Er det urimelig å kreve et ultimatum på nåværende tidspunkt?

[Gjest Anonym1212]

Jeg har en situasjon med en mann som har pågått en stund. Det begynte for 2,5 år siden med flørting (men på daverende tidspunkt var han i eit forhold, så det sømmet seg ikke å holde på slik). Det ble slutt mellom han og eksen for 2 år siden.

Rett etter dette virket han mindre interessert, men vi hadde fortsatt en del kontakt. Spesielt forandret situasjonen seg helt for 1 år siden, da vi virkelig begynte å date på ordentlig. Etter nyåret i fjor en gang ble vi mer og mer kjærestepar-aktig. Jeg var mer og mer hos han, filmkvelder, middager og overnatting (og god sex). I sengen var han veldig kosete, men ganske reservert utenfor sengen. Han kunne ringe meg andre ganger for å høre om jeg var i sentrum og vi skulle finne på noe, og vi kunne gå på kino i lag med noen venner. Men jeg ble aldri invitert på fest eller noe slikt. Men vi kom ikke på noen punkt der vi snakka om hva denne relasjonen var, og jeg kjente at et slik spørsmål burde stilles slik at vi hadde litt greie på hvilken nivå vi var på. Dette var i en periode han var veldig travel med innspurt på masteroppgåve og studentverv, så han var veldig opptatt til tider og det var spesielt noen ganger jeg følte meg litt tilsidesatt. Jeg var mistenksom fordi jeg veit at han har hatt mange studentår bak seg med mye flørting med damer og noen forhold i kortere tidsrommet, men som ikke har endt så bra. Jeg visste tross alt ikke om jeg bare var en flørt for han, eller om han noen gang ville ha intensjon om et lenger forhold.

Så jeg spurte han i mai, og da fikk jeg et veldig svevende svar om at livssituasjonen hans var uavklart grunnet at han ikke visste hvor han ville få jobb etter masteren, og at mye var uavklart. Han nevnte noen ting med det vi hadde hatt som ville vere et godt utgangspunkt for et fremtidig forhold, at han likte meg veldig godt, men noe mer enn det kunne han ikke si. Han var så absolutt ikke klar til å forplikte seg til noe. Jeg ble ganske irritert over svaret etter den våren med kjæresteaktig-relasjon, men skjønte samtidig at det med jobbsituasjonen er et poeng. Jeg sa jeg følte meg litt såret, og at jeg ikke kom til å forsette å holde på som vi hadde gjort så lenge det var så uforpliktende. Så en hel sommer gikk der jeg var hjemme og samtidig spilte kostbar.

Etter sommeren begynte det på igjen, selv om vi ikke hadde avklart hva vi skulle vere. Jeg tenkte skulle gi det hele en sjanse å se det litt ann utover høsten, med et håp om forpliktelse etter hvert. Han fikk seg etter hvert vikariat, noe som tilsa at han kom til å bli i byen en stund fremover. Denne ikke-relasjonen har utviklet seg til å bli mer forhold-aktig med at jeg utover høsten har blitt introdusert til noen andre av hans venner (men uten å ha blitt presentert som noe), kyssing utenfor sengen (og en gang i offentligheten i byen). Han har til og med hintet om leilighetskjøp og at han vil ha meg til å flytte inn (vage antydinger som: Se på denne annonsen, kjøper jeg, betaler du 4500 for et rom da?) og han har generelt sett mye på annonser til leilighet sammen med meg. Så fort han har fått seg fast jobb er han veldig klar for å kjøpe, og det virker veldig som han er klar for å kjøpe.

