Ønsker ikke lengre fysisk nærhet - bevis på at det er over?

[Gjest Anna]

Jeg og mannen min har hatt problemer i forholdet i mange år. Han har ikke vært villig til å gjøre noe med det eller forsøke å endre seg. Jeg har prøvd å gjøre det jeg kan. Det siste halve året har jeg ikke hatt lyst til å ha sex med han, men har likevel hatt det en sjelden gang for hans skyld. Det har ikke gitt meg noenting. Jeg har følt meg likegyldig og tom både underveis og etterpå. I det siste har jeg ikke orket i det hele tatt, for det føles helt feil. Nå kjenner jeg at jeg ikke lengre ønsker noen som helst fysisk nærhet med han. Når han legger seg inntil meg i sengen eller setter seg inntil meg i sofaen, føler jeg behov for å flytte meg vekk. Jeg har verken lyst til å klemme han eller kose med han lengre. Jeg tror følelsene mine rett og slett er helt borte.

Jeg kan føye til at han har sagt utrolig mye stygt til meg gjennom mange år, og jeg sa til meg selv tidligere i høst at han skulle få en siste sjanse. Jeg sa ikke til han at han skulle få en siste sjanse, men jeg fortalte han i klartekst at jeg ikke kunne leve med oppførselen hans overfor meg, og at jeg kom til å flytte fra han hvis han fortsatte. Det var deretter en bra periode, men jeg tror kanskje følelsene mine for han forsvant fullstendig da han satte i gang med det samme igjen. Nå tror jeg rett og slett ikke at det er mer å hente. Jeg er utrolig lei meg, men jeg føler likevel ikke at det er min feil at det er slik. Kan jeg stole på at følelsene nå er borte for alltid? Kan jeg være ganske sikker på at jeg ikke vil angre hvis jeg går fra han nå?

Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

har det på akkurat samme vise!

kjenner dagene er tunge og at jeg rett og slett ikke er lykkelig lengre! vil så gjerne med tank på at vi har 3 barn sammen.

elsker han veldig mye, men føler jeg mangler de følelsene jeg en gang hadde.

jeg tar aldri mer på han og jeg bare hakker å klager. synes synd i han

ikke får jeg til og dra i fra han heller

Anonym poster: 4a126501e55630a20a0716e8f88040c2

[AnonymBruker]

Det er over.

Anonym poster: 98583469153bd3cb2fef79da62e73b20

[mckinley]

Hva er vitsen i å bli? Du er tydeligvis tom for følelser for ham, og det må være vanvittig trist for ham at du er fysisk unnvikende.

[Gjest Gjest]

Hva er vitsen i å bli? Du er tydeligvis tom for følelser for ham, og det må være vanvittig trist for ham at du er fysisk unnvikende.

Klart det er en vits i å bli! Man kan ikke løpe fra ekteskap med barn sånn helt uten videre fordi man plutselig ikke har lyst på sex med mannen sin. Man må jobbe med forholdet og regne med at forelskelse og sommerfugler i magen er historie. Det er en samhørighet og følelser på et dypere nivå man får ettersom årene går.

Meld dere på et samlivskurs og sett av tid til hverandre. Tenk på sex heller som en fysisk nødvendighet enn at det skal være helt fantastisk hver gang.

Alt for mange som forventer for mye av livet sitt her, og glemmer helt ansvaret for barna sine midt oppi drømmen om forelskelse og stormende følelser.

[mckinley]

Klart det er en vits i å bli! Man kan ikke løpe fra ekteskap med barn sånn helt uten videre fordi man plutselig ikke har lyst på sex med mannen sin. Man må jobbe med forholdet og regne med at forelskelse og sommerfugler i magen er historie. Det er en samhørighet og følelser på et dypere nivå man får ettersom årene går.

Meld dere på et samlivskurs og sett av tid til hverandre. Tenk på sex heller som en fysisk nødvendighet enn at det skal være helt fantastisk hver gang.

Alt for mange som forventer for mye av livet sitt her, og glemmer helt ansvaret for barna sine midt oppi drømmen om forelskelse og stormende følelser.

