Hva gjør du når du klikker på barnet?

[AnonymBruker]

Hva er vanlig?

Hva er for ille? hvor går grensen for deg?

Jeg roper og skriker. Noen ganger tar jeg barnet hardt i armen og leier det på en sint måte til et annet rom. Noen ganger prøver barnet å slå, og da parerer jeg og det kan bli voldsomt.

Har vondt i magen etterpå, og tenker at måten jeg var sint var for brutal, jeg var for svart i øynene, og stemmen var for streng. Men jeg vet ikke....

Hva tenker dere?

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

[AnonymBruker]

Drar ikke i armen, men bærer barnet vekk, og har stødig stemme som sier "nå er det nok".

Anonym poster: b6814fa965d5d55ac5ead2e20cec85f7

[AnonymBruker]

Drar ikke i armen, men bærer barnet vekk, og har stødig stemme som sier "nå er det nok".

Anonym poster: b6814fa965d5d55ac5ead2e20cec85f7

Stødig stemme, ja, det er det jeg prøver på- Men det blir mer som brøling. Huff....

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

[AnonymBruker]

Stødig stemme, ja, det er det jeg prøver på- Men det blir mer som brøling. Huff....

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

Hjelper å telle fra 10 og ned til 1 før en trkker pusten og sier noe..

Anonym poster: b6814fa965d5d55ac5ead2e20cec85f7

[Gjest annemor30]

Teller til 100 og setter meg rolig ned og forklarer barnet hvorfor h*n ikke får lov til å fortsette med det h*n har gjort og fjerner barnet fra situasjonen. Hva ellers skal man gjøre?

[Gjest Reza08]

Å rope og skrike til barnet ditt er ikke veldig heldig. Hvis du velger denne metoden kan gi en dårlig signaleffekt ovenfor barnet. Bare fordi barnet skriker, betyr ikke det at du nødvendigvis trenger det. Når du tar hardt tak i barnet er heller ikke dette noe særlig. Det er stor forskjell på å være bestemt, og det å oppføre seg krakilsk for ingenting. Å klikke helt fullstendig er som oftest ikke noen god løsning.

Noen ganger må man bli sint, men prøv å ta det på en så rolig og fattet måte som mulig. Da vil barnet som regel også roe seg ned. Prøv heller å oppmuntre barnet med å gi positive tilbakemeldinger på de gode egenskapene, ikke bare fokuser på alt negativt.

[loffen]

Jeg har aldri 'klikket' på noen av barna mine. Det har aldri vært behov for hverken å brøle eller dra i armen. Jeg kan ikke se at det skulle hjelpe for noe som helst egentlig.

[AnonymBruker]

Å rope og skrike til barnet ditt er ikke veldig heldig. Hvis du velger denne metoden kan gi en dårlig signaleffekt ovenfor barnet. Bare fordi barnet skriker, betyr ikke det at du nødvendigvis trenger det. Når du tar hardt tak i barnet er heller ikke dette noe særlig. Det er stor forskjell på å være bestemt, og det å oppføre seg krakilsk for ingenting. Å klikke helt fullstendig er som oftest ikke noen god løsning.

Noen ganger må man bli sint, men prøv å ta det på en så rolig og fattet måte som mulig. Da vil barnet som regel også roe seg ned. Prøv heller å oppmuntre barnet med å gi positive tilbakemeldinger på de gode egenskapene, ikke bare fokuser på alt negativt.

Nå spurte jeg vel ikke om hva jeg skal gjøre, eller hva som er lurt eller hva man bør.

Jeg spurte hva dere gjør? hva skjer når dere blir skikkelig forbanna på barnet deres?

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

[Gjest Reza08]

Nå spurte jeg vel ikke om hva jeg skal gjøre, eller hva som er lurt eller hva man bør.

Jeg spurte hva dere gjør? hva skjer når dere blir skikkelig forbanna på barnet deres?

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

Forstår det, men dette var faktisk noe alle burde ta til seg. Prøver selv å være så behersket som mulig når jeg omgås små barn. De kan stelle i stand mye kødd, men det viktigste er å få de til å slutte, ikke gi dem pepper for alt.

[AnonymBruker]

Forstår det, men dette var faktisk noe alle burde ta til seg. Prøver selv å være så behersket som mulig når jeg omgås små barn. De kan stelle i stand mye kødd, men det viktigste er å få de til å slutte, ikke gi dem pepper for alt.

ja, helt enig.

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

[AnonymBruker]

Jeg puster og puster.

Hvis jeg hører på stemmen til mannen min at han holder på å miste tålmodigheten sin, så avløser jeg ha og vice versa.

Har nok hendt at jeg har hevet stemmen og vært urimelig, men da har jeg snakket med barnet om dette også og sagt unnskyld hvis det er behov. Foreldre er menneske der også og kan fint gjøre feil, da er det beste å kunne innrømme det og si unnskyld.

Anonym poster: 640e1da2e9f7ea77df792aabe1dab876

[Gjest Reza08]

ja, helt enig.

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

Bra.

[Ciara]

Tja, jeg har ropt "Nå er det nok!"