Etter dette måtte jeg jo virkelig spørre han hvor dette utviklet seg, og det gjorde jeg en gang tidligere i høst. Da hadde vi en ganske ordentlig samtale om hva vi tenkte. Jeg fikk meg et lite sjokk fordi jeg alltid har tenkt at problemet er at han ikke vil forplikte seg fordi han vil vere singel og ikke miste den friheten som det følger av det. Nå fortalde han at det var en stor greie for han å gå inn i et forhold. Han er seks år eldre enn meg (han blir 29 til neste år) og han mener at før han går inn i et forhold, skal han vere sikker på at det blir det siste. Han tenker da også på barn en gang i fremtiden, og han var usikker på om jeg grunnet aldersforskjellen var ute etter det samme, da han trodde at jeg kanskje bare var ut etter et kortere forhold og at han ikke var sikker på at ”jeg hadde levd livet enda og kanskje kom til å dra på lenger utveksling”. Slike saker. Jeg fortalte han da at jeg ikke var ute etter noe kort forhold, men at jeg tar det seriøst. Men at instillingen til at man skal vere helt sikker før man går inn i et forhold og kan kalle hverandre kjærester ikke kan skje før en vet at en skal dele livet ut.

Jeg mener at det er mange ting en ikke får prøvd ut så lenge vi har en slik udefinert relasjon. Møte med familie, kjærlighetsferie og å bli invitert på fest og andre sosiale ting som han kjæreste. Jeg sa også at det er uaktuelt å inngå samboerskap før vi har inngått et forhold. Han er tydeligvis ikke helt enig, men samtidig når jeg spørr han hvordan han skal vite hvem som er den riktige uten å prøve ut et forhold, vet han ikke.

Dessuten begynner dette å slite på meg at jeg ikke kan definere han og fortelle om han til mange. Det er jo mange som lurer på om jeg har noe på gang og spesielt familie er nysgjerrige. De nærmeste vennene mine vet at vi har hatt noe på gang i 2,5 år, og begynner å bli oppgitt over at jeg ”gidder å holde på slik” og frykter at han kanskje bare utnytter meg. Han har ikke det same problemet.

Han har nå fått seg et 100% vikariat med mulighet for fast ansettelse nå etter jul, og det ser ut som alt ligger til rette for at han skal bli i byen og kjøpe seg leilighet. Derfor synes jeg at han nå burde ta et valg. Nå i jula (der jeg har blitt frustrert over at vi ikke kan vere sammen og møte familier grunnet hans premisser) har vi hatt nok en slik samtale. Han mener fortsatt at det er for tidlig. Han mener at jeg presser han når jeg ”maser” sånn. Han mener at vi skal holde på med dette udefinerte før og ikke forvente for mye, men samtidig se hvor det går. Eller se kort og langsiktlig på en gang. Jeg er veldig frustrert. Jeg merker at jeg ikke orker dette udefinerte relasjonen fordi det sliter utrolig på meg. Jeg sliter med å sove og er generelt veldig lei meg for tiden fordi det skal bli slik. Jeg har sagt at han bør velge nå, at han burde vite det til nå om han vil vere kjæreste min eller ikke. Han mener at livssituasjonen hans enda er uavklart og at han igjen vil vere helt sikker før han går inn i et forhold (sier blant annet at familien hans blir skuffet om det blir samlivsbrudd). Jeg har sagt at han ikke kommer til å oppnå noe om vi forsetter som før, og jeg har sagt at jeg kutter han nå om han ikke klarer å finne ut av det. Viss han virkelig vil vere sammen med meg (og han har fått ”føle” meg som kjæreste i 1 år nå), så burde han vite det til nå. Vi har kjent hverandre veldig godt i 2,5 år. Jeg orker ikke nok et halvår der ting blir uavklart. Vi begge får det veldig travelt utover våren og et forhold med tillitt er det som skal til for at det skal fungere.

Er jeg urimelig? Jeg føler at jeg har brukt nok tid på å vente. Jeg har det ikke godt når det er slik. Samtidig er jeg så glad i han og vil ikke miste det vi har hatt, men vet at jeg kommer til å forsette å være frustrert om det holder på slik.

[Wildy]

Hvor lenge har du tenkt å vente da? Ett år, tre år; ti år?

Hallo; dere har holdt på i flere år; og han kan fortsatt ikke kreke seg til å si at dere er kjærester?????

