Trenger råd ang stedatter (langt)

[AnonymBruker]

Min samboer har en datter på 9,5 som er hos oss ca 50%. Jeg merker at jeg er bekymret for henne, for meg selv og for forholdet mitt med pappaen hennes.

Denne jenta har selvfølgelig mange gode egenskaper, og jeg er veldig glad i henne. Men her skal jeg altså fokusere på det som er problemene, og negativt. Det kan sikkert se litt brutalt ut, men jeg må jo nesten få det med her om jeg skal få noe ut av dette...

Hun er lat, tiltaksløs, uselvstendig, masete og... det virker som om hun ikke er helt tilstede. (med det så mener jeg at hun overhodet ikke tenker over ting).

Er hun på do, så trekker hun ikke ned etter seg, og hun vasker ikke hender. Minner vi henne på å gjøre dette, så gjør hun det, men kaster håndklet på gulvet.

Hun låner sminke og neglelakk av meg, og bare lar alt ligge på vasken uten kork på. Hun kaster papir hun har brukt på gulvet, eller i vasken. Dette kan være papir hun har tørka snørr, blod eller sminke med.

De reiste bort et par dager i jula, og jeg fant ikke sminken min. Den hadde hun nemlig tatt med seg, uten å spørre...

Hun tar reine klær fra skuffen sin, og kaster det på badegulvet når hun finner ut at hun ikke vil ha det på seg allikevel.

Hun går inn med sko.

Osv osv. og disse tingene gjentar seg HVER gang, selv om vi tar det opp med henne eller gir henne konsekvenser. Sist hun skulle ut, gikk hun inn med sko, faren ble streng med henne, hun gikk ut i gangen. Litt seinere kom hun inn med sko igjen, og da ble faren ganske grinete. Men allikevel kommer hun til å gå inn med sko igjen neste gang.

Hun kan ikke jobbe med lekser alene. Hver gang det er lekser, så er det et styr uten like. Hun kan ikke lese noe særlig, og hun vil at vi skal gjøre lekser sammen med henne. Noe jeg mener er helt feil. Jeg mener vi skal støtte og oppmuntre henne, og se at hun har gjort leksene sine etterpå. Men jeg mener det er HUN som skal gjøre leksene. Helt selv. Det blir utrolig mye krangling og grining pga dette. Hun mener jeg er verdens verste stemor fordi alle andre stemødre sitter sammen med barna og gjør leksene sammen.

Hun snakker ikke sant om ting. Hun kan finne på å fortelle ting som ikke er sant, om ting hun har gjort eller kjøpt. Hun lyver om at hun har lest lekser. Hun lyver om hva som har skjedd eller blitt sagt i en krangel mellom barna. jeg kan aldri stole på det hun sier til meg mao.

Hun kan aldri finne på noe selv. Nå skal det sies at hun har vennene sine der hvor moren hennes bor, iom at hun går på skole der. Men altså, når hun er her, så skal vi gjøre ting sammen. Ellers sitter hun og ser på tv eller trykker på telefonen. Hun går etter oss hele dagen. Og maser. Herregud...

Her en dag var ungene ute og lekte. Vi jagde henne ut også Det var jo nydelig vær. Jeg tror hun kom inn ca 10 ganger på en halvtime. -Kan jeg få et glass vann? - Kommer dere ut? (hun synes det var veldig kjipt at ikke vi kom ut, hun vil som sagt at vi skal gjøre ting sammen hele tiden) - Kommer du snart ut med varm saft? - Kan du hjelpe meg med noe?

Har jeg grunn til bekymring? Altså, barn er forskjellige og når hun blir større så vil mange av disse problemene kanskje forsvinne. Men jeg vet ikke, det er i hvert fall fryktelig krevende synes jeg. En gang jeg leverte mitt barn til faren sin, kjørte jeg rundt en stund etterpå. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å dra hjem. Ble sliten bare ved tanken.

