der, noe kjæresten min ikke gjorde mer.

Han lovte meg at han skulle komme innom meg med en gang han kom til byen og at han savnet meg, men han droppet det og jeg ble svært lei meg.. det var jo uker siden jeg så han sist. Etter mye styr og drama fra begge sin side kom han likevel selv om han mente han ikke kunne. Hele den uka hadde han ikke bil, og han var 10 min unna. Han ville ikke gå fordi det var kaldt (høst), han ville ikke at jeg skulle gå dit så vi kunne gå sammen tilbake hit (han delte rom med mange andre der), og jeg kunne ikke gå dit fordi det ikke var noen plass å være der. Dette såret meg utrolig mye, fordi jeg var ekstremt forelska i ham og syntes ikke at 10 min gåtur var så veldig ille for den du elsker.. han jobbet og var sliten, men likevel tenkte jeg. Kanskje det var egoistisk av meg, men dette startet de store kranglene våre.

Han ville slappe av og spille spill med kompisene, han savnet hjem, senga si, pcn sin, kompisene. Kompisene spilte han med hver eneste dag og snakka med dem på nettet. På tull en gang sa jeg at søstra mi sa det var viktig at han endra facebook statusen sin til "i et forhold" (jeg har ikke facebook så aner ikke hva det heter), og det nektet han for facebook betydde ingenting. jeg synes det var rart han ikke kunne gjøre noe så lite som ikke betydde noe for ham, for å gjøre meg veldig glad. facebook greiene og gåturen ble ofte en gjenganger i samtale emne.

Vi hadde svært sjeldent sex, han var trøtt sliten, stressa, skitten (ikke dusja etter jobben), jeg elsker sex så jeg var lei meg pga dette. da vi hadde sex var det veldig bra. Jeg prøvde å snakke litt med han om det, men det gjorde alt verre.

Han fikk en ny jobb, fulltid, med 100% arbeid og ingen 3 uker her og så hjem 1 uke. Han trivdes godt, men hadde papirproblemer, så han måtte reise fram og tilbake flere ganger fra hjembyen sin - det laget en del stress. 3 første uker av desember skulle han endelig være hos meg, og vi skulle kose oss og være bare han og meg før jul. Vi kranglet om masse småting, koste oss nesten aldri. Han mente jeg krever for mye. Jeg laget frokost, vasket opp, gjorde klesvask, skittenkopper, vasket leiligheten, brettet klær, laget lunsj, serverte og ryddet opp igjen, hentet drikke til han da han spilte med kompisene og var travel med det, laget middag.. om jeg ba han rydde opp etter middagen var han en gjest, og han kunnehjelpe til men han ble sur om jeg ba han sette skitne kopper i oppvaskmaskinen.. da var "ingen ting bra nok" for meg.. dette såret meg da jeg følte jeg gjorde utrolig mye.

Jeg betalte det meste av maten, pga papirene hans fikk han ikke utbetalt rett lønn. Jeg gjorde snøskuffing, husarbeid og ja nesten alt. Han hater å ligge inntil noen om natten når han skal sove, helt ok, jeg kunne sove i gjestesenga - det ville han ikke. Han ville heller ikke prøve å være nær meg til tross for at han MÅ ha en diger pute å holde i for å sovne i det hele tatt. Dette såret meg litt. Jeg gråt mye, mange sene kvelder hvor han ba meg komme å sove i senga og jeg som ikke orket fordi jeg visste at han ville ha plass og ikke ville være nær meg.

En gang foreslo jeg at vi skulle prøve å være venner, så jeg ikke la press på han med sex.. han mente at jeg skulle være tålmodig og la han komme til meg. Jeg var veldig tålmodig selv om det var tungt, i flere måneder før jeg foreslo å være venner for å fjerne presset. Det ville han ikke. Alle de gangene jeg sa jeg følte meg ensom og at han prioriterte venner og spill forann meg sa han at han elsket meg og at jeg måtte se det positive i ting. Han sa det ordner seg til slutt, det sa han faktisk alltid.

Vi hadde flere krangler, stygge krangler der jeg sa at han burde vokse opp og slutte å ville hjem til mamma og pappa og flytte ut snart, jeg sa at han var en drittsekk når jeg hadde vaska og rydda en hel dag, laga mat og stelt i stand så vi kunne kose oss og han ville spille med kompiser i stedet, jeg ragequitta i spill jeg kun spiller for å få tilbringe tid med han, jeg sa at jeg syntes det var dårlig gjort av faren å la han betale 950 kroner for bensin for å sitte på, når flyet koster 349 og faren må kjøre uansett (han bruker firmabil). Han sa han var kald og ikke ville ha meg sexuelt, ikke greide å være en tøffel til meg da jeg hadde prøvd å gjøre det slutt med han før.