[Midnanne]

Nei du er ikke urimelig. Jeg er mer overasket over at du har holdt ut så lenge med denne usikkerheten, for å være ærlig.

[Gjest Gjest]

Synes du har gitt han for mange sjanser. Trekk deg helt ut. Han fortjener deg ikke. Virker som han har en veldig sær innstilling til det å være kjærester. Ikke noe du skal tilpasse deg.

[Gjest RockOn]

Etter så lang tid så hadde dere vært sammen og sikkert samboere hvis han ville være sammen med deg resten av livet. At dere etter så lang tid fortsatt surrer er ikke et godt tegn. Er man forelsket så blir man sammen med den man er forelsket i, uavhengig av studier eller jobb.

[Gjest Anonym1212]

Takk for svar. Jeg skjønner jo nå at jeg ikke er urimelig, men har vært alt for rimelig mot han. Jeg skal møte han til en prat til uka, og da skal jeg si han akkurat hva jeg mener, at han må velge meg eller så blir det ingenting. Jeg skal gjøre det rolig også, fordi jeg aner at han ikke kommer til å gi etter - gå kaldt ut frå han og gi han noe å tenke på.

[SmartA]

Kjære TS!

Så bra at du har kommet til denne konklusjonen! Ut ifra det du skriver, så tror jeg at det er helt riktig. Det får da være måte på tøys fra hans side.

Bare sånn, sisterhood-wise:

1. Husk å VISE ham at du mener alvor etter at du har snakket med ham. Ergo: Hvis han ringer/sms-er/mailer og sier at han er er kosesyk eller savner deg, eller annet svada/sweet-talk, så ikke gi etter.

2. Som en tommelfingerregel: Vag/tvetydig oppførsel er et generelt dårlig tegn. Jeg har troa på at en mann som virkelig VIL, han oppfører seg slik at det ikke er noe å lure på.

Lykke til, TS! 2013 blir VÅRT år!

[Havbris]

Jeg synes du har vært utholdende. Greit at man må bruke litt tid på å kjenne etter hvor man er, men man får ikke visshet om noe med mindre man kaster seg uti det og lar det stå til. Han har stått på stupebrettet lenge nok og det er på tide at han hiver seg uti det. Så får tiden vise hva dette blir.

[Gjest Blondie65]

Jeg håper at du er forberedt på at din nye status er lik din gamle = singel.

Denne mannen har muligens angst for å binde seg, men denne angsten pleier faktisk å fordunste når kjærligheten blomstrer. Slik det virker på meg er du gre å ha i tilfelle noe annet ikke skulle dukke opp. Og dessverre har du lagt opp til noe av dette selv ved å finne deg i en helt ufyselig oppførsel svært lenge.

Dersom du er i stand til å leve etter det ulitmatumet du selv setter er det på høy tid å fremsette det. Selv tror jeg ikke på ulitmatumer - hvis man skal være nødt til å trygle og be om anstendig adferd fra noen så kan en like gjerne kutte kontakten. Resultatet blir gjerne det samme uansett.

[Trivia]

Takk for svar. Jeg skjønner jo nå at jeg ikke er urimelig, men har vært alt for rimelig mot han. Jeg skal møte han til en prat til uka, og da skal jeg si han akkurat hva jeg mener, at han må velge meg eller så blir det ingenting. Jeg skal gjøre det rolig også, fordi jeg aner at han ikke kommer til å gi etter - gå kaldt ut frå han og gi han noe å tenke på.

Denne mannen vil ikke ha deg. Hvorfor møte ham? Han vet godt hva du føler, men han gjengjelder det ikke. Han kommer ikke til å plutselig bli forelsket i deg fordi du kutter tilgangen hans på sex.

[Gjest Gjesten]

Nei, han her vil ikke ha deg. Legg merke til hva han sa: HAN kjøper leilighet og du leier et rom hos ham..?

Det er ikke samboere, det er kollektiv = kompiser bor sammen.

