20-åring som ødelegger livet sitt

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig å ha 2 velskapte barn, og nå er eldste blitt 20 år. Opp gjennom oppveksten hennes har det vært mange utfordringer, da hun alltid har hatt problemer med å innrette seg etter andre og sosial kodeks. Vi har engasjert oss mye i fritidsaktiviteter, venner, skolearbeid og alt vi kan bidra med for at hun skal integreres best mulig med jevnaldrende. Det har hele tiden vært mye uro og støy rundt henne, både på skolen og på fritid. Hun har ofte blitt utestengt fra jevnaldrende. Dels skyldes nok dette at hun i stor grad sier og gjør akkurat det som passer henne selv best uten å ta hensyn til andre, men også at hun er umoden av alder og sent utviklet (det er ikke påvist noe medisinsk). På ungdomsskolen ble det sosiale mye verre, og hun havnet ofte i situasjoner med andre jenter, og måtte også bytte klasse. Hun har dårlig selvtillitt, noe vi prøver å hjelpe henne med hjemme så godt vi kan. I tillegg sliter hun faglig på skolen, og har dårlig konsentrasjonsevne. Karakterene etter videregående var rett og slett et minimum. I ungdomstida har hun lagt seg til mye festing og blitt med i en noe ugrei gjeng, og har derav fått svært få gode venner. Som 20 åring opplever vi henne ikke spesielt lojal og oppriktig. Nå er hun i ferd med å droppe ut av studier for å flytte sammen med kjæresten på et annet sted i landet. Økonomisk er hun nå i ferd med å rote det skikkelig til, og vi får lite gjort med det. Opp gjennom årene har vi forsøkt å kjøre strenge regler på penger og andre grenser, men hun lyver og stjeler faktisk fra oss. Vi er veldig fortvilet, og er mer bekymret enn noen gang. Nå satser hun alt på kjærligheten (som har vart i 6 mnd), er venneløs, og lyver og holder ting svært "hemmelig" for oss. Jeg blir så fortvilet over oppførselene hennes; både språkbruk, sosiale ferdigheter, oppførsel, (mangel på) moral, og ikke minst at hun roter alt til så for seg økonomisk. Opp gjennom årene har vi hatt med oss helsesøstre, BUP og psykolog. Alle mener at dette vil gå over av seg selv, da hun alltid har ligget i nedre grense for både ADHD, konsentrasjonsvansker og andre lese- og skrivetester som har blitt utført. Jeg er søvnløs av dette, og i tillegg blir det dessverre ofte mye som ender i krangling... Jeg kan ikke stole på henne med noe; faktisk tør jeg ikke overlate huset alene til henne. Jeg er så fortvilet, spesielt når hun er myndig. Får sikkert bare kjeft for å ha gjort jobben dårlig som forelder, og det er greit. Men vi har virkelig prøvd! Snakket, satt grenser, prøvd å lære henne empati (som er mangelvare), og god folkeskikk. Den yngste søsteren er helt oppgitt over henne, og jeg ser at hun tydelig ikke ønsker å verken snakke eller være sammen med henne lengre. Dette er så klart veldig synd for et søskenpar. Hvis det er noen som kan gi noen råd uten å kjefte meg huden full av hvor dårlig foreldre vi er, så tar jeg i mot det med takk. PS! Vi har for lengst forstått at vi har gjort en dårlig jobb med henne.

Anonym poster: ed8b3306e0a33e0d9b29656637a58b6c

Anonym poster: ed8b3306e0a33e0d9b29656637a58b6c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sikker på om dere faktisk har gjort en dårlig jobb med henne. Dere har deltatt i livet hennes, stilt opp på uttalige måter og vært i kontakt med flere typer fagfolk. Hva mer mener du at dere skulle ha gjort?

Noen barn kommer med ekstra utfordringer. Dere har fått ett. Hun er myndig nå og gjør sine egne valg. Jeg tipper at hun heller ikke er særlig lydhør dersom dere kommer med råd og tips. Dere er nesten nødt til å la henne leve sitt eget liv og gjøre sine valg. Hun vet at dere er der for henne så vent til hun tar kontakt.

En ting. Ikke tilby henne hjelp som i å sy puter under armene hennes. Vis at dere er der i handling og ord, men ikke redd henne fra alle dumme valg. Da lærer hun nemlig ikke noe som helst annet at hun kan ture fram og noen alltid vil redde henne.

