Er det vanlig at katter er så redde?

[KaDust]

Jeg har hatt flere katter oppigjennom, men har aldri i mitt liv vært borti en så redd katt som hannkatten jeg har nå. Spørsmålet mitt er om dette er normal oppførsel for en katt, eller om det feiler han noe/han har opplevd noe fælt i barndommen?

Vi har to katter som er søsken, en hunnkatt og en hannkatt. Når vi var å henta dem la vi inn godterier og leker i reiseburet, begge gikk frivillig inn (vi hadde de i samme bur første gangen). Missie brydde seg ikke noe særlig om det på reisen, mens Miko tok helt av med mjauing og drev desperat å tok lappen ut for å få tak i noe (klorte opp deler av bilen og jakkene våres). Han er fortsatt like panisk den dag i dag når vi kjører bur (så nå må vi alltid finne pass til kattene om vi skal bort i stedet for å ta de med oss).

Han er redd for nye ting, altså om vi får noe nytt i leiligheten så nekter han å nærme seg tingen på flere uker. Missie derimot går bort med en gang og lukter (slik som alle de andre kattene jeg har hatt ville ha gjort).

Første leiligheten vi hadde elsket han å være ute, dette er et område han ble vant med som liten. 7 måneder etter flyttet vi hit vi bor nå (han trives veldig godt inne og er veldig husvarm, de liker at de har mye mer plass å boltre seg på nå enn før), vi prøvde å venne de til uteområdet på samme måte som på forrige leilighet. Missie går ut uten problemer og kommer hjem igjen på egenhånd. Første gang Miko var ute alene (med Missie) kom Missie alene hjem. Noen timer etterpå var Miko fortsatt ikke å se. Vi gikk ut for å se etter han og han satt å grein i hagen til naboen. Han turte ikke å gå over grusveien som er mellom oss (var bare asfaltveier der vi bodde før). Siden den dagen nekter han å gå ut. Han har vært i gangen mange ganger, sittet på trappen ute, men så fort vi beveger oss i bakgrunnen løper han inn og gjemmer seg.

Han er livredd alle som kommer oss, går og gjemmer seg under senga i flere timer når vi har besøk, og han er også redd oss når vi står oppreist (men er greit med oss når vi sitter i sofaen feks).

Det virker som han hele tiden tror at ting skal ta livet hans. Han får helt panikk om jeg flytter på en krukke på bordet, han blir helt gal hvis vi koster vekk kattesand og han tilbringer 99% av livet sitt på å være redd og gjemme seg.

Dette kan vel ikke være normal oppførsel hos en katt? Altså, jeg skjønner at noe kan være skummelt, men det for han er jo ALT skummelt mens søstra hans ikke virker redd i det hele tatt.

Innlegget ble veldig langt og rotete, beklager det, og det jeg har skrevet kan ikke engang beskrive hvor redd han egentlig virker (svigermoren min synes han har en oppførsel som virker vanlig for mennesker som har sterk autisme feks og vi har flere som har kommentert at det er merkelig at han er så redd). Jeg trodde igrunn katter var nysgjerrige av natur og at de ikke er sånn veldig lettskremte. Har som sagt ikke erfaring med så redde katter selvom jeg har hatt mange mange katter i oppvekst.

Er det noe vi kan gjøre for at han skal bli mindre redd evt?

[ninuska_]

Min pus er en sky og redd katt. Han hadde ikke en god start på livet, og jeg tror det skyldes dette. Han har brukt tid med å bli trygg på seg selv og andre, men han har for det meste stolt på meg når jeg har vist at "det er greit".

En ting som aldri har endret seg: Han hater fremmede - han løper om noen andre nærmer seg enn meg ute, selv min kjæreste og roomie som han kommer godt overens med inne. Om han ser meg derimot, kommer han glad og trippende bort. Han kan bli sluppet inn av dem om de allerede er inne i leiligheten.

