Barn i bildet

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig for meg å skrive, men jeg føler jeg må yttre meg på en måte.

Jeg er sammen med en fantastisk mann. Vi har vært sammen noen år. Har har barn fra tidligere forhold.(2stk). I begynnelsen var det "lettere" for meg. Men nå blir det mer vanskelig. Vi har vært igjenom vår del av flyttning og endringer for å få endene til å gå opp for alle parter. Vi har nå slått oss ned. Men nå føler jeg at jeg er utbrent.Har ikke lyst å hjelpe til økonomisk, uroe meg. føler jeg ikke forstår meg selv helt heller. Jeg liker barna, men blir mer og mer oppgitt over hvordan de holder på. Det er små og forstår ikke alt av konsekvenser.Det er tydelig at de er blitt svært bortskjemte og de krever vanvittig mye oppmerskomhet. Speseielt en av de. jeg føler oppdragelses biten er der det skjærer. jeg gremmes over hvordan søtsaker skal dyttes innpå hele tiden. kjøpe og ha, vil, vil ikke, gi meg, liker ikke. Måltider for meg har altid vært en hyggestund. også fra når jeg var liten. Nå er det et helvete! Bare tull, vil ikke, skal aldri spise noe, liker sjeldent noe.

Hvorfor går dette sånn innpå meg? I tilegg er det trist når samboer og jeg nesten blir bittre fiender i samme hjem hver gang de kommer. Jeg alene mot de. Jeg trekker meg unna og de skyver meg bort.(som igjen er forstålig) Jeg føler litt at en del ligger på meg. vi har de så sjeldent at min visjon av god oppdragelse er ikke noe vits for det vil ikke ha noen påvrikning ettersom de er så lite hos oss. Samboer blir sint og trekker seg vekk fra meg.

Hva skal jeg gjøre?

Anonym poster: 882402d21d9c25472ed8e32195e89bf9

[Steinar40]

La faren til barna ta seg av dem.

[Gjest Is_te]

Det et ikke forandringene som påvirker barnas oppførsel da? Kan det også være trassalder?