Det er jo faren som har ansvaret for oppdragelsen, og han er ganske streng. Vi deler ikke helt samme syn på oppdragelse, men han håndterer det på den måten han synes er best. Og jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan vi skal håndtere henne. Jeg har prøvd å engasjere meg, ta del i oppdragelsen, men jeg når jo ikke inn. Ikke han heller.

Hun har et veldig behov for oppmerksomhet, å bli sett. Og jeg gir gjerne MASSE, men hun krever så fryktelig mye at det spiser meg helt opp. Hun vil jo bare ha mer, og mer og mer. Og sitte fanget, sånn som det lille barnet mitt. Og når jeg dro 3-åringen min på akebrett, og hun ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke dro henne når jeg dro h*n.

Det har kommet til det punktet at jeg vurderer å gå. Så derfor spør jeg her om alt jeg kan få av synspunkter, tanker, konkrete tips til oppdragelse og ellers alt som er konstruktivt. For jeg elsker pappaen hennes, men om jeg ikke trives med denne situasjonen, så er jeg kanskje ikke den rette stemoren for henne?

Anonym poster: 93435e234b38981efc6f3d817dfc0594

[Silfen]

Få hjelp, familiekontor, barnepsykolog (som ofte er tilknyttet helsestasjonene) eller lignende, for å se hva som best kan hjelpe dere i deres situasjon. Det er ikke slik at man må sitte på tuen sin og fikse alt selv, det er flere organer der ute nettopp for slike vanskelige situasjoner.

[Gjest maria]

Ho irriterer deg, det er ganske tydelig. Æ har selv ei på 10 som er nesten sånn men forskjell mellom de to at den jenta er ikke din egen og derfor irriterer ho deg sånn.

[absinthia]

Si at hun ikke får røre sminken din, men la henne få noe billiggreier å leke seg med.

Dersom hun ikke fikser å gjøre lekser alene, så er det dere voksnes plikt å gjøre de sammen med henne.

At hun gjentar å gå inn med sko, papirkasting o.l. Er antagelig fordi hun faktisk glemmer seg for hver gang. Hva med å lage et belønningssystem, slik at hun har noe positivt å se frem til?

Når jeg ser på alt du har nevnt, så kan hun høres ut som om hun har et konsentrasjonsproblem ( ikke helt med, gjentar å gå inn med sko til tross for skjenn, gjentar de André uvanene til tross for mange beskjeder, glemmer å vaske hender og dra ned mm)

Ellers så synes jeg det ser ut som at hun trenger å bli vist gjennom gjerninger at dere er glad i henne, før hun maser om oppmerksomhet, kanskje hun trenger dette mer enn de fleste andre?

Konsentrasjonsproblemene og oppmerksomhetssyken hos henne trenger forresten ikke å ha noe med f.eks ADHD å gjøre, men det kan rett og slett hende at hun er ulykkelig, selv om dere ikke ser det så godt.

Snakk med moren og finn ut om de har det slik hos henne også, sjekk hvordan hun er på skolen - kanskje trenger hun en utredning av noe slag ( er bedre å gjøre det nå enn å vente til hun blir ungdom og allerede har falt utenfor)

[AnonymBruker]

Ho irriterer deg, det er ganske tydelig. Æ har selv ei på 10 som er nesten sånn men forskjell mellom de to at den jenta er ikke din egen og derfor irriterer ho deg sånn.

Det ts beskriver er ikke normal oppførsel for en tiåring. Iblant er det faktisk sunt å se ting med et blikk "utenfra" slik ts gjør. Foreldre kan lett bli blinde for sine egne barns oppførsel, og da kan det være til god hjelp å la noen mer distanserte gi sin vurdering av saken.

TS bør snakke med mannen og vurdere å be om hjelp fra profesjonelle. Det kan hende at jenta "bare" er distre eller opprørsk, men det kan også hende at hun trenger hjelp.

Anonym poster: b57a2747e36d1cb94242dc5203a54a8c

[AnonymBruker]

Godt svar, Absintha Det hender hun ringer oss når hun er hos moren, og skal gjøre lekser. Griner og er helt hysterisk. Hun klarer det jo ikke alene... Det er fordi hun aldri prøver. Hun trenger at vi leser oppgaven, forklarer den for henne og hjelper henne å finne svaret. Ellers går det ikke. Men jeg føler problemet er at hun ikke klarer å jobbe selvstendig, ikke at hun ikke er kapabel til det. Men det er jo klart hun blir hengende etter på skolen pga dette.