Han ble veldig redd når vi hadde besøk tidligere. Han turte ikke være ute med oss, men gjemte seg. Nå, etter litt over ett år, ser jeg at han har blitt mye bedre med tiden. Han begynte å gå ut om våren. Særlig har det hjulpet at matmor har vært tålmodig og stått ved han mens han har blitt mer og mer avslappet. At vi utforsket gangen steg for steg, opp og ned trappene uten særlig framgang. At jeg har stått rolig ved han og klappet han og pratet rolig om hvor flink gutt han er. Nå ber han om å gå ut, og han elsker å være ute. Han tør til og med å gå ut i gangen mens naboen står der uten å få ren og skjær panikk. Og han ligger i lenestolen om vi har besøk (eller fest!), til og med på fanget til gjestene! Han liker spesielt de som ikke liker katter

Jeg tror man må bare jobbe med katten. Jeg vet ikke hva du har prøvd - men man må bare være tålmodig og jobbe stegvis, selv når man opplever ingen fremgang på flere uker og til og med tilbakegang. La han snuse på ting når du kjøper noe nytt, introduser han for det, åpne døra og gå ut uten at du inviterer han med - la han bli nysgjerrig. Evt prøv å lokke med godbiter over denne stien?

[KaDust]

Vi har prøvd alt du nevner, men han virker ikke å være trygg nok på oss heller. Han løper hvis vi går mot han (selvom vi ikke skal noe som har med han å gjøre) og han blir så redd at han ikke bryr seg om godteriet (noe som er MERKELIG for han er den største matmomsen jeg NOENGANG har vært borti )

Han fyller ett år om 3 dager, vi har hatt han siden han var 12 uker gammel. Tror heller ikke det har skjedd han noe i barndommen, han hadde aldri vært ute når vi hentet han og søstern. Han har alltid gått og dulta etter søstra si men det virker som han faktisk blir reddere med alderen og tørr derfor ikke følge henne like mye lenger. Synes det er trist å se hvor redd han er, og det er spesielt sårt at han er så veldig redd oss. Spesielt meg, han er bedre med samboer. Såvidt vi vet har det aldri skjedd han noe vondt, så det hele er bare merkelig!

[KaDust]

Eneste gangen han ikke er redd oss er forresten når vi ligger i sofaen. Det er de eneste gangene han kommer til oss helt avslappet.

[Gjest Belle Gunnes]

Stakkar pusen Ikke greit å være litt uttafor. Blir det ikke bedre, så er det vel bare en ting å gjøre? (jeg er sterkt imot antidep på dyr).

Min pus var også sky. Hun fikk vi ikke inn i noe bur, så hun reiste alltid i sele. Hun følte seg trygg i sele, for da hadde hun oss i bånd og visste hvor vi var. Så siden det gikk så greit med sele, så hadde vi henne med på hytta osv. På nye steder gjemte hun seg under en seng og kunne fint bli der en hel uke om vi ikke dro henne ut derfra. Og fikk vi besøk gjemte hun seg. Men hun var aldri så ille som din. Og hun ble mye bedre. Elsket å være ute i hagen sin og digga hytta. Kunne fint være med til dyrlegen også osv. Hun ble mye tøffere med fremmede også. Men hun var ikke pissredd. Bare sky og litt usikker.

[KaDust]

Uff, håper det blir bedre med tiden her også, selvom det til nå virker som det bare har blitt verre.

[AnonymBruker]

Min katt er sky og redd av seg, det har ikke hendt han noe men siden han er rasekatt så har jeg møtt faren, og han er likedan. Jeg har hørt at gemytt er arvelig, så han har nok fått det av faren sin.

Min har blitt bedre etter hvert, men han er fremdeles redd for fremmede. Og redd for meg også, hvis jeg lager uventede lyder eller plutselige bevegelser. Når jeg flyttet nå sist, gjemte han seg i flere uker i et skjul ute. Jeg måtte hente han inn for å gi han mat hver dag.

Han hadde aldri passet i en familie med barn, for eksempel. Heldigvis er det bare meg og samboeren min her, og katten har blitt vant til oss begge to. Med oss så er han 90 % av tiden den største kosepusen som finnes!

Din pus høres i overkant redd ut. Kanskje han ikke passer inn hos dere, er det for mye bråk, for mange folk for han kanskje? For ofte besøk?

Jeg ser for meg at han kan ha et lykkeligere liv hos en gammel mann eller dame hvor det ikke skjer så mye..

Ellers kan du prøve å spraye omgivelsene med Feliway, det er et hormon som skal gjøre kattene tryggere.

Og i tillegg kan du prøve å gi han litt catnip eller valerian, det kvikker dem opp men så blir de fine og rolige etterpå.... i hvertfall blir mine katter det!

