Første julen uten henne,en av mange..

[AnonymBruker]

Det ser jeg ikke for meg, at dette er den første julen i rekke av mange, første julen uten henne. Hvordan skal jeg klare meg? På en annen side så så jeg aldri for meg at jeg skulle komme hit jeg er i dag heller, forbi første julaften uten henne, uten min søster, uten min bestevenninne, uten min støttespiller.

Jeg merker jeg hiver etter pusten og hjertet slår i brystet når jeg skal skrive at jeg aldri mer ser henne, at det aldri mer er oss. Det er så tungt, men verst er det når jeg i et uoppmerksomt øyeblikk opplever noe jeg bare må dele med henne. Henne,fordi jeg vet hun ler av de samme tingene som meg, ser alvoret i de samme sm meg. Jeg trenger ikke å fortelle ferdig før hun er helt engasjert og har for lengst siden forstått poenget.

Men i det samme slår det meg at hun er ikke der, hun kommer ikke til å svare meg. Jeg ringer og sender meldinger til nummeret hennes, det er med i familiepakken vår, ingen har klart å utelate det. Det ville gjort det endelig,på en rar måte. Som om vi ikke har forstått det ved hennes bortgang, men håper i det lengste.

Jeg får ikke sove, vanligvis ville jeg ringt og sagt "hey jeg får ikke sove", så hadde hun svart "får ikke sove jeg heller,pga deg". Så ville vi ha snakket om ting,ledd, sørget, og så hadde vi fått sove, godt og trygt.

Gruer meg til det nye året, gruer meg til merkedagen, gruer meg til fremtiden. Fremtiden uten henne..

God jul, jeg elsker deg cathy.

Anonym poster: 77f7acd24b3335c09aa78791ac32b4a4

[Gjest badeand1]

[humalla]

Kondolerer

[Thalassos]

Jeg vet så altfor godt hvordan du føler det. Jeg mistet min aller beste venninne, et familiemedlem, for to måneder siden, og jula var vondt. Noen ganger, når jeg tenker på henne, hiver jeg etter pusten og merket at jeg nesten vil kaste opp av smerte.

Rett før hun døde, lurte jeg på hvordan jeg skulle klare meg gjennom hverdagen uten henne. Hverdagen, høytider, bursdagen min - alt. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø av smerte, men fakta er at det har gått overraskende greit. Det er vondere enn noe annet jeg har kjent, men samtidig klarer man seg. Sorgen kommer aldri til å forsvinne, men den blir lettere å bære med seg. Akkurat nå er hjertet ditt et åpent sår, som sakte men sikkert vil gro, helt til det bare er et arr igjen - for det vil det være.

Tenk at hun har det bra der hun er nå. Hun ser nok ned på deg, og passer på deg hver dag.

Sender deg en god klem