Kommer ikke over tapet av hunden min..

[AnonymBruker]

Mulig dette blir sett som selvmedlidenhet, men det får stå til. Jeg må bare få det ut...

Jeg mistet hunden min for 1,5 år siden. Han ble bare 7 år gammel, og ble akutt syk. Det var ingenting å gjøre med.

Men jeg kommer rett og slett ikke over dette.

Jeg elsket denne hunden så inderlig høyt, og han hjalp meg gjennom en tøff periode i livet. Savnet etter han er enormt, og når jeg ser på bildene av ham klarer jeg aldri å holde tårene tilbake.

Jeg er veldig glad i hunder generelt, og sitter ofte å ser på hunder til salgs på finn.no o.l. Men når jeg tenker på å skaffe meg en ny bestevenn, kommer stikket i magen. Bildet i hodet mitt av hunden min som ikke lengre puster på gulvet hos veterinæren, og smerten som er uutholdelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å kommer over tapet av hunden min.

Jeg vet ikke om jeg klarer å utsette meg for en så stor sorg en gang til. Jeg sier til meg selv, at jeg ville aldri vært foruten tiden jeg fikk med ham, og det ville jeg jo ikke. Han ga meg så utrolig mye.

Men å bli glad i en ny hund, er jeg livredd for. Hva skal jeg gjøre? Jeg savner jo en myk pelskledd bestevenn også....

Anonym poster: 5e885b08b55fffdbde60d446b1bc443c

[rosahelikopter]

Jeg føler veldig med deg. Selv mistet vi familien hunden vår etter hun hadde så store plager at det hadde blitt dyreplageri å holdt hun i live. Hun ble nesten 11 år, ble avlivet når hun var 10 år ca. Jeg orket rett og slett ikke å være tilstedet når det hendte, det ble for vanskelig. Mine foreldre skaffet seg ny hund rimelig fort etterpå, noe som jeg har ennå vanskeligheter med å forstå. Hva gang de roper på den nye hunden hører jeg bare at de roper på den andre hunden, siden begge navnene slutter på samme ending. Nå holder jeg på med å forberede meg på at min katt skal dø som har en svulst i hode som stadig vokser seg større. Katten har ikke vondt men svulsten blir bare større. Jeg kommer ikke til å få ny katt med det første. For ingen kan erstatte henne. Når våre firebente familiemedlemmer går bort, blir det et stort tomrom. Det hender jeg ennå skal til å rope på hunden som er død, for av og til går det bare ikke opp for meg. Og det blir ikke det samme med en ny firebent, aller har forskjellige personligheter.

[AnonymBruker]

Ja, flere har sagt at jeg må kjøpe meg en ny. Akkurat som en ny kan erstatte ham. Det er ikke mulig.

Han var så utrolig spesiell for meg, at han kan aldri erstattes. En ny hund, skal heller ikke ha de forventningene over seg, at den skal være slik den gamle var. Det er heller ikke riktig mot en ny.

Jeg savner en hund å bli glad i, og dele hverdagen med. Men tanken på å lære å kjenne og bli glad i en ny hund er skremmende. Man blir jo antakeligvis like glad i en ny hund med tiden, og med det følger den store smerten det er å miste de igjen, og det vet jeg ikke om jeg takler en gang til...

Anonym poster: 5e885b08b55fffdbde60d446b1bc443c

[Aurora M.]

Slik jeg leser deg, lurer jeg på om det ikke er mest frykten for et nytt tap og en ny sorg som holder deg tilbake. For selvsagt savner du hjertevennen din enda, og en del av deg kommer nok alltid til å savne han. Etter min erfaring (og jeg har erfart mange tap og mye sorg) er det ikke slik at man 'kommer over' tapet av noen, men man lærer seg å leve med det. Dvs man klarer å bære det med seg uten at det hindrer en i å leve livet. Selvsagt kan ingen erstatte din kjære venn, men det er det heller ikke meningen at noen skal.

Videre er det jo engang slik her i livet at prisen vi må betale for å elske noen, er sorgen vi må kjenne når de blir borte (det være seg både mennesker og dyr, enten de dør eller vi mister dem på annen måte).

Sorgen og tårene er kjærligheten det. Det skulle ha blitt et uendelig trist og 'livløst' liv om vi skulle la være å slippe noen inn av redsel for den dagen de blir borte.

Jeg føler så inderlig med deg. Jeg har til fulle vært der du er. Slik jeg leser det du skriver, tror jeg helt ærlig ikke du blir særlig mer 'klar for en ny hund' enn det du er nå. D.v.s du vil ikke føle deg mer klar, for jeg tror kanskje du er det. Jeg tror også du står bedre rustet nå i å takle tapet den dagen det kommer.

Husk også at din kjære venn som nå ikke kan være hos deg lengre, elsker deg og mest av alt vil at du skal ha det bra. Hvis han kan se deg, vil han nok nikke og smile fornøyd den dagen han ser en annen liten firbent en traske ved siden av deg, like mye som du hadde ønsket han all mulig lykke dersom det var du som hadde gått først!

At du får en ny venn, behøver ikke å bety at du må slutte å sørge over din spesielle venn som er borte. For som sagt; sorgen og savnet vil nok alltid være hos deg i en eller annen form, men du kan ha med deg en myk og trofast liten venn som i tillegg kan gi deg litt glede midt i sorgen. Jeg tror ikke på at en må stå 'fiks ferdig og klar' med åpne armer og alle følelsesmessige issiues ryddet av veien før en åpner hjemmet sitt for et nytt dyr. Noe tid bør en selvsagt gi det, til den verste unntakstilstanden har gitt seg og en igjen tenker klart, men det har du da også gjort.

Jeg tror det vil gå seg til jeg, med en ny venn og turkamerat (kanskje gjerne en annen rase). En som opptar tankene og tiden din, og deretter tror jeg kjærligheten vil vokse. Og en dag vil du titte ned på han eller henne og tenke at 'det var jo jammen verd det denne gangen og'.

til deg!

Endret 27. desember 2012 av Aurora M.

[AnonymBruker]

Tusen takk for klokt og hyggelig innlegg Aurora M.

Du har helt rett. Det er frykten for et nytt tap som er hovedgrunnen til at jeg ikke klarer å kjøpe meg ny hund. Jeg ser så mange søte hunder til salgs, men så kommer minnene av den bunnløse sorgen jeg følte og fremdeles føler da jeg mistet gutten min. Det stopper meg fra å gå til det steget å kjøpe meg ny hund.

Uff, det er vanskelig dette. Mange skal ha det til at denne sorgen ikke er normal. Det er "bare en hund" får jeg høre. Man må liksom bare godta at de dør før oss. Jada, jeg vet jo at de ikke lever så lenge, men det er fryktelig uansett.

Jeg har liksom alltid trives godt ilag med dyr. Noen ganger bedre enn mennesker.

Gutten min var min aller beste venn i verden.

Jeg blir nok som du sier, ikke mer klar enn jeg er nå. Det går ikke en dag uten at jeg tråler finn.no etter dagens nye annonser over hunder til salgs. Så får jeg se om jeg en dag tør ta sjansen på en ny bestevenn.

Tusen takk igjen for forståelsen.

Anonym poster: 5e885b08b55fffdbde60d446b1bc443c

[nadiine]

Hei anonym. Håper det går bra med deg idag ❤️ Nysgjerrig på hvor du er i livet nå, og om du skaffet deg en ny hund?