Han sa han hadde bevist at han vil ha meg, ved å flytte å få seg en jobb her, og at det burde være nok. Dager da jeg prøvde å være positiv, gjøre alt, være travel, være god mot han uten å få noe tilbake ignorerte han meg også, og da jeg kom en uke senere og var litt lei meg mente han at det var tull at jeg var lei meg for jeg var glad dagene før og at jeg måtte ikke bare se det som var ille.

Vi snakket om abort, jeg sa at om jeg ved et uhell ble gravid, og vi planla barn om 1 år kom jeg ikke til å ta abort bare for å prøve igjen om et par måneder. Det tålte han ikke og mente at det var dumt, de ble en krangel. Som ledet til at han ikke ville ha barn likevel, noe som gjorde meg trist da han hadde pushet på det i måneder i løpet av sommeren og sagt mange ganger hvor viktig det var for han.

Jeg tenkte at jeg før prøve å endre ting. Så jeg begynte å spille et spill han og kompisene spilte mye, jeg er god i det, bedre enn dem så jeg hjalp dem mye - hadde det morro på skype og vi gjorde ting sammen. Jeg hadde spilt det mye før, hjalp han, ga han ting og tang, han var heldig og fikk noe tilfeldig som var ekstremt dyrt/verdt mye - han brukte alt på seg selv og en kompis. Han sa at han ikke skjønner slikt og at jeg ikke kan hinte men at jeg må si direkte om jeg vil ha noe. Jeg forklarte at det hadde vel vært litt kravstort.

Aldri han og jeg alene, det var alltid 4-5 av oss. Han spilte fortsatt mye av det andre spillet sitt, det jeg synes er et dustespill og som jeg aldri hadde prøvd noe særlig. John var der, om dere fortsatt husker han, han spilte også alle disse spillene, og jeg likte ikkeJohn noe særlig. Vi hadde en liten dustekrangel, og kjæresten backet meg ikke opp. det såret meg litt, men jeg lot det gå. Senere da jeg ville tilbringe tid med kjæresten fant jeg ut at han spilte med John, i dette dustespillet og jeg ble utrolig såret og sa at jeg skulle ønske han ville bruke tid på meg istedet for noen som hadde gitt totalt faen i han før. Det ble en krangel ut av det, som endte i at jeg sa han bør spille med meg og de andre kompisene istedet. 3-4 dager så sutret han og mente jeg forbød han ting, og at han ikke var en tøffel og at blabla.. sutring.

Jeg lærte meg så dette dustespillet. How hard can it be. Jeg er generelt flink i de fleste spill, så jeg lastet det ned og startet. Jeg ville ha litt hjelp, og spurte om han kunne spille meg meg, og forklare meg tng etc. Han spiller en slags champion som måtte være alene, og jeg ba han om å ta en annen som han ikke kunne å spille så godt så han kan vise meg underveis. Det endte i katastrofe, han sprang av gårde og slaktet alle, og jeg ble slaktet og lærte ikke en dritt. Prøvde å være glad for han når det gikk bra for han, men det er klart at spiller du 10 ganger over ditt eget nivå er det kanskje ikke så my eå rope hurra for når du prøver å lære noe nytt. Det endte i at jeg spilte alene i 15 "leveler" for å lære meg hvordan det fungerte. Jeg ble flinkere, men nå spilte kjæresten med kompisene og da ble det ikke noe mer av likevel. (utrolig nok spiller jeg fortsatt dustespillet litt enda, det var ikke så verst)

Kjæresten spilte mmo et par ganger bak ryggen min, for å få med seg ting som er sesong baserte. Jeg ble skuffet, han lovte å ikke gjøre det mer. Etter en stund foreslo jeg å spille det, siden jeg var ensom, mistet alle mine venner og hadde ingenting å gjøre bortsett fra å vente på han hele dagen (Jeg har vært sykmeldt og skal tilbake på skolebenken til våren da jeg ikke lenger kan gjøre jobben jeg er utdannet for). Han sa at da fikk jeg velge, mmo eller han. Jeg sa at det er et lett valg, da tar jeg deg siden du betyr mest for meg. ba han også å huske at han valge john og dustespillet over meg.

Rett før jul.. jeg pynta huset, handlet gaver, ga han noen gaver til hans familie. Han hadde bursdag, jeg har veldig lite penger for tiden og hadde ikke råd til noen gave, men kjøpte inn en stor middag og laget den til han, sa at han kunne invitere pappaen sin også. Middagen ble en suksess men rett etterpå ville faren ta han med ut for å snakke, så han dro. Jeg ble litt skuffet over dette, da jeg syntes det hadde vært koselig å bli invitert. Men så klart, han skal jo få ha alenetid med pappen sin. Han snakket med familie og venner på telefon, han skulle feire den 25. da han skulle hjem i jula. Jeg ble ikke invitert.