[Gjest Gjest]

Han vil svært gjerne pule, men ikke noe mer, han er ikke interessert i deg.. Så hvis jeg var deg så ville jeg bare kuttet ham ut totalt og funnet meg en annen. Lykke til.

[Gjest Anonym1212]

Denne mannen vil ikke ha deg. Hvorfor møte ham? Han vet godt hva du føler, men han gjengjelder det ikke. Han kommer ikke til å plutselig bli forelsket i deg fordi du kutter tilgangen hans på sex.

Nu vel. Jeg tror ikke han er helt idiot og kun er ute etter sex. Han har sagt at han ikke hadde giddet å bruke tid på noen om det ikke betydde noe. Selvfølgelig har jeg vært en lett kilde til slikt, men da hadde han kanskje ikke introdusert meg til noen av hans venner. Han er ganske spesiel og har en spesiel innstilling til forhold. (Vil filosorere rundt hvem som mener hva som er normalt). Dessuten bunner en del av angsten til å binde seg i at jeg i det siste har vært litt sjalu for at han flørter med andre på fest. Jeg var ikke det i starten men etterhvert som tiden har gått og jeg fremdeles ikke har blitt kjæresten hans, har jeg begynt å tenke i de baner. Nå bruker han det som argument for at han ikke vil binde seg dersom jeg skal kryssforhøre (noe jeg ikke gjør, har kommet med en antyding eller to i frustrerte øyenblikk). Han mener at sjalusi og slik kontroll er roten til et usunt forhold, og da er det ikke noe poeng. Jeg er enig med han med det, men har forklart at dette er fordi han holder meg på gress. Ja, jeg er helt klar over at jeg har lagt opp til det selv.

MEN han viser uansett at han ikke tørr å ta en sjanse på meg til tross for at jeg har vært tolmodig og generelt er en enkel kvinne å ha med å gjøre. (Det har han sagt selv). Denne mangelen på vilje til å satse på meg er en stor svakhet. Det er også der sjalusien min oppstår. Jeg tror ikke at han bare vil pule, men han har ikke vilje nok til å satse på meg. Jeg tror heller ikke at han vil være helt singel, men han vil heller ikke "presse" seg inn i et forhold. Det er et problem ja. Jeg vil heller vere helt singel enn å bli lagt på vent. Jeg har (som han også er klar over) flere som er interessert i å date meg.

[Gjest Gjest]

Da dater du noen andre.

[Gjest Anonym1212]

Nei, han her vil ikke ha deg. Legg merke til hva han sa: HAN kjøper leilighet og du leier et rom hos ham..?

Det er ikke samboere, det er kollektiv = kompiser bor sammen.

Det var bare en antyding til at vi skulle flytte sammen. Det var ikke en seriøs diskusjon. Jeg kommer aldri til å flytte inn hos han viss jeg skal betale for å bo hos han, og i tillegg betale mer i leie enn jeg gjør nå. Skulle det bli samboerskap i fremtiden er det bare aktuelt å kjøpe sammen med samboerkontrakt. Jeg skal ikke være en inntekskilde nei. Men, dette har vi ikke diskutert noe særlig da. Han må jo være sikker at han har mer enn et 5 måneders vikariat før han kan kjøpe, så det kommer nok ikke til å skje med det første. Kanskje til sommeren.

[Gjest Anonym1212]

Denne mannen vil ikke ha deg. Hvorfor møte ham? Han vet godt hva du føler, men han gjengjelder det ikke. Han kommer ikke til å plutselig bli forelsket i deg fordi du kutter tilgangen hans på sex.

Jeg skal avslutte det på en skikkelig måte. Jeg skal gi sjansen til en diskusjon, men jeg vet uansett hva jeg skal si og stå på kravene mine. Han skal skjønne det - ved en muntlig samtale - at jeg faktisk mener det nå.