[AnonymBruker]

Ser innimellom mødre som drar ungen etter armen inne på kafeer og butikker, synes det ser brutalt ut.. lurer litt på hva de gjør når de er alene. Jeg har svart samvittighet om jeg gjør noe lignende.

Sier alltid unskyld, og at jeg ikke hadde trengt å ta så hardt i armen selv om jeg var sint.

Være rolig oppleves vanskeligere for hvert år. Eldste er 10 år nå.

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

[AnonymBruker]

Hva er vanlig?

Hva er for ille? hvor går grensen for deg?

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

Her er ikke det normalt å klikke. For meg går grensen ved kjefting, men mener man bør strebe etter å kommunisere med barna på en vanlig måte. Hvis det blir for vanskelig bør man se nærmere på hva som er årsaken til det. Er det pga barna ikke hører etter? Hvorfor gjør de evt ikke det? Er barna blitt vant til grensesetting ved hjelp av kjefting og roping e.l., dvs. hører ikke etter før man må ty til det? Klikker man pga man selv er sliten? Kan man forandre på det? Osv.

Heldigvis har vi ungdommer som ikke gir oss noen store utfordringer. Jeg tror at grunnen er at vi har prøvd så langt det har vært mulig å kommunisere regler og grenser uten å heve stemmen og uten å miste beherskelsen. Gir vi en beskjed i dag, må den ikke gjentas i det uendelige. De hører etter, slik at normal kommunikasjon er mer enn nok.

Anonym poster: c09deca293a21791f78731be28a5c9fc

[Gjest Marmot]

"Å klikke" oppfatter jeg som et ukontrollert utbrudd av følelser, det gjør jeg aldri.

Endret 27. desember 2012 av Marmot

[Lilleulv_]

Jeg har til dags dato aldri klikka på barnet mitt. Jeg har snakka med veldig sint stemme ved et par anledninger, og ba om unnskyldning en av de gangene. Jeg synes jeg overreagerte fordi jeg var sliten. Og her i huset skriker og kjefter vi ikke.

[Gjest lisha]

Hva er vanlig?

Hva er for ille? hvor går grensen for deg?

Jeg roper og skriker. Noen ganger tar jeg barnet hardt i armen og leier det på en sint måte til et annet rom. Noen ganger prøver barnet å slå, og da parerer jeg og det kan bli voldsomt.

Har vondt i magen etterpå, og tenker at måten jeg var sint var for brutal, jeg var for svart i øynene, og stemmen var for streng. Men jeg vet ikke....

Hva tenker dere?

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

Jeg har aldri klikket på henne! blitt sint og streng: JA! Bruker å bære barnet inn på badet, og sier at nå er det nok! sånn oppførsel går ikke an! prøver barnet å komme ut igjen, setter vi hun inn igjen, og lukker døren (ikke låser, men lukker den igjen!) og hun må være på badet til hun har roet seg.

Så hun har gitt seg, går jeg inn igjen på badet og spør om hun er ferdig. får ja eller nei. Svarer hun nei, så får hun sitte der inne en stund til, og svarer hun ja, så får hun komme ut igjen til stua sammen med oss. Tar henne da på fanget og snakker med henne om hvorfor mamma ble streng og sint - syns det er veldig viktig å forklare på barnets nivå hvorfor hun ble satt inn på badet, og barnet skjønner hvorfor. sier alltid at mamma er veldig glad i deg etterpå.

hos oss fungerer dette flott

Endret 27. desember 2012 av lisha

[Sweet77]

Klikker ikke og kjefter ikke på barnet mitt.

MEN. Det betyr ikke at jeg ikke klikker litt av og til - jeg gjør det bare ikke i barnets nærvær.

Fordi, når tålmodigheten min ligger på bristepunktet, så vet jeg at det er i huet mitt det foregår, det er ikke barnets skyld. Barn har rett til å være "vanskelige", strekke strikken, tøye grenser etc, det er en del av det å vokse opp. Så intet av dette er unormalt. Hvis jeg mister tålmodigheten så er det med andre ord jeg som er problemet, ikke barnet. Og altså noe jeg må ta på min kappe og løse selv - ikke la det gå ut over barnet.

Dette vet jeg, og funker ikke den ene metoden er det bare å gå på med krum hals og prøve en annen metode. Kjefting og klikking - ja, det kan kanskje skremme barnet til å "gjøre som du sier", men det løser ingen ting, tvert om så skaper det bare ytterligere problemer.

Disse erkjennelsene og denne tankegangen har i alle fall vist seg å fungere veldig bra

Endret 27. desember 2012 av Flair

[kubrak]

Nå spurte jeg vel ikke om hva jeg skal gjøre, eller hva som er lurt eller hva man bør.

Jeg spurte hva dere gjør? hva skjer når dere blir skikkelig forbanna på barnet deres?

TS

Anonym poster: b8867d1e80d58b14d261d760ca7428dd

jeg har ikke noe stort temperament så blir sjelden ordentlig forbanna på noen som helst. Men man kan ikke bare skylde på temperamentet, det kommer også an på selvkontroll og sosial antenne.