Hva sier man til barna når mor trenerer samvær?

[Gjest TS]

Hva sier man til barna når hovedforsørger saboterer samvær?

Barna er så små at de ikke har oversikt på når de egentlig skal være hvor. Det eneste de opplever er at samværsforeldren ikke er tilstedet. De gangene det blir spørsmål så forteller mor barna at pappa jobber ol.

Hva kan man si uten å vektlegge at mor lyver? Det er jo ikke noe greit for barna å høre. Videre så kan man jo heller ikke samtykke ved å tie i det evige. Barna må ikke tvile på om pappa har tid til dem eller prioriterer dem.

TSs

[AnonymBruker]

Jeg ville (om jeg var pappaen her) understreket for barna at jeg gjerne ville være mer sammen med dem og trygget dem på at jeg elsket dem og alltid ville stille opp for dem. Når det gjelder årsaken til lite samvær ville jeg vært uhyre forsiktig med å si noe som kunne tolkes som at det var morens skyld. Ikke av hensyn til moren, men av hensyn til barna som trenger trygghet i begge foreldrene sine og som ikke har godt av å havne i en skvis mellom mamma og pappa. Det er ikke så lett å vite hva man da skal si, men hvis barna er ganske små så holder det kanskje med et ullent svar om at "Jeg prøver å få til at vi skal treffes oftere, men til nå har jeg ikke fått det til. Jeg håper vi kan tilbringe mer tid sammen snart." Og så heller ta opp kampen mot mor som trenerer via familievernkontor, advokat eller andre instanser som kan hjelpe.

Anonym poster: f9737cdba05efae2aa92fd1f4bd08f00

[AnonymBruker]

_{Takk for godt svar AB!}

_{Nei, det er ikke lett denne situasjonen, og man føler offte at det blir feil uansett hva man sier.}

_{Prøver selvfølgelig å skjerme barna for konflikten, selv om mor ikke alltid er like flink til det. Det setter ofte far i en vanskelig situasjon.}

_{Får glede seg til barna blir eldre og selv kan si hva de mener og vil, og se hvordan saken er. Får bare krysse fingrene for at mangelen på samvær frem til det ikke har ødelagt forholdet dem i mellom for mye..}

_Takk!

Anonym poster: 1acd2f2d80798cea569086f64c037b87

[AnonymBruker]

Jeg som mamma har opplevd dette en utallige ganger. Det jeg gjorde var å bortforklare uten å si noe stygt. Samtidig så viste jeg på alle måter at jeg koste meg med de. At de ikke var en belastning til tross for plutselige endringer i planene. Hos meg var det sånn at far kanskje ikke hentet i barnehage/sfo. Jeg hadde en stilletiende avtale med de at om ikke ungene var hentet innen ett visst klokkelslett så hentet jeg. Dersom far ikke åpnet døra da jeg kom ungene så bortforklarte jeg det. Jeg ble dessverre en mester til å bortforklare, men i dag så har ungene et godt forhold til faren sin. De husker ikke.

Anonym poster: 5e7e2b501ea95487309647c335cae16d

[Gjest Gjest]

Jeg er pappa, og våre barn opplevde i mange år noe tilsvarende.

Dessverre er det umulig å si hva som er riktig og galt fordi det er avhengig av så mange andre ting. Men i vårt tilfelle valgte jeg muligens feil taktikk.

Jeg var veldig redd for at de skulle tro at jeg ikke var glad i dem og at det var deres skyld at vi hadde mindre samvær enn det avtalen tilsa. Jeg "justerte" derfor kommentarene til bl.a. å bekrefte at jeg v ar VELDIG glad i dem. Faktisk sa jeg det gjerne flere ganger om dagen (og det var jo sant).

Dessverre sa ikke moren det samme til barna og hun angrep derfor meg ved å påstå at jeg hadde sagt at hun ikke var glad i dem (noe jeg aldri sa). Men de trodde det ettersom hun aldri fortalte at hun var glad i dem.

Dessuten var det veldig viktig for meg at jeg alltid stilte opp når barna trengte meg til støtte/trøst og et fang å krabbe opp på. Basert på dette virket det som om de forstod at jeg faktisk var veldig glad i dem selv om moren trenerte samværet så ofte hun kunne.

Det jeg forsøker å si er at dere må forsøke dere frem og justere uttalelsene etterhvert basert på hvordan barna reagerer og på hva de TROR dere sier. Etterhvert gjør barn seg opp sin egen mening og da behøver dere ikke si like mye som når de var mindre.