Så har jeg en mobillader liggende hos han. Han liker å bruke den fordi hans er dårlig. Jeg skal ta den med tilbake fordi den er min og fordi jeg ikke har planer om flere visitt hos han.

[Gjest Gjest]

Da dater du noen andre.

Det kommer jeg trolig til å gjøre ja!

[Snipa]

Gå. Uten noen store forklaringer og flere sjanser. Han er bare ikke interessert nok.

han var usikker på om jeg grunnet aldersforskjellen var ute etter det samme, da han trodde at jeg kanskje bare var ut etter et kortere forhold og at han ikke var sikker på at ”jeg hadde levd livet enda og kanskje kom til å dra på lenger utveksling”. Slike saker.

Nå bruker han det som argument for at han ikke vil binde seg dersom jeg skal kryssforhøre (noe jeg ikke gjør, har kommet med en antyding eller to i frustrerte øyenblikk). Han mener at sjalusi og slik kontroll er roten til et usunt forhold, og da er det ikke noe poeng.

Her ser du hvorfor jeg er skeptisk til denne fyren. Han prøver å legge skylden for at han ikke vil ha noe forhold, over på deg. Hvis bare du hadde oppført deg annerledes, da hadde saken vært en annen...

Han har sagt at han ikke hadde giddet å bruke tid på noen om det ikke betydde noe.

Klart du betyr noe for han. Poenget er bare hva du betyr.

[lillsunshine]

Joda.

Endret 5. januar 2013 av lillsunshine

[Ferny]

Nu vel. Jeg tror ikke han er helt idiot og kun er ute etter sex. Han har sagt at han ikke hadde giddet å bruke tid på noen om det ikke betydde noe. Selvfølgelig har jeg vært en lett kilde til slikt, men da hadde han kanskje ikke introdusert meg til noen av hans venner. Han er ganske spesiel og har en spesiel innstilling til forhold. (Vil filosorere rundt hvem som mener hva som er normalt). Dessuten bunner en del av angsten til å binde seg i at jeg i det siste har vært litt sjalu for at han flørter med andre på fest. Jeg var ikke det i starten men etterhvert som tiden har gått og jeg fremdeles ikke har blitt kjæresten hans, har jeg begynt å tenke i de baner. Nå bruker han det som argument for at han ikke vil binde seg dersom jeg skal kryssforhøre (noe jeg ikke gjør, har kommet med en antyding eller to i frustrerte øyenblikk). Han mener at sjalusi og slik kontroll er roten til et usunt forhold, og da er det ikke noe poeng. Jeg er enig med han med det, men har forklart at dette er fordi han holder meg på gress. Ja, jeg er helt klar over at jeg har lagt opp til det selv.

MEN han viser uansett at han ikke tørr å ta en sjanse på meg til tross for at jeg har vært tolmodig og generelt er en enkel kvinne å ha med å gjøre. (Det har han sagt selv). Denne mangelen på vilje til å satse på meg er en stor svakhet. Det er også der sjalusien min oppstår. Jeg tror ikke at han bare vil pule, men han har ikke vilje nok til å satse på meg. Jeg tror heller ikke at han vil være helt singel, men han vil heller ikke "presse" seg inn i et forhold. Det er et problem ja. Jeg vil heller vere helt singel enn å bli lagt på vent. Jeg har (som han også er klar over) flere som er interessert i å date meg.

Jeg synes han er en tufs. Grunnen til at du blir sjalu, er jo at han ikke vil binde seg til deg - og driver å flørter med andre jenter. Hadde du VISST at han var kjæresten din, at han ville ha deg; da hadde du kanskje ikke blitt så usikker i den samme situasjonen.

Dere har datet seriøst i ett år nå. Jeg synes han burde bestemme seg.

Jeg synes faktisk du burde date andre. Da er det han som kommer til å bli sjalu (tro meg). Du kan si noe sånt som at du har truffet en fyr du liker - men er usikker på om det blir feil å treffe andre. Men at du mest føler at det er på tide for deg å gå videre, om det er sånn at han ikke vil ha deg.