Kan forstå noen menn som slår kvinner.

[AnonymBruker]

La meg forklare dette.

Jeg var sammen med ei dame i 4 år. hun hadde vært i voldelig forhold før.

Når hun var uenig med meg eller bare ville krangle , så kunne hun finne på og slenge all mulig dritt mot meg, feks så diskuterte vi, så var hun ikke enig så sa hun hun hadde pult på en bensinstasjon rett før vi ble sammen osv, dro opp mye av sine tidligere sexuelle detaljer. .

hun kunne finne på og rakke ned på mine foreldre, onkel barn . og kalte de tapere osv.

problemet var, hun har ett alkohol problem og litt mangel på oppdragelse.

men det er skremmende og tenke på at jeg faktisk forsto denne person som banket henne om vi setter det på spissen. jeg slo aldri henne. engang jeg tok tak i henne og dyttet henne vekk.

men alle ganger så gikk jeg unna. mener jo at ingen skal slå, men aldri har jeg møtt ei dame som kan klare og få meg sint som et uvær. og det fikk meg til å se litt anderledes på dette med vold mot kvinner/menn.

ett eks til. jeg strever for at vi skal ha det bra, rydder , vasker, lager mat en overraskelse, så kommer hun hjem og lager i stand bråk pga ja vet ikke. men det virket som hun trivdes med og krangle... da blir man jo irritert og forbannet og da hjelper det jo ikke at hun slenger dritt i tilegg.

jeg sier ikke at det er i orden og slå, men jeg sier jeg forstår.

Anonym poster: 00f56de387ee94081ca62b0b36fc6050

[Gwen]

Jeg kommer aldri til å forstå vold. Jeg forstår bare mannfolk hvis de går og aldri ser seg tilbake istedet for å gjøre slik, hvis dama er så grusom.

[Gjest Knallogfall]

Enig, kjenner til den typen jentunger (drittunger) som det der.

Humørsyke, frekke og sågar voldelige kan de være.

Da fortjener de en ørefik. (Har selv aldri slått noen, og det er dette slike møkkakjærringer spiller på)

Psykisk mishandling kalles det, slike fortjener ikke kjærlighet.

[AnonymBruker]

jeg er i mot vold jeg altså. men dette er første gangen i mitt liv jeg har opplevet og møte en person som klarer fyre meg opp så inn i granskauen. tenker litt på dette med, man elsker noen eller sier det. så er man så kjip at man sier hva som helst bare såre personen. i mitt hodet så er ikke dette normalt da. spes når dama er nesten 30 år.

men om hun rakket så mye ned på eksen sin også og han hadde feks en mor som var død, og hun snakket dritt om mora hans, så kan man forstå nok er nok. hun var i stand til det også...

sier bare det må vell være en grense her også ,samme som voldtekt. jeg mener jo at damer som kler seg som tøs, drikker seg drita og ender på nach med bare gutter ber om det. de er det ikke synd på.

samme som om jeg tar med meg 10 000 kr på byen, drikker meg drita og brifer med pengene og blir med ukjente folk på nach, jeg kan ikke klandre andre enn meg selv for at jeg ble rana. '

det handler mye om holdninger. man skal jo tenke logisk i alle sammenhenger at dette er f meg ikke lurt og gjøre. når man vet det er tullinger der ute.

Anonym poster: 6761696bcab9d26ec7807f4c4a555f1b

[AnonymBruker]

Enig, kjenner til den typen jentunger (drittunger) som det der.

Humørsyke, frekke og sågar voldelige kan de være.

Da fortjener de en ørefik. (Har selv aldri slått noen, og det er dette slike møkkakjærringer spiller på)

Psykisk mishandling kalles det, slike fortjener ikke kjærlighet.

enig, alle mennesker har en grense for hvor mye man tåler. og det er personen som presser på som skal forstå konsekvensene av sine egne handlinger.

Anonym poster: 6761696bcab9d26ec7807f4c4a555f1b

[HHH]

Jeg tror ingen parter i et enten psykisk voldelig eller fysisk voldelig forhold har det noe bra på noen som helst måte, og i de fleste tilfeller hvor noen blir utsatt for det så er det ikke fordi man har "fortjent" det, ingen fortjener å bli slått. Det er ikke noe poeng å ta noen sin side, jeg siterer min mor; "om noen er ufine mot deg, så går du" (dog i en litt annen setting, ikke alltid like lett, men har alltid funka som en grei regel)

[Gjest forvirretvegglus]

På en måte kan jeg til en vis grad forstå det,men jeg vil nok aldri klare å akseptere det.

[AnonymBruker]

Jeg tror ingen parter i et enten psykisk voldelig eller fysisk voldelig forhold har det noe bra på noen som helst måte, og i de fleste tilfeller hvor noen blir utsatt for det så er det ikke fordi man har "fortjent" det, ingen fortjener å bli slått. Det er ikke noe poeng å ta noen sin side, jeg siterer min mor; "om noen er ufine mot deg, så går du" (dog i en litt annen setting, ikke alltid like lett, men har alltid funka som en grei regel)

er delvis enig med deg, men som det står over her. alle har sin grense på hva man tåler. og når noen driver med psykisk mishandling så er de inneforstått med konsekvenser.

man kan jo dra det langt og sammenligne det med kriminelle, det er ikke alle som kan rehabiliteres, noen mennesker er bare onde.

Anonym poster: 6761696bcab9d26ec7807f4c4a555f1b

[Heart]

men det er skremmende og tenke på at jeg faktisk forsto denne person som banket henne om vi setter det på spissen. jeg slo aldri henne. engang jeg tok tak i henne og dyttet henne vekk.

men alle ganger så gikk jeg unna. mener jo at ingen skal slå, men aldri har jeg møtt ei dame som kan klare og få meg sint som et uvær. og det fikk meg til å se litt anderledes på dette med vold mot kvinner/menn.

Det du egentlig sier, er at du forstår at noen kunne bli ekstremt provosert, og det tror jeg de fleste kan forstå. Men du slo henne faktisk ikke. Mener du at du har en slik høy grad av selvdisiplin at det er forståelig at andre har en lavere toleransegrense, og derfor slår? Burde de da ikke heller gå, bort fra den provoserende situasjonen?

enig, alle mennesker har en grense for hvor mye man tåler. og det er personen som presser på som skal forstå konsekvensene av sine egne handlinger.

Anonym poster: 6761696bcab9d26ec7807f4c4a555f1b

Og noen voldelige menn (for det er som oftest menn) påstår at partneren hele tiden overskrider denne grensen, og at det derfor er hennes skyld at han slår.

Beklager, den duger bare ikke. Man er selv ansvarlig for å sørge for at denne "grensen" er tilstrekkelig høy. Andre mennesker er ikke forpliktet til å gå på nåler fordi man har en dårlig dag, er (bak)full, eller bare blir provosert av alt mulig rart.

Ingen bare må slå en annen person dersom denne personen er tilstrekkelig ufordragelig. Det er også derfor man får bot eller fengselstraff for å slå til noen, selv om vedkommende oppførte seg på en provoserende måte.

[HHH]

er delvis enig med deg, men som det står over her. alle har sin grense på hva man tåler. og når noen driver med psykisk mishandling så er de inneforstått med konsekvenser.

man kan jo dra det langt og sammenligne det med kriminelle, det er ikke alle som kan rehabiliteres, noen mennesker er bare onde.

Anonym poster: 6761696bcab9d26ec7807f4c4a555f1b

Jeg synes heller ikke man skal finne seg i psykisk mishandling, men her er det jo gråsoner som kan være vanskelige å definere, hvem startet? hva er psykisk misshandling, hvor går grensen? Jeg tror ikke et slag i trynet hjelper noen av partene (og her prøver jeg ikke være noe Guds barn, for jeg har selv slått, og vet hvor sinna man kan bli). Når det er snakk om misshandling er det snakk om gjentatte handlinger, det eneste som kan stoppe den sirkelen er å gå, jeg tror man gjør seg selv en fryktelig stor bjørnetjeneste ved å "ta igjen", da er du jo plutselig blitt endel av denne misshandlingen selv, og da får man ikke noen sympati hos meg hvertfall

ord og slag er to forskjellige ting, kan ikke sammenlignes og ikke settes opp mot hverandre.

I mange dårlige parforhold driver man hverandre langt. det starter med små stikk, et dytt, en flat hånd, jeg tror ofte man ikke selv er klar over hva som skjer før etter en stund. Og jeg tror mange terger partneren sin psykisk uten at det er en utspekulert plan, så jeg tror heller ikke man forventer at man får en konsekvens som en klask på kinnet. Ondskap blir nok å dra det veldig langt i mange av tilfellene.

Endret 28. desember 2012 av HHH

[rosaku]

Jeg kan forstå at det er veldig irriterende når noen presser deg og presser deg lenger over grensa. Men du må tenke litt dypere inn i grunnen til handlingene. Kanskje skal hun teste om du kommer til å slå, siden han forrige gjorde det? Kanskje har hun et stort behov for oppmerksomhet?

Selv har jeg en søster med depresjon. Hun kan være så irriterende, frekk og rett og slett slem at det er sekunder før jeg slår til henne. Vi er begge jenter, men jeg er dobbelt så sterk som henne. Men så kommer jeg på at hun er syk og at det er sykdommen, og ikke henne som snakker. Da smeller jeg igjen døra og går vekk. Jeg skjønner så inderlig godt din frustrasjon, for jeg har følt det mange ganger. Men likevel er det absolutt ikke riktig å ty til vold. Det er så urettferdig at en mann, dobbelt så stor skal skade en kvinne på grunn av sinne. Da vil jeg heller anbefale deg å gå fra henne.

Dette ble veldig rotete, men men.

[AnonymBruker]

Det du egentlig sier, er at du forstår at noen kunne bli ekstremt provosert, og det tror jeg de fleste kan forstå. Men du slo henne faktisk ikke. Mener du at du har en slik høy grad av selvdisiplin at det er forståelig at andre har en lavere toleransegrense, og derfor slår? Burde de da ikke heller gå, bort fra den provoserende situasjonen?

Og noen voldelige menn (for det er som oftest menn) påstår at partneren hele tiden overskrider denne grensen, og at det derfor er hennes skyld at han slår.

Beklager, den duger bare ikke. Man er selv ansvarlig for å sørge for at denne "grensen" er tilstrekkelig høy. Andre mennesker er ikke forpliktet til å gå på nåler fordi man har en dårlig dag, er (bak)full, eller bare blir provosert av alt mulig rart.

Ingen bare må slå en annen person dersom denne personen er tilstrekkelig ufordragelig. Det er også derfor man får bot eller fengselstraff for å slå til noen, selv om vedkommende oppførte seg på en provoserende måte.

jeg mener jeg har høyere selvdisiplin en mange andre ja. prøv og sett deg inn i en situasjon der den du elsker , bruker alt mot deg, til og med ting som er sårt for deg. når noen pusher deg så langt . så handler det ikke om det at man har en dårlig dag osv. det handler om ting dine værste uvenner aldri ville funnet på og si til deg.

ja man skal gå. men som sagt dette handler om at man kan forstå det.

samme som saker der barn ble misbrukt, sett foreldrene blir banket opp, så forsvarer man seg med og ta livet av dem. det er det jo mange som kan forstå det, og enkelte har til og med gått fri fra drap pga det man har blitt utsatt for over lengre tid.

Anonym poster: 6761696bcab9d26ec7807f4c4a555f1b

[Hoppetaujenta]

Årsaken til problemet blir ikke borte ved bruk av vold.

Greit det at en kan bli så tom for effektive ord at en til sist kjenner på primitive krefter,

men siden en stortsett vet at det kan bli sånn, bør en heller trekke seg bort fra situasjonene

og ikke la seg utfordre eller terge opp.

Vold avler vold og den som løfter hånda og slår, har tapt en gang for alle i mine øyne.

Der går grensa.

Å forsvare seg når det virkelig gjelder liv eller død, blir noe annet.

[Steinar40]

Det jeg lurer på er om ikke disse vanskelige kvinnfolka som noen mannfolk forteller om her, var vanskelige i begynnelsen av forholdet også?

Eller var de engleaktige helt til dere flyttet i sammen?

[Gjest Gjest]

Det jeg lurer på er om ikke disse vanskelige kvinnfolka som noen mannfolk forteller om her, var vanskelige i begynnelsen av forholdet også?

Eller var de engleaktige helt til dere flyttet i sammen?

Hei igjen

Jeg har diskutert dette med deg før i en annen tråd.

Svaret er enkelt sett...ja.

Ikke bare i starten men resten av forholdet og. Inn mellom de sinnsyke utbruddene der hun i likhet med det TS beskriver kunne si ting som ikke en gang mine verste fiender kunne.

Da ble jeg fanget mellom to versjoner av henne. En som var følsom, søt, snill og ga utrykk for hvor fantastisk jeg var, hvor mye hun elsket meg. Den var umulig å ikke elske henne.

Så var det den fæle psykisk misshandlende utgaven som kom mer og mer frem. Som spillte på frykten for ta direkte eller inndirekte. Fikk meg til å føle jeg var heldig som hadde henne, hadde noen i det hele tatt. Hun ga kald skulder, begynte å gi utrykk for at hun ikke var sikker på forholdet. At hun kanskje aldri hadde vært det. Noen ganger truet hun mer direkte med "gjør sånn/bli sånn ellers kan jeg komme til å gå". Da turte ikke jeg gjøre det jeg ville mest som var alt fra å forklare henne at tingene hun sa var hinsides sårende til å skjelle henne ut. Dette bygget seg opp tilbet undertrykt sinne som grenset til hat.

Jeg fant meg i det, ventet til det "gikk over", tenkte hun snart ble seg selv igjen.

Til slutt fikk jeg depresjoner, begynte å rette sinnet mot meg selv. Tenkte det var min skyld, at JEG måtte ta meg sammen å gjøre henne fornøyd. Noe jeg ser i ettertid at hun aldri ville bli,mikke med meg, ikke med det nye forholdet hun gikk rett inn i eller det neste etter det.

Interessant nok, siden denne tråden dukket opp harbjeg tenkt mye på dette. At jeg må ha god selvinnsikt og selvkontroll som ikke dro til henne. Tenkt at det kommer noen til å gjøre til dlutt.

[AnonymBruker]

Selvforsvar er ikke vold.

Hvis en kvinne kaster f.eks. en kaserolle mot ansiktet mitt vil jeg oppleve det som et angrep og et forsøk på å skade meg. Da har jeg rett til å uskadeliggjøre henne ved bruk av makt. Trenger ikke å slå henne helseløs, men ville nok ha passert grensen for hva jeg ellers ser på som akseptabel fysisk maktbruk under normale forhold.

Anonym poster: b3c3702bfde6d9152018c05e6e544f41

[Gjest norah]

Jeg kan også forstå at man kan presses til et uutholdelig grense i enkelttilfeller, men man har selv et ansvar for å ikke bli i et forhold som er av en slik karakter.

Jeg kan derimot ikke forstå dette ovennevnte eksempelet med voldtekt, da voldtekt og ufrivillig tvang ikke inngår i menns seksualitet.

Friske normale menn har ikke dette behovet og vil aldri tre over en slik grense, mennesker(menn og kvinner) med dysfunksjonelle og abnormal seksualitet/maktbehov har og gjør det.

Finner det merkelig at så mange menn stempler sitt eget kjønn på et så primalt vis i disse voldtektsdebattene.

[Steinar40]

Hei igjen

Jeg har diskutert dette med deg før i en annen tråd.

Svaret er enkelt sett...ja.

Ikke bare i starten men resten av forholdet og. Inn mellom de sinnsyke utbruddene der hun i likhet med det TS beskriver kunne si ting som ikke en gang mine verste fiender kunne.

Da ble jeg fanget mellom to versjoner av henne. En som var følsom, søt, snill og ga utrykk for hvor fantastisk jeg var, hvor mye hun elsket meg. Den var umulig å ikke elske henne.

Så var det den fæle psykisk misshandlende utgaven som kom mer og mer frem. Som spillte på frykten for ta direkte eller inndirekte. Fikk meg til å føle jeg var heldig som hadde henne, hadde noen i det hele tatt. Hun ga kald skulder, begynte å gi utrykk for at hun ikke var sikker på forholdet. At hun kanskje aldri hadde vært det. Noen ganger truet hun mer direkte med "gjør sånn/bli sånn ellers kan jeg komme til å gå". Da turte ikke jeg gjøre det jeg ville mest som var alt fra å forklare henne at tingene hun sa var hinsides sårende til å skjelle henne ut. Dette bygget seg opp tilbet undertrykt sinne som grenset til hat.

Jeg fant meg i det, ventet til det "gikk over", tenkte hun snart ble seg selv igjen.

Til slutt fikk jeg depresjoner, begynte å rette sinnet mot meg selv. Tenkte det var min skyld, at JEG måtte ta meg sammen å gjøre henne fornøyd. Noe jeg ser i ettertid at hun aldri ville bli,mikke med meg, ikke med det nye forholdet hun gikk rett inn i eller det neste etter det.

Interessant nok, siden denne tråden dukket opp harbjeg tenkt mye på dette. At jeg må ha god selvinnsikt og selvkontroll som ikke dro til henne. Tenkt at det kommer noen til å gjøre til dlutt.

Okay. Ja, jeg skjønner.

"Feilen" du gjorde var å la henne få overtaket på deg. Altså psykologisk sett.

Eneste måten er å sette hardt mot hardt. Da mener jeg ikke fysisk (vold), men psykologisk.

Dette skulle ikke vært nødvendig selvfølgelig, men sånn må man behandle mange folk dessverre. Av begge kjønn.

Man kan aldri la den andre "vinne".

[Gjest Gjest]

Her er en fin artikkel om psykisk misshandling. Jeg tror nok mange av disse blir slått til slutt. Kanskje ille og når begeret renner over. Det er ikke løsningen siden de ofte er blitt misshandlet selv og flere slag vil gjøre dem verre. Løsningen er terapi eller gå fra dem. Evt. gå ffra dem å be dem komme tilbake om de har vært i terapi og tatt seg sammen (som er lite trolig)

http://shrink4men.wordpress.com/2009/07/27/how-emotionally-abusive-women-control-you-the-fear-of-loss-and-the-need-for-approval/

[Guybrush]

Barn og ungdom vil finne på akkurat det samme. Er det da forståelig å slå disse også?

Point being. Slike prøver avslører hvordan man er. Det er enorm forskjell på din og hennes x sin oppførsel. Selv om du ble forbannet og tenkte tanken