Skal jeg gå fra han?

[AnonymBruker]

Jeg trenger å lufte tankene mine litt her. Er ikke av typen som åpner opp og snakker så mye om samlivet til meg og samboeren min, men nå har jeg begynt å forstå at vi kanskje ikke har det helt slik som vi burde.

Jeg er 28 år og han er 30 år, vi har vært sammen i 6 år, bodd sammen i 5 av dem.

Hvor skal jeg begynne? Han er av den stille typen, og da mener jeg ikke at han bare er sjenert. Det er sjelden han har mye å si, da er det gjerne om interessene sine (jobb og hobbyer). Er vi uenige om noe blir han veldig taus, noe som gjør at vi sjelden får løst noen av uenigehetene våre. Denne stillheten gjør meg til tider tussete, vi kan liksom ikke snakke skikkelig om noe. Forteller jeg han noe som opptar meg, får jeg ikke noe særlig respons. Trenger vel ikke forklare at dette gjør noe med selvbildet mitt (alt jeg sier er jo uinteressant).

Dette har bare blitt verre med tiden, før kunne vi jo snakke en del, og han var interessert. Familien min er veldig viktig for meg, men han gidder liksom ikke interessere seg for dem eller snakke med dem.

Noen ganger når vi har en nedtur virker han veldig lite interessert i meg, og jeg har vurdert å gå fra han flere ganger på grunn av dette. Et ganske ferskt eksempel; jeg vet av erfaring at når vi er borte fra hverandre hører jeg nesten ikke noe fra han. Før jeg dro hjem på juleferie nå tok jeg det opp meg han at jeg håper han kan ringe meg mens vi er borte fra hverandre denne gangen. Det sa han at han skulle. Jeg dro hjem fredag, og sendte noen meldinger til han i løpet av helga og juleaften (type takk for gava). Fikk et kort svar tilbake der han skrev hva han fikk til jul (ingen takk i retur). Nå er det torsdag, og han har enda ikke ringt. Juleferien er over for min del, så nå er jeg tilbake i leiligheta vår. Vi bor ca 45 min fra hans hjemsted, og 5 t fra mitt hjemsted. Så nå sitter jeg her alene, og har ikke hørt noe fra han. Før jeg dro på juleferie sa han at han ville komme tilbake til leiligheta vår når jeg kom, så jeg ringte til han for en time siden. Han tok telefonen og det var tydelig feststøy, så sa han "vent litt, det var så masse bråk her", så legger han på.

Det må jo gå an å si fra at man ikke kommer? Og er det virkelig så ille å ringe samboeren sin i løpet av jula? Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke bare kunne ringe han, og det kunne jeg sikkert, men nå synes jeg det er hans tur til å ringe. Det er i 85 % av tilfellene jeg ringer ellers.

I tillegg til kommunikasjonsproblemer er vi uenige om hvordan fremtiden skal være. Jeg har lyst til å få barn, gifte meg og bygge hus. Han har også lyst til dette, men mye lengre frem i tid. Disse store temaene som baby, ekteskap og hus snakker vi nesten ikke om, han vil ikke. Blir helt taus.

Jeg må tilføye at han er en ordentlig fyr, han er snill og jeg er veldig glad i han. Allikevel gjør jo alle disse problemene det vanskelig å fortsette, føler meg så alene. Vi kan aldri snakke om ting jeg gleder meg veldig til, feks å få barn, noe som er veldig sårt. 6 år er ikke mye i den store sammenhengen, men for meg er det lenge, og jeg har liksom sett for meg at det skal bli meg og han.

Så hva gjør jeg? Jeg bor langt fra mitt hjemsted. Her vi bor nå er studiestedet mitt, men nå som jeg er ferdigutdannet har jo alle vennene mine flyttet. Jeg er ofte veldig ensom, og har i grunn lyst til å flytte. Han bor i nærheten av sitt hjemsted, og har venner og familie i nærheten.

Det gjør det vel ekstra sårt å sitte her i kveld alene, det er bare romjulen, men nå bor jeg på et sted hvor jeg nesten ikke kjenner noen, og her bor vi fordi han vil det. Siden han sa han skulle komme hjem ikveld synes jeg han kunne gjort det også..

Fyr løs, alle gode råd mottas med takk. Er så sliten av å gå å tenke på alt dette :(

Anonym poster: ab81309240e907c89dfe993c095cd5cd

[AnonymBruker]

*dytte*

Vet det ble et langt og kronglete innlegg, jeg blir veldig glad om noen tar seg tid til å lese og svare..

TS

Anonym poster: ab81309240e907c89dfe993c095cd5cd

[Gjest]

Flytt hjem og få deg en jobb.

Om han vil satse på deg, så er det hans tur til å jobbe hardt for forholdet. Med alt det medførere av flytting etc.

Ellers har jeg hørt at det finnes en del flotte menn der ute som ikke har alvorlige diagnoser eller andre produksjonsfeil.

Dere har så mange ting som trengs å ta tak i, men så lenge han bruker østers-metoden og ikke vil kommunisere, så begrenser det mulighetene dine veldig.

[Gjest Anna]

Kjære TS

Du vet svaret på dette her selv, sant?

:hug:

[Heart]

Nå vet jeg jo ikke om eksemplene du kom med representerer unntakene eller regelen for hvordan han oppfører seg, men de var såpass merkverdige at jeg ville reagert.

Angående det at han bare blir stille når du vil diskutere fremtiden, så husk at intet svar også er et svar.

Hvis jeg skulle gjettet vilt, ville jeg sagt at han ikke har noen konkrete fremtidsplaner med deg (eller i det hele tatt), og kanskje ikke ville tatt det så tungt om du gikk.

[Gjest Reza08]

Så leit å høre at din samboer virker direkte uninteressert i dine tanker og behov, samtidig som fremtiden for han er så fjern at han ikke en gang vil snakke om temaet. At du bor langt fra der du kommer fra, gjør ikke situasjonen enklere. Han burde begynne å tenke mye mer på deg, vise kjærlighet og bry seg om dine interesser. Fortell han at hvis han ikke begynner å tenke mer, vil forholdet ebbe ut. Han har jo sine venner og bekjente her, og da burde oppgaven være enkel å tilfredsstille samboeren ytterligere.

[Gjest anonym]

Vet ikke helt om dette hjelper, men tror jeg ville prøvd å sagt det du har skrevet her på en litt bestemt måte så han forstår at det vurderer å gå fra han. Hvis du ikke når frem til han, eller han ikke responderer ville jeg nok revurdert forholdet ja.. Blir slitsomt i lengden, og skjønner at du føler seg ensom hvis du ikke kan prate med samboeren.

Lykke til!