Vi snakket litt om nyttårsaften, ferier.. og slike ting. Han planla en stor ferie til broren på 16 år i gave, for å besøke John i en stor by i europa. Jeg var ikke en del av planen, og ble skuffet. Vi planla å flytte sammen i januar, og håpet at jeg skulle få bli med på noen slike avgjørelser. Nyttårsaften skulle han feire hjemme med venner.

Torsdag 20. skulle han dra hjem igjen. Klokken 6 på morgenen ble jeg vekt av masse bråk da han ikke finner nøkkelen, jeg er halvt i søvne da han roper at jeg må komme å si hadet til han i gangen. Jeg sovner, jeg er absolutt ille til å stå opp om morgenen. Han drar. Rundt lunsjtider kommer han igjen, og jeg får en klem. Jeg gråter, vi krangler om morgenen, jeg lurer påhvorfor han måtte stå å rope i gangen, hvorfor kunne han ikke sitte på sengekanten og si noe koselig og gi meg en klem. Han feier det bort og drar mens jeg står i døra og tårene triller.

12 timer senere er han hjemme, han sier knapt god natt og går og legger seg. Greit nok, han er slapp og sliten. Jeg har sendt han flere meldinger og ringt på turen ned, men ikke fått svar så jeg håpet at alt gikk bra da det har vært noen problemer med bilen.

21-22-23 han er ute å handler julegaver. han legger på når jeg prøver å ringe da han ikke vil snakke forann moren sin. meldinger svarer han ikke på. jeg lurer på om når han kommer hjem (de var ute å handlet hele dagen ofte til 22 om kvelden, mat og gaver), han vet ikke. Sent på kveldene, ofte etter 1 forteller han meg hva de har kjøpt og han er sliten. 23. er julekosen med min familie ødelagt, jeg føler at han ikke vil ha meg mer, jeg er ensom. Jeg har forklart han at jeg ikke mener å mase, eller at vi må se hverandre HELE tiden, men det er jo koselig å sende meldinger, si at man savner hverandre etc en gang i løpet av 10 timer.. (altså frivellig). jeg prøver å snakke med han, forklare han hvordan det føles å bli bortprioritert. Forteller at jeg skulle ønske vi handlet til jul sammen, koste oss mer, var et skikkelig team, var bestevenner igjen og slike ting. Han har ikke mye å si, han mener ting er bra og at jeg ser det negative iting.

24. Han er borte hele dagen og jeg greier å la være å mase. Jeg lar telefonen bli hjemme da jeg drar til min familie. Kommer hjem, ikke en eneste melding eller anrop. Sårt å se når familie får telefon fra deres kjære og min ikke sender en eneste melding.

25. Han skal feire bursdagen sin. Kompisen hans sa kvelden før at de skal drikke seg dritings og dra ut på byen, det gjør alle den dagen. Jeg ringer kjæresten min klokka 16, spør om dagen før - han forteller kort. han har det travelt, han skal bake kake og stelle i stand til folk kommer. han har forsovet seg ganske mye. okay sier jeg, skal du ut i kveld da? det vet han ikke. jeg spør fordi jeg ikke vil sitte oppe sent enda en natt og ikke vite.

klokka 21 får jeg svar på min tekst, jeg har prøvd å ringe også, men han kunne ikks vare da han ikke har batteri så han måtte sette i laderen. (batteriet hans er ille så den kjøper jeg selv om det tok lang tid på svar) han sier de gambler og spiller drikkespill og at han blir dritings. jeg spør om han skal ut, det vet han ikke men han elsker meg masse. jeg svarer og er litt skuffa, fordi han har den sykdommen som gjør han trøtt og det er farlig for levra hans og drikke (den er allerede overbelastet), han sier det ikke gjør noe det er jo bare bursdagen hans. Jeg sier jeg er litt skuffa siden vi aldri drar ut å drikker eller koser oss, han sier vi kan godt gjøre det også. jeg nevner igjen, skal han ut? for da kan jeg legge meg tidlig.. han vet ikke.

klokka 22, ringer jeg han igjen og igjen, telefonen han sa står i laderen blir avslått fordi batteriet går ut.

han har en bror som han er svært nær med. han erpå pcn hele dagen og spiller alle disse spilla jeg har nevnt tidligere. vanligvis svarer han meg, men denne dagen vil han ikke svare på noe. jeg blir ignorert. jeg forklarer at jeg er bekymra siden det ikke er lenge siden at kjæresten ble lagt inn på sykehuset pga. levra og jeg tenker at det har skjedd noe - kan han være så snill og fortelle meg om alt er ok?

jeg venter, jeg tenker at han dro ut og sa til broren at han ikke skal si noe fordi jeg ønsket tid med han og han tenkte jeg blir irritert om jeg vet han drar ut når jeg har savnet ham helt siden den 20... klokka 5:30 går jeg til sengs og prøverå ringe en gang til. telefonen er nå påslått.. jeg tenker han kom hjem, slo på telefonen og så sovna - selv om jeg var skuffa over at det ikke var noe melding til meg.