Ps. Pappaen jobber sammen med henne med leksene. Eller jeg. Men det er slitsomt. Hun er liksom ikke så supervelvillig, og vil helst slippe å tenke selv

Anonym poster: 93435e234b38981efc6f3d817dfc0594

[absinthia]

Godt svar, Absintha Det hender hun ringer oss når hun er hos moren, og skal gjøre lekser. Griner og er helt hysterisk. Hun klarer det jo ikke alene... Det er fordi hun aldri prøver. Hun trenger at vi leser oppgaven, forklarer den for henne og hjelper henne å finne svaret. Ellers går det ikke. Men jeg føler problemet er at hun ikke klarer å jobbe selvstendig, ikke at hun ikke er kapabel til det. Men det er jo klart hun blir hengende etter på skolen pga dette.

Ps. Pappaen jobber sammen med henne med leksene. Eller jeg. Men det er slitsomt. Hun er liksom ikke så supervelvillig, og vil helst slippe å tenke selv

Anonym poster: 93435e234b38981efc6f3d817dfc0594

Som mor til et barn med ADHD, så minner den leksesituasjonen med den jeg hadde med min eldste. Dvs han kunne lese og finne svaret, men måtte ha hjelp til å gjøre seg ferdig, dvs ikke bare lese oppgaven og la vær å skrive ned svaret eller noe annet i den duren. Han klarte ikke å holde på oppmerksomheten lenge nok og ble også sliten i hodet av selve situasjonen. Det løste seg da han fikk litt mindre lekser ( måtte f.eksempel bare regne ut 3 like oppgaver i steden for 10, da han ikke hadde problemer med å forstå ting, men å holde ut monotone oppgaver)

Jeg tror også han følte seg håpløs og ble ekstra mismotig av den grunn.

Jeg har grått mange tårer over hvordan han var nødt til å ha det på skola inntil han var ferdig utredet.

Nå er han 20 og det går fantastisk bra med ham. Jeg ble så glad da han her om dagen sa " åh, det er når man kommer i jobb at livet virkelig begynner, med et stort smil" Han er kjent for å være en teknisk begavelse og gikk under navnet Mac gyver som yngre, han jobber også med noe teknisk.

[popnagle]

Føler jeg har lest denne tråden her, før?

[Gjest Linea]

Hallo? Jente på 13 her med veldig vanskelig oppvekst.

Selvfølgelig skal du hjelpe henne med leksene?

du skal sitte der å passe på at hun forstår oppgavene, forklare, men ikke løse oppgavene for henne..

Løs den første oppgaven å sørg for at hun forstår hvordan og hva hun skal gjøre.

La henne hjelpe til med å lage middag, hvis hun husker på å ikke gå inn med sko etc, så kan dere gjør noe artig ilag!

du kan også sette deg ned med henne å si hvordan dette påvirker deg å at du bare vil være en god stemor.. åpne deg sånn at hun kanskje også gjør det.

lykketil

[AnonymBruker]

Utredning for lese og skrivevansker og konsentrasjonsvansker bør foretas tenker jeg ut i fra det du skriver.

Ut over det må dere selvsagt gi jenta den hjelpen hun trenger. Situasjon med ut å leke kan henge sammen med at hun ikke mestrer situasjoben alene og det lar seg ikke hjelpe med at hun tvinges ut i det. Sosial trening kan være nødvendig kanskje? Har de ART på skolen eller hos BUP? Er hun slik hos mor også eller bare hos dere? I så fall må dere se på miljøet hos dere.

