Andre enn meg her inne som er venneløse....?

[AnonymBruker]

Joda... Har nå innsett at jeg faktisk ikke har venner. Ikke i det hele tatt! Ikke en eneste venn!

Begynner å merke på meg selv at jeg savner å ha en venn, samtidig som jeg ikke vil ha en. Jeg er "bare" 18 år, men har siden jeg var et lite barn, aldri hatt en ordentlig venn. Den eneste bestevenninna jeg hadde, sviktet meg etter ett års godt vennskap. Alle vennene mine har løyet til meg, gått bak ryggen på meg, gjort narr av meg og fått meg til å føle meg dårlig. Jeg har blitt sviktet gang på gang, blitt utnyttet og det som er. Noe som har endt med at jeg har skuet bort de som jeg tidligere har hatt som venner...

Men HELT ÆRLIG, så trives jeg på en måte uten venner. Men noen ganger blir ensomheten litt tung å bære. Jeg er så heldig at jeg har en kjæreste, men noen ganger skulle jeg så gjerne hatt en venninne. Likevel greier jeg ikke å holde på venninner/venner, for jeg bryter fort kontakten og tar den bare opp igjen når jeg er inne i en god periode (sliter med psykiske problemer). Jeg har et godt forhold til min mor og mine yngre brødre, samt et godt forhold til kjæresten min som jeg har vært sammen med i over ett år.

Jeg sliter ofte med å finne ting å gjøre og fylle hverdagen min med. Jeg har jo ingen jeg kan henge med, prate med, gå på kino med og generelt være sammen med på fritiden. Og som sagt over her, jeg vil jo egentlig ikke ha noen heller. Men hva skal jeg da finne på i fritiden? Noen andre her inne som ikke har venner og som hallveis trives med det, som vil lufte tankene sine og kanskje dele litt tips?

Etter alt som har skjedd i løpet av tenårene mine har jeg også utviklet en viss sosial angst. Jeg takler ikke ta kontakt eller være den første som sier "hei", jeg er livredd for å bli avvist ettersom jeg har blitt avvist så mange ganger, og jeg har problemer med å prate med andre mennesker enn de jeg kjenner. Rett og slett fordi... Ja. Fortiden. Vet ikke om det kan kalles sosial angst, kanskje mangel på sosiale antenner eller en slags sperre? Nuvell. Noen andre? :/

Anonym poster: 471000bfed22455319c8f9ab2d7c3667

[Gjest Summers]

Går du på VGS?

[Gjest Euforia]

Så leit å høre... Jeg tror det er flere i din situasjon. Jeg tror jeg hadde startet med å snakke litt med folk på internett, siden du har litt vanskeligheter med å få kontakt med mennesker i virkeligheten. :-) Det er litt lettere å møte mennesker når du vet at de ikke dømmer deg og liker deg for den du er.

[Gjest Gjest]

Det høres ikke godt ut! Jeg er mye som deg, og jeg er 29. Jeg har ikke venner, og jeg nyter "friheten" det gir. Jeg trenger ikke være redd for å miste vennene mine, jeg trenger ikke være redd for svik og intriger. Det er en stor frihet å slippe å bekymre seg over slike ting. Men jeg også er ensom iblant, og tenker på at det hadde vært fint å ha noen å finne på ting sammen med. Gå en tur i parken, slarve på telefonen om alt og ingenting, ta en øl, dra på ferie... For ikke å snakke om når livet er vanskelig og man kunne trenge trøst og oppmuntring. Jeg har egentlig gitt opp tankene om å få venner, jeg aksepterer at livet er blitt som det er blitt, man kan ikke få alt man ønsker seg og alt har sine fordeler og ulemper. Jeg har det OK, alt i alt.

MEN: Du er bare 18 år og altfor ung til å gi opp og avskrive mulighetene som finnes der ute. Vil råde deg til å snakke med en profesjonell som kan hjelpe deg med å rydde opp i tankene dine. Det er så trist når så unge mennesker går rundt med slike følelser som det du har. Du har all verdens muligheter til å få det bedre!