26. klokka 10 våkner jeg uten nesten noe søvn, våkner av at jeg gråter fordi jeg er ensom og ting ikke har blitt så bra denne jula. Jeg ringer han med en gang, han sier hei, sier han sovna dagen før og aldri dro ut. han er i bakrus og kald sier han. Jeg forklarer det med telefonen, at jeg synes det var rart og sier jeg er bekymra.. er noe feil? han blir sur, han mener det virker som et avhør, og at nei ingenting er feil han hadde bare for mye å drikke. jeg er lei meg, sier jeg ikke orker mer, vi har snakket i uker om hvordan jeg føler det, ensomhet, han som bare vil gjøre andre ting. han blir sur, han sier jeg hele tiden prøver å gjøre det slutt med han, og at denne gangen orker han ikke å komme krypende til meg. jeg gråter, jeg forklarer at jeg alltid har ville hatt han, men det er så tungt når ingen av oss greier å la noen ting gå- og at når han er glad og fornøyd er jeg lei meg og ensom, og om jeg får det slik jeg vil er det for mye for han? vi gjør det slutt, jeg gråter i 5 timer. jeg drar på julelunsj, men er så dårlig at jeg må kjøre hjem igjen. Jeg angrer

Jeg ringer han, han er ute med en kompis, jeg spør om de snakker om meg. Ja sier han. Jeg sier at jeg må prate med han. han sier senere i kveld, når han erhjemme. han skal snart hjem. klokka er vel rundt 16 så jeg setter meg og venter. klokka 00:30 kommer han hjem, jeg har ventet i timer. jeg sier jeg er lei meg for det som skjedde og at jeg ikke ønsker å gjøre det slutt, og at jeg beklager at jeg har mast på han når jeg vet at han har hatt mye stress. Han sier han ikke vet, han sier han elsker meg, han sier han har følelser for meg men han vet ikke lengere.

Jeg forteller alt jeg skulle ha hatt ugjort, hvor fantastisk han er og hvor lei meg jeg er, hva jeg vil endre. han hører på men han sier at han har gjort alt for meg, bevist om og om igjen at han vil ha meg, flyttet langt for min del, skaffet en jobb, da jeg sa han måtte vokse opp flyttet han ut og fikset en jobb, da han fikk en jobb 3 uker her og 1 uke hjem som passet han perfekt var ikke det godt nok for meg, han måtte finne noe bedre, det var aldri bra nok, ikke når han vasket eller når han brukte tid på meg, jeg hadde dårlig økonomi men kunne jobbet med det jeg var utdannet til (noe jeg ikke kan og er grunnen til at jeg starter skole på nytt), jeg burde ha tatt en jobb jeg fikk tilbudt, jeg ga han dumme ultimatium som ikke ga mening, jeg krevde at han ga opp vennene sine og skulle bare være med meg hele tiden. han sa en del sårende ting, mye det var mye sant i, men det meste føler jeg ikke stemte.

han sa han ikke vet, ikke visste mer hva han ville. at det var tomt. jeg ba om unnskyldning 100 ganger, vi måtte sove og jeg gråt hele natten.

dagen etter snakket jeg med kompisen hans, han sa gi det litt tid.. kanskje han kommer tilbake til deg.

jeg ga han tid. tok ikke kontakt, han tok kontakt med meg. snakket litt om vanlige ting. jeg prøvde å finne ut hva han ville.. om vi skulle være exclusive? om han elsket meg? han sa han ikke vet men han elsket meg. Han hadde fortsatt følelser. han vet ikke om han kan gi meg en siste sjanse.

Han har vært ute og drukket nesten hver dag, borte hele dager. I dag bestemte jeg meg for å laste ned den mmo'en vi spilte før.. snakket ut med 3-4 gamle venner som støttet meg. hadde det morro, tiden fløy avgårde. Han logget på, snakket ikke til meg. I kveld, rundt 1:30 snakket vi igjen, han vet ikke, han vet ikk ehva han vil. han kommer tilbake på jobb den 7. han skal bo hos faren ikke hos meg. Han har glemt en ting her som han skal hente, jeg har bedt om å sende den til faren men det vil han ikke.