Lykke til med pusen din

Anonym poster: a28e038163237fc2f96888fa7c0beaab

[KaDust]

Vi er begge to rolige mennesker og får ikke så ofte besøk. Ikke mer enn noen eldre i hvertfall. Tror ikke det ville gjort så mye forskjell for han å få et annet hjem (annet enn at det vil bli vanskelig for han å tilpasse seg igjen) for vi er som sagt veldig rolige og avslappet. Det er ingenting her i grunn som skulle stresse han hvertfall.

Kanskje jeg skal prøve med feliway, dyrlegen tipset om det når hunnkatten drev med merkelig oppførsel ift doen (hun likte ikke at det var åpen kattedo, så hun gikk på do andre steder). Men prøvde det aldri siden vi i stedet gikk til innkjøp av kattedo med hus.

Faren er en ganske rolig skogskatt, og moren er heller ikke særlig redd så tror ikke det kommer derfra. Da burde vel søsteren vært likedann også?

Håper det blir bedre etterhvert! Kanskje det bare er tenåringshormoner?

[Gjest Belle Gunnes]

Er han kastrert?

[KaDust]

Ja, begge to ble kastrert tidlig. Ellers hadde det blitt bebiser for lengst!

[Aurora M.]

Stakkar liten, det kan ikke være godt å gå rundt å være så redd hele tiden.. Katter er jo svært forskjellig av lynne og karakter helt fra starten av, og her har dere altså fått i hus to rake motsetninger- som attpåtil er søsken!

Dere skal nok ikke se helt bort ifra at det har skjedd noe da han var liten som har gjort hans litt sarte sjel enda sartere.. Det behøver slett ikke være snakk om mishandling av noe slag, men et eller annet som har skremt såpass kraftig at det ikke helt vil slippe taket. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at det fortsatt er godt håp om at han 'vokser det av seg' med god hjelp og støtte av familien sin. Men da er det veldig viktig at dere bruker tid og har masse tålmodighet. Ikke presse, men oppmuntre kjærlig.

Spesielt viktig er det å i første omgang få på plass tilliten til dere der hjemme 100%. Bruk stemmen masse, rolig god stemme med gjentagende rosende ord- ord han kan lære å kjenne igjen som ment til han- og som trygge. Kombiner gjerne med godbit. Nærme han dere forsiktig i hans høyde på gulvet, stryk varsomt langs kinnet eller der han liker å bli klødd, si enkle gjentagende ord og så godbit. Spiser han av hånden deres er dere kommet et stykke på vei. Sånn må dere ta det varsomt og gradvis, skritt for skritt som ninuska så fint beskriver det.

Dere må rett og slett starte fra bånn av med han, som om han nettopp var kommet. Faste rutiner er utrolig viktig for utrygge katter. Spesielle ting som skjer til faste tider hver dag- uten unntak. Det behøver ikke være store greiene, men bare sånn at han kan koble ord og handling opp mot hverandre og etterhvert kjenne det igjen og vite hva som skal skje. Det gjør hverdagen mer forutsigbar, og at han føler seg mer som herre over situasjonen.

Hvor sover han om natten? Hvis ikke han sover hos dere, så vurder om dere kan lempe litt på dette. En fantastisk måte for puser å bli kjent med 'menneskene sine' på på en trygg måte!

Det at han ikke ville gå over grusveien fra naboen.. Jeg ville ikke vært for snar til å slå fast at grunnen var at han var redd for å gå på grus. Det er mye rart (og nifst) der ute for en med så uendelig skarpere sanser enn oss.. En annen katt med skarpe lukter som sto på lur lengre opp i veien, en rev eller en grevling som lusket seg lysløst vekk da du kom.. M.a.o spennende saker for en tøff søster på oppdagelsesferd, og grøsselig nifst for en liten en som allerede synes det meste er 'fali'.

Jeg har tro på å la han få være der han er, uten å presse på noen som helst måte, men ta hensyn til han så langt det er mulig. Gi masse kjærlighet og kos, bruke stemmen masse, og husk at katter kan lære betydningen av 60-70 forkjellige ord (noen mange fler) så det er viktig å snakke med kattene sine, så de kobler ord med handling. Det viktigste i første omgang er å få på plass tilliten til dere, og så kan dere jobbe derfra (oppmuntre til videre utforskning) deretter. Lykke til