Hva med å skrive huskelapper på badet for hva som skal gjøres og bare minn om at lappen sjekkes når hun har vært på badet. Da sier dere bare "husk lappen" heller enn "har du spylt ned, vaska hender og rydda?" og dere slipper å gi så mange beskjeder. Lignende huskelister kan henges rundt i huset. Hun trenger tydelig mer hjelp og påminnelser og dere må tilrettelegge for dette heller enn å kreve og forvente noe hun ikke er i stand til. Forsøk å finn måter å hjelpe henne på i forkant, heller enn å mase og kjefte i etterkant. Få henne gjerne med på å lage løsninger og komme med forslag til hva som kan hjelpe. Visuelle timeplaner for dagen kan hjelpe til å forberede henne så hun slipper å mase så mye på dere og dere kan henvise til plan når hun maser.

Dere må tilrettelegge og komme mer i forkant. I dag er desverre lekser laget slik at mange trenger hjelp av foreldrene. Kanskje er nivået for vanskelig for henne også?

Ikke vær bekymret for at dere syr puter under armene hennes. Dere må tilrettelegge slik at hun kan mestre hverdagen bedre uten å bli mast og kjeftet på hele tiden. Dette vil skape ei tryggere jente som etter hvert kan ta over og tilrettelegge sin egen hverdag slik hun trenger. Dere tilrettelegger bare for å gjøre henne mer selvstendig om dere blir mer i forkant i de situasjoner som er utfordrende for henne fordi hun etter hvert vil trenge mindre og mindre tilrettelegging.

Anonym poster: 2bcd75e65e34235e2b0c54bf48e771b1

[AnonymBruker]

Kommenterer bare dette med lekser i denne omgang:

Hun kan ikke jobbe med lekser alene. Hver gang det er lekser, så er det et styr uten like. Hun kan ikke lese noe særlig, og hun vil at vi skal gjøre lekser sammen med henne. Noe jeg mener er helt feil. Jeg mener vi skal støtte og oppmuntre henne, og se at hun har gjort leksene sine etterpå. Men jeg mener det er HUN som skal gjøre leksene. Helt selv. Det blir utrolig mye krangling og grining pga dette. Hun mener jeg er verdens verste stemor fordi alle andre stemødre sitter sammen med barna og gjør leksene sammen.

Hvorfor kan ikke pappa sitte sammen med henne?

Jeg har to barn selv, ett som aldri har trengt et fnugg av hjelp med lekser, og en som er mer som din stedatter. Han kan lese, men slurver, får ikke tak i oppgavene, er for rask og leser feil... og da må man sitte ved siden av og hjelpe til. Hvis ei jente på 9,5 år leser veldig dårlig (noe jeg vil ta som et stort faresignal og satt alle kluter til med ekstra-lesing hjemme osv.) er det nytteløst å forvente at hun skal ta fram leksene og gjøre dem skikkelig, helt på egenhånd. Jeg mener da ikke at dere skal gjøre leksene for henne, men at hun trenger veiledning og hjelp. Men igjen: hvorfor er det du som blir stemplet som "dårlig" av stedatteren fordi du ikke trår til? Her må far på banen, mener jeg, for hvis hun faller av lasset allerede i 4.klasse (?) spøker det virkelig for årene fremover...

Mye annet tankevekkende i innlegget ditt, men rekker ikke kommentere nå. Håper du finner ut av det i hvert fall, det høres ikke greit ut for noen av dere.

Anonym poster: d38b1b3c672390a4d752eae6da577b71

[AnonymBruker]

Høres ut som om det er to problemer her. For det første høres det veldig ut som om jenta har ADHD, og dere bør snakke med skolen om dette, få en utredning slik at jenta kan få hjelp. For det andre får hun enten for lite oppmerksomhet av dere, av moren eller rent generelt sett. Hun trenger mer bekreftelse og samvær med dere. Det kan være at hun rett og slett er et barn som trives best med voksne (var slik selv), det kan være at hun bare trives best med deg, faren eller begge, det kan være at hun opplever å ikke få nok omsorg og oppmerksomhet av dere/moren/alle, det kan være alvorlige angstproblemer. Uansett har hun altså stort behov for deres oppmerksomhet og bekreftelser, og dette kan også forsterkes av ADHD.

Anonym poster: e98e3e8da27e57bc55621d786f0d3f9e