Jeg prøver å fortelle ham hvor mye han betyr ofr meg, hvor mye jeg savner han og hvor lei meg jeg er, og at jeg vil at han skal fortelle meg om han ser håp eller om han vil det skal være over, han sier han ikke vet, han er forvirra. Jeg får ikke ringe ham, han ville ikke snakke over telefon bare skrive. Han er stille sier, han, han har ikke noe å si.

Jeg spør om jeg får komme ned og besøke han. Nei sier han. Det vil gjøre ting verre.

Han må gå, han skal vaske og ordne til i morgen, han har en stor fest på gang og det kommer masse folk. Jeg sier jeg elsker han og at det vil jeg alltid gjøre.

Han skriver ;/ god natt. og logger av.

Tviler på at noen orker å lese alt dette.. men jeg føler jeg har vært en idiot som prøvde å avslutte med han, at jeg må ha gjort mye galt, vært sta og ødelagt så mye. Da jeg først møtte han i spillet sverger jeg på at vi hadde det beste utgangspunktet, så mye til felles.

Mine venner mener jeg var ulykkelig og prøvde å endre det, og at han er barnslig og egoistisk. Jeg greier ikke se det.

I mange år har jeg lest drama på kvinneguiden, gitt råd og følt på andres smerte og ristet på hodet av idiotiske damer som ikke gikk fra gubbene sine tidligere. Kanskje har jeg blitt en av dem.

I dag er nyttårsaften, et nytt år. Jeg blir helt alene, jeg brente broer da jeg ga alt for å være med min eks/kjæreste (?), jeg har ingen venner igjen, jeg gruer meg og jeg greier ikke la være å gråte.

Håper noen av dere kan gi meg råd

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

[ninuska_]

Dette hørtes ikke veldig sunt ut. Jeg tror, og beklager hvis jeg sårer deg ved å si det, at forholdet deres druknet i disse spillene. Kanskje hadde dere ikke noen god relasjon til hverandre utenfor disse spillene? Og det høres ut som om det endte med å handle om spill. Småknuffing på grunn av spill er ikke et sunt forhold. Og han virket ikke villig til å ofre dem for deg.

Jeg ville trukket meg tilbake. Han har sagt at han er usikker - da hjelper det lite å mase på han. Det virker ikke som om dere har helt samme fremtidsplaner og verdier, som dette med å få barn? Hvis dere skulle prøvd igjen: 1. Ingen spill. Hverdagslivet kan ikke handle om spill. 2. Jobbe mye med kommunikasjon. Det virker som om dere ikke helt er på bølgelengde.

Endret 31. desember 2012 av ninuska_

[Jolene]

Kutt ut alt av spill å bli sosial jente! Har selv vært borti en sånn en, og aldri igjen!

[Steinar40]

Spilling er ikke sunt.

[AnonymBruker]

Voks opp jente, og la han stakkars, forstyrrede gutten være i fred. Han er ung, du er endel år eldre og mest sannsynlig uattraktiv.

Forstyrrede mennesker altså.

Anonym poster: ded08b3c055fec5778885ea7e9975fc9

[Neket]

Han høres ut som en umoden liten dritt som bare vil spille og bestemme alt.

[Gjest tarandus]

Løp.

[Havbris]

Kutt ut spillene, dere kan ikke leve igjennom et digitalt medium. Og, beklager hvis jeg fornærmer deg, du bør lære deg å lene deg litt tilbake. Jeg får inntrykk av at fyren gikk litt lei fordi du veldig ofte poengterer at han ikke er bra nok, i form av å klage og si stygge ting til han.

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar.

Og, beklager hvis jeg fornærmer deg, du bør lære deg å lene deg litt tilbake. Jeg får inntrykk av at fyren gikk litt lei fordidu veldig ofte poengterer at han ikke er bra nok, i form av å klage og si stygge ting til han.

Du fornærmer meg ikke, jeg skriver her fordi jeg ikke vet hva jeg skal ta meg til. Det kan godt hende han gikk lei, men han har framstilt det som at vi har det bra, krangler lite og har det helt fint fram til han dro hjem den 20. Jeg var frustrert og lei meg fordi jeg følte at han aldri ville bruke tid på meg, han hadde sagt flere ganger tidligere at han ikke tar et hint og at jeg må si det direkte.

Det var enkelte ganger jeg ikke orket å høre hver dag om hvor fantastisk alt var på jobben, hvor flinke alle syntes han var, hvor bra han gjorde det. dette var i en periode hvor jeg ikke visste om jeg fikk tatt en ny utdannelse, og livet var generelt ganske tøft fordi vi hadde bestemt oss for å slutte å spille det første spillet (altså 12 timer ekstra hver dag med 0 å gjøre), jeg hadde kanskje forestilt meg at disse timene ville bli brukt på oss, jobb, etc. Jeg hadde vel aldri forestilt meg at han skulle bruke denne tiden på andre spill. Jeg sa aldri "sorry men jeg driter i om du gjør det bra", men forklarte at dette var veldig sårt for meg akkurat nå, og selv om jeg var glad på hans og vår vegne var det litt vanskelig å vise det akkurat nå.