[AnonymBruker]

MEN: Du er bare 18 år og altfor ung til å gi opp og avskrive mulighetene som finnes der ute. V

Begge 2 er for unge!

Anonym poster: 9519f0d2b383f62d5a24f444f907c33b

[Gjest Gjest]

Jeg er på en måte i samme situasjon, jeg er 20. Har og en kjæreste og ellers et par venner som jeg sjeldent ser.

Jeg liker også å være alene, men jeg tror faktisk det er fordi jeg ikke helt klarer å stole/bli trygg på andre og har rett og slett vent meg til å være mye alene. Har blitt utsatt for mobbing og "svik" fra venner, noe som har gitt meg ekstremt dårlig selvtillit. Jeg silet ut de "dårlige vennene", og det angrer jeg ikke på. Men jeg angrer litt på de mulighetene jeg lot gå fra å bli kjent med andre mennesker.

Det eneste jeg kommer på er folkehøyskole. Du er kun 18 år, og med mindre du har planer om å gå høyskole med en gang kan dette passe veldig fint. De fleste som går folkehøyskole bor på skolen, oftest på dobbeltrom. De som begynner på folkehøyskole gjør det av forskjellige grunner, men jeg merket da jeg gikk der, at det var få som kun gjorde det for morro skyld. Mange slet psykisk, sosial angst, sperret seg selv inne, dårlig selvtillit, lite venner osv.

Holder du deg åpen for andre mennesker der, vil du skaffe deg mange venner av alt mulig "slag", med et ganske tett bånd. De fleste bor som sagt på skolen, og kommer fra alle kanter av landet, så man blir på en måte veldig sammensatt ettersom de fleste er ukjente for både hverandre og stedet de går på skole. På den skolen jeg gikk var lærerne veldig obs på hvordan du har det og hvordan du trives, ikke slik som f.eks. ungdomskolen, hvor de som faller utenfor ofte blir oversett. Det arrangeres mange aktiviteter, vi hadde feks. gitarkurs, foto, film-klubb, kano- og hytteturer, sløyd, tegning, matlaging, kor, teater osv. Mange veldig flinke lærere og! Min skole arrangerte og utenlandstur til Tyskland, New York, Cuba, England osv. for de forskjellige "linjene".

Søk folkehøyskole på nettet og se hvilke "linjer" som passer for deg. men ikke alle folkehøyskoler er like gode, og det finnes flere ikke-kriste folkehøyskoler og om du ikke er kristen, slik den jeg gikk på. Du vil faktisk vokse veldig på dette året, og ha minner med deg videre i livet som de fleste andre som begynner rett på høyskole eller ut i arbeid ikke får med seg. I tillegg får du bekjente spredt over hele landet, utlandet og (ble kjent med flere fra tyskland og en jente fra usa). Det er heller ikke noe krav om å ha høyt karaktersnitt eller at du MÅ ha kunnskaper fra før for den linjen du velger. Vær ærlig i søknaden din og du vil "garantert" få plass.

Det er det eneste tipset jeg har. Tenk på det. Kun noen mnd. igjen før søknadsfristen :-)

[Gjest Crazycatlady]

Ja, jeg kan vel innrømme at jeg ikke har noen venner.

Er litt som andre beskriver her.Jeg liker mitt eget selskap og orker ikke være sosial hele tiden, men jeg savner å ha venner som jeg kan finne på ting med.

De få vennene jeg hadde er travelt opptatt med barn og hele den pakka, og jeg er ikke helt der enda. Føler meg mye yngre enn dem.

Nå har jeg havnet i en ond sirkel der jeg tror at folk ikke vil bli kjent med meg, og jeg er veldig sjenert.I tillegg har jeg gitt litt opp.Nesten så det er lettere å finne seg kjæreste enn venner.

[Gjest DrManhattan]

Jeg er 34 og har ingen venner, eller kjæreste, har med årene blitt mer og mer enstøing. Så om noen gamle betjentskaper faktisk inviterer meg ut så sier jeg nei fordi jeg ikke ønsker mennesklig kontakt lengre, eller mer presist; jeg er blitt redd mennesklig kontakt.

Det var ei skjønn, og litt for ung, jente som gjorde det hun kunne for å bryte gjennom denne harde fasaden (hun greidde det nesten), men jeg aviste henne til slutt og såret henne faktisk (hun var visst oppriktig glad i meg). Så jeg har nok nå bestemt meg for å holde meg mest mulig unna andre mennesker, selv om jeg er blitt redd dem så vil jeg ikke såre noen.

Men du er bare 18, så om du ikke vil bli en sånn som meg så anbefaler jeg deg å reise bort fra den byen/stedet du er på nå og finne noe nytt når du begynner på Universitetet. Reis til utlandet f.eks.

[Avalon]

Forsåvidt har ikke jeg heller noen, eller det er to stykk.... men, den ene bor i et annet fylke så det er mest snakk via nettet det går i.

Den andre bor faktisk veldig nær meg, men har mye å stri med så henne har jeg ikke sett siden juni...

Hadde to til, men ingen av dem har vært flinke til å prøve å holde kontakt etter de flyttet så etter flere forsøk har jeg gitt dem opp.

De to som jeg "har" er jeg takknemmlig for den lille kontakten vi har. Selv om vi ikke møtes ofte.

Jeg har samboer da, og jeg trives i egen selskap.

Samboeren hadde store problemer med at jeg ikke har noen å være med (kanskje 1 gang i året bare).

De vennene til samboer som jeg møtte han gjennom, har mistet interessen for oss begge faktisk. De er ikke inkluderende.

Samboer og jeg har begge slitt veldig med hvert vårt ang jobb dette året, og de har vist null interesse. De kommer heller ikke om vi inviterer.

Men, noen folk er bare slik. Lite man kan gjøre med det.

[Pene sko...]

Jeg har ikke noe stort nettverk jeg heller. Har noen svært få som jeg kan henge med litt sporadisk, men er mye på egenhånd ellers. Mange kjenner meg og er bekjente, dog er det ingen jeg har noen spesielt nære vennskapelige relasjoner til.

Endret 31. desember 2012 av Pene sko...

[Cata]

På en måte gjelder det for meg også. Jeg har venner, men de bor langt vekk, så i hverdagen er jeg skikkelig Vigdis Venneløs. Og siden jeg er så gammel som jeg er så har jeg heller ikke familie her (de bor også langt vekk, og blir stadig færre) og jeg er singel.

Litt tomt altså. Men jeg kan til dels skylde meg selv. Hadde jeg flyttet ville jeg nok bedret det sosiale livet en del.

Som 18 åring var jeg litt sånn som deg, TS. De få vennene jeg hadde fra barneskolen var i ferd med å gli vekk, og selv om jeg kom greit overens med dem som jeg gikk VGS sammen med så var det pare en av dem som gikk inn i kategorien "venninne" - og hun var mye opptatt med kjæresten. For min del bedret det seg veldig da jeg flyttet ut for å studere. Jeg var så heldig jeg kom inn i en klasse der det ikke var noen fra mitt hjemsted, og der det var en god del hybelboere. Siden ferskinger på et studiested har det med å søke sammen, så klarte jeg faktisk å få meg flere venner der og mange av dem er jeg venner med den dag i dag. (Men de bor altså for langt unna til at jeg kan gjøre ting samme med dem i hverdagen.) Når du flytter ut for å studere, så gjelder det altså å brette opp ermene og finne andre tilflyttere. De er gjerne veldig glade for å bli kjent med noen.

Synes også gjest i innlegg #6 har et godt tips. Finner du en folkehøyskole med et "studieprogram" som du liker, så kan det være en idé.