Jeg skjønner engstelsen din godt. Mitt barn er heller ikke A4 og har gitt meg en god del utfordringer. Jeg kan knapt komme med råd og tips for da er beskjeden at h*n er voksen og tar sine egne beslutninger. Heldigvis så har h*n en super samboer som gjør at jeg slapper av i dag.

Anonym poster: 7206297f52affeedcb936c5305113e47

[AnonymBruker]

Helt ærlig: la henne feile. Hun er ikke et barn lengre og trenger å få prøve seg på voksen verden. Hun kommer tidsnok til å skjønne at å ikke ha penger til husleie= kastet ut, ikke penger til strøm= iskaldt inne. Møter hun ikke opp i tide på jobben får hun sparken. Jeg tror konsekvensene fra "den virkelige verden" er langt mer effektive enn de fra mamma og pappa.

Forresten det med sosiale koder og buse ut med alle tankene sine, har dere utredet for Asperger?

Anonym poster: 236bc53c0bf905837b470f154acba4ea

[AnonymBruker]

Ok, her kommer et rotete innlegg, må ha det anonymt, men det forstår du sikkert snart hvorfor

Jeg var ei sånn jente, slet med ADHD, oppveksten på ungdomskolen og vgs høres ut som min historie. Havnet på rus miljøet som 17 åring. Drakk, ruset og festet mye, ga faen i skolen. Mistet all empati som tenåring, ble en ganske god manipulator. Løy og manipulerte hele familien min. Var alltid blakk, mine foreldre trodde jeg gikk på skolen og overførte penger hver måned som gikk til rus. Fant en tung rusmisbruker til kjæreste som 19 åring. Flyttet til storbyen, ranglet rundt i byen uten bo-sted, fra hus til hus. Fikk en ganske god kontakt med miljøet og gjorde ting jeg angrer på.. Gjore så mye risky ting når jeg tenker meg tilbake, at det er en mirakel at jeg kom meg unna før det var for sent. Det var tider jeg havnet bak cella men kom meg ganske raskt ut igjen. Men det kom en stopper der (HELDIGVIS), jeg "døde" under heroin misbruk, havnet på sykehuset å lå der i dager(hadde det ikke vært for det så hadde jeg kanskje havnet dypere i søla om det går) hele familien min var i sjokk og dyp sorg. Har ikke telling på hvor mye de har bedt for meg under all galskapen min. Alle mine nedtura og tiden under mentalsykehuset. Etter det heroin misbruket åpnet øynene mine heldigvis og jeg har aldri angret og grått så mye for alt jeg har utsatt familien min, hvor mye de bekymret seg og gråt pga meg. Husker hvor sint jeg var på dem når de mange ganger gråt å tryglet meg om å slutte. Men nå forstår jeg alt, noe jeg ikke gjorde dengang da jeg var ødelagt. Har faktisk vært så langt nede at jeg gikk rundt i byen, uten sko med håret i været, og snakket for meg selv. fått nå tilbake empatien og trivselsvekta etter mye avvending, og det var et helvette å gå gjennom

Så jeg håper at dattera di ikke havner i samme situasjon som meg, Og håper for alldel at dere ikke må gå gjennom det familien min måtte. Unner ingen å havne så langt ned. ikke min verste fiende. Å ligge fastspent på en seng med belte i panikk og forvirrelse er det siste du ønsker å se når det gjelder ditt eget barn! Mamma tårer rører meg dypest i hjerte den dag idag <3 Flott at du bryr deg om dattera di, det burde hun sette pris på!!

Anonym poster: 8014558a751b54bdb1000d69bbc1f1c8

[Testosteron]

PS! Vi har for lengst forstått at vi har gjort en dårlig jobb med henne.

Dere har ikke gjort en dårlig jobb med henne. Noen foreldre gjør en dårlig jobb med barna sine, men barna blir allikevel bra mennesker mens andre foreldre gjør en god jobb uten at barna blir særlig bra.

Datteren din er 20 år, og da kan dere ikke leve livet for henne. Hun må leve det selv på godt og vondt. Det betyr ikke at dere skal gi blaffen i henne, men det er ikke deres ansvar å rydde opp i livet hennes når hun roter det til for seg til tross for en god oppvekst. Hun må selv komme til erkjennelse av at hun har gjort feil og begynne å leve annerledes.