Dette hørtes ikke veldig sunt ut. Jeg tror, og beklager hvis jeg sårer deg ved å si det, at forholdet deres druknet i disse spillene. Kanskje hadde dere ikke noen god relasjon til hverandre utenfor disse spillene?

Vi hadde bestemt oss for å slutte, jeg spilte ikke noe på mange måneder og han spilte kun et par ganger om dagen på sitt (et slikt spill som tar 40 min og så er det "ferdig"). Problemet var vel at vi ikke hadde noe å gjøre utenom spillene, vi så mye på tv, og han er ikke intr. i noe fysisk som å trene, gå tur, melde oss på noe idrett. Derfor ble det til at vi spilte et nytt spill slik at vi hadde noe å gjøre sammen.

Han har alltid vært en "gamer", og det har jeg alltid syntes var greit, men jeg endte opp med å føle at det var viktigere for han å spille med kompiser, enn å være til meg.

Føler også at vi ble snytt for "forelskelsen" selv om jeg føler at jeg er på en sky enda (en mørk regnværssky akkurat nå men), det ble liksom aldri store gnister og intensitet fra hans side. han mente det var fordi vi hadde kjent hverandre så lenge, men jeg vet ikke.

Kutt ut spillene, dere kan ikke leve igjennom et digitalt medium.

Det ville jeg, men han mente at det ikke var noe i veien for å spille et par ganger med kompiser om dagen, og om jeg ville være til han kunne jeg komme også (derfor lærte jeg med det spillet jeg omtaler som dustespillet)

Det virker ikke som om dere har helt samme fremtidsplaner og verdier, som dette med å få barn?

Som sagt var det han som ville ha barn, jeg har aldri følt et behov for å få barn men etter å ha lyttet til hans drømmer, skjønte jeg at dette ikke var noe jeg kunne ta fra han (om det gir mening, altså at jeg ville skyldt på meg selv og angret det dersom det var min "skyld" at han aldri fikk barn). Jeg mente også at dersom vi skulle få barn måtte det skje snart, da jeg ikke vil være en gammel mor (altså gjerne vente et par år, men ikke ti). Alle hans drømmer om barn ble det ikke noe mer snakk om på høsten, regner med at han kanskje var usikker på meg allerede da pga de første problemene.

Vi hadde planlagt at han skulle flytte inn i januar, så han slapp å bo i kollektivet - det er også billigere å bo sammen med meg.

Så her sitter jeg, på den siste dagen av året og gråter - fordi livet føles jævlig og fordi jeg føler jeg har gjort alt feil, sagt alle de riktige tingene og fortsatt ikke får en siste sjanse. Jeg føler at det er urettferdig at han ikke vil gi meg svar, si om han vil prøve igjen eller ikke, si at jeg kan glemme han og at det er over slik at jeg kan prøve å glemme, jobbe meg gjennom det.

Jeg synes det er vanskelig å ikke snakke med han, han var vel egentlig alt jeg hadde igjen - alt handlet om oss og framtiden. Når dette blir revet vekk, er det vanskelig å ikke ta kontakt, la han være i fred.

På en annen side tenker jeg også at om han virkelig elsker meg, ville han ikke da ha prøvd å løst ting? Om han hadde følt det han sier han har følt, hvorfor har han prioritert kompiser og alt annet? Dersom han savner meg og tenker på meg hele dagen, hvorfor tok han aldri kontakt?

Jeg tenker også at noe må ha skjedd den 25. som jeg ikke vet om. Selv om det kan hende at om jeg aldri hadde sagt noe den 26. så hadde han fortsatt vært seg selv, og jeg ensom som ikke hadde vært del av hans jul.

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

[Strixvaria]

Move on, sister. Dette er så dødfødt som det får blitt. 21-åringer som fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine, spiller onlinespill hele natta mens de dynker i seg brus og godteri, som sover hele dagen samtidig som de har nada utdannelse og ditto jobb er ikke noe å samle på.

[AnonymBruker]

Dette er så dødfødt som det får blitt. 21-åringer som fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine, spiller onlinespill hele natta mens de dynker i seg brus og godteri, som sover hele dagen samtidig som de har nada utdannelse og ditto jobb er ikke noe å samle på.

Sånn rent bortsett fra at han flyttet 12 timer unna pga meg, fikk seg en jobb her og tjener helt greit?

