hva er galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har en datter på 4 mnd. Samboer er en super pappa, verdens snilleste og er egentlig ikke noen store problemer mellom oss. JEG er problemet. Jeg vil gå fra han. og jeg føler meg så skyldig. De fleste som går fra samboer/mannen sin har som oftest en god grunn, som at de er voldelige, behandler barnet dårlig, var utro etc. Samboeren min er langt i fra noen av disse tingene. Jeg er bare ikke glad i han lenger! Føler meg så grusom. Hater å ha sex med han, liker ikke når han tar på meg en gang. irriterer meg over alt han gjør og sier. Og jeg vet at det er bedre å være lykkelig alene enn å være ulykkelig sammen.. spesielt med tanke på barnet vårt, hun må jo ha en lykkelig mor. Men han er ikke grusom på noen måter. Er det fælt av meg å ville gå fra han?

Anonym poster: 76d7bab81d51119d9f2a3d262101cfa4

[-Jiinxs-]

Er vel plenty av folk som går fra hverandre pga de har mistet følelsene for partneren sin.

Trenger jo ikke å være pga han misbruker deg eller noe slikt.

Folk vokser ifra hverandre.

[leirbål]

Det er ikke uvanlig å miste følelsene for ektefelle/ kjæreste i perioder. Alle forhold går i følelsmessige bølgedaler. Noen har større enn andre.

I de periodene er det veldig greit å tenke på at det sannsynligvis vil bli veldig mye bedre om en stund, om du jobber for det.

Og sannsynligheten for at du opplever noe lignende med neste mann er svært stor. Hva gjør du da?

I de periodene jeg har begynt å irritere meg over mannen min generelt, velger jeg bevisst å se etter de gode egenskapene hans.

Jeg kan ikke hindre at de negative tankene streifer meg, men jeg kan nekte å la dem surre og gå i hodet mitt.

Så når jeg tenker at må han....begynner jeg å tenke etter hva jeg falt for ved ham i begynnelsen. Hva jeg har likt ved ham før. Og er jeg virkelig så perfekt selv at dette er en ting å irritere seg over?

En klok person sa at "forelskelse er en følelse. Kjærlighet er et valg som man må kjempe for."

Du finner det du leter etter i mannen din. Velger du å fokusere på det positive ved ham, og være bevisst overbærende med de negative tingene vil de fine tingene bli de viktigste for deg etter en stund.

Forslå at dere kan begynne å gjøre ting sammen som du liker. Ha fast kjærestetid bare dere to.

(Bare husk at eventuelle negative ting kan dere ikke diskutere på disse datene. Ta det senere.

Det pleier å hjelpe ganske fort.

[Cordelia]

Sikker på at det faktum at du er en relativt nybakt mor ikke har noe å si for hvordan du føler da? Sånt kan vel sette ting på prøve iblant.

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som gikk fra en herlig mann og baby, fordi hun ikke orket å være sammen med han. Hun gikk med på å gå til en samlivsterapeut. Hun hadde en mild form for fødselsdepresjon i tillegg til at mannen jobbet mye så hun følte seg alene med ansvaret.

Dette er over 10år siden og nå venter de barn nummer 3:)

Jeg er enig med Cordelia.

Har du forsøkt å prate med mannen din? Eller oppsøke hjelp? Det må være en grunn til at du ønsket å ha barn med denne mannen til å begynne med?

Anonym poster: 43e7a70cf4055b6eb814c42341941479

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Noen går inn i forhold for fort, og burde egentlig ha ventet mye lenger før det ble et barn. Hvis dere har gått for fort frem, er det nok ikke så mye å gjøre med det tror jeg. Når du da førts har begynt å irritere deg, og ikke engang vil ha sex med han, da er det noe veldig galt med forholdet!

Anonym poster: 24cc330755f7abade62402dbf0a55ccc

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg er redd jeg har svangerskapsdepresjon. Ser ikke glede i noe lenger, sliter med å sove, ingen sexlyst etc. Har tatt testen på nett som man tar på helestasjon, og resultatet tilsvarte fødselsdepresjon. Barnet var ikke planlagt, men jeg elsker henne av hele mitt hjerte og hun er det beste som har skjedd meg. Jeg har en historie med depresjon og angst. Vi er rimelig unge. Kjæresten min er 23 og jeg er godt under 20. Ganske så ung mor..

Anonym poster: ff2b94dd92bb5fcca6f8f659a4ae44b7

[Cordelia]

Jeg må innrømme at jeg er redd jeg har svangerskapsdepresjon. Ser ikke glede i noe lenger, sliter med å sove, ingen sexlyst etc. Har tatt testen på nett som man tar på helestasjon, og resultatet tilsvarte fødselsdepresjon. Barnet var ikke planlagt, men jeg elsker henne av hele mitt hjerte og hun er det beste som har skjedd meg. Jeg har en historie med depresjon og angst. Vi er rimelig unge. Kjæresten min er 23 og jeg er godt under 20. Ganske så ung mor..

Anonym poster: ff2b94dd92bb5fcca6f8f659a4ae44b7

Skader ikke å ta en liten prat med fastlegen.