Dårlig forhold til mor

[Gjest Sarah]

Jeg er en jente i tenårene. Mesteparten av livet mitt har jeg hatt et utrolig dårlig forhold til min mor. Min mor har hatt kreft, og jeg føler at hun har forandret seg etter at hun fikk cellegiftbehandlingen. Hennes mentalitet er som et barns. Hun prøver å trykke meg ned psykisk, ved å hakke ned på små ting jeg gjør og bestandig gjøre narr av meg. Jeg føler vi krangler og bitcher som to fjortiser. Jeg kan ikke huske mange tilfeller der hun har sagt noe fint eller oppmuntrende til meg. Jeg er dessverre ganske sta av meg, og det samme har hun blitt. Ved hver minste, lille ting, skal hun diskutere med meg og gå helt i taket og til slutt bli desperat og bønnfallende, for at jeg skal høre på henne. Når jeg til slutt blir sint og går, kommer hun etter meg og beklager for meningen sin og gir meg min vilje til slutt uansett. Hun er manipulativ, men samtidig altfor ettergivende og "desperat". Dette gjør at jeg ubevisst snurrer henne rundt lillefingeren. Vi har våre gode stunder også en sjelden gang, men jeg klarer bare ikke å respektere henne og vise henne den respekten hun fortjener som mor. Samvittigheten dreper meg.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon og har noen råd og tips å komme med? Jeg er fullt klar over at det ikke bare er min mor som er problemet, jeg er også altfor kald og avvisende mot henne og klarer bare ikke å ta henne seriøst når hun oppfører seg så barnslig. Men samtidig, er det ikke hennes ansvar å være en god rollemodell for barna sine? Hun er gjerrig, selvsentrert, har utrolig dårlig selvinnsikt, ser aldri lyst på ting og føyer seg etter hva folk mener om henne. Jeg trengte bare å lufte noen tanker. Noen som vil dele erfaringer og råd?

[AnonymBruker]

Å være mor er forbundet med diverse forestillinger om hvordan en mor skal være. Å være barn er også forbundet med det. Som mor skal du alltid være på topp, du skal helst glemme deg selv og dine behov, for du skal kun være MOR, og sette barnet og dets behov først. Så kan du være en person når barnet ikke er tilstede og får oppleve det.

Som barn har du full frihet til å oppføre deg på hvilken som helst måte overfor din mor. Din mor har ingen behov eller personlighet utover det å være mor til sitt barn. Så henne kan du behandle som dritt, og likevel tilgir hun deg, og elsker deg over alt i verden.

Velkommen til virkeligheten. Sånn er det når man er barn, Når man er et voksent barn, så bør man kunne se foreldrene for de personene de er, med de problemene de har. Da har du ikke lenger rett til å holde på som et barn kan gjøre.

Din mor har hatt en tøff tid bak seg, der hun ikke visste om hun ville overleve eller ikke. Å få kreft endrer livet fullstendig, og mange får psykiske problemer i ettertid. Selv om en overlever har en måttet gå gjennom en tid da en ikke visste hvordan det ville gå.

Din mor har helt sikkert sine feil, og det er ikke bra at hun prøver å trykke deg ned, gjør narr av deg, osv. Men det kan komme av at hun er svak etter cellegiften og det kreft medførte for henne følelsesmessig. Din mor har vært i en livskrise, og bærer nok preg av det.

Hun har kanskje ikke krefter nok enda, hvis det ikke er så lenge siden kreften, at hun kan stille opp mot en opprørsk tenåring. Så om du kan være litt snillere med din mor, hadde kanskje hun fått tid på seg til å se deg og dine behov bedre også. Istedet for å stadig måtte være i forsvar mot deg.

Dette her dreier seg om samhandling. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men er du over 15, bør du kunne sette egne behov og krav litt til side, og se din mors situasjon også. Du sier at hun er manipulativ, men det høres ut som du er det også. Slutt å se det som en konkurranse hvor du skal vinne hele tiden. Se din mor som det mennesket hun er. Hun er ikke sterk nå, og det vil ta sin tid før hun er på samme nivå som før kreften. Så vær litt snill med henne, så er hun nok snill tilbake også.

En vanskelig tenåring er nok ikke det enkleste å takle for en som har vært dødssyk. Tenk på det, ta hensyn, og la henne slippe de verste kranglene ved at du også kan vise at du kan innrette deg andre. Hun har nok også mye frykt for framtiden, for kreften kommer ofte tilbake, og da i en form som ikke lar seg helbrede. Så hun er kanskje redd for at hun ikke er her så lenge, og i konfliktene med deg, så er hun først bestemt, og siden angrer hun seg, for at du ikke skal huske henne som en fæl mor om hun ikke lever så lenge. Eller at hun rett og slett ikke har krefter til å gjennomføre påbudene sine.

Anonym poster: 3c4b9a18f81df2b6db940d60a4d33863

[momo]

Dere er nok kommet inn i en ond sirkel, som det kanskje ikke er så lett å komme ut av.

Jeg vil anbefalle familierådgivning, det er et tilbud kommunen har helt gratis. Der får dere en som ser det hele utenfor, og kan hjelpe dere med å få et bedre forhold.

[Gjest Gjest]

du er en opprørsk tennåring og har en mor som er syk. du bør heller ta vare på dei dagene du har med moren din og ikke si ting du angrer på. livet er kort og sjørt en dag er hun død og da kan du ikke lenger krangle med henne.

det er vanskelig å forstå sykdom og slikt når man er så ung,men du blir fort voksen av det.

hilsen en som ikke lenger har en mor.

[AnonymBruker]

dagen i dag er den som er viktig, skap gode minner, noe som er godt å tenke tilbake på når hun en dag er borte

cellegift dreper ikke bare kreftcellene, det tar smak , lukt, humør, energi, matlyst,........

og gir kvalme, ubehag og smerter,........, og knapt nok energi til å orke å puste

det som holder en kreftsyk gående er ofte ansvarsfølelsen for sine nære, frykten for å ikke se barn eller barnebarn voksne

og det er slett ikke alltid slik at en som er kreftsyk sier noe om kvalme eller smerter for å ikke legge byrde til på de nærmeste, så lær deg å bruke øyene dine se på øyne og pannen spesielt rett over øyenbrynene til den syke, og gjør det mange ganger for dag , da ser du hvordan hun har det,

gode ønsker og et håp om at din mor får vli frisk,

min døde av kreft for mindre enn en mnd siden

Anonym poster: eb84505bc95090ab1ebd15168a62f77e