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

[AnonymBruker]

Sånn rent bortsett fra at han flyttet 12 timer unna pga meg, fikk seg en jobb her og tjener helt greit?

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

Les førsteinnlegget ditt, da. Det er opplagt for de fleste at dette ikke vil føre noe sted.

Anonym poster: 6dfcf4f1a8906e5c277c16c9b9c2de5e

[AnonymBruker]

Det er opplagt for de fleste at dette ikke vil føre noe sted.

Det kan godt være, selv om jeg vil at det skal fungere. Jeg synes bare at det strixvaria sa ikke stemte.

Problemet nå er vel egentlig at han ikke vet hva han vil, og selv om det var jeg som endte det og deretter angret - vet jeg ikke hvordan ting hadde blitt om han ville prøve igjen :/ Det er ikke så enkelt å begynne å komme over noen som ikke vet om de er ferdige med deg.

Dersom det havbris sier stemmer, og at det er jeg som er for krevende og får han til å føle at han ikke er god nok må det finnes en måte å ordne det på

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

[Steinar40]

Sånn rent bortsett fra at han flyttet 12 timer unna pga meg, fikk seg en jobb her og tjener helt greit?

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

Flytte inn i et kollektiv er nok ikke akkurat helt det samme som å flytte for seg selv.

[AnonymBruker]

Flytte inn i et kollektiv er nok ikke akkurat helt det samme som å flytte for seg selv.

Ja det er jeg enig i, siden faren også bodde der. Men han flyttet likevel bort fra mamma, vennene, livet han hadde der. Dersom jeg hadde sagt at det ikke var å flytte ut/løsrive seg da han bor med faren, ville han ha sagt at "ingenting er godt nok".. så det blir litt hakk i skiva.

Det kan jo hende det stemmer at jeg ikke synes han var god nok på enkelte ting, som f.eks å ville tilbringe tid med meg, det er jo aldri noe jeg sa - men når man er lei seg og ensom fordi man føler seg tilsidesatt prøver man selvfølgelig å forklare og prate om det. Det er etter disse samtalene jeg har følt vi har skikkelig kjørt oss fast, fordi han var fornøyd og jeg var ensom.

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

[Steinar40]

Ja det er jeg enig i, siden faren også bodde der. Men han flyttet likevel bort fra mamma, vennene, livet han hadde der. Dersom jeg hadde sagt at det ikke var å flytte ut/løsrive seg da han bor med faren, ville han ha sagt at "ingenting er godt nok".. så det blir litt hakk i skiva.

Det kan jo hende det stemmer at jeg ikke synes han var god nok på enkelte ting, som f.eks å ville tilbringe tid med meg, det er jo aldri noe jeg sa - men når man er lei seg og ensom fordi man føler seg tilsidesatt prøver man selvfølgelig å forklare og prate om det. Det er etter disse samtalene jeg har følt vi har skikkelig kjørt oss fast, fordi han var fornøyd og jeg var ensom.

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

Bor faren hans i et kollektiv? Er den sånn hippie-familie da eller?

Uansett, som jeg ser det så har dere helt ulike behov.

Han er fornøyd slik han har det nå sammen med faren sin, kompisene og kunne spille døgnet rundt.

Du har helt andre behov, og det kan jeg godt forstå. Men denne gutten er ikke moden for det. Og det kan gå mange år før han blir det; om han noen gang blir det. Har du så god tid?

Endret 31. desember 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Bor faren hans i et kollektiv? Er den sånn hippie-familie da eller?

De er danske, faren hans jobber her i 3 uker, så er han hjemme hos familien sin 1 uke. Kjæresten/eksen (vet ikke helt hva jeg skal kalle han nå lenger) har vært hos faren når han har vært i min by fram til nå før jul.

Du har helt andre behov, og jeg det kan jeg godt forstå. Men denne gutten er ikke moden for det. Og det kan gå mange å før han blir det; om han noen gang blir det. Har du så god tid?

Den 25. orket jeg ikke mer fordi jeg har vært lei meg og ensom lenge, ikke fordi han vil tilbringe tid med familie og venner - men fordi han "glemte" meg og aldri hadde noe behov for å ringe eller snakke med meg, det føltes som om han ikke savnet meg. Vi hadde snakket om det 100 ganger, og ingenting skjedde (det var jeg som tok det opp siden jeg var den som ikke var glad..).

Jeg er frustrert fordi han alltid sa han elsket meg, ville ha meg, gjorde alt for meg (flytting, jobb, ga opp ting hjemme etc), og han mente jeg burde vite hva han ville pga disse tingene - men det virket aldri som om han faktisk VILLE tilbringe tid med meg og gjøre koselig ting med meg når alt var bra. Kanskje jeg bare er for kravstor? ord og handling sa forskjellige ting.

Jeg trenger ikke kos og gode ord 5 ganger om dagen, jeg trenger ikke gjøre noe med han hver dag heller, men det er jo litt koselig å få en melding på juleaften om at din kjære savner deg? Han mener jeg er urettferdig som han ber han "droppe venner", det har jeg aldri gjort (bortsett fra at denne "John" jeg nevnte tidligere), men når han har spilt med dem mens jeg lager mat, spist forann pcn og så spiller med dem etter mat, så må det vel være greit å be om litt tid sammen?

Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har, jeg er jo blitt ganske gammel som noen over her sier. Ikke har jeg en ny utdannelse enda og halve grunnen til å ta den var pga vår framtid sammen slik at vi kunne ha det bra. Akkurat nå føles alt tomt, alle planene var med meg og han.

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

[Havbris]

Det kan godt være, selv om jeg vil at det skal fungere. Jeg synes bare at det strixvaria sa ikke stemte.

Problemet nå er vel egentlig at han ikke vet hva han vil, og selv om det var jeg som endte det og deretter angret - vet jeg ikke hvordan ting hadde blitt om han ville prøve igjen :/ Det er ikke så enkelt å begynne å komme over noen som ikke vet om de er ferdige med deg.

Dersom det havbris sier stemmer, og at det er jeg som er for krevende og får han til å føle at han ikke er god nok må det finnes en måte å ordne det på

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

Det er ikke sikkert at det stemmer, men jeg får iallefall inntrykk av at du har kjørt ut hardt i perioder. Du skriver selv at du "ga han dumme ultimatium som ikke ga mening, jeg krevde at han ga opp vennene sine og skulle bare være med meg hele tiden" Hvis det har vært mange slike runder der han føler seg presset eller føler at du ønsker å forandre han, så kan det være at han gikk lei. Han mener han har gjort en god del for deg, men føler kanskje ikke at det blir satt pris på?

[Ellevill]

Det hele høres utrolig barnslig ut. Og det burde være straffbart å tenke på et planlagt på toppen av kaoset.

Voks opp, slutt å spill, få deg en jobb/utdannelse og bli sammen med en litt mer moden mann.

Sånn rent bortsett fra at han flyttet 12 timer unna pga meg, fikk seg en jobb her og tjener helt greit?

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0

I denne situasjonen du har forklart her, betyr ikke det en dritt.

[AnonymBruker]

Det var han som sa

"ga han dumme ultimatium som ikke ga mening, jeg krevde at han ga opp vennene sine og skulle bare være med meg hele tiden"

da han endelig fikk sagt hva han tenkte etter at jeg hadde beklaget og skrevet til han at jeg angret på at jeg sa at jeg ikke orket mer den 25.

Altså jeg ba han om å ikke spille med denne John, som tidligere hadde gitt en lang f*** i han og ikke stilt opp da han trengte det, og at jeg synes det var trist at han heller ville bruke tid på John enn på meg og ba han om å slutte å spille akkurat det den dagen - for å tilbringe tid meg med i stedet.

De andre vennene hans har jeg spilt med, hatt det morsomt med og aldri bedt han om å droppe eller ikke være til på noen som helst måte.

Hvis det har vært mange slike runder der han føler seg presset eller føler at du ønsker å forandre han, så kan det være at han gikk lei.

Jeg føler ikke at jeg noen gang har prøvd å forandre han, jeg har bare ønsket at han av fri vilje VILLE bruke tid på meg. Jeg sa riktignok direkte til han at jeg synes han skal droppe John, spille med kompisene sine og meg istedetfor, og da mente han at jeg forbød ham å spille og at dette var et ultimatum. (Han fortsatte å spille med John, og ingen av oss sa noe mer om det).

Det hele høres utrolig barnslig ut. Og det burde være straffbart å tenke på et planlagt på toppen av kaoset.

Voks opp, slutt å spill, få deg en jobb/utdannelse og bli sammen med en litt mer moden mann.

Jeg har utdannelse og er sykmeldt fra jobb pga fysiske plager (ryggen, ledd), skal nå i gang med en ny utdannelse (fagbrev) slik at jeg kan få en ny jobb. Jeg har ikke spilt noe særlig siden sist vår, og synes spill må være greit i moderasjon, men jeg ville heller brukt tid på en mann, hus, andre interresere - det ble bare ikke slik og da føltes det bedre å være inkludert i spill, enn å være helt ekskludert om det gir mening.

Det var aldri snakk om at "Nå lager vi barn", det var snakk om at han alltid hadde ønsket barn og at jeg var villig til å endre at jeg aldri skulle ha barn - dersom det ikke tok for lang tid.

Anonym poster: b8e19c5f4576631fa9d7cfba510349a0