Selvfølgelig skal barna være hovedprioriteten her. Men jeg syns ikke det er noe prisverdig med å bli i et ekteskap man ikke trives i. Én ting er at sommerfuglene er borte og at sexlysten avtar, alt dette er helt naturlige følger av å være sammen over lengre tid. Men TS beskriver noe som for meg virker som avsky ovenfor mannen sin, at hun føler for å flytte seg hver gang han kommer nær! Dette handler ikke om sommerfugler og sex!

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig skal barna være hovedprioriteten her. Men jeg syns ikke det er noe prisverdig med å bli i et ekteskap man ikke trives i. Én ting er at sommerfuglene er borte og at sexlysten avtar, alt dette er helt naturlige følger av å være sammen over lengre tid. Men TS beskriver noe som for meg virker som avsky ovenfor mannen sin, at hun føler for å flytte seg hver gang han kommer nær! Dette handler ikke om sommerfugler og sex!

Det er jeg helt enig med deg i! Mitt svar gjaldt kanskje som svar til en del som roper "gå fra han" med en gang ting er litt vanskelig.

Men når det er sagt: Man må regne med noen motbakker og en del motgang i livet. Og som alenemor må jeg si at det er ensomt og kjedelig å være alene annenhver uke mens barna er hos far. Ikke lett å finne en ny kjæreste der ute heller. Hadde jeg klart å fikse forholdet mitt, hadde jeg ønsket å være familie fremfor å leve alene.

[AnonymBruker]

Klart det er en vits i å bli! Man kan ikke løpe fra ekteskap med barn sånn helt uten videre fordi man plutselig ikke har lyst på sex med mannen sin. Man må jobbe med forholdet og regne med at forelskelse og sommerfugler i magen er historie. Det er en samhørighet og følelser på et dypere nivå man får ettersom årene går.

Meld dere på et samlivskurs og sett av tid til hverandre. Tenk på sex heller som en fysisk nødvendighet enn at det skal være helt fantastisk hver gang.

Alt for mange som forventer for mye av livet sitt her, og glemmer helt ansvaret for barna sine midt oppi drømmen om forelskelse og stormende følelser.

Så man skal lide seg igjennom et ekteskap uten kjærlighet for barnets skyld? Ærlig talt. Greit at man må ofre noe men å ha det helt jævlig i et ekteskap som ikke fungerer er for drøyt.

Anonym poster: fe64a56d4aa5952fd748eb684530ff35

[AnonymBruker]

Kjærligheten må jo jobbes med, og den er der, men dere griper den ikke. Nå er tidsklemma der og stenger for følelsene deres. Det blir bedre når ungene blir større.

Anonym poster: 7275b82c2444e1dd37889e68a4041a56

[mckinley]

Så man skal lide seg igjennom et ekteskap uten kjærlighet for barnets skyld? Ærlig talt. Greit at man må ofre noe men å ha det helt jævlig i et ekteskap som ikke fungerer er for drøyt.

Anonym poster: fe64a56d4aa5952fd748eb684530ff35

Og uansett - hva menes med "for barnas skyld"? Tror dere barna får noe ut av å bo med en mamma og en pappa som ikke liker hverandre? Barn senser mer enn man skulle tro. De blir mye lykkeligere av å ha skilte foreldre som trives i livene sine.

[Gjest Gjest]

Og uansett - hva menes med "for barnas skyld"? Tror dere barna får noe ut av å bo med en mamma og en pappa som ikke liker hverandre? Barn senser mer enn man skulle tro. De blir mye lykkeligere av å ha skilte foreldre som trives i livene sine.

Ja, barn senser at alt ikke er bra mellom foreldrene. Men jeg tror allikvel at barn har det bedre med begge foreldrene enn foreldrene i to hjem... Gitt at det ikke er vold, rusmisbruk eller annet tilsvarende i hjemmet.

Foreldrene kan gjøre mye for å bedre forholdet og respekten mellom hverandre, og mange gir opp for fort. Når alt er forsøkt, og man er enige om at nå er det ikke mer å gjøre, kan man skilles som "venner" og finne gode løsninger for barna.

Det som ofte skjer er at man ikke snakker og den ene plutselig vil ut av forholdet før den andre er klar. Da blir det gjerne masse bråk og uvennskap, og barna lider.

[Gjest winston]

Er det bare jeg som leste at han var slem med henne og hadde snakket stygt til henne i årevis? Ikke noe mer å hente her. Lykke til i ditt nye liv

[Havbris]

Til TS. Hvordan har dere kommet dit dere er nå, der det virker som du føler forakt og avsky for mannen din. En gang var dette mannen du ville dele livet med, nå er det ingenting igjen, virker det som. Hva har skjedd underveis. Hva har dere gjort for å få et bedre liv? Hvordan er det mulig å ha et godt utgangspunkt og ende opp slik dere har det. Noe har skjedd på veien.

[Gjest]

Du sier du er lei av oppførselen hans, og det er pga denne du har mistet følelsene dine. Da er det jo tydelig at det er noe mannen din gjør som han egentlig ikke bør gjøre. Jeg mener også at man skal "slåss" for et forhold når det er barn inn i bilde. Men om far gjør mor mer eller mindre ulykkelig og forholdet så og si er dødt så vil ikke dette gagne noen.

Ja, barn har det best når foreldrene er sammen fordi de vil være sammen. Ikke når foreldrene ene og alene er sammen pga barna. Krangling, isfront og lite hygge. Dette er ikke noe som barn har noe godt av heller.

Det er ikke godt å si om du kommer til å angre i ettertid ts, det vil tiden vise. Vær klar over at gresset ikke alltid er grønnere på andre siden... Men om dette er noe du har kjent på i flere år, og du mener at han har fått nok sjanser til å bevise at han vil forandre seg, så går det jo an å ta litt tid fra hverande...

[smilo]

Ja, barn senser at alt ikke er bra mellom foreldrene. Men jeg tror allikvel at barn har det bedre med begge foreldrene enn foreldrene i to hjem... Gitt at det ikke er vold, rusmisbruk eller annet tilsvarende i hjemmet.

Foreldrene kan gjøre mye for å bedre forholdet og respekten mellom hverandre, og mange gir opp for fort. Når alt er forsøkt, og man er enige om at nå er det ikke mer å gjøre, kan man skilles som "venner" og finne gode løsninger for barna.

Det som ofte skjer er at man ikke snakker og den ene plutselig vil ut av forholdet før den andre er klar. Da blir det gjerne masse bråk og uvennskap, og barna lider.

Jeg tror faktisk at det er viktig å gå før man blir uvenner eller finner en ny. Da er det lettere å beholde vennskapet enn når man holder sammen "for ungenes skyld", og ender opp med bitterhet og eventuelt utroskap.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan de kan få 3 barn med en mann de ikke liker???????????

Anonym poster: 7275b82c2444e1dd37889e68a4041a56

[Gjest Anna]

Jeg har aldri hatt noen forventning om at forhold skal være fantastiske hele tiden. Jeg vet at forelskelsen ikke varer ved hele livet, og at det går over i å føle at man er glad i vedkommende.

I vårt forhold har det vært mange opp- og nedturer over mange år, og mannen min har sagt mye stygt til meg gjentatte ganger, anklaget meg for ting som ikke er tilfellet, latt sinnet sitt gå utover meg når han er stresset eller er sint av andre årsaker. Han har ofte bebreidet meg for alt som han føler går galt i livet hans. Da jeg fikk diagnose på en kronisk sykdom for en tid tilbake, og egentlig trengte støtte og omtanke, avviste han meg fullstendig og sa blant annet at han ville gå fra meg, fordi han ikke orket å være sammen med en som har en kronisk sykdom. Det var utrolig vondt, og jeg tror de fleste av følelsene jeg hadde for han forsvant etter det. Jeg tror at jeg rett og slett måtte beskytte meg selv mot flere avvisninger. (Dette er ikke den første). Etter et halvt år beklaget han at han hadde sagt det, men for min del føltes det for sent. Jeg hadde levd lenge i uvisshet om hva som ville skje, og "stengt av" mine egne følelser, fordi jeg skjønte at han ikke kunne være spesielt glad i meg.

Det kan stemme at jeg nesten føler avsky i forhold til han. Jeg kunne aldri fått meg til å si slike ting til han som han har sagt til meg, og jeg lurer på hva som foregår i hodet hans når han sier det. Ønsker han å såre meg? Tenker han seg ikke om? Er det godt å ha noen å ta ut frustrasjon og sinne på? Før kom følelsene tilbake igjen når han oppførte seg bedre, men etter hvert har jeg skjønt at selv om han nå oppfører seg bedre, så vil det ikke vare. Snart kommer en ny periode hvor han oppfører seg like dårlig som tidligere. Det er dette som har skjedd langs veien. Jeg hadde aldri blitt sammen med den mannen han er idag. Jeg hadde aldri fått barn med den mannen han er i dag. Jeg ble sammen med en mann jeg forelsket meg i og ble glad i, og som også viste at han var glad i meg og hadde omtanke for meg og støttet meg, ikke den mannen som så ofte sårer meg og så å si aldri beklager hva han har sagt og som avviser meg i de øyeblikkene der jeg trenger han som mest. Mannen min er ikke interessert i å forandre seg, og har sagt tydelig i fra om at jeg enten må godta han som han er eller gå fra han.

Samlivskurs har vi forresten vært på. Mannen er ikke interessert i flere kurs. Jeg har lenge tenkt at bare vi fortsetter å ha sex, vil jeg nok begynne å like det igjen, men det har egentlig bare blitt verre og verre. Fra å være likegyldig, har jeg nå gått til å bli forferdelig fortvilet hver gang vi har sex. Det føles nesten som et overgrep, selv om jeg ikke signaliserer at jeg ikke vil. Det er ikke noe jeg kan sette av tid til, for det er ikke tiden som er problemet, men følelsene som mangler. Den som svarer at det blir bedre når ungene er større, tror jeg dessverre at tar feil. De siste årene har det blitt verre og verre og barna er ikke så små lengre.

Jeg er imidlertid redd for at jeg skal angre hvis jeg går fra han. Jeg er redd for å gjøre mitt livs største tabbe, og skjønner ikke hvordan jeg skal bli sikker på at det rette er å gå.

[Gjest Ss]

Jeg hadde det som deg og angrer i dag 3 år etter. Prøv alt før du går. Jeg vet det er vanskelig å komme seg ut av den vonde sirkelen, men det er mulig om begge to vil at det skal funke. Uansett forhold er det alltid noe. Jeg kan ikke angre på at jeg gikk, men om jeg kunne få valget om å få familien tilbake hadde jeg strukket meg langt for å ha det bra med faren til ungene.

[Gjest Anna]

Jeg hadde det som deg og angrer i dag 3 år etter. Prøv alt før du går. Jeg vet det er vanskelig å komme seg ut av den vonde sirkelen, men det er mulig om begge to vil at det skal funke. Uansett forhold er det alltid noe. Jeg kan ikke angre på at jeg gikk, men om jeg kunne få valget om å få familien tilbake hadde jeg strukket meg langt for å ha det bra med faren til ungene.

Jeg har villet at det skal funke i mange år, og jeg har strukket meg utrolig langt og godtatt mye. Hvis det skal fungere er jeg nødt til å fortsette å godta alt jeg har godtatt hittil, for mannen min har gitt tydelig beskjed om at han ikke kommer til å forandre seg. Han vil heller ikke være med på familievernkontoret eller på samlivskurs, det har jeg nemlig spurt om flere ganger tidligere.

[Gjest Gjest]

Kjære TS, det høres ut som om du har gitt opp. Bestill deg en time på familievernkontoret og gå dit alene og snakk med en terapeut der om prosessen videre. Det kan hende at dere trenger litt tid hver for seg til å tenke gjennom forholdet?

Det er heller ikke slik at hvis dere først flytter fra hverandre, kan dere aldri bli sammen igjen. Det er mange som flytter fra hverandre og så flytter sammen igjen. Å vite om du vil angre eller ikke, vet du først når dere ikke bor sammen og kan